Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


De trodde ikke vi turte

- om streiken i hotell- og restaurantbransjen våren 1996

av Jens Hoel

Røde Fane nr 3, 1996

Jens Hoel er forbundssekretær i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet


Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner - eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde "dumma seg ut"? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid - uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens "ansikt". Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på "overtid". Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter - er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til - de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF "vant" opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det "sutrete": Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF "brøyt kjørereglene for streiken" under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen "avtaler" med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen "fra massene til massene" enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes "egen streik". Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm - ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble "deres tur" til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det - og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes "kjøreregler" for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: "Hold kjeft, lytt, tenk, lær." LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en "forretningshemmelighet".

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter - for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

"Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen - kampviljen - streikeviljen - ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner - var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere."

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.