Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Modernitet, postmodernitet
eller kapitalisme?

av Ellen Meiksins Wood

Røde Fane nr 1, 1997

Artikkelen er en revidert og utvidet utgave av et foredrag som opprinnelig ble holdt i en paneldiskusjon
som det amerikanske tidsskriftet Monthly Review organiserte
på "Konferansen for sosialistiske forskere" i april ifjor.
Ellen M. Wood er forfatter av Democracy Against Capitalism, Cambridge University Press, 1995.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck.


Hva innebærerer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen? Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uungåelig og umulig å erstatte.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer ("postmodernisme"), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering ("senkapitalisme", "multinasjonal kapitalisme", "post-Fordisme", "fleksibel akkumulasjon" og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, "informasjonssupermotorveien". Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den "informasjonsalderen". Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene - kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger - har vært samlet i begrepet "postmodernitet" og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene (1). I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en postkapitalistisk eller "postindustriell" tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til "senkapitalismen" eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om "desorganisert kapitalisme" (2). Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masseproduksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som "slank produksjon", "team-konseptet" og "just in time"-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en "fleksibel" arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en "tid-rom-sammentrekning", en aksellerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen "postmodernisme", som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til "det moderne prosjektet".

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundre. Det såkalte opplysningstids-prosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet -skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver "totaliserende" diskurs, alle såkalte "metaframstillinger", allsidige og universalitiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter - med andre ord, prosjekter for en generell "menneskelig frigjøring" framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identidifsert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundre. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet (3). Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme - med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en aksellerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang -akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ - som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svaelig;rt forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen - fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida - har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes "jernbur". Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I anti-modernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og "opplysningstids-prosjektet"

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for "totaliserende" verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme - en tro på universelle sannheter og verdier - og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstids-verdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være - og her vil jeg sitere en av de mildere dommene -"roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret (4), alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ingen plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av "moderniteten" med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet - særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring - og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører "modernitetsprosjektet", men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn - ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en rask skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte "parsellerte suverenitet". Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt - profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten - med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med åfrigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjon, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene, og kravet om at "karrierer skal være åpne for talenter". Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de priviligerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneskeheten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de priviligerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett, og "nasjonen". en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov -universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundre utfordret adelens krav -ofte med st¢tte av tredjestanden og spesielt borgerskapet -nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt - et "rasjonaliseringsprosjekt" som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles (5).

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman (6)), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer - som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau "den arketypisk moderne r¢st i modernitetens tidlige fase") (7). Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikkerhet som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux' ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets "malstrøm", oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av "det moderne livet" ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med er den romerske filosofen Seneca - og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte "modernistiske" litterære talemåtene -Rousseaus og andre europeiske forfatteres -ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et overveldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borgerskapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstra-økonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borgerskapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme - noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som "modernitetens" hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundre, da "agrarkapitalismen" sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert - og konkurransepreget - indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens "usynlige hånd" og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles' formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og "naturlige" landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt "forbedringens" ideologi - ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap - et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien - og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England, er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling - noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv "modernitet" - la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi - så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i "forbedrings"-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskap-skandalen forekom i Storbritannia, "forbedringens" fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag - kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet, og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser: Utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den saring;kalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markedsstrategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å "kue" arbeiderne - nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de ganske enkelt gjør det mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epokeskifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den "postmoderne tilstand" som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig "postmodernistene", ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundre, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundre om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk "den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien " (8). Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system.Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men på de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket "globalisering". Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet - jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger - det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de motsigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis "modernitet" har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker "forbedringens" kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, "totaliseringa" av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et "normalt" land - det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske "normaliteten", som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter: