Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Rasjonalitet og vitenskap

av Noam Chomsky

Røde Fane nr 1, 1997

Dette er en kommentar til en diskusjon i tidsskriftet Z, oktober 1992.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck.
Se også ytterligere en artikkel nederst her.


Det er bemerkelsesverdig at intellektuelle i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring. De forteller at "Opplysningsprosjektet" er dødt, at vitenskapens og rasjonalitetens "illusjoner" må oppgis. Dette budskapet gleder de mektiges hjerter, som er lykkelige for å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk.

Denne diskusjonen omfatter folk med et stort spektrum av felles forhåpninger og engasjement, og i det minste i noen tilfeller, venner som har arbeidet og kjempet sammen i mange år. Derfor håper jeg at jeg kan være helt oppriktig. Og personlig, for hvis jeg skal være ærlig ser jeg ikke mye med selvstendig substans å diskutere.

Jeg vil ikke villede, og derfor bør jeg si med én gang at jeg slett ikke er sikker på at jeg deltar i diskusjonen. Jeg tror jeg forstår noe av det som blir sagt i de seks artiklene, og er enig i mye av det. Det jeg ikke forstår, er emnet: berettigelsen av "rasjonalitet", "vitenskap" og "logikk" (kanskje modifisert med "vestlig") - kall sammensetninga for "rasjonell undersøkelse", for korthets skyld. Jeg leser artiklene og håper å bli opplyst om saken, men for å sitere en bidragsyter: "blikket blir glassaktig, og takk, men jeg vil ganske enkelt ikke delta." Da Mike Albert ba meg å kommentere artikler som går inn for at vi gir avkall på eller overskrider rasjonell undersøkelse, nektet jeg, og det ville antakelig ha vært klokt av meg å holde meg til den avgjørelsen. Etter en god del overtalelse vil jeg gi noen få kommentarer, men ærlig talt begriper jeg ikke hva temaet skal være.

Det er blitt reist mange interessante spørsmålsstillinger over rasjonell undersøkelse. Det er problemer som dreier seg om å rettferdiggjøre tro, om den matematiske sannhetens stilling og om teoretiske enheter, hvilken bruk som blir gjort av rasjonell undersøkelse under bestemte sosiale og kulturelle vilkår og måten slike vilkår influerer på retningen av den rasjonelle undersøkelsen, osv. Men det er ikke denne typen spørsmål vi skal ta stilling til, men snarere ett eller annet som dreier seg om det berettigede ved hele foretakendet. Det finner jeg forbløffende, av flere grunner.

Argumenter uaktuelle?

For det første: For å ta del i en diskusjon, må man forstå grunnreglene. I dette tilfellet gjør jeg ikke det. Jeg vet ikke svaret på slike elementære spørsmål som disse: Skal konklusjonene stemme overens med premissene (kanskje til og med følge av dem)? Spiller fakta noen rolle? Eller kan vi knytte sammen tanker som vi ønsker det, kalle det et "argument", og finne på fakta ettersom vi lyster og regne enhver historie for like god som en annen? Det finnes visse kjente grunnregler: De som hører til rasjonell undersøkelse. De er på ingen måte fullstendig klare, og det har vært gjort interessante forsøk på å kritisere og klargjøre dem, men vi har tilstrekkelig grep til å gå fram over et bredt felt. Det som ser ut til å være under diskusjon her, er om vi skal følge disse grunnreglene i det hele tatt (og prøve å forbedre dem ettersom vi går framover). Hvis svaret er at vi skal følge dem, så er diskusjonen over: Da har vi implisitt godtatt at rasjonell undersøkelse er berettiget. Hvis vi skal gi dem opp, kan vi ikke fortsette før vi lærer det som erstatter forpliktelsen til konsekvens, ansvarligheten overfor fakta, og andre foreldede begreper. Uten noe undervisning om disse tingene, har vi ikke annet å ty til enn primalskrik. Jeg ser ikke noen antydning i disse artiklene her til noen nye framgangsmåter eller ideer som kan erstatte de gamle, og derfor forblir jeg forvirret.

Et annet problem har å gjøre med henvisningene til "vitenskap", "rasjonalitet" osv. i disse artiklene. Disse blir gjort til skyteskive for skarp kritikk, men de blir ikke tydelig beskrevet. De blir ganske riktig tillagt visse egenskaper. Men disse er enten irrelevante for saken som diskuteres eller ugjenkjennelige for meg. I mange tilfeller er de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, antitetiske til den, iallfall slik jeg alltid har forstått denne virksomheten.

Kanskje min manglende gjenkjennelse av det som her kalles "vitenskap" osv. gjenspeiler personlige begrensninger. Det kan godt være, men jeg undres. I noe sånt som 40 år har jeg vært aktivt opptatt med hva jeg og andre oppfatter som rasjonell undersøkelse (vitenskap, matematikk). I nesten alle de årene har jeg vært midt i uhyrets hjerte, ved MIT (Massachusetts Institute of Technology). Når jeg deltar i seminarer, leser tekniske artikler på mitt eget eller andre fagområder, og arbeider med studenter og kolleger, har jeg ikke noe problem med å gjenkjenne det jeg har for meg som rasjonell undersøkelse. Stikk i strid med dette ligner beskrivelsene som blir presentert her, knapt nok på noe i min erfaring på disse områdene, eller i min forståelse av dem. Så et annet problem finnes.

Rasjonell undersøkelse - eller intuisjon?

Hva det første problemet gjelder, er jeg redd jeg bare ser én måte å komme videre på: Å anta at rasjonell undersøkelse er berettiget. Sett at slike egenskaper som konsekvens og ansvarlighet overfor fakta er gammeldagse misforståelser, som må erstattes av noe annerledes - noe som kanskje skal gripes med intuisjon, som jeg ser ut til å mangle. Da kan jeg bare bekjenne min utilstrekkelighet, og på forhånd informere leseren om at det som følger er irrelevant. Jeg erkjenner at ved å akseptere berettigelsen av rasjonell undersøkelse og dens grunnregler lager jeg et sirkelbevis, diskusjonen er over før den starter. Det er utvilsomt urettferdig, men jeg ser ikke noe alternativ.

Så til det andre problemet. Siden det som kalles "vitenskap" osv. stort sett er ukjent for meg, så la meg erstatte det med "X", og se om jeg kan forstå argumentet mot X. La oss se på flere slags egenskaper som blir tillagt X, og så vende oss mot forslagene om en ny retning. Sitatene nedenfor er fra artiklene som kritiserer X.

Første kategori. X er dominert av "hvite menn". Den er "begrenset av kulturelle, rasemessige og kjønnsmessige fordommer, " og "oppretter og bevarer en samfunnsorganisasjon med skjulte politiske, sosiale og økonomiske formål". "Flertallet i Sør har ventet i de siste fire hundre år på medfølende menneskelige anvendelser av X", som står "utenfor og over den demokratiske prosessen". X er "grundig gjennomsyret av den kapitalistiske kolonialismen" og "får ikke slutt på rasismen eller opphever patriarkatet". Sovjetiske kommissærer har påkalt X for å få folket til å "godta ensretting, morderisk kollektivisering og det som verre er". Selv om ingen nevner det, har nazi-ideologer brukt X til samme formål. "Ingen har utfordret" X sitt herredømme. Den er blitt "brukt til å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt". Latterlige krav på X har vært gjort av "statssystemer" som "brukte X til forbløffende ødeleggende formål ... for å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt etter som den dukket opp i hvert system".

Konklusjon: Det er "noe iboende galt" med X. Vi må forkaste eller overskride den, og erstatte den med noe annet; og vi må gi fattige og lidende folk beskjed om å gjøre det samme. Det følger at vi må oppgi litteratur og kunst, som helt klart tilfredsstiller forutsetningene til X like mye som vitenskapen gjør. Helt allment må vi sverge taushet og få alle verdens ofre til å gjøre likeså, siden språket og bruken av det helt typisk har alle disse egenskapene -kjensgjerninger som er for velkjent til å diskuteres.

Enda mere klart er det at håndverk og teknologi må bli totalt avskaffet. Det er forbløffende at flere av disse kritikerne ser ut til å hylle "den praktiske logiske tenkninga" hos "teknologene", som konsentrerer seg om "tingenes mekanikk", "T-kunnskapen", som er "nedfelt i praksis" og har sine røtter i "erfaringen". Det vil si den typen tenkning og praksis som notorisk har vært brukt i tusenvis av år for å skape redskaper for ødeleggelse og undertrykkelse, under kontroll av hvite menn som behersker dem. (Jeg sier "ser ut til", fordi hensikten ikke er helt klar). Inkonsekvensen er slående, men jeg innrømmer at hvis konsekvensen skal oppgis eller overskrides, er det ikke noe problem.

Det er tydelig at det jeg har gjennomgått ikke kan være argumentet. Dette kan ikke være egenskapene ved rasjonell undersøkelse som får oss til å gi avkall på (eller overskride) den. Så la oss vende oss mot en annen kategori av egenskaper som blir tillagt X.

X er "E-kunnskap" "som oppnås ved logisk slutning fra fast etablerte grunnprinsipper". Erklæringene i X må være "beviselige". X forlanger "absolutte bevis". Den "mest utpregede bestanddelen av vestlig E-kunnskap" er kan hende dens "utførlige prosedyrer for å komme fram til akseptable grunnprinsipper". Dette er blant de få forsøkene her på å definere eller identifisere skurken.

Skolisser, himmel og skog

Hva mere er, X "gjør krav på monopol på kunnskap". Den benekter således for eksempel at jeg vet hvordan jeg skal knytte skolissene mine, eller at jeg vet at himmelen er mørk om natta eller at det er nydelig å gå i skogen, eller vet navnet på barna mine og noe om hva de er opptatt av, osv. Alle slike sider ved min (intuitive) kunnskap er langt hinsides det som kan "nås ved logiske slutninger fra fast etablerte grunnprinsipper, " ja virkelig langt utenfor rekkevidden av rasjonell undersøkelse nå og kanskje for alltid, og er derfor bare "overtro, tro, fordommer", ifølge tilhengerne av X. Eller, hvis den ikke rett og slett fornekter slik kunnskap, "marginaliserer og sverter" X den. X postulerer dogmatisk at "et forutsigelig sluttpunkt kan bli kjent på forhånd som et uttrykk for X-oppnådd sannhet", og insisterer på å "basere verdier på denne objektive sannhet. " Den benekter det "forbigående og subjektive grunnlaget" enighet er for menneskelig liv og handling, og betrakter seg selv som "det endelige organiserende prinsipp og den endelige kilde for legitimitet i det moderne samfunn", en doktrine som X tillegger "status som aksiom". X er "arrogant" og "absolutistisk". Det som ikke "omfattes av begrepene i dens herredømme. ... -sinne, begjær, glede og smerte, for eksempel - blir et område for disiplinær handling. " Variantene av X presenteres som "trylleformularer som skal få oss gjennom en innviklet verdens mørke", som gir et "hvilested" som tilbyr en "sikker måte å 'kjenne' verden eller sin stilling i den på ". Utøveren av X "kobler ut følelsene, og gjenskaper Den Andre som en gjenstand som kan manipuleres", en framgangsmåte "som blir gjort lettere fordi det subjektive blir beskrevet som irrelevant eller u-X. " "Å føle var å være anti-X". "Ved midten av det tjuende århundre ble frasen 'det virker' nok for X-istene", som ikke lenger brydde seg om "hvorfor det virket" og mistet interessen for "hva det innebar". Og så videre.

Jeg er helt enig i at X bør dømmes til bålet. Men hva det har å gjøre med vårt tema, unnslipper meg, ettersom disse attributtene knapt nok hever seg til nivået av en karikatur av rasjonell undersøkelse (vitenskap osv.), i det minste sånn som jeg kjenner den.

Ta begrepet "E-kunnskap", den eneste definisjonen av vitenskap som blir presentert her. Ikke engang obligatorisk teori (deriblant konvensjonell matematikk) tilfredsstiller den definisjonen vi blir budt. Ingenting i vitenskapen ligner på den, engang. Hva angår "beviselighet" eller "absolutte bevis", er begrepene fremmede for naturvitenskapene. De forekommer i studiet av abstrakte modeller, som er en del av den reine matematikken inntil de blir anvendt i de empiriske vitenskapene, og på det punktet har vi ikke lenger noe "bevis". Hvis det finnes "utførlige prosedyrer" eller overhodet generelle prosedyrer, "for å komme fram til akseptable grunnprinsipper, har de vært bevart som en dyster hemmelighet.

Vitenskapen er tentativ, undersøkende, spørrende, og læres stort sett gjennom handling. En av verdens ledende fysikere var berømt for å åpne begynnerkursene sine med å si at det spiller ingen rolle hva vi dekker, men hva vi AVdekker, kanskje noe som vil utfordre rådende oppfatninger, dersom vi er heldige. Mere framskredent arbeid er i stor utstrekning fellesforetak hvor det ventes at studentene kommer fram med nye idéer, for å stille spørsmål ved og ofte undergrave det de leser og blir lært, og på en eller annen måte ved erfaring og felles undersøkelser lære seg knepet (som ingen begynner å forstå) med å oppdage viktige problemer og deres mulige løsninger. Videre er det selv i de enkleste tilfeller slik at de foreslåtte løsningene (teorier, store eller små) "går ut over empirismen", hvis vi med "empirismen" mener det som kan avledes av erfaring ved en eller annen prosedyre. Man trenger neppe gå til Einstein for å vise dette universelle trekket ved rasjonell undersøkelse.

Naturen og logikken

Hva de siterte egenskapene ved X angår, gjelder de for noen sider av menneskelig tenkning og virksomhet: Deler av den organiserte religionen, områder innenfor humaniora og "samfunnsvitenskapene" hvor forståelse og innsikt er tynne og det derfor er lettere å slippe unna med dogmatisme og forfalskninger, og kanskje på andre felt. Men vitenskapen er, iallfall slik jeg kjenner den, så fjernt fra disse beskrivelsene som noe i menneskelivet. Det er ikke det at vitenskapsfolk medfødt er mere ærlige, åpne og spørrende. Det er ganske enkelt det at naturen og logikken tvinger igjennom en stram disiplin: På mange områder kan man ustraffet veve fantasifulle eventyr eller holde på med det kjedeligste kontorarbeid (som noen ganger kalles "lærdom"). Men i vitenskapen vil eventyrene dine bli gjendrevet og du vil bli latt tilbake av studenter som ønsker å forstå noe om verden, og ikke er tilfreds med å "overlate det til andre". Videre, alt dette ser ut til å være helt opplagt.

Andre egenskaper blir tillagt X, inkludert noen som øyensynlig er ment som en karikatur, for eksempel at utøverne av X hevder "at syttenhundretallets Europa besvarte alle menneskehetens grunnleggende spørsmål for all framtid ". Jeg har prøvd å gjøre et rettferdig utvalg, og ber om unnskyldning hvis jeg har mislykkes. Så vidt jeg kan se, faller de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, i to kategorier. Noen gjelder for menneskelig virksomhet forholdsvis generelt og er dermed irrelevant for temaet (med mindre vi har til hensikt å gi opp språket, kunsten osv. også), de gjelder tydeligvis for de sosiale og kulturelle vilkåra som fører til det resultatet man med rette beklager. Andre gjelder ikke for rasjonell undersøkelse, de blir til og med direkte avvist av den, og der de blir oppdaget, fører de til intern kritikk.

En rekke skribenter ser ut til å betrakte det leninsk-stalinske tyranniet som en legemliggjøring av vitenskap og rasjonalitet. Slik "har sammenbruddet av politiske systemer som ble forutsatt å skulle ha frambragt Det nye sosialistiske mennesket og Det nye postkoloniale mennesket underminert troen på en universell fortelling grunnet på sannhet". Og "statssystemene" som "brukte positiv rasjonalitet til forbløffende destruktive formål" var ledet av "sosialistiske og kapitalistiske ideologier" - det virker som dette er en henvisning til radikalt anti-sosialistiske (leninistiske) og anti-kapitalistiske (statskapitalistiske) ideologier. Siden "vitenskapelig og teknologisk framgang var feltropet til sosialistiske og kapitalistiske ideologier", ser vi at deres feil og forvrengninger er dype, og vi må gi avkall på dem, sammen med enhver interesse for frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, demokrati og andre av "feltropene" til det verdslige presteskapet som i herrenes interesse har forvrengt opplysningstidas idealer.

Noen av kommentarene virker mere kjent for meg. En bidragsyter roper på "pluralistisk engasjement og klar integrasjon hvor alle sitter ved bordet og deler en felles bevissthet, " inspirert av "et moralbegrep som er knyttet til sosial tillit og kjærlighet, hvor folk sier hva de tror de ser og gjør, og tillater at de grunnleggende data og konklusjoner blir krysseksaminert av både likemenn og ikke-likemenn" -ingen dårlig beskrivelse av mange seminarer og arbeidsgrupper som jeg har vært heldig nok til å delta i gjennom årene. I dem har det dessuten vært tatt for gitt at "kunnskap blir frambragt, ikke funnet, kjempet for -ikke gitt", en følelse som vil bli bifalt av enhver som har vært opptatt av kampen for å forstå vanskelige spørsmål, like mye som av aktivistene den er rettet til.

Vi ser sola går ned ...

Det er også minst et element av sannhet i uttalelsen om at naturvitenskapene er "løsrevet fra kroppen, fra den billedlige tenkning, fra etisk tenkning og fra verden" - til deres fordel. Selv om rasjonell undersøkelse er full av metaforer og (helt ukontroversielt) knyttet sammen med verden, er dens hensikt å forstå, ikke å konstruere doktriner som sammenfaller med enkelte etiske eller andre preferanser, eller som tilsløres av metaforene. Selv om vitenskapsfolk er menneskelige og ikke kan gå ut av skinnet sitt, så vil de, såfremt de er ærlige, helt sikkert så langt som mulig prøve å overvinne de begrensningene som "kroppen" (spesielt menneskets kognitive strukturer, med sine spesifikke egenskaper) setter. Hvor sentrale overflatisk utseende og "naturlige kategorier" enn er i menneskelivet, kan de villede, og det er også ukontroversielt. Vi "ser" sola gå ned og månens blendverk, men vi har lært at det ligger mer i det enn som så.

Det er også sant at "fornuften skiller det 'virkelige' eller det som kan erkjennes...og det 'ikke virkelige'", eller i det minste prøver (uten å identifisere det "virkelige" med "det som kan erkjennes") -igjen, til dens fordel. I det minste vet jeg at jeg prøver å gjøre dette skillet, enten jeg studerer spørsmål som er vanskelige, som den menneskelige kunnskapens opprinnelse, eller lette, som kildene til og karakteren av USAs utenrikspolitikk. I det siste tilfellet ville jeg for eksempel prøve, og tilskynde andre til å prøve, å skille de virkelig virksomme faktorene fra de mange slags eventyr som blir vevd i maktas og privilegienes interesser. Hvis det er en feil, så erkjenner jeg skyld, og vil øke min skyld ved å tilskynde andre til å feile på samme måte.

For å holde meg på det personlige plan. Jeg har brukt en god del av mitt liv til å arbeide med slike spørsmål som dette, og har brukt de eneste metodene jeg kjenner til - de som blir fordømt her som "vitenskap", "rasjonalitet", "logikk" og så videre. Derfor leser jeg artiklene med et visst hååp om at de vil hjelpe meg med å "overskride" disse begrensningene, eller kanskje foreslå en helt annen kurs. Jeg er redd jeg ble skuffet. Jeg innrømmer at det kan være min egen begrensning. Ganske regelmessig "blir blikket mitt glassaktig" når jeg leser mangestavelsers diskusjoner over poststrukturalismens og postmodernismens temaer. Det jeg forstår er for en stor del selvfølgeligheter eller feil, men det er bare en brøkdel av den totale ordmengden. Det er sant at det er mange andre ting jeg ikke forstår: artiklene i de nye utgavene av matematikk- og fysikktidsskrifter, for eksempel. Men det er en forskjell. I det sistnevnte tilfellet vet jeg hvordan jeg skal bli i stand til å forstå dem, og har gjort det i tilfeller som interesserer meg særskilt. Og jeg vet også at folk som arbeider på disse feltene kan forklare innholdet for meg på mitt nivå, slik at jeg kan nå den (del)forståelsen jeg ønsker. I kontrast til dette ser det ut som ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre. Kanskje forklaringen ligger i en personlig utilstrekkelighet, som tonedøvhet. Eller det kan være andre grunner. Spørsmålet er strengt tatt ikke relevant her, og jeg vil ikke forfølge det.

Post-ditt-og-datt

Når jeg fortsetter med min personlige jakt på hjelp til å hanskes med problemer som jeg har viet en stor del av livet mitt til, leser jeg her at jeg bør erkjenne at "det er grenser for hva vi vet" (noe jeg har påstått i mange år, i samsvar med en gammel rasjonalistisk tradisjon). Jeg bør gå ut over den "panoptiserte rasjonaliteten" (noe jeg kunne gjøre med glede, om jeg visste hva det var), og burde ikke "overføre Gud til den erkjennbare naturen" (takk). Siden "det nå er tydelig" at dens "egen snevre og overflatiske idé om rasjonalitet og rasjonalisme" har undergravd "den vestlige tenkningas kanon", burde jeg tilegne meg "et nytt tegnsystem som la fram moralske og historiske forslag" i en "rasjonalitet som er fordypet" (takk igjen). Jeg bør holde meg til "gjendrivelige aksiomer", som etter det jeg forstår betyr hypoteser som det forutsettes at man kan stille spørsmål ved " den virksomheten som brukes uten baktanker i alt vitenskapelig arbeid, med mindre hensikten er at jeg skal forkaste Modus Ponens og artimetikkens aksiomer. Men det er tydeligvis tilfelle, siden jeg også skal gi avkall på "absolutismen eller absolutte bevis", noe som er ukjent i vitenskapen, men, det må tilstås, noen ganger blir forutsatt når det gjelder de mest elementære delene av logikken og aritmetikken (noe som også er gjenstand for mange interne kontroverser i grunnlagsundersøkelser).

Vegetabilsk bevissthet

Jeg bør også la meg lede av dem som "forsikrer at det er en felles bevissthet i all tenkning og materie", fra menneskelig til "vegetabilsk og mineralsk", et forslag som direkte skulle ramme presis mine egne mangeårige forsøk på å forstå hva Hume kalte "de hemmelige kilder og utspring som den menneskelige bevissthet tilskyndes av i sine bevegelser" -eller kunne, hvis jeg hadde den minste idé om hva det betyr. Jeg blir også invitert til å forkaste idéen om at "tall er hevet over den menneskelige historien" og å betrakte Gösdels ufullstendighetsteorem som "en maktesløshetssituasjon" for det 20. århundre. For mitt gammeldagse øre høres dette som å si at irrasjonaliteten i kvadratroten av to - som var en forstyrrende oppdagelse den gang - var "en maktesløshetssituasjon" for det klassiske Hellas. Hvordan menneskelig historie eller måten rasjonaliteten "for øyeblikket defineres på " rammer disse sannhetene (for det trodde jeg de var), er jeg ikke i stand til å se.

Jeg bør betrakte "Sannheten" ikke "som et vesen" men "som en sosial heuristikk", en som er "framsatt på intersubjektiv tillit og historiefortelling enten det er gjennom beretning eller tall og tegn. " Jeg bør erkjenne at "vitenskapelige bestrebelser også befinner seg i historie- og mytefrembringelsens verden", og ikke er verken bedre eller verre enn andre "historier og myter". Moderne fysikk har kanskje "bedre finanser og mer effektiv PR" enn astrologien, men ellers står de likt. Det forslaget hjelper faktisk til med å løse mitt problem. Hvis jeg bare kan fortelle historier om de spørsmålene jeg har kjempet med i mange år, vil livet virkelig bli lettere. Forslaget "har alle tjueriets fordeler framfor ærlig arbeid, " som Bertrand Russel en gang sa i en lignende sammenheng.

Jeg bør også "foretrekke spesielle retninger i vitenskapelige og sosiale undersøkelser på grunn av deres sannsynlige positive sosiale resultater", og slik slutte meg til den overveldende mengden av vitenskapsfolk og ingeniører - skjønt vi vanligvis er uenige om hva som er "positive sosiale resultater", og det ikke blir gitt noen antydning her om hvordan det spørsmålet skal løses. Det ser også ut til å være implisitt at vi bør oppgi "teorier og eksperimenter" som blir foretrukket "på grunn av deres antatte skjønnhet og eleganse". Dette er jevngodt med å si at vi skal gi opp forsøket på å forstå verdens mysterier, og etter samme logikk bør vi antakelig heller ikke lenger la oss villede av litteratur, musikk og bildende kunst.

Jeg er redd jeg ikke lærte mye av disse formaningene. Og det er vanskelig for meg å se hvordan venner og kolleger i den "ikke-hvite verden" skal lære mer av de rådene som blir gitt av "en håndfull vitenskapsfolk" som så forteller dem at de ikke bør "gå i sporene til vestlig vitenskap og teknologi", men bør foretrekke andre "historier" og "myter" - hvilke blir vi ikke fortalt, selv om astrologien blir nevnt. De vil nok finne ut at disse rådene er til stor hjelp med deres problemer, og den "ikke-hvite verdens" problemer generelt. Jeg tilstår at mine personlige sympatier ligger hos de frivillige fra Tecnica.

Hvit, mannlig vitenskap

Jeg er redd hele idéen om "hvit mannlig vitenskap" faktisk minner meg om "jødisk fysikk". Kanskje det er en annen av mine utilstrekkeligheter, men når jeg leser en vitenskapelig artikkel, kan jeg ikke si om forfatteren er hvit eller mann. Det samme gjelder for diskusjoner om arbeidet i klasserommet, på kontoret, eller andre steder. Jeg tviler på at de ikke-hvite, ikke-mannlige studentene, vennene og kollegene som jeg arbeider sammen med ville være særlig imponert over den læresetningen at deres tenkning og forståelse er annerledes enn "hvit mannlig vitenskap" på grunn av deres "kultur eller kjønn og rase". Jeg har en mistanke om at "overraskelse" ikke vil være noe passende ord for deres reaksjon.

Jeg finner det rett ut sagt deprimerende å lese lærd diskusjon på venstresida om at vitenskapen og teknologien er et domene for hvite menn, og så gå gjennom korridorene på MIT og se de betydelige resultatene av forsøkene på å endre dette tradisjonelle mønsteret som blir gjort av vitenskapsfolk og ingeniører, mange av dem svært fjernt fra den forståelsen av "positive sosiale resultater" som vi stort sett deler. De har ytt alvorlige og ofte vellykkete anstrengelser for å overvinne den tradisjonelle eksklusiviteten og privilegiene fordi de heller mot å være enige med Descartes (som jeg også er) i at evnen til forståelse innenfor de "dypeste vitenskaper" og "høye følelser" er en felles menneskelig egenskap, og at de som mangler muligheten til å utøve evnen til å undersøke, skape og forstå går glipp av noen av livets mest vidunderlige erfaringer. En bidragsyter fordømmer denne humanistiske overbevisningen for å kalle andre "defekte". Med samme logikk burde vi fordømme idéen om at evnen til å gå er et menneskelig felleseie over en meget bred skala.

For ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk, som handlet ut fra samme overbevisning, aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag, søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring, mens de forteller oss at "Opplysningsprosjektet" er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens "illusjoner" - et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. De vil ikke bli mindre henrykt over å høre at vitenskapen (E-kunnskap) i sitt vesen er "et kunnskapssystem som legitimerer sjefens autoritet", slik at enhver utfordring mot en slik autoritet er et overgrep mot rasjonaliteten selv. Det er en radikal forandring fra de dager da arbeiderutdanning ble betraktet som et middel for emansipasjon og frigjøring. Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte "kontra-revolusjonens psykiske prosess", slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika.

Jeg er lei for det hvis konklusjonen høres hard, men det spørsmålet vi bør ta stilling til er om den er riktig. Jeg tror den er det.

Fra enhver etter evne ...

Det er særlig slående at disse selvdestruktive tendensene skal dukke opp i en tid da det overveldende flertallet av befolkninga betrakter det økonomiske systemet som "grunnleggende urettferdig" og ønsker å endre det. Gjennom Reagan-årene fortsatte offentligheten sin drift mot sosialdemokratiske idéer, mens restene av det eksisterende ble revet bort. Dessuten er troen på de grunnleggende moralske prinsippene i den tradisjonelle sosialismen overraskende høy. For bare å nevne ett eksempel betrakter nesten halvparten av befolkninga setningen "fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov" som en så åpenbar sannhet at de tror den står i Den amerikanske grunnloven, en tekst som blir sett på som beslektet med Den hellige skrift. Hva mere er, når Sovjet-tyranniet endelig er styrtet er en gammel hindring for å virkeliggjøre disse idealene nå fjernet. Med begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle har store deler av befolkninga engasjert seg i viktige og presserende problemer: undertrykking, miljøproblemer og mye annet. 1980-åras solidaritetsbevegelse med Mellom-Amerika er et dramatisk eksempel, med det direkte engasjementet i ofrenes liv som var et nytt og bemerkelsesverdig trekk ved protester og aktivisme. Disse folkelige anstrengelsene har også ført til en god del forståelse for hvordan verden fungerer, igjen med svært begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle, hvis vi skal være ærlige.

Særlig verdt å merke seg er hvordan folkelige holdninger avviker fra den ideologiske hovedstrømmen. Etter 25 år med uopphørlig propaganda, inkludert ti år med reaganisme, betrakter fortsatt over 70% av befolkninga Vietnam-krigen som "grunnleggende feil og umoralsk" og ikke en "feil". Bare dager før USA og Storbritannias bombing begynte i Gulfen, var to av tre i befolkninga tilhengere av en forhandlingsløsning med "kopling" framfor krig. I disse og i tallrike andre tilfeller er tankene individuelle og private, folk har sjelden eller aldri hørt dem ytret offentlig. Til dels gjenspeiler det effektiviteten av det kulturelle forvaltningssystemet, til dels de venstre-intellektuelles valg.

Helt generelt finnes det et grunnlag for å gå løs på de menneskelige spørsmålene som lenge har vært en del av "Opplysningsprosjektet". Ett element som mangler er de venstre-intellektuelles deltakelse.

Makta triumferer

Hvor fortjenstfulle motivene enn kan være, så gjenspeiler det at disse bestrebelsene er oppgitt etter min mening enda en triumf for maktas og privilegienes kultur, og bidrar til den. Den samme oppgivelsen gir et merkbart bidrag til det endeløse prosjektet for å skape en historieversjon som vil tjene de regjerende institusjonene. I perioder med folkelig aktivisme er mange mennesker i stand til å skjelne de sannhetene som de kulturelle administratorene skjuler, og å lære en god del om verden. Indokina og Mellom-Amerika er to slående aktuelle eksempler. Når aktivismen avtar, gjenvinner kommissarklassen kommandoen, og den vakler aldri i sin oppgave. Etterhvert som venstre-intellektuelle forlater slagmarka, blekner sannheter som en gang ble forstått, til individuelle minner, historien blir omskapt til et instrument for makta, og grunnen blir lagt for tiltak som skal komme.

Den kritikken som blir rettet mot "vitenskap" og "rasjonalitet", har mange fortrinn som jeg ikke har diskutert. Men der hvor den er gyldig og nyttig er den så vidt jeg kan se rettet mot forvrengninger av den rasjonelle undersøkelsens verdier slik de blir "feilaktig brukt" under bestemte institusjonelle omstendigheter. Det som blir framstilt her som en dypere kritikk av deres natur ser for meg ut til å være basert på en tro om virksomheten og dens førende verdier, som det er lite grunnlag for. Så vidt jeg kan skjelne, blir det ikke lagt fram noe sammenhengende alternativ, kanskje fordi det ikke er noe. Det som blir foreslått er en vei som fører direkte til katastrofe for folk som trenger hjelp - og det betyr alle, før lang tid er gått.


Et svar, 1993

av Noam Chomsky

Røde Fane nr 1, 1997

Debatten fortsatte i magasinet Z også etter Chomskys artikkel i 1992.
Dette er et svar til en av debattantene, Mark Raskins.


Mark Raskins svar til mine kommentarer om hans opprinnelige artikkel unngår dem fullstendig - iallfall slik de faktisk ble presentert. Hans første to henvisninger til dem kan tjene til å illustrere.

Det første har å gjøre med den selvfølgeligheten at rasjonell undersøkelse kan føre til umoralske resultater. Dette benekter han, eller snarere tror han feilaktig at han benekter det, idet han tar byggingen av atombomben som eksempel. De som skapte den, mestret sikkert den relevante fysikken og ingeniørkunnskapene, og lyktes i det de hadde satt seg fore. Men, argumenterer Mark, konsekvensene var umoralske og derfor kan ikke arbeidet betraktes som rasjonelt.

Det er ikke noe vesentlig spørsmål som står på spill. Mark foreslår ganske enkelt en ny betydning av ordet "rasjonell". Slik ordet vanligvis blir brukt, kan forskning og utvikling være fullstendig rasjonell uavhengig av enhver moralsk bedømmelse av resultatene deres. Hvis vi skal gjøre som Mark foretrekker, kan vi finne opp et nytt begrep "M-rasjonell" ("rasjonell i Marks betydning"), som vi gir betydningen: rasjonell (i vanlig betydning) og samtidig moralsk. Hvis vi fjerner den terminologiske tvetydigheten, er Marks poeng at arbeidet som førte fram til atombomben var rasjonelt men M-irrasjonelt, det vil si umoralsk. Mark tror han ser en motsigelse i det jeg sa, men det er igjen, når hans tvetydighet blir oppklart og vi rydder av veien en annen feillesning: Jeg har ikke noe sted antydet at "å innbefatte metoder for å overbevise bombemakerne...er...irrasjonelt" - jeg diskuterte faktisk ikke spørsmålet. En som går seriøst inn for å "overbevise bombemakerne" vil gjøre det ut fra rasjonelle grunner med rasjonelle "metoder", vil gi gode begrunnelser og argumenter og søke et felles moralsk grunnlag. Fornuftige folk prøver ikke å overbevise andre ved å gi dem piller, slå dem i hodet eller fortelle dem eventyr.

Steinøkser og AIDS

Vi kan forøvrig notere oss at Marks nye begrep "M-rasjonell" er ubrukelig til ethvert formål, fordi all undersøkelse, forskning, utvikling, oppdagelse osv. er M-irrasjonell: Utformingen av en steinøks, oppdagelsen av en kur mot AIDS, eller enhver annen menneskelig virksomhet. Resultatet kan uten unntak brukes for å skade, og derfor er de "irrasjonelle" i Marks betydning.

Marks annen henvisning til det han tror jeg skrev (eller mener), er hans forsikring om at jeg "sverger til" loven om det utelukkede mellombegrep, som er "under angrep fra dem som har oppfunnet den rotete logikken". Her er det mange misforståelser. For det første har jeg aldri nevnt loven om det utelukkede mellombegrep, men snarere loven om motsigelsen. Fornuftige mennesker vil være opptatt av konsekvens. De vil for eksempel bli urolige hvis de oppdager at konklusjonene deres strider mot premissene deres. Hva loven om det utelukkede mellombegrep angår, er det ingen som "sverger til den". I vanlig bruk mangler uttrykk ofte sannhetsverdi (de kan for eksempel hvile på falske forutsetninger), slik at loven ikke gjelder. I de formelle vitenskapene blir den uttrykkelig forkastet av den kjente logikken (dvs. den intuitive), som er fullstendig rasjonell og for alvor er blitt foreslått som grunnlag for kvantefysikken. Rotete logikk og dens anvendelse har ingen relevans til noe i denne diskusjonen. Jeg er redd det fortsetter slik. Å nøste opp det som gjenstår punkt for punkt er neppe verdt bryet og tida for noen - Mark, meg eller leserne.

Men vi kan imidlertid spørre hvem som kan tenkes å være interessert i denne mislykkede dialogen, eller i de tankebanene som Mark foreslaring;r. I hvertfall ikke folk med intellektuell nysgjerrighet, som vil vite hvorfor metaller beholder formen, eller hvorfor sola er varm og himmelen mørk om natta, eller hvorfor et kyllingfoster utvikler seg i sin spesielle retning mens et menneskefoster blir en person med intrikate og forunderlige kjennetegn, inkludert spesielle måter å skape, samhandle, uttrykke tanker, fortolke og vurdere på, eller hvorfor Kennedy sendte USAs flyvåpen for å bombe vietnamesiske landsbyer. Og så videre. For folk som vil forstå verden, finnes det ikke noe alternativ til de framgangsmåtene som er preget av sunn fornuft og som vi kaller "vitenskap" når de blir brukt med større omhu og når dypere innsikt - prøver å sette opp forklaringsprinsipper som gir innsikt og forståelse, tester dem mot relevant bevismateriale, holder sinnet åpent for alternativer, samarbeider med andre, osv.

Feil eller sludder

I mine kommentarer ba jeg Mark (og hans med-anti-rasjonalister) om å hjelpe meg med å "overskride" de begrensningene de føler at jeg og andre lider av. Jeg bemerket at "ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder". Hvordan skal jeg for eksempel gå fram for å besvare spørsmålene om menneskenaturen eller utformingen av politikken eller den intellektuelle kulturen som opptar meg, utover den defekte metoden med rasjonell undersøkelse? I slike enkle spørsmål ser Mark "betydelige følelser", "inkvisitorenes brennende hengivelse", "heftighet" professoral "utskjelling" av "en annen tankeretning som stupid og irrasjonell", frykt for en utfordring til spesialisering (en anklage som vil være særlig latterlig for enhver som er kjent med mine egne erfaringer og praksis), osv. Men spørsmålet mitt forblir ubesvart: Han byr ikke noen forklaring av det jeg ikke forstår, ingen hjelp til å overskride begrensningene i rasjonell undersøkelse, ingen nye idéer om hvordan man skal tilnærme seg noe problem eller oppgave.

En annen gruppe av mennesker som vil forkaste alt dette, er de som har et mål de vil oppnå: å bygge broer som blir stående, å øke sin velstand og makt, å redde de millioner av barn som hvert år dør av meslinger, å arbeide for et mere fritt og rettferdig samfunn, å hanskes med de vanskelige problemene som gjelder en bærekraftig utvikling som kan stille menneskenes behov, og så videre. For dem vil Marks råd om å "restituere virkeligheten" og "utvikle historier" være av liten interesse.

Det finnes selvfølgelig folk som ikke faller i noen av disse gruppene: folk som er så ulykkelige å mangle intellektuell nysgjerrighet og interesse for hvordan verden virker, bondesamfunn som er blitt traumatisert av terror og desperat fattigdom og har gitt opp håpet, folk som leter etter måter å holde seg på avstand fra den harde kampen for å lære og forstå, å organisere og oppnå, og utvilsomt andre med andre slags bekymringer.

Jeg sluttet mine tidligere kommentarer med å minne om at "for ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring, mens de forteller oss at "Opplysningsprosjektet" er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens "illusjoner" - et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. ... Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte "kontra-revolusjonens psykiske prosess", slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika. "

Marks reaksjon bekrefter bare at disse påstandene dessverre er altfor passende.