Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Klassene som "forsvant"

av Grete Bull

Røde Fane nr 2, 1997


Hensikten med en klasseanalyse er å vurdere hvem som er venner og fiender. Hvem er strategisk allierte i kampen for å styrte kapitalismen? Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper.

Det er flere måter å fornekte klassene på. For borgerskapet har det vært en viktig strategi å få det til å se ut som om klassene er forsvunnet. Det har igjen gjort at kommunistene ikke bare må utvikle en klasseanalyse som holder som et strategisk våpen i klassekampen, men også må kjempe for å vise at klassene finnes. For å holde bevisstheten om klassegrunnlaget for vår tolking av historia, og for å holde den praktiske politikken levende, må vi ta opp debatten med borgerlige sosiologer og historikere som hevder at klassene ikke lenger eksisterer. (1)

I rommet rundt AKP har vi opplevd minst to viktige faser i forskning og offentlig politikk som har hatt innflytelse på vår tenking og vår aktive innsats på dette analysearbeidet:

Når partiet nå går inn for et nytt klasseanalyseprosjekt, er det viktig å diskutere om disse tradisjonene også preger mye av vår egen tenking og praksis.

Lagdelingstenking

Jeg vil påstå at:

AKPs syn på klasseanalyser i dag er utvannet, prega av sosiologisk tenking. Vi tolker Lenins klassekriterier (2) på samma måte som den sosiologiske lagdelingstenkinga, og bærer med oss rester av føydal ordning av samfunnet når vi studerer makt og undertrykking.

Uttrykket dobbel undertrykking og at arbeiderkvinnene kommer nederst på rangstigen viser dette. Slike uttrykk har rot i gamle, føydale modeller av stendene i samfunnet før den borgerlige revolusjonen. Den gangen var utbyttinga i samfunnet styrt av direkte maktforhold og tilskrevne rettigheter. Makttrekanten (se figuren) som vi ennå bruker, skriver seg fra denne tida. Det er stendene i det føydale samfunnet som utbytter leilendinger med makt og disiplin. Det som er typisk for kapitalismens framvekst, er lønnsarbeidet med frihet til å selge arbeidskrafta eller sulte ihjel. Rester av føydal organisasjon finnes fortsatt i konkrete hierarkier, i organiseringa av deler av samfunnet, men det preger ikke lenger forholdet mellom klassene.

Restene av føydalisme fører til moralistisk tankegang av typen "hvem som er mest ekte arbeider", og kanskje også taktiske og strategiske feilvurderinger når det gjelder å vurdere:

Vi må tenke dialektisk, se klassemotsetningene som motsetninger mellom de interesser og samfunnskrefter som faktisk driver historia. Det kan være en hjelp å snu figuren 90 grader, motsigelsene går på tvers.

Kjønn og klasse

Det er flere motsigelser som påvirker hverandre. For eksempel slik at det er en sammenheng mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking, eller raseundertrykking og klasse, og resultatet er gjerne at kvinnelige, svarte arbeidere kommer dårligst ut. Men uttrykket dobbel, eller tredobbel undertrykking kan likevel hindre oss i å analysere det særegne ved disse motsigelsene, og få oss til å tenke mekanisk på undertrykking som et sett av vekter. Det er gjennom diskusjon og kamp innafor arbeiderklassen at kvinnelige arbeidere blir regna med til arbeiderklassen.

Marx lanserte tanken om at kapitalen har forvandlet massen av folket til lønnsarbeidere. Den nye industriarbeiderklassen stod i spissen for denne utviklinga. Selv i Kapitalen er ikke bildet av klassene mer nyansert enn at arbeiderklassen på den ene siden står overfor ulike kapitalisttyper. På Lenins tid var produksjonen ennå prega av rester av ikke kapitalistisk produksjon, og klasseforholdene av dette. Taktikken overfor bøndene i Sovjet måtte preges av analyser av deres klassemessige stilling.

Hovedmotsigelsen

I den nåværende fasen av kapitalismen er det kapitalismens dominans over alle former for produksjon som danner grunnlaget for den objektive situasjonen til klasser og grupper. Derfor vil hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital bestemme livsvilkår og objektive interesser for grupper som tidligere sto fjernt fra arbeiderklassen. Men vårt samfunn er komplisert, mange går ikke direkte inn i den kapitalistiske produksjonen på en måte som gjør det mulig å gi en entydig bestemmelse av den objektive stillinga. Lønnsforskjeller spiller en stor rolle for å splitte. Dette er det materielle grunnlaget for at store deler av befolkninga allierer seg med kapitalen i en eller flere roller i livet sitt.

Dessuten må vi fri oss fra kravet/forestillinga om at klasseinndeling er en inndeling av enkeltpersoner (eller roller i samfunnet) som etter et sett kjennetegn skal passe inn i atskilte bokser, slik at vi kan forutsi meningene og handlingene deres på et objektivt grunnlag. Klasseanalysen er mer en analyse av forholdet mellom folk, enn av folk sjøl.

Klasseanalyse før Marx

Sosiologien og den borgerlige sosialstatistikken etablerte inndelinger av allmuen i ulike klasser lenge før, og helt uavhengig av hva Marx og Engels la i sine begreper om klassene. For dem betød klasser rett og slett inndeling i grupper som var ulike. Linnés botanikk og Eilert Sundts inndelinger dreier seg om å ordne kaoset i naturen og samfunnet, å klassifisere. For Eilert Sundt ble det naturlig å ordne klassene over hverandre:

Inndelingen gjelder foreldre til barn i almueskolene i Piperviken og Ruseløkkbakken, og er en del av en undersøkelse av arbeiderklassens kår og sæder i Christiania. Den ble første gang utgitt i 1858. Da som nå kom de enslige mødrene nederst både i levekår og anseelse. Sundts prosjekt gikk ut på å heve klassens moral og levekår, blant annet gjennom folkeopplysning. Han finner systematiske forskjeller i alt fra boligforhold til barnas skoleferdigheter som bekrefter nettopp denne rangeringen. Altså blir medisinen en bevegelse oppover, et bilde som stadig preger sosiologisk tenking om sosial mobilitet og sosialdemokratisk utdanningspolitikk.

Ellers er det store likheter med Engels' (4), Sundts (5) og andre borgerlige filantropers beskrivelser av arbeiderklassen vilkår tidlig på 1800-tallet. Engels' bok er rent empirisk, beskrivende. Det var arbeiderklassens lidelser som fanget hans oppmerksomhet. Den kjempende arbeiderklassen oppstod seinere, også i Engels bevissthet.

Klassene etableres

Fram til 2. verdenskrig hadde arbeiderklassen konstituert og organisert seg. I følge noen historikere nådde denne konstitueringa et høydepunkt da, for seinere å forsvinne (6). Riktignok fortsatt med klare grenser mellom yrkesgrupper som kanskje objektivt har felles interesser overfor kapitalen. Fra først av var skillet mellom dagarbeidere og faste arbeidere - og arbeidere og funksjonærer - av stor betydning for levekår, mulighet for å etablere seg med hus, hjem og familie. Disse skillene fikk stor betydning for kulturen, den subjektive klassebevisstheten, og til syvende og sist kampkrafta, og mulighetene for å presse lønningene gjennom mobilitet. Det at flertallet i dag eier sine boliger, og bruker 30 % av lønna til bolig, mot rundt 15% i 1967 viser at arbeiderklassen nødvendigvis er mindre fri til å slåss enn de var før. Det er et av resultatene av den sosialdemokratiske boligpolitikken, der den norske varianten av selveie er verdens mest vellykka (7).

Organisering som klasse for seg ble også prega av kjønn og objektive forhold ved utviklinga av produktivkreftene, og den faktiske organiseringa av produksjonen. Tradisjonelle skiller mellom arbeider og funksjonær, faglært ufaglært etc. preger ennå organiseringa på grunnplanet. Samordning på organisasjonsnivå, på tvers av yrker og lag i arbeiderklassen har først og fremst vært drevet fram av sosialdemokratiet som gjennomførte såkalt industriforbundsformen fram for fagforbund på de fleste områder.

60-70-tallet: Klassene usynliggjøres

Et hundre år etter at arbeiderklassen i Norge begynte å komme til syne, skal arbeiderklassen forsvinne i det offisielle bildet. Formelt hadde arbeiderklassen hatt statsmakta i Norge siden krigen. De politiske måla både i samarbeidsprogrammet som NKP skulle gått inn i, og Arbeiderpartiets politikk var å temme kapitalen/få statlig styring med produksjonen. Olstad beskriver ganske godt hvordan forsøkene på å styre kapitalen gjennom pris- og rasjoneringslover, produksjonsutvalg osv. falt sammen tidlig på femtitallet. Gjennom produksjonsutvalgene skulle arbeiderne få være med å bestemme utviklingen i det økonomiske liv, men grunnplanet i fagbevegelsen viste lite interesse, eller lot seg ikke lure. På syttitallet fikk vi en ny runde med bedriftsforsamliger og styrerepresentasjon, som heller ikke har ført til reell kontroll med noe som helst.

Det andre viktige målet var å fjerne klasseskillene gjennom statlig omfordeling av merverdien. Dette skjedde med oppbygging av enhetsskolen, trygdeordninger med universelle kriterier, og skatteregler. I det minste ble klasseforskjellene gjort usynlige. I offentlig statistikk og gjengs sosiologi forsvant klasseskillene fordi man rett og slett ikke brukte klasseinndelinger. Kjønn var heller ikke en viktig forklaringsvariabel. Av folke- og boligtellingene kunne en ikke lenger lese at arbeiderklassen bodde dårligere enn funksjonærer, men heller ikke at dette skillet mellom deler av arbeiderklassen faktisk ble utviska. I praktisk boligpolitikk ble det fokusert på like vilkår for alle, sanering og utflytting fra arbeiderstrøk i sentrum til klasseløse drabantbyer med samme boligtyper for alle. Det vil si at en konsentrerte seg om ulikheter i levestandard og de mest synlige framtredelsesformene, framfor å ta for seg tingenes vesen.

Gata og puben

I England kunne en registrere at utflytting fra arbeiderstrøkene i storbyen også førte til en nedbryting av arbeiderklassens kultur og lokale fellesskap. Gata og puben var viktige arenaer for klassens bevissthet. Slekts- og omsorgstradisjoner som eksisterte i Øst-London, lot seg vanskelig bygge opp igjen i de nye drabantbyene (8).

Bortforklaringen av klassene ble møtt med kritisk forskning som viste sprekkene i velferdssystemet. Etterhvert ble det klart at noen virkelig omfordelingen faktisk ikke fant sted, men det ble færre skikkelig fattige, og fler som har det måtelig bra. Nå kom "sosio-økonomiske grupper" inn for alvor. Den sosiologiske lagdelingstradisjonen er i grunnen det samme som Sundts inndeling. Inntekt og utdanning og eventuelt yrke settes sammen på en slik måte at vi får samfunnslag som rangeres. Høy, lav og mellom. Grensene fastsettes slik at alle grupper blir passe store, og det normale bestemmes av gjennomsnittsbetraktninger. Fattigdomsgrensen bestemmes av hva som er normalt, og vi bruker gjennomsnittlig inntekt, og levestandard knytta til denne som målestokk for normer. Mange av resultatene blir lite overraskende fordi lagdelingen bare viser at de som har mye av det ene, kan kjøpe mye av det andre. Lagdelingsteorien tar bare for seg det Lenin sier om fordelinga av mengden av samfunnets rikdom. Det er jo en følge av de andre kriteriene, ikke et grunnleggende utgangspunkt.

SUF - seinere AKP - og studenter med tilknytning til dette miljøet gikk i spissen for å vise klassesamfunnet med utgangspunkt i forskjellige forhold til eiendom og produksjon. Vi tolket det vi kunne skaffe av opplysninger, og brukte alle Lenins kriterier for å konstruere variable og spørreskjemaer som gjorde det mulig å analysere samfunnet med utgangspunkt i klassene.

Makt, grupper og roller

Det ble også gjort internasjonale undersøkelser på dette grunnlaget (9), slik at en fikk sammenliknbare opplysninger mellom flere land, og slik at en til dels kunne beskrive den historiske utviklinga. Wright la først mest vekt på hvilken kontroll med egen økonomisk situasjon, og hvilken makt den enkelte er tildelt gjennom sin posisjon. Moderne sosiologi beskjeftiger seg i det hele tatt mye med makt slik den utspiller seg på ulike områder i samfunnet. Men maktutøvelsen er i hovedsak knytta til offentlig virksomhet, voldsapparatet, fengsler, planlegging og sosialapparatet. Makta kjennetegner store grupper som er tildelt roller i det kapitalistiske systemet. Dette koples til oppkjøp, belønninger som vi også måler som klassekriterier.

Bourdieu må også mevnes når vi studerer moderne oppfatninger av klassene. Han bruker materielle kriterier, og snakker om kulturell kapital. Ved å vise at kultur og intellektuell kompetanse holdes innenfor sosiale grupper og skikt, kan man se at den store betydninga som nye kunnskaper har fått, fortsatt fordeles ulikt - selv om utdanningssystemet skulle gjøre det mulig for alle å nå like langt.

Må alle tilhøre en klasse?

Den nye klasseforskninga avslørte også problemene med å klassifisere alle individer på et gitt tidspunkt. Det er også trekk som preger våre klasseanalyser i dagliglivet: Vi har ikke løst oss fra tanken om at familien er konstituerende for klassebestemmelsen, dersom det ikke er mulig å bestemme ut fra kilde til livsopphold. Ungdom og gifte kvinner blir definert ut fra familietilhørighet. Folk som skifter yrke, eller tvinges til å drive for seg sjøl med en egen maskin og lån i banken, i stedet for å være ansatt, omdefinerer sin egen klasse over natta.

I sosiologien må alle kunne plasseres. Derfor får vi problemer med alle dem som ikke framtrer som tydelige deler av de klassene, som preger den historiske utviklinga. Men Marx la vekt på at store deler av økonomien er overlevninger av gamle samfunnsformer. Derfor er mange individer også representanter for slike historiske levninger. Inntil kapitalismen dominerer alt i vårt samfunn vil det være slik.

Velferd, adferd og klasse

Selv med nypussa klassedefinisjoner blir det krangel om klassene eksisterer eller har betydning. Men nå er det fordi forskerne ikke finner målbare forskjeller i velferd eller adferd som kan forklares med klasseforskjeller.

På midten av 80-tallet laget Jon Ivar Elstad en analyse som viste sammenhengen mellom helse og klasse. Gudmund Hernes laget en utredning som viste at det ikke var noen sammenheng mellom helse og klasse. Dette resultatene snudde seg om en forandret litt på inndelingene.

Som politisk virkemiddel kan slike feil få store konsekvenser. I Oslo fordeles kommunens budsjett til bydeler etter et kriteriesystem som til en viss grad forutsetter at kjennetegn ved befolkninga har sammenheng med ulike behov for ressurser. Her bygger en også bare på den tilgjengelige statistikken. Men kritikken av fordelingssystemet bygger på at vi regner med at arbeiderklassen - og eller lavere sosio-økonomiske grupper - er sykere og trenger mer helsetilbud og pleie-ressurser.

Statsvitere og historikere finner ikke lenger samsvar mellom klasser og politisk stemmegivning. Det faller dem ikke inn at partiene endrer klassekarakter, og at det parlamentariske systemet i seg sjøl virker inn på partibyggingen. Det er det parlamentariske systemet som har skapt bildet av 2/3-samfunnet, ikke omvendt.

Olstad konkluderer med at arbeiderklassen ikke lenger fins fordi de store konfliktene er borte. Selv om streik/lockout på åttitallet var mer omfattende enn noen sinne, var dette ikke lenger en klassekonflikt fordi staten er motpart, ikke kapitalen eller arbeidsgiverne.

Konklusjoner

Jeg sier ikke lenger at de sosio-økonomiske grupperingene som brukes i offentlig statistikk er forkastelige fordi de ikke er klasseanalyser. I praktisk politikk er det tvert om viktig å kunne vise at forskjeller i livsvilkår og levestandard fins, og at de øker nettopp når makthaverne mener de har gjort tiltak for å fjerne dem.

De moderne forskerne som har forsøkt å utvikle marxistiske analyser, eller alternativer er interessante, men de har også gjort vondt verre. De forleder oss til å tro at selve klassebegrepet er avleggs, og at det er andre motsigelser enn motsigelsen mellom arbeid og kapital samfunnet bestemmer utviklinga i samfunnet. De gir ingen politisk analyse, samtidig som de sprer en farlig politisk forestilling om at klassene ikke fins.

Det mest påfallende er at ingen av disse metodene lar oss analysere kapitalens, eller fiendens struktur. Det eneste man oppnår er å dele inn folket, og å vise hvordan grupper og skikt her kjøpes opp og forvalter makt og utbytting. De rikeste og mektigste i samfunnet lar seg ikke avgrense i slike analyser fordi de er for få til å beskrives som grupper. Deres evne til å skjule de avgjørende kjennetegnene er enorm.

AKP og Røde Fane gjorde en stor innsats her for endel år siden. Edderkoppnett ble bildet på hvordan eierskap og makt i Norge var forgrenet. Erling Folkvord og Espen Mathiesen utviklet "møkkagraver"-tradisjonen som avdekket forbindelseslinjene til det parlamentariske systemet. Strategien i EU-kampene i 1972 og på 90-tallet bygde på konkrete analyser av venner og fiender. En dypere analyse av den siste EU-kampen bør være en del av AKPs klasseanalyseprosjekt. Til nå har vi nesten bare konsentrert oss om den produktive kapitalen, og forskjeller mellom sektorer og hjemmeproduserende, eksporterende industrier. I dagens situasjon er ikke bare internasjonaliseringen gått mye lenger når det gjelder produksjon og distribusjon av varer. Vi må også vurdere om finanskapitalens har en sjølstendig rolle i dagens politiske og økonomiske utvikling.

Fotnoter:

1) Se bare titler som T Colbjørnsen m.fl. (1987): Klassesamfunn på hell og F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

2) "Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de inntar i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon ved sitt (1) forhold (i de fleste tilfeller fastslått og formulert ved lover) til produksjonsmidlene, ved (2) sin rolle i den samfunnsmessige organisasjon av arbeidet, og følgelig (3) omfanget av og måten å tilegne seg den delen av den samfunnsmessige rikdommen de rår over." Fra V I Lenin (1919): En stor begynnelse. Tallene i parentes er tilføyd av oss når vi vil ordne i tre eller fire kriterier. Det fjerde framkommer når vi skiller på størrelsen på utbyttet og måten man får det på. [Tilbake]

3) Marx (1859): Forordet til Kritikk av den politiske økonomien og (1847) Filosofiens elendighet. [Tilbake]

4) F Engels (1844): The condition of the working class in England. [Tilbake]

5) E Sundt (1858): Om Piperviken og Ruseløkken. Undersøkelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania. [Tilbake]

6) F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

7) T Hanse (1997). [Tilbake]

8) M Young og P Wilmott (1957): Family and Kinship in East London. [Tilbake]

9) Erik Olin Wright har utviklet flere måter å gjøre dette på og samarbeidet bl.a med Hernes m.fl. Se J Elstad: "Et klassebegrep for 90-årene. En kritisk oversikt over tre sosiologiske klasseteorier", TSF 3-26 1992. [Tilbake]