Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Egenutvikling
- alle kampers mål?

av Asta B. Håland og Leikny Øgrim

Røde Fane nr 2, 1997


Vi har i noen nummer av Røde Fane prøvd å dra i gang en ideologisk debatt om kvinnepolitikk. Men vi har ikke fått en eneste reaksjon, før vi tydeligvis traff en øm tå: "Lær av kvinneopprøret i AKP!" Vi stilte spørsmål om hva vi skal lære, og kom med noen forslag. Vi står fremdeles igjen med det samme spørsmålet. Hva skal framtidas generasjoner av opprørske jenter lære av kvinneopprøret?

Vi hevda noen meninger om marxistisk erkjennelsesteori og om metoder for ledelse, på bakgrunn av en elendig artikkel om temaet i et tidligere nummer av Røde Fane, der åtte lederdamer i AKP og Rød Ungdom var samla rundt ei suppegryte for å fortelle om sine erfaringer - en artikkel som ikke sa noenting, bortsett fra det evige mantra: Lær av kvinneopprøret.

Torill Nustad syns vi serverer drøy kost med vår oppsummering av kvinneopprøret. Vi har aldri hevda å presentere hele sannheten. Vi presenterer en bit, ut fra vårt ståsted. Vi oppsummerer våre erfaringer med kvinneopprøret. Nustad forsvarer sin posisjon i forhold til det samme.

Hun er opprørt, og vil gjerne diskutere hvem som sa hva rundt 1990, hvem som splitta, hvem som brøyt den demokratiske sentralismen, hvem som var snille og hvem som er slemme. Det er vanskelig for dem som ikke var med, og betent for oss som var. Så vi velger å la det ligge.

Vi vil heller diskutere ideologi, og tar tak i det vi oppfatter som en viktig uenighet mellom Nustad og oss, nemlig forholdet mellom individ og kollektiv.

Torill Nustad siterer Eli Aaby: "Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?" Nustad svarer nei. Vi svarer stort sett ja.

Organisasjoner består av individer. Men hele vitsen med å organisere seg, er nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål. Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide. Virkelig demokrati forutsetter at individene forstår og deltar i utforminga av kollektivets politikk og linjer. Medlemmene blir skolert gjennom organisasjonliv, studier, diskusjoner og praksis. Hvis organisasjonen skal fungere må alle ledd - lag og medlemmer - bidra både politisk og praktisk. Sånn har individet stor betydning. Sånn er individene også et mål for organisasjonen, ikke bare et middel.

Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.

Privatlivet og den personlige lykken kommer foran det meste. I de utskjelte 70-åra ble private valg om arbeid, utdanning og levesett diskutert kollektivt som politiske linjer. Og på nesten alle vis sto både kollektivet og individet sterkere i den revolusjonære bevegelsen da. Å bli konfrontert med sine private valg kan nok føles ubehagelig, men i bunn og grunn sier det at du er viktig og betyr noe for helheten.

Holdningen at alle er like gode, alle kan like mye, alle er like viktige, er misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemomme-typen. Den har slått inn i organisasjonslivet, særlig i kvinnebevegelsen, som en holdning om at alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning. Det burde være åpenbart for enhver at Molotov hadde større betydning for Sovjet under krigen enn de fleste andre, eller at Kristen Nygaard var viktigere i EU-kampen enn Asta Håland og Leikny Øgrim. Samtidig er ledelse uten grunnplan ingenting. Nustad skriver: "Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål."

"Alle mennesker" - nei, vi bryr oss ikke om "alle mennesker". Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er "tråkke på" noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan! Eller la oss tenke et øyeblikk på anti-bordell-kampen. Det går ut over individer! Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.

Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.

Vi mener altså at vi er et middel. Det er jo derfor vi er organiserte! Hvis vi bare er et mål, da har vi tatt feil i alle år. Feil når vi har avvist individorienterte bevisstgjøringsgrupper som hovedmetode i kvinnekampen.

Feil når vi organiserte Kvinnefronten i opposisjon til slike linjer. Feil når vi har hevda klassesolidaritet og kollektiv kamp også for damene. Feil når vi organiserte de utmeldte fra Kvinnefronten i Ottar for å ta vare på aktivismen og aktivistene.

Nustad siterer mer fra Aaby: "Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsen sammen med våre personligheter."

Når vi slåss mot horehus, så gjør vi ikke det for å utvikle personligheten - vi bruker det vi har lært for å kvitte oss med horehusa! Når vi kjemper mot en motorvei eller for en tunnel gjennom et boligstrøk likeså. Eller skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at - "nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte". Hva er dette?

Avhengig av situasjonen handler organisering og klassekamp, for ikke å snakke om krig, om at individene underordner seg kollektivet. I dag skjer det i liten grad - for liten etter vår forstand. Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og under krig er underordninga mer eller mindre total.

Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling? Eller lederne, som måtte sende ungdommer inn i livsfarlige operasjoner - tror du de tenkte på sitt eget individ? Nei, de tenkte på landet, og på friheten, og på å kjempe mot okkupant-makta, koste hva det koste ville! Hele samfunnet oversvømmes av individorientering. Den økonomiske og politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging, Kvinner for porno og idyllisering av sadomasochisme. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, for å fotograferes for Cupido eller Lek eller å bli slått og piska, så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 20 åra stilt den kollektive parolen "Det personlige er politisk!" Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Porno blir betrakta både ut fra overgrep mot modellene og som oppskrift på overgrep mot kvinner generelt.

Begrepene "husbråk" og "ekteskapelige rettigheter" er erstatta med "kvinnemishandling" og "voldtekt". Privat vold betraktes som en offentlig sak. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Det er en kollektiv sak, en kollektiv kamp! Individet har ansvar for egne handlinger, fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.

Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er motsatt av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse - som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.