Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Fremmedgjøring

av Jon Egil Brekke

Røde Fane nr 2, 1997


Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx' analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx' begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx' egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er - eller oppleves som - fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring

Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene - på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp - og opplever at skrankene er der fortsatt: "Adgang forbudt"-områder. Saker og forhold vi "ikke har noe med", som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende - enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold - nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre - eller ha andre til å jobbe for seg - er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som "privat eiendom", "styringsrett", "å være lønnsom", "å bli overflødig", "jeg bare jobber her" alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.

Tenk over følgende tre ting:

Lønnsarbeidet

Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et - der og da - begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid - så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre - vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge - også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom - både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler - ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt - i det det lages - blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander - jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris - som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i Kapitalen.

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom - at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

"Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer [...] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid ... Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid ... som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det ... Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning." (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 204)

Hegels bidrag

Begrepet "fremmedgjort arbeid" henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

"a) Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b) Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv." ... "Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skaper gjennom mitt arbeid, ville jeg gjøre det substansielle ved dette, min almene virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom." (Næss: Filosofiens historie 2, side 185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger - den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx' artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse - med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte "verdensåndens" egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach snudde Marx mange av Hegels synsmåter "på hodet", men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.


Om å abstrahere
Teori er alltid abstrakt. Er abstrakt det samme som vanskelig? Å abstrahere vil si å legge vekt på noen utvalgte, viktige egenskaper, og midlertidig se bort fra andre, mindre viktige egenskaper ved det vi snakker om. Abstraksjon gjør det enklere for oss å tenke og snakke: Vi tenker på og vi snakker om de bestemte egenskapene som er viktige for sammenhengen. Ordene viser til trekk som er felles, mønstre som går igjen. "Firkant", "menneske", "ord", "fremmedgjøring" er alle abstraksjoner. Når en abstraksjon forekommer vanskelig, er det ikke alene fordi den er abstrakt, men kanskje på grunn av graden av abstraksjon, fordi synsvinkelen det abstraheres fra er uvant, fordi du kjenner for lite til den konkrete virkeligheten det abstraheres fra, fordi tolkningsmulighetene blir for mange osv. Iblant må vi da tåle å ta med oss denne usikkerheten videre, til vi finner nye holdepunkt og får en sjanse til å "krysspeile" oss fram til en klarere oppfatning.

Fremmedgjort arbeid

La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller "en økonomisk kjensgjerning av i dag:

"Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer."

Og han fortsetter:

"Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen." (Oversatt fra Marx: Early Writings, side 323-324.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

"Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte, men også den prostituerende - som er enda mer æreløs - er også kapitalisten inkludert i denne kategorien." (Oversatt fra Marx: Early Writings, fotnote side 350. Se også Falken side 228.)


Marx

En systematisk framstilling av hva Marx mente med "fremmedgjort arbeid" ga han selv i Økonomisk-filosofiske manuskripter (ØFM), skrevet i Paris sommeren 1844. Økonomisk-filosofiske manuskripter ble først publisert i 1932, lenge etter Marx' død, og deler var gått tapt. Begrepet fremmedgjøring - eller avhending, avståelse - er på tysk omtalt vekselvis som "Entfremdung", "Entäusserung" eller "Veräusserung", på engelsk som "alienation" eller "estrangement".

Det var da, det ...

Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx' tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx' snakker om.

Yrkesstolthet

En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som "sine", og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs - når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern

Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen - ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft - noe de ansatte kaller "golden handcuffs", gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som "fri" konkurranse.

Intellektuelle

Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da "plagiat er grunnlaget for all kultur" (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen - og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner

Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i 'det sivile samfunn', den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til "frimodige ytringer" om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer "usynlige" mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa "Arbeidslaget hass Johannes Johansen" (Hans Rotmo) eller novellesamlingen Veldedighetens ofre (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig - så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.


Falsk bevissthet

Fremmedgjøringa i produksjonen har følger for menneskers bevissthet om hvordan samfunnet er innretta, mente Marx. Istedenfor virkelig innsikt, dominerer ideologi, falsk bevissthet om forholdene. Å popularisere Marx' teori om fremmedgjøring kan slik godt mislykkes: Forenklet beskrivelse av kompliserte sammenhenger - som i denne artikkelen - forveksles lett med rådende fordommer. Artikkelen erstatter selvsagt ikke originalframstillinga. Marx' teorier må du tilegne deg kritisk, etterprøvende, hvis ikke resultatet bare skal bli å erstatte gamle religioner med en ny, det vil si gi fremmedgjøringa ny form.

Hva må til?

Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

"Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine "forces propres" (egne krefter) - som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt." (Om jødespørsmålet, Falken side 55-.)

I ØFM (kapitlet "Privateiendom og kommunisme") beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

  1. Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist - noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.
  2. "En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. ...
  3. En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. ..." (Falken side 230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere "nødvendighetens rike" (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for "frihetens rike" (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de "sosialistiske" landa - det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål - kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx' begrep om fremmedgjøring - for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler - alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og - hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

Økonomisk-filosofiske manuskripter finner du i:

Annen relevant litteratur: