Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Et innspill om faglig strategi

av Siri Jensen

Røde Fane nr 3, 1996

Siri Jensen er faglig leder i AKP

Artikkelen er en kommentar til
Stein Stugu: Arbeiderklassen og faglig strategi (RF nr 2, 1996)


Stein Stugu skriver i Røde Fane nummer 2, 1996 om faglig strategi. Artikkelen reiser mange viktige problemstillinger og gir et godt utgangspunkt for diskusjon. Mange kjenner seg nok igjen i spørsmåla han reiser og de vanskelige valga en ofte står oppe i som faglig tillitsvalgt. Jeg skal ikke gå inn på de konkrete spørsmåla. Istedet vil jeg prøve å ta opp noen momenter til en delvis alternativ måte å oppfatte/definere situasjonen som et utgangspunkt for videre diskusjon.

Aller først, en grunnstein i AKPs faglige politikk hele tida har vært å ta utgangspunkt i og støtte folk som vil ta opp kampen mot ulike former for utbytting og undertrykking. Prioritere områder der det er virkelig bevegelse på grasrota. Støtte rettferdige kamper på folks egne premisser, selv om de ikke går fram etter LO-systemets oppskrift eller slåss på det aller lureste tidspunktet. Dette er en bra tradisjon å holde fast ved, og viktig å minne om på et tidspunkt da flere faglige tillitsvalgte fra RV/AKP-miljøer er kommet i en situasjon der de har anbefalt tarifforslag som medlemmene deretter stemmer ned.

Gunstig situasjon

For det andre oppfatter jeg det slik at situasjonen i dag er gunstig for opposisjonen i fagbevegelsen. Langt flere deler kritikken først og fremst av Arbeiderpartiets politikk, men også av LO-toppen og dens manglende vilje til å organisere aktiv motstand mot markedsliberalisme, privatisering, nedbygging av velferdsstaten. Større deler av fagbevegelsen opptrer mer sjølstendig i forhold til regjeringa, og det er langt større frihet til ulike former for samarbeid på tvers. Avstemninga i Fellesforbundet viste også at det er større forbannelse over utviklinga i retning større klasseskiller enn det mange, også faglige tillitsvalgte, hadde trodd. Det er dermed grunnlag for en brei opposisjon, langt utover dem som sjøl definerer seg som "opposisjon". Denne utviklinga har også ført med seg at har mange fra opposisjonen etterhvert har fått mer sentrale posisjoner. Dette medfører at en daglig må gå inn i og ta standpunkt til masse konkrete spørsmål og "bli skitten på henda".

Opposisjon i posisjon

Jeg synes Stein Stugus artikkel reiser spørsmålet om en i denne situasjonen skal slutte og definere seg som opposisjon og istedet begynne å operere som om fagbevegelsen var enhetlig, med felles klasseinteresser fra topp til bånn. Der problemet er at LO-ledelsen er svak og at hele fagbevegelsen, inkludert ledelsen, mangler svar. Eller om revolusjonære skal holde fast ved at oppgaven fortsatt er å utvikle opposisjonen og slåss for en alternativ politisk og faglig linje. Alternativ til EØS- og EU-tilpasning, til moderasjonslinje, til snikprivatisering, til innskrekning av streikeretten, til linja med at toppene skal ordne opp og medlemmene holde seg i ro. (En slik alternativlinje vil også på mange områder innebære forsvar av dagens ordninger. Stein nevner for eksempel betydningen av landsomfattende tariffavtaler.) Dette innebærer heller ikke at en i dag har alle svara, men det har konsekvenser for måten å tenke og jobbe på.

Et slikt syn innebærer å holde fast ved opposisjonsperspektivet også når man er i posisjon, se seg selv som representanter for en brei opposisjon med utgangspunkt i vanlige folks interesser. (Som for eksempel Boye Ullman gjør når han oppfordrer til å stemme nei i Fellesforbundet, både i første og annen runde.) Dette står ikke i motsetning til å være representanter for dem som har valgt en. Det er jo ofte nettopp derfor en er blitt valgt. I kvinnesammenheng har vi oppsummert at kvinner i ledende verv, selv i folkelige organisasjoner og revolusjonære partier, fortsatt er i opposisjon til det systemet de da inngår i. Dette gjør slike posisjoner svært vanskelig. På samme måte er det for faglige tillitsvalgte, de har posisjon innafor et system der de ikke har makta. En viktig side ved slike posisjoner må derfor være å finne ut hvordan de kan brukes til å gi større rom for opposisjonen og for vanlige medlemmers aktivitet og styrke. Og unngå å komme dit at medlemmene blir et problem.

Et slikt syn på opposisjon og posisjoner krever at tyngdepunktet i opposisjonen ligger på grunnplanet, på arbeidsplass, klubb og foreningsnivå. Og i på tvers samarbeid på dette nivået. De årlige Trondheimskonferansene kan sees som en del av arbeidet med å bygge opp en slik opposisjon med en alternativ virkelighetsforståelse, på en måte som er åpen og "uorganisert". Alle som er med på dette, vil ikke definere seg som opposisjon. Det er heller ikke viktig. Men revolusjonære må etter mitt syn holde fast ved at dette er innrettinga. Alternativet kan fort bli at det er de daglige utfordringene til dem som sitter i posisjoner, som får definere problemstillingene og den politiske linja.

Mens vi venter?

Mitt tredje utgangspunkt er at faglig strategi for revolusjonære ikke kan begrense seg til å gjøre det beste ut av kapitalismen idag, "mens vi venter på sosialismen". Selv om det sosialistiske alternativet i dag står svakt. Vi ser daglig at kapitalismen driver stadig større rovdrift på menneskene, utviklinga går den gale veien. Hensynet til folks nære daglige interesser tilsier at det er nødvendig å stille målsettinga at arbeiderklassen og folket må ta makta og gjøre slutt på kapitalismen. Problemet er sjølsagt hva dette betyr for det konkrete faglige arbeidet. Det er ikke mulig å reformere seg inn i sosialismen, og i det daglige arbeidet er en tvunget til å operere innafor kapitalismen og styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Samtidig er det et stort behov blant mange radikale fagforeningsfolk for å diskutere strategi, blant annet fordi de ser disse begrensningene.

I denne diskusjonen må revolusjonære og kommunister være tydeligere. Det er helt nødvendig å diskutere med mange hvordan arbeiderklassen kan styrke seg politisk som klasse med sikte på å ta makta. Det betyr blant annet å utvikle og utdype motsetningene til borgerskapet som klasse og vise i praksis at de er uforenlige motsetninger. Det innebærer å sette enheten med andre arbeidere, og med allierte som for eksempel bønder, både i Norge og internasjonalt over enhet med egen bedriftsledelse.

Dette er ikke en linje mot kompromisser. De er nødvendige hele tiden, men det understreker nødvendigheten av å klargjøre at det en inngår er kompromisser, ofte til og med dårlige slike, av hensyn til styrkeforholda. Slik også med diskusjonen om konserntillitsvalgte og imperialismen. Det er etter mitt syn både mulig og nødvendig å kombinere et offensivt, prinsipielt syn mot norsk imperialisme med konkret støtte til enkelteprosjekter - dersom en gjør det klart for både medlemmer og offentlighet at dette er nødvendige - og dårlige - kompromisser i en hard verden. Støtte til norsk imperialisme skjer utfra svakhet, ikke utfra styrke.

Betydningen av å styrke arbeiderklassens oppfatning av seg sjøl som egen klasse atskilt fra og med grunnleggende andre interesser enn borgerskapet er også en grunn til at diskusjonen om klasseanalyse av LO-toppen på ingen måte er uviktig.

Å styrke arbeiderklassen som klasse betyr også å utvikle fellesinteressene på tvers av arbeidsplass, bransje og forbundsområde og på tvers av fagbevegelsen og andre organisasjoner som tar utgangspunkt i arbeiderklassens interesser, med utgangspunkt i respekt for ulikt ståsted. Det betyr å utvikle folks egenaktivitet og tillit til egne krefter, mot en inngrodd kultur med at det er de tillitsvalgte som skal ordne opp. Det betyr å styrke kvinnebevisstheten og kvinnenes plass innafor alle typer arbeiderorganisering og folkelig organisering. Det betyr å bekjempe rasismen og organisere enheten med innvandrere. Det betyr å styrke alliansen med bøndene. Alt dette sier noe om måten en organiserer og slåss på, når en slåss også i den daglige kampen.

Revolusjonær bevissthet

Til slutt, det er ingen grunn til å moralisere over revolusjonære og progressive tillitsvalgte som har fått mer sentrale posisjoner. De fleste har oppnådd dem utfra tillit hos arbeidskameratene og langvarig, godt og hardt arbeid. De gjør en viktig jobb for medlemmene sine og blir daglig stilt overfor vanskelige dilemmaer som er lett å ta stilling til på lang avstand. Den daglige kampen for arbeidsplasser, lønns- og arbeidsforhold sluker kreftene og kan lett ta all plassen. De revolusjonære perspektivene kan virke langt vekk og prinsipielle standpunkter korrekte, men fruktesløse. Vitsen ved stadig å ta dissenser - og ubehaget som følger med det - kan oppleves som liten, når det allikevel ikke fører til noe.

Hovedårsaken til dette er etter mitt syn ikke den enkeltes moralske forfall, men fraværet av et sterkt, godt organisert, revolusjonært, kommunistisk parti og en sterk revolusjonær bevegelse. Årsaken til at dette trengs, er nettopp at revolusjonær bevissthet ikke "vokser opp av fabrikkgulvet" eller i den daglige kampen mot arbeidsgiverne. Den faglige kampen føres innafor kapitalismens rammer og må i stor grad nettopp gjøre det. Et revolusjonært kommunistisk parti og en aktiv diskusjon om revolusjon, sosialisme og kommunisme er nødvendig for å legge andre premisser. Og det er nødvendig for å holde oppe trua på at det nytter å gå mot strømmen, selv om en er alene, fordi en vet at det er andre som jobber for det samme mange andre steder.

Diskusjonen om nødvendigheten av et revolusjonært, kommunistisk parti er derfor en del av diskusjonen om faglig strategi.