En utopi

av Erik Ness

Røde Fane nr 3, 1996 (lederartikkel)

Erik Ness er redaktør for Røde Fane

"En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag." (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål - for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien - eller visjonen - om kommunismen er ikke drømmersk, men noe "mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon". Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

"... alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist," skrev Karl Marx i en polemikk mot franske "marxister" på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx' skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som "kokebøker" for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske - og dermed den kulturelle - makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

"Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den." (Marx' 11.tese om Feuerbach.) Og: "Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program." (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling - for arbeiderklassen og mot kapitalismen - og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei "kokebok".

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner - og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen - utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen - er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør - altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut - eller kommer til å se ut - avhenger av den konkrete klassekampen.