Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Familien og husholdningen
i velferdsstaten

av Grete Bull

Røde Fane nr 1, 1997


Er den moderne familien som institusjon en del av den økonomiske basisen for kapitalismen og en integrert del av den kapitalistiske produksjonsformen, eller bare en overlevning av den borgerlige familien, og følgelig bare har ideologisk betydning?

Uenighet om dette har både betydning for vår diskusjon av konkrete paroler for politikken idag, og for de forestillingene vi gjør oss om et framtidig kommunistisk samfunn. Både RV og Kvinnefronten diskuterer de enkelte framstøtene fra statens side, og alle synes enige om at kampen mot nedbygginga av velferdsstaten er sentral, og at den borgerlige offensiven for å styrke familien, den enkeltes ansvar for å forebygge kriminalitet, og omsorgslønn, er kvalmt. Men langt fra alle slutter opp om at familien som institusjon må oppløses, eller at familien må tømmes for oppgaver som bidrar til å opprettholde den som en undertrykkende institusjon.

Kjerna i vår analyse er at det er en sammenheng mellom staten, den kapitalistiske produksjonsforma og familien som samfunnsinstitusjon. Med bakgrunn i Engels hevdes det at den borgerlige familien bare har som funksjon å sikre privateiendommen, men arbeiderklassefamilien er fri for dette åket og dermed fritt kan velge samlivsformer som er bygd på kjærlighet og gjensidig respekt (Lysestøl 1992).

Min påstand er at arbeiderklassefamilien er utforma og blir styrt av offentlig politikk, fordi kapitalismen trenger et reproduksjonssystem og et system som effektivt avleder og nøytraliserer arbeiderklassens frustrasjoner og opprør. Historia om utviklinga av arbeidervernlover, skolevesen, velferdssystemer og sosial boligpolitikk under kapitalismens oppbygging forteller mye om dette. Diskusjoner om å ha kontroll over reproduksjonen er velkjent for oss i AKP, mens analyser av den undertrykkende funksjonen ofte blir avvist som spekulative.

Denne artikkelen skal konsentrere seg om hvordan familien eller husholdningen er av avgjørende betydning i den fasen da velferdsstaten i skandinavisk modell ble fullt utbygd, og nå etterhvert bygges ned. I løpet av de siste nesten femti årene har utviklinga vært preget av store endringer i sammensetning av husholdninger, barnetall, og av produktiviteten i ulike sektorer av varer, tjenester og bruksverdiproduksjonen. Dermed er også verdien av forbruksvarer endret i forhold til tjenester.

Like viktig er endringene i kapitalens krav til arbeidskrafta. Da velferdsstaten ble bygget opp var det stort behov for arbeidskraft som var alminnelig godt kvalifiserte, og det var nødvendig at alle var fornøyde og trodde på trygghet i alderdommen. Derfor trengtes universelle ordninger og stor tro på likhet. I denne tida ble det lagt stor vekt på utvikling av husmødrenes oppgaver, og opplysning og opplæring av foreldre, samtidig som husmødrene fikk mindre å gjøre på grunn av at de fikk færre barn og på grunn av den teknologiske utviklinga. I tillegg økte tilbudet om arbeid. I denne klemma oppsto husmordebattene, og resultatet ble flere yrkesaktive og dobbeltarbeidende kvinner.

I dag trengs færre arbeidere, men de må ha mer utdanning og det stilles store krav til såkalte sosiale evner. Man har oppdaga at reservearmeen (den ideelle arbeidsløsheten) må holdes ved like, mens samfunnet kan tåle en viss andel som faller utenfor. Bare flertallet er rolig, 2/3-samfunnet, gir det rom for å fremme selektive tiltak, kommersialisere omsorgen og dyrke et mer konkurranseprega oppdragelses- og utdanningssystem.

Vi kan dele reproduksjonsarbeidet i tre deler: Det å skape og oppdra nye generasjoner, det daglige arbeidet for å gjenvinne arbeidskrafta, (det vi vanligvis forstår som husarbeid), og det såkalte resultatløse omsorgsarbeidet: omsorgen for gamle og funksjonshemmede.

Familiens reproduksjonsansvar

Reproduksjonen av generasjonene, mødrefunksjonen, er den delen av reproduksjonsarbeidet som i størst grad faller på kvinnene. Dette fører både direkte og indirekte til lavere inntekter i løpet av livet. I land uten velferdsordninger er barna en økonomisk sikring for alderdommen, og også mens de er små, i form av barnearbeid. I velferdsstaten gjelder prinsippet om at barna er et kollektivt gode som seinere går inn i både betalt og ubetalt arbeid. Familiepolitikk, skattefordeling og direkte støtte til fødende og enslige mødre må sees i denne sammenheng. På tross av disse ordningene kommer kvinnene dårligere ut enn menn. Dette er særlig fordi pensjonsordningene bygger på yrkesinntekt. Velferdsstaten er ikke i stand til å kompensere for arbeidet med å føde barn (Dale 1995).

Resultatene kan måles i antall barn som blir født. Det fødes ikke nok barn til å opprettholde befolkningen ved egen produksjon i disse landene. I rene markedsøkonomier er fødselstallene enda lavere enn i utbygde velferdsstater. Regulering av prevensjon og adgang til abort blir ikke brukt som midler til å styre befolkningsveksten i Norge. Men slike motiver ligger til grunn for debatten om dette på verdensbasis. Hos oss er det viktigere å styre oppvekstvilkårene for de barna som blir født.

Samfunnets krav til sosialisering

Normene for barneoppdragelse kommer fram gjennom signaler fra barnehagen, skolen, barnevernet og gjennom offentlig debatt. Mulighetene for å falle utenfor er reelle, og ansvaret for å unngå at barna taper i konkurransen og blir en byrde for samfunnet, legges mer og mer tydelig på familien.

Dette gjør det for det første nødvendig for foreldre å legge mye mer tid og oppmerksomhet i et eller to barn enn foreldre tidligere la i en hel barneflokk. Her kommer deltaking i frivillige organisasjoner inn i tillegg til det arbeidet foreldrene gjør hjemme. Dette krever planlegging og beslutninger og det stiller krav til familiens kunnskaper og evne til å fungere sosialt. Evnen til følelsesmessig innlevelse og personlig tilpassing blir viktig både i skolen, barnehagen og i barneoppdragelsen hjemme (Holter m.fl. 1975). I Aftenposten 12. januar 1997 framstilles dette kravet om empati som en ny trend som har avløst tidligere fokusering på selvtillit og selvrealisering. Det er kanskje heller slik at familien er utsatt for motsatte signaler, og at mange ser den umiddelbare fordelen i å lære ungene sine å klare seg i konkurransen.

Det offentlige har også utviklet et hjelpeapparat med profesjonelle rådgivere og tilbud om familiebehandling som dels direkte overtar tidligere familiefunksjoner, dels forsøker å utvide familiens egne muligheter til å klare seg. Kjersti Ericsson viser at utviklinga av barnevernet både speiler de alminnelige kravene til familiene som samfunnet stiller og fungerer direkte som korrektiv, som riset bak speilet for langt flere familier enn de som til enhver tid kommer i kontakt med det (Ericsson 1996).

Den sterkere vekten på det nesten terapeutiske innholdet i ekteskap og familieliv, og de profesjonelle normene for barneoppdragelse er ikke nøytrale. Det vitenskapelige grunnlaget er gjerne bygd på hva som anses som normal utvikling, og normal fordeling av evner og egenskaper. Skolen og barnehagen og barnevernet melder fra når ungen ikke viser aldersadekvat utvikling, og det gir familien mer å bekymre seg over (Ericsson 1996).

Normene framføres av kvinnelig personale, men de er utformet av menn, og i forståelse med det kapitalistiske samfunnet vi lever i. De rettes ikke til familier som kollektiv, men i stor grad som forventninger overfor mødrene.

Kjernefamiliemodellen klarer det ikke

Skilsmisser og veksten i antallet familier med en kvinne som overhode kan sees som resultat av kvinnenes selvstendighet og mulighet for å velge dette som alternativ til å leve sammen med menn som ikke stiller opp likevel.

Den store bekymringa over oppløsning av kjernefamilien og det livslange ekteskapet gjelder først og fremst barnas oppvekstvilkår. Samtidig som staten vil begrense ansvaret for dette. Derfor innskrenking i overgangsstønad, og omdefinering av forsørgeransvaret. Det at enslige mødre mister trygd når de bor sammen med en mann som ikke er far til barnet, er bare et av eksemplene på at staten definerer husholdningen og ikke familien som økonomisk ansvarlig for gjensidig underhold, samtidig som forkorting av stønadstida har til formål å presse flere enslige mødre til å stifte ny familie.

På den annen side: Med de kravene som stilles til familien, blir den i stadig mindre grad i stand til å ivareta oppgavene som konfliktløser og følelsesmessig buffer. Familiesituasjonen har utviklet sine bortstøtingsmekanismer som gjør at de som ikke greier oppgaven ikke bare blir skilt, men blir bostedsløse og faller utenfor det normale livet. Samfunnet må ta over og det blir oppfattet som uttrykk for familiens og individets maktesløshet.

Denne faktiske motsigelsen, mellom det vi så som press på familien fra samfunnet, angrep på levevilkårene som rammet familiene som forbruksenheter osv. og familien som et redskap for undertrykkelse, førte i sin tid til en hissig debatt om parolen: Forsvar familien. Alle underparoler til dette kravet gikk på velferdspolitiske krav.

Verdi og verdsetting av det ubetalte husarbeidet

Noen hevder at mye av husarbeidet er forsvunnet med den teknologiske utviklinga, og at menn nå bidrar så pass at den kjønnsmessige ulikheten også er i ferd med å forsvinne. Oppgavene er flytta ut i barnehage, sjukeheimer og næringsmiddelindustrien, der de utføres mer rasjonelt der enn i den enkelte heimen.

I de seinere årene har Statistisk sentralbyrå laget et sattelittregnskap over verdiskapningen i husholdningene, basert på tidsnyttingsundersøkelsene som gjennomføres hvert tiende år siden 1971.

Bakgrunnen for dette er at en del land allerede på førtitallet beregnet husholdningsarbeidets bidrag til samfunnets verdiskapning, men de måtte seinere gi opp dette fordi det var vanskelig å beregne, og fordi nasjonalregnskapene skulle være bygd opp på samme måte i alle land for å kunne sammenliknes. Sattelittregnskapet er kanskje et resultat av at boka til Marylin Warring, Hvis kvinner fikk telle (Warring 1991), fikk en voldsom oppmerksomhet verden rundt.

Husarbeidet og nasjonalprodukt

De første beregningene fra 1946 viste at husarbeidet utgjorde 15% av bruttonasjonalprodukt (BNP). I dette inngår både hushjelpenes arbeid og arbeidet til husmødrene og de hjemmeværende døtrene. Dette var alt for lavt og det skyldes både beregningsmåten, at en ikke regnet med andre enn helt hjemmeværende, og at verdien ble satt til lønn, kost og losji for hushjelper og tjenestejenter.

I de beregningene som er gjort siden 1972 med grunnlag i tidsnyttingsundersøkelsene har en brukt lønna til husmorvikarer til å verdisette husarbeidet. De viser at husarbeidet totalt har sunket fra 53% til 38% av BNP. Idag utgjør det altså ca. 40% av BNP hvis vi godtar at tida vår er verd en husmorvikarlønn. Forskjellen mellom 40-tallets beregninger skyldes i hovedsak endringen i lønnssatser, ikke at omfanget av husarbeidet er endret (Aslaksen og Koren 1995).

Nødvendig og unødvendig husarbeid

Beregningene av husarbeidet skiller mellom arbeid og fritid på den måten at det er bare aktiviteter som kan utføres av en annen, sånn som barnepass, rengjøring osv som teller.

Den samfunnsfunksjonen som husarbeidet dekker, er reproduksjonen av arbeidskrafta og omsorgen for gamle og sjuke. Mye av dette arbeidet ligger i grenselandet mellom arbeid og fritid. Nivået på dette arbeidet er sammen med lønningene samfunnsmessig og kulturelt bestemt. Levestandarden, boligforholdene og utdanningsnivået bestemmes kulturelt, og det får konsekvenser for den enkeltes muligheter for å hevde seg i konkurransen om arbeid og andre goder. Både arbeidslivet og miljøet rundt den enkelte familien er med på å bestemme hva som er nødvendig. Jeg vil hevde at den tiden og kompetansen som kreves til de nødvendige oppgavene øker, mens det som ikke er samfunnsmessig nødvendig kan reduseres. Men det blir likevel opprettholdt fordi forbrukspresset er så høyt i kapitalistiske samfunn.

Det er i hovedsak de heltids hjemmeværende husmødrene som har redusert den tida de bruker på husarbeid. De kan ha oppdaget at de gjorde unødvendige oppgaver, og de har hatt de samme mulighetene for å kjøpe halvfabrikata som andre. Mange av de tjenestene som kvinner gjør i heimen, er rene tjenester overfor voksne menn. Mye av dette servicearbeidet er unødvendig, men hyggelig når det inngår i et likeverdig og gjensidig forhold.

Men det ser ut som mange nødvendige oppgaver i heimen har økt, som resultat av økte krav til oppfølging av barn og omsorgen for gamle og funksjonshemmede. Tid til vedlikehold har økt som følge av økt forbruk. Vi bruker like mye tid på å vaske tøy med moderne tekstiler og maskiner, som folk før brukte over vaskestampen. Vi bruker mye av tida på vedlikehold av bolig, bil og sportsutstyr.

Videre ser det ut som om den statlige politikken og offentlig debatt i stor grad er rettet mot å binde de samfunnsmessig nødvendige oppgavene til familien framfor å utvikle de kollektive og profesjonelle måtene å gjøre det på.

Omsorgen for eldre og funksjonshemmede (1)

Privat omsorg utgjør minst like mange årsverk som den offentlige omsorgen.

Graf: Beregnet antall årsverk i omsorgen for eldre fordelt på omsorgskilder

Omtrent 49.000 årsverk privat omsorg overfor syke og funksjonshemmede eldre er like mye som årsverk i syke- og aldershjem og hjemmebaserte tjenester tilsammen. Denne beregningen gjelder bare eldre. Yngre funksjonshemmede som bor sammen med noen, får nesten all hjelp innen egen husholdning. Det forekommer nesten ikke at det offentlige har hovedansvaret for hjelp og pleie i familier med barn, selv ikke hos eneforsørgere.

Den viktigste private omsorgen foregår innenfor den enkelte familien, eller husholdningen, det vil si av ektefeller, foreldre og samboere. Denne delen av omsorgsarbeidet er vanskelig å definere og måle som en særegen byrde fordi det inngår i vanlig husarbeid og gjerne kalles kjærlighetsarbeid. Men det kan også føles som en nødvendighet, som til og med styrer valg av livsform, reduserer mulighetene for å jobbe full tid, og føles som tvang. Når man tar familiehusholdningen for gitt, er det også en selvfølge at den relativt friskeste av flere personer tar ansvaret for de oppgavene som syke og funksjonshemmede ikke greier.

Samspill mellom offentlig og privat

Ellers er det slekta som stiller opp. Ikke nabonettverket som myndighetene stadig roper på. Hjelp fra familiemedlemmer (mest døtre og sønner) som ikke bor i samme husholdning har stor betydning for å få det hele til å gå, å sy sammen det offentlige og de private systemet. Den skandinaviske velferdsmodellen er særlig godt utvikla med tanke på å utvikle samvirke mellom offentlig og privat omsorgsarbeid. Kampanjene for omsorgsboliger istedet for sykehjem og andre institusjoner for sterkt hjelpetrengende er bevisste trekk for å redusere den offentlige hjelpen, og skape boforhold som gjør det mulig og nødvendig for familien å stille opp.

Det er vanlig å hevde at bosettingsmønster og små barnekull har gjort det vanskeligere for de gamle å få hjelp fra sine egne barn. Men slik er det ikke. I femtiåra da velferdsstatens eldreomsorg ble planlagt, var det mange enslige som ikke hadde egne barn. Idag er det er stadig færre av de eldre som ikke har egne barn (Szebehely 1993) (2).

I Norge er det gjort en undersøkelse som viser at flere deltar i omsorgsarbeid på 90-tallet enn i 1980, mens omsorgen som gis er mindre intensiv. Det er med andre ord blitt mer vanlig at noen må trå til, og at de eldre har noen å få hjelp av, men det brukes ikke så mange timer på å hjelpe. Kvinner utfører en større andel av arbeidet enn før Lingsom (1993) (3). Det er de middelaldrende kvinnene, mellom 50 og 59 år som gjør det meste omsorgsarbeidet. Mens de yngre yter mindre tid i gjennomsnitt enn før, har denne gruppa øket både i antall og i antall timer som ytes.

Graf: Omsorgsytere innen husholdningen etter alder og kjønn

Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdundersøkelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i Materialisten i 1994. Lingsom bruker de norske tudsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger.

Vevredaksjonens note: Denne grafen er rekonstruert etter den som er trykt i Røde Fane. Grunnlagstalla er ikke tilgjengelig, og en kan derfor ikke lese tall derekte av grafen.

Det er de enslige som bruker det meste av den offentlige omsorgen. 3/4 av de hjelpetrengende enslige har den offentlige hjelpen som hovedkilde (4). Men det er grunn til å tro at den uformelle omsorgen spiller en stor rolle også for disse. I følge Ivar Brevik og Susan Lingsom er kombinasjoner av hjelp fra flere kilder mest vanlig for de mest hjelpeavhengige blant eldre personer (NOU 1992:1) (Lingsom 1991). I følge Szebehely (1993) har nedskjæringene i løpet av 80-årene ført til at enslige menn har beholdt sin høye andel hjemmehjelp, mens kvinner, også enslige kvinner stor sett har mistet den.

Hun mener dette ikke skyldes kommunenes bevisste oppsøking av familiemedlemmer som kan påta seg omsorgsoppgaver. Kvinnene og de med lav utdanning har tapt i konkurransen om offentlig hjelp når en må forhandle seg fram til en løsning.

Husholdningene og hjelpebehov

Familieomsorg er altså først og fremst et kjernefamilieforhold. Husholdninger der en eller flere er avhengig av særlig hjelp fra andre, er noe oftere sammensatt på utradisjonelt vis. Det kan være søsken eller folk som ikke er i slekt som deler husholdning.

Privat omsorg til gamle uten egne barn gis av nieser og nevøer, søsken eller personer utenfor slekt. Slike konstruerte familier trår til og yter nesten like mye omsorg som egne barn. Hjelperen er gjerne en som har hatt et spesielt godt forhold til den hjelpetrengende fra barndommen av (Gautun 1993).

Blant husholdninger som bruker husbanklån og offentlig bistand til å planlegge boligutbedring er det også påfallende mange konstruerte familier. Disse brukte også lite hjemmehjelpsressurser (5).

Jeg tolker det slik at familiemodellen blir helt nødvendig i vårt samfunn slik at de som har behov for hjelp i dagliglivet må tenke taktisk når de velger husholdningsform og bygger opp sitt familienettverk. Familien blir en tilpasningsform i et samfunn som ikke klarer å ivareta omsorg og sosial trygghet for eldre og funksjonshemmede.

Arbeidsdelinga - og eldre menn

Fordelinga mellom menns og kvinners husarbeid er slik at det fortsatt er kvinnene som gjør det meste. I 1990 ca tre ganger så mye som menn. I 1972 var forholdet mer enn 4:1. Dette skyldes at kvinnene bruker mindre tid på oppgaver som blir regnet med i denne statistikken, mens mennene nesten ikke har økt sitt bidrag. Det er utviklinga i løpet av de ca 20 år som har vært prega av kvinnekamp og en enorm øking av kvinnenes deltaking i arbeidslivet. Det er småbarnsfedre og mannlige pensjonister om har stått for økingen av mennenes innsats i husarbeidet.

Det er kvinnene som oftest har hovedansvaret for å hjelpe den hjelpetrengende innen husholdningen. Men i forhold til våre vanlige forestillinger er det er påfallende at så mye som en tredel av omsorgspersonene innen husholdningene er menn. Men menn hjelper bare ektefeller/ samboere og egne foreldre. Kvinnene er omsorgsytere også i kraft av å være foreldre, og de har omsorg for en rekke andre personer utenom den nære kjernefamilien. Det er bare i barnefamilier at omsorgs- og hjelpeansvaret deles på flere personer.

Kvinnene begynner tidlig som omsorgspersoner og når toppen i 50-59 års alder. Fram til vanlig pensjonsalder er bare en liten del av omsorgspersonene menn. I tidlig pensjonsalder derimot er det nesten like mange menn som kvinner blant omsorgsyterne. En fjerdedel av omsorgspersonene er sjøl funksjonshemmet. Enda flere når omsorgspersonen er mann. Den sterke økningen av antallet menn som tar slikt ansvar "passer" godt med mønsteret i yrkesdeltakelse og faktisk pensjonering. Menn inngår i omsorgsreserven når de ikke lenger er aktuelle på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar dominerer sterkest over menn i utdanningsperioden, og i den kritiske mellomalderen 50-59 år.

Reproduksjonskostnadene

Verdien av arbeidskrafta (lønna) er lik reproduksjonskostnadene og disse er kulturelt bestemt og lar seg ikke variere så mye innen en og samme kultur.

Ved å beregne verdien av husarbeidet og legge det til inntektene pr forbruksenhet for de ulike familiegruppene kan en vise at husarbeidet jevner ut inntektsforskjeller (6). En nærmere analyse viser at denne utjevningen særlig gjelder inntektsforskjellene innen hver husholdningstype, mens den bidrar lite til forskjellene mellom de ulike husholdningstypene. Mengden husarbeid er omvendt proporsjonalt med antall heltidsinntekter. Enslige menn gjøre minst husarbeid og par med to barn og en inntekt mest.

Det er et kjent fenomen at husmødrene kunne ri av kriser og arbeidsløshet ved å øke innsatsen hjemme. Men det var i en tid da det var mye å spare på å produsere hjemme framfor å kjøpe mat og klær osv. I etterkrigsåra kunne man også skaffe seg bolig gjennom en stor grad av selvbygging, selv om dette i det lange løp fører til at lønningene blir lavere. I dag er det knapt lønnsomt med egenproduksjon av varer. Privatarbeidet er mer knytta til omsorg for barn og gamle.

Under sosialismen og kommunismen

Kapitalismen har gjort den moderne familien til en integrert del av økonomien over alt i verden. Det er lite som tyder på at kapitalistisk produksjon kan fungere over lang tid uten slike organiserte reproduksjonsenheter, og et samfunnsmessig utdanningssystem. Om deler av helse- omsorgsarbeidet og utdanningsystemet blir kapitalistisk, vil det bare komme den dyreste arbeidskrafta til gode.

Vi sier gjerne at vi finner grunnlaget for samfunnsorganiseringa av produksjonen under sosialismen i den høyt utvikla kapitalismen (Kapitalen bok 3, kap 27). Er det også slik med privathusholdningen som basis for reproduksjonssektoren? Nei, jeg mener reproduksjonen kan gjøres samfunnsmessig. Det er særlig fordi forutsetninga for kapitalismen er en fri, det vil si privat arbeider. Under kommunismen har arbeideren en virkelig frihet, og all produksjon er både samfunnsmessig organisert og eid.

Det gir først og fremst mulighet for å oppheve det private forsørgeransvaret som vi har sett fortsatt fungerer gjennom familien. I Sovjet ble det fra først av utviklet en radikal sosial og familiepolitikk, men dette brøt fort sammen. På mange felt er den norske velferdsstaten i dag mer avansert. Selv i sovjettida opplevde aldri russerne at barn ikke hadde forsørgeransvar for sine gamle foreldre.

Det alminnelige husarbeidet og den daglige restituering av arbeidskrafta kan gjøres enklere om boformer, matlaging og transport var bedre organisert. Kollektiver, desentralisert arbeid og kantiner kan erstatte mye av den tida som går med til produksjon og vedlikehold i den enkelte familiehusholdninga. Det kan redusere forbruk og vedlikehold av dagliglivskapitalen, hus, bil og husholdningsmaskiner, og det vil redusere energiforbruket og forurensningene. Disse argumentene er alle åpne for, men forsøk under kapitalismen har ikke hatt stor spredning.

Hvis sosialisering, oppdragelse og utdanning skal være en ren samfunnsoppgave, må det være fordi vi mener at det er mer hensiktsmessig og at det gir bedre resultater enn når ansvaret er lagt helt og holdent på den private familien. Da må vi forutsette at arbeidet bygger på et profesjonelt og vitenskapelig grunnlag. Vi må regne med at det fortsatt er noen konflikter mellom individenes ønsker og de samfunnsmessige målene. Vi vil bruke de best egnete folkene til disse oppgavene, og vi vil ønsker å diskutere det grunnlaget de arbeider etter. Men i den vitenskapen og de normene som gjelder i den kapitalistiske velferdsstaten ser vi mange ulike og motstridende tendenser som viser at vi har en lang vei å gå før vi finner gode løsninger.

Eldreomsorgen må vi også se i et annet lys. Saka har to sider:

Under kapitalismen er det en motsigelse mellom disse interessene, kan vi løse dem i et sosialistisk samfunn? Så vidt jeg kan se finnes det ikke noen marxistisk analyse av hvordan man skal ordne et samfunn som tar vare på mennesker som trenger mye hjelp, og kanskje aldri kan produsere noe selv.

Fotnoter:
  1. Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdsundersøkelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i Materialisten nr 2/3, 1994. [Tilbake]
  2. Szebehely har analysert data fra de svenske levekårsundersøkelsene i 1989/81 og 1988/89. [Tilbake]
  3. Lingsom bruker de norske tidsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger. [Tilbake]
  4. Opplysninger fra Boforholdsundersøkelsen 1988. [Tilbake]
  5. Bull, Lange og Grut: "Råd for uråd, en undersøkelse av boligrådgivning i Aust-Agder fylke" (1992). [Tilbake]
  6. Påstanden bygger på en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning av Julie Aslaksen og Charlotte Koren (1995). Inntekt pr forbruksenhet betyr at disponibel inntekt er fordelt på barn og voksne etter en internasjonal modell. Verdien av husarbeidet er antall timer i følge tidsnyttingsunsersøkelsene er ganget med husmorvikarlønn. Summen kalles utvidet inntekt pr forbruksenhet. [Tilbake]

Tips til litteratur hvis du vil lese mer: