Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Arbeiderklassen og faglig strategi

av Stein Stugu

Røde Fane nr 2, 1996


Når jeg har takket ja til å skrive en artikkel om fagligs trategi og taktikk i Røde Fane, er det fordi ikke alle erfaringene jeg har fra mange års faglig arbeid stemmer med AKPs tradisjonelle oppfatninger av hva som er riktig å gjøre, og hva som kan gi resultater.

Det kan derfor være nyttig å prøve å oppsumere noen standpunkter som et ledd i en nødvendig diskusjon for å komme videre. En diskusjon om faglig strategi og taktikk bør ta utgangspunkt i hva som egentlig er situasjonen for norsk fagbevegelse i 1996, og hvilke utfordringer vi står overfor ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. De endringene som har skjedd i verden de siste åra har også hatt enorme konsekvenser for det norske samfunnet, og det kan derfor være nyttig å begynne med en vurdering av hvordan verden ser ut. Ofte kan det se ut som om det er stor avstand mellom det som er vår almene analyse av verden og den praktiske politiken vi faktisk står for, enten vi nå snakker om RV, AKP eller andre grupper på venstresida. F.eks. kan det hende at det er nyttigere å diskutere hva LO-ledelsen reelt kan gjøre enn om den tilhører borgerskapet. Vårt utgangspunkt må være at hvis ikke vi har fornuftige alternativer til handling slik verden er, så kan vi ikke forvente at andre har det heller.

Utviklinga av kapitalismen

Store endringer både i verdens og Norges økonomi vil føre til store endringer i årene som kommer:

Arbeiderpartiet, borgerskapets ledende parti

Denne situasjonen er ny også for det norske borgerskapet, og det er ingen selvfølge at gårsdagens analyse av norsk politikk er riktig idag. Politisk og økonomisk er det rasjonelt å skille mellom tre hovedlinjer i det norske borgerskapet, alle med basis i reelle økonomiske interesser:

1) Den viktigste retninga, som idag sitter med makta, har som hovedlinje å knytte den norske kapitalen til framveksten av et sterkere Europa. I og med opprettelsen av det indre marked vil det skje en enorm omfordeling av makt i Europa. I denne situasjonen er det viktig å skaffe en selvstendig plass for Norge, først og fremst representert ved de selskapene som er sterke nok til å forsvare en selvstendig plass i et framtidig indre marked. De viktigste selskapene i en slik prosess er Norsk Hydro og Statoil. I tillegg vil det være viktig å skaffe plass også til selskap som Orkla, Kværner, Aker, Bergesen og Norske Skog.

Det viktigste politiske uttrykket for denne retninga er utvilsomt Arbeiderpartiets ledelse. En viktig del av grunnlaget for det er at de største (og viktigste selskapene ) er statseid. Og når Karl Glad til manges forbauselse gir uttrykk for at det er viktig å sikre norsk eierskap, så er ikke det et uttrykk for politisk forvirring, men tvert imot en logisk konsekvens av at det er viktig for det norske borgerskapet å sikre norske selskap en selvstendig plass i et liberalisert og råere marked. Regjeringas manglende vilje til å gripe inn både i forhold til f.eks. Viking dekk og nå Heger kan ses i en slik sammenheng. Forsterke restriksjoner på utenlansk kapital i Norge vil være en boomerang fordi de samme argumentene kan brukes mot norske selskaper i utlandet.

2) Den andre hovedretninga har sin økonomiske base i mindre norske selskap, selskap som allerede er under utenlandsk kontroll og områder av økonomien der konkurransen er liberalisert, f.eks. varehandel. Økonomisk vil de allerede ha tilpasset seg en friere konkurranse, og de vil ha lite eller ingenting å tape hvis norske selskap ikke finner noen selvstendig plass i det indre marked. Fremskrittspartiet er idag antagelig det fremste politiske uttrykket for denne retninga, men Venstre har en klart uttrykt strategi for å bli partiet for dette småborgerskapet. Det er ikke tilfeldig at Venstres nestleder Terje Johansen går av som Orkla-direktør for å jobbe videre med sine politiske ambisjoner. Venstre agiterer bevisst for små selskaper, og Venstres tradisjonelle fagforeningsfiendtlighet passer godt til en slik profil.

Høyres dilemma er at de tradisjonelt har vært det norske storborgerskapets viktigste parti. Den plassen har i praksis Arbeiderpartiets ledelse okkupert. Følelsesmessig vil likevel store deler av makta i Høyre være knyttet til norsk storkapital, men hvis den politikken skal gjennomføres i praksis betyr det i svært mange saker sammenfallende standpunkter med Arbeiderpartiet. For Høyre som parti er det et kjempeproblem, skal de bli et klarere alternativ til Arbeiderpartiet må de ikke bare nærme seg Fremskrittspartiet, men de må også bryte medviktige deler av sin tradisjonelle maktbase. Mange av Høyres fremste tillitsvalgte må også bryte viktige sosiale bånd. I et slikt perspektiv er motsetningene i Oslo Høyre lette å forklare,og det er logisk at Kåre Willoch framstår som en kritiker av Høyre fra venstre.

3) En tredje retning er den delen av kapitalen som er knyttet til bondesamvirket og næringsmiddelindustrien. EU-medlemskapets direkte trussel mot næringsmiddelindustrien var grunnlaget for felles standpunkter mot EU-medlemskap, men Arbeiderpartiet har (og de vil få god hjelp av EØS) en helt bevisst politkk for å fjerne basisen for EU-motstand på et slikt grunnlag. Det vil bli bortkastet å være mot EU-medlemskap fordi Norge er blitt så likt EU likevel. Hvis Arbeiderpartiet makter å gjennomføre denne poltikken vil det også bli spennende å se hva slags konsekvenserdet vil få for Senterpartiet som politisk parti.

Venstresida i taktisk klemme

For venstresida skaper denne situasjonen en lang rekke taktisk vanskelige problemer. Selv om Arbeiderpartiet utvilsomt har flyttet seg langt til høyre, og på svært mange områder førertradisjonell Høyrepolitikk, har i realiteten alternativet flyttet seg enda lenger. Diskusjonen om byråd i Oslo er et reelt uttrykk for det, det er ikke usannsynlig at et eventuelt Høyre/Frp-byråd vil føre en thatcheristisk politikk. Samtidig er det heller ikke tvil om at folk er tjent med at viktige selskap har base i Norge. Ikke fordi norske selskaper er bedre eller mindre kapitalistiske enn andre, men fordi å flytte kontrollen av de store selskapene ut av Norge vil endre styrkeforholdene mellom kapitalen og fagbevegelsen i disse selskapene. Og ut ifra selskapenes størrelse vil det svekke fagbevegelsen generelt. I tillegg vil også norske selskap være opptatt av fortsatt ha en maktbase for sin virksomhet i Norge, noe som sannsynligvis vil gi noe mer innvesteringer i Norge enn det vi ellers ville fått. Taktisk blir problemet for venstresida at svekket makt til Arbeiderpartiet på kort sikt minst likegjerne kan føre til mer makt for Coca Cola, McDonald, Rema 1000 og den lille fagforeningsfiendlige bedriftseier, som mer makt til folk og sterkere kontroll med kapitalen.

De forsterkede angrepene på offenlig sektor i Norge kan også forstås ut ifra ønsket om å fremme de norske storselskapenes interesser. De vil utvilsomt være tjent med en billigere offenlig sektor, både fordi det vil frigjøre kapital til videre vekst og fordi det vil gi mindre direkte (i form av skatt) ogindirekte (i form av prisnivå) utgifter. EØS-avtalen styrker en slik politikk. I tillegg vil den føre til hardere konkurranse på svært mange andre områder i Norge. Store deler av norsk fagbevegelse vil derfor være på defensiven i årene som kommer, en av våre viktigste oppgaver vil være å forsvare mye av det vi har. Og så lenge vi er med i EØS vil det være viktig å arbeide for norsk utmelding.

Hvordan skal vi gjøre det uten at vi samtidig bereder grunnen for at det er Høyresida som høster fruktene av det vi sår?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at vi i sterkere grad må prøve å definere fagbevegelsens egne interesser. Vi må analysere virkeligheten ut ifra hva som er i folkets interesse,og ikke som en negasjon til borgerskapets interesser. En slik innfallsvinkel vil også gjøre det langt mindre interessant å diskutere LO-ledelsens klassekarakter. Oppgaven blir ikke å finne ut hva som slår mot fienden, men hva som er i arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesse. Med det som utgangspunkt vil det også være mulig, i alle fall på enkeltsaker, å etablere breie allianser.

Sosialisme - bare en vakker drøm?

I forhold til å ha en realistisk visjon om et alternativt samfunn er vi antagelig svakere utrustet enn på lang, lang tid. Ikke bare pga. av sammenbruddet i virkelige og påståtte sosialistiske land, men like mye fordi vi ikke har gode svar på hvordan en sosialistisk økonomi skal fungere. Vi trenger rett og slett å utforme en visjon av hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere. Hva slags problemer vil det løse, hva slags liv vil folk få? Hvordan skal vi styre økonomien, og hvordan skal folk få en meningsfyllt tilværelse? I realiteten er det slik, i alle fall ide utviklede vestlige økonomier, at den arbeidskraften som trengs for nødvendig vareproduksjon (mat, bolig, klær) er en forsvinnende liten del av hele den økonomiske aktiviteten. Hvorfor har ikke en slik situasjon utløst et vel av ideer om hva som er det gode liv? Virkeligheten på norsk venstreside er idag slik at hvis vi hadde fått makta imorgen ville vi neppe visst hva den skulle brukes til. Og hvordan skal folk få tillit til partier som ikke har en realistisk visjon av hva de vil bruke makt til? Selv med uavkortet makt, og uten verken indre eller ytre fiender er det sannsynlig at vi har støttet så mange innbyrdes uforenlige krav at det ikke hadde vært mulig å forme en gjennomførbar politikk for et sosialistisk Norge.

Men mens vi venter på revolusjonen vil en lang rekke av de valg vi gjør ha en enorm betydning for folks levevilkår underkapitalismen (og for dens saks skyld hva slags økonomisk struktur vi vil gå inn i sosialismen med).

Fagbevegelsen på defensiven

Hvordan er situasjonen for fagbevegelsen i 1996? Grunnleggende er fagbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt på defensiven. På tross av alle svakhetene er likevel den norske fagbevegelsen i internasjonal sammenheng relativt sterk. Men også fagbevegelsen i Norge på defensiven. I hovedsak skyldes dette strukturelle trekk, både i fagbevegelsen sjøl og i utviklinga av markedsøkonomien, og er ikke først og fremst et uttrykk for vond vilje i fagbevegelsens ledelse. Det må derfor være en svært viktig oppgave å jobbe for å styrke fagbevegelsen i seg sjøl, særlig fordi all erfaring tilsier at folk har det bedre selv der fagbevegelsen er svak enn der den ikke finnes i det hele tatt.

En litt karikert framstilling av deler av venstersidas syn på LO er omtrent slik: LO er egentlig en sterk organisasjon, men ledelsen bruker makt til å holde folk nede. Med en subjektiv vilje til å bruke ressursene annerledes finnes det nærmest ingen grenser for hva det er mulig å få til Selvfølgelig finnes det trekk ved fagbevegelsens strukturer som bidrar til å holde folk nede, men i stor grad er problemene mer et uttrykk for ledelsens svakhet, reelle objektive problemer og mangel på klare handlingsalternativer enn for subjektiv vond vilje. I tillegg er det et reelt problem, og et konserverende elemement, at i det øyeblikk man har vært med på en avtale blir det viktig å forsvare avtalens innhold, isteden for å se på avtalen som et kompromiss mellom to parter med til dels sterkt forskjellige målsettinger. Også i fagbevegelsen vil de som har støttet en avtale være mer opptatt av å forsvare den enn å se på den som plattform for videre utvikling. Mens NHO fører omfattende diskusjoner om hva slags avtaleverk de ønsker i år 2010, virker det som om slike diskusjoner er praktisk talt fraværende i fagbevegelsen. Og selvom vi ønsker et annet samfunnssystem, må vi også jobbe innenfor kapitalismen med sikte på å oppnå mest mulig. Kanskje den viktigste forutsetningen for en sterkere fagbevegelse er at vi må ha et reelt svar på hvordan fagbevegelsen skal bli sterkere, hva skal fagbevegelsen gjøre? En kritikk fra fagopposisjonen som baserer seg på at det LOs ledelse gjør er feil, uten at vi har alternative forslag til handling og tar konsekvensene av våre forslag fører ingensteds hen. I verste fall vil kritikken tvertimot være en styrke for den sittende ledelsen, for om den ikke har ferdige svar den heller så har den i alle fall en praksis og en historie og vise til. Og vi trenger politikk for hele fagbevegelsen, ikke bare for et lite antall aktivistiske klubber og fagforeninger.

Propagander fagbevegelsens seire

Svært mye av venstresidas utadrettede faglige politikk har historisk vært konsentrert om motsetningene internt i fagbevegelsen, ikke ved at arbeidet har vært internt innrettet, men de kampsakene som kan bidra til å avsløre LO-ledelsen har fått en langt høyere prioritet enn sakene i seg sjøl har fortjent. Hvis det er riktig at det å styrke fagbevegelsen i seg sjøl er viktig for å forsvare og bedre folks levevilkår, så er dette utrykk for en grunleggende feil prioritering. Vi må utvikle en politikk for hvordan vi skal styrke fagbevegelsen, hva er det som kan motivere folk til å organisere seg. Vi trenger også en oppsumering av hvilke deler av fagbevegelsen som har oppnådd noe, og hvordan de har oppnådd det. Det viktigste hinderet for at folk organiserer seg idag, og hinderet for at man ikke aktiviserer seg faglig, er ikke trua på at den sittende ledelsen vet best, men tvertimot defaitisme; Verden går til helvete og det er ikke noe vi kan gjøre med det likevel. Vår oppgave må derfor være å trekke fram de positive erfaringene. Hvor har man oppnådd noe, hvordan er det gjort? Hvordan hadde egentlig Norge sett ut uten fagbevegelsen? Hva er det som kan forhindre at Norge får samme utvikling som vi har sett i England? Hva er konsekvensene hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sine linjer om at man skal fjerne alle nasjonale avtaler og overlate all lønnspolitikk til forskjellige former for lokale forhandlinger (og antagelig i siste instans personlige avtaler)? RV og AKP har tradisjonelt vært veldig flinke til å konsentere seg om alt fagbevegelsen ikke har fått til, istedenfor også å trekke fram det som er oppnådd. Og vi har sågar en lang tradisjon for å si at det som er oppnådd er uttrykk for en objektiv utvikling i kapitalismen, mens nederlagene skyldes at fagbevegelsen ikke var sterk nok, ikke sloss hardt nok. En konkret oppsumering hva som er vunnet, og hvordan det er vunnet, (f.eks. er arbeidstida betydelig kortere nå enn for 30 år sida) samt hvilke nederlag vi foreløbig har unngått vil være et betydelig bidrag i kampen for at vi kan oppnå noe også i framtida. I tillegg trenger vi oppsumeringer av hva som gikk feil i kamper som er tapt. Hva kunne vært gjort annerledes, hvor feilet fagbevegelsen. Vi er altfor lite flinke til å oppsumere feil for å lære av dem. Og skal oppsumeringene ha verdi må hensikten være å finne hva som faktisk har skjedd, ikke være et forsøk på å finne bekreftelser på at våre analyser bestandig har vært de riktige.

Fagbevegelsen må utvikle egen styrke og egne vurderinger av hva som er mulig både i den enkelte bedrift, bransje og det norske samfunn. Styrke kombinert med klare oppfatninger av hva som er mulig kan tvinge våre motstandere til å ta stilling til våre forslag. Hvis vår politikk bare blir en slags negasjon av hva vi mener er NHOs (eller enda verre, LO-ledelsens) politikk, har vi på forhånd både definert hvem som bør være uenige med oss, og vi har snevret inn grunnlaget for hvem som kan støtte det vi er for. Med utgangspunkt i hva vi mener er riktig å gjøre, er muligheten for å samle bred støtte rundt hva vi vil, større, folk slipper å ta stilling til om de støtter oss eller noen andre. I beste fall kan det til og med være mulig å hente støtte både fra LO-ledelse og av og til også fra deler av borgerskapet. Hvis vi på forhånd definerer verden slik at det vi er for, det er i motstrid til både LO-ledelsen og i alle fall NHOs objektive interesser, så har vi i hvert fall ikke gjort det enkelt å vinne seire.

Nasjonale tariffavtaler

Vi er inne i en utvikling der lønnsforskjellene i Norge øker betydelig. Ikke bare lønnsgapet mellom arbeidere og direktører øker, men også forskjellen internt i arbeiderklassen blir større. Dette er en utvikling vi risikerer at vi bare har sett begynnelsen av. Store områder er preget av omfattende deltidsarbeid, liten fagorganisering og lav lønn. Dette gjelder f.eks. innenfor varehandel, hotell og restaurant, servicebedrifter generelt og offentlig sektor. Samtidig er forskjellen i faglig styrke enorm, innenfor deler av det som fortsatt finnes av industri står kanskje arbeiderklassen sterkere enn noengang slik f.eks. Rolf Utgård har hevdet i en artikel i Arbeiderbladet. Kombinasjon av store ulikheter i økonomien, en statlig politikk som prioriterer de store, norske multinasjonale konsernene og store forskjeller i faglig styrke kan føre til enorme lønnsforskjeller i årene som kommer. Vi må derfor utvikle en politikk som tar sikte på å forhindre dette. I en slik sammenheng er Kvinner på tvers et svært godt initiativ, nettopp fordi siktemålet er å engasjere fagbevegelsen i en felles kamp. Men det må også være en oppgave å styrke og videreutvikle systemet med nasjonale tariffavtaler. En nasjonal avtale (og ideelt sett kanskje også internasjonale avtaler) er viktig både fordi den kan forhindre ekstrem lønnsdumping, og fordi den tvinger de sterke delene av fagbevegelsen til å ta ansvar for helheten, i alle fall innenor samme bransje. I et slikt perpektiv blir det i beste fall uheldig at f.eks. Winge-jentene velger å organisere seg i fagforening nr 3 i Winge-konsernet. Også for venstresida burde det vært viktigere å dra igang en støttebevegelse for jentene som i praksis fikk sparken fra Video Vest fordi de krevde tariffavtale (Handel og Kontor) enn å bruke krefter på å støtte en streik som i alle fall ikke var noe skritt i riktig retning i forhold til en kamp for å styrke et kollektivt ansvar også for lønnsdannelse. (For ordens skyld, dette er en vurdering av hva som er viktig, ikke over hva man skal ha rett,eller ikke rett til.)

Den grunnleggende kritikken av den organisasjonsform Winge-jentene velger er derfor ikke at de ikke velger LO, men at de velger løsninger som bidrar til en ytterligere oppsplitting av fagbevegelsen. Hvis man får gjennomslag for et prinsipp om at alle grupperinger har rett til å få tariffavtale, uavhengig av organisasjonstilknytning, fjerner man et viktig fundament for kollektiv handling. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Norge er neppe slik at fagbevegelsen kan sloss for et prinsipp et sted (Winge) samtidig som man hevder at mindretallet skal underordne seg flertallet andre steder (f.eks. Rosenberg og Oslo Sporveier, begge steder det har vært problemer med folk som har ønsket å danne egne fagforeninger). Balansegangen mellom nødvendigheten av felles organisering opp mot retten til egne avtaler er vanskelig, men svaret er verken fritt fram for alle eller motsatsen, tvangsorganisering slik vi vet at deler av LO ønsker. Men også organisasjonsforholdene internt i LO er med på å splitte folk. En av de viktigste grunnene til at det finnes store lavtlønte funksjonærgrupper også i store industrikonsern, parallelt med relativt sterke arbeiderfagforeninger, er antagelig nettopp at de er organisert i Handel og Kontor og at HK i praksis (med god støtte fra arbeidsgiverne) forhindrer de sterkeste fagforeningene også å ta et strukturelt ansvar også for funksjonærgruppene. Og for all del, også for mange av klubbene i industrien er det ofte behagligst at det er slik.

Reelle motsetninger i arbeiderklassen

Mange av de problemene vi sliter med er uttrykk for reelle motsetninger i arbeiderklassen. For å ta kanskje et nærliggende eksempel; skal arbeidstidforkortelse tas ut som lavere pensjonsalder, 6-timers dag, fire-dagers uke eller lengre ferie. Forskjellige deler av fagbevegelsen vil prioritere disse kravene svært ulikt, og det skyldes i hovedsak at de representerer forskjellige grupper. En tilsvarende situasjon opplever vi i svært mange lokaliseringsdebatter. For bryggeriarbeiderne er kampen for gjenbruksemballasje et godt eksempel, det er opplagt at de som er ansatt i emballasjeindustrien isolert sett er tjent med at det produseres mer emballasje. Slike motsetninger er en av våre største utfordringer. Vi må lære oss å mestre at forskjellige standpunkter ikke må forhindre en felles kamp på andre områder, og vi må ikke falle i fella og lettvint framstille alle problemer som et uttrykk for borgerskapet og kapitalismens råttenskap, samt alle som ikke er enige i den kampen vi fører som moralsk mindreverdige og/eller kjøpt av kapitalen.

Respekt for at ulikt ståsted ofte gir ulike prioriteringer er helt nødvendig for å gjøre det vanskeligere for kapitalen å splitte fagbevegelsen, og helt nødvendig for å utforme konkret taktikk.

Vurder kapitaleksport konkret

Overskuddet av kapital i Norge vil føre til økt kapitaleksport, og derved en styrket norsk imperialisme (Noe det i og for deg er liten grunn til å moralisere over, imperialismen er som kjent en nødvendig del av dagens kapitalistiske økonomi). Hvordan skal vi forholde oss til kapitaleksport og for dens saks skyld også til utenlandske oppkjøp i Norge? Det må gjøres konkrete analyser i hvert enkelt tilfelle, vi må analysere hva som er konsekvensene for arbeidsplasser, arbeidsforhold og industristruktur ikke bare her, men også i utlandet. Helt meningsløst blir det å si at alle norske investeringer i utlandet er feil, like meningsløst som å si at alle utenlandske oppkjøp i Norge er feil. Vi må både analysere konsekvensene og hva som er alternativet. Noen eksempler: Ingen vil vel i dag være uenige om at det var uheldig at Phillip Morris fikk kjøpt Freia Marabou. Men samtidig er det svært sannsynlig at redningen for Christiansands Bryggeri har vært at de ikke ble med inn i Ringnes-konsernet, men er eid av svenske Spendrups.

Tilsvarende; da Orkla kjøpte Procordia og sammen med Volvo etablerte Pripps Ringnes var det et oppkjøp som vil øke presset på strukturen i norsk næringsmiddelindustri, og som således har store negative konsekvenser. Men alternativet var ikke status quo, Volvo ville solgt Procordia uansett, en beslutning det lå utenfor norsk fagbevegelses rekkevidde å påvirke. Hadde ikke Orkla kjøpt, ville salget antagelig gått til en eller fler multinasjonale giganter (Coca Cola, Heineken, Unilever, Nestle e.l.) I praksis dreide valget seg derfor for de ansatte i Orkla om hva slags problemer vi skulle få i åra som kommer. Ville vi stå sterkest hvis Orkla overtok, eller ville et Procordia oppstykket og delt, eller kontrollert av f.eks. Nestle vært å foretrekke? Også for oss måtte det være en viktig del av vurderingen at de svenske fagforeningene var for at Orkla overtok. For de fagorganiserte i Orkla ble derfor konklusjonen at et oppkjøp fra Orkla ble det minste ondet.

Slike konkrete, og vanskelige vurderinger, vil norsk fagbevegelse få i stort omfang i årene som kommer. Ikke bare fordi Norge har store mengder kapital som kommer til å bli brukt til oppkjøp i utlandet, men også fordi norsk kapital svært ofte for de ansatte i den bedriften som blir kjøpt vil fortone seg som et mindre onde enn en del av de andre store internasjonale multinasjonale konsernene. Det finnes to enkle svar på disse problemene, det ene er at alle oppkjøp er vi mot, fordi det er uttrykk for norsk imperialisme. Det andre som er like enkelt og like feil er at norske oppkjøp er vi for fordi norsk kapital er bedre enn annen kapital. Strukturendringene på eiersida vil få enorm betydning for både arbeidsplasser og industristruktur i framtida. Hvis ikke vi tar i skitten i redsel for å gjøre feil, overlater vi i praksis alle valg til kapitalen alene.

Samtidig må vi bruke den relativt sterke stillinga fagbevegelsen har i norske konsern både til å etablere kontakter og om mulig gjensidig styrke fagbevegelsen både i Norge og ute, samt til å sloss mot de verste overgrepene norske selskap står for. Kampanjen for å trekke Statoil ut av Nigeria er et godt eksempel på det siste, og det er all mulig grunn til aktivt å følge med på det norske storkonsern gjør internasjonalt.

Hovedavtalen

Tradisjonelt har venstresida hatt et syn på hovedavtalen, og derved mye av det øvrige avtaleverket, som redskap for å holde folk nede. Er dette en riktig analyse i forhold til norsk virkelighet idag? Hvis vi tenker oss norsk fagbevegelse uten et sentralt avtaleverk, men de enkelte klubber og landssammenslutninger overlatt til seg sjøl, vil sannsynligvis det konkrete styrkeforholdet mellom arbeid og kapital være slik at fagbevegelsen blir vesentlig svekket. Er ikke problemet idag tvert imot at store deler av fagbevegelsen ikke har styrke til å utnytte de mulighetene avtalen tross alt gir? Problemet er at oppfatningen av egen svakhet, og kapitalens makt, mange steder er så grunnfestet at folk ikke engang prøver å ta opp kampen, og mange steder ikke engang tør å organisere seg . Istedenfor å legge hovedvekten i analysen av hovedavtalen på dens negative sider, bør vi utvikle en diskusjon om hvordan avtalen kan bli bedre, både knyttet opp til kampmidler for fagforeningene og sanksjonsmidler overfor arbeidsgivere som overhodet ikke gjør noe for å oppfylle de krav hovedavtalen stiller. Vi trenger en konkret diskusjon om hvilke endringer som det er mulig og nødvendig å sloss for, så kan det hende at styrkeforholdet en gang i framtida blir slik at det er riktig å kaste hovedavtalen overbord.

Hva nå?

LO-ledelsen har idag skiftet taktikk, fra å skjelle utvenstresida er det åpenbart at de nå ønsker å trekke venstresida inn i varmen. Dette kommer til uttrykk både ved Ester Kostøls deltakelse på Trondheimskonferansen og Skytøens sutring over at Yngve Hågensen har gitt venstresida for fritt spillerom. Denne taktiske situasjonen stiller oss overfor langt vanskeligere utfordringer enn det vi har hatt tidligere, fordi vi trenger konkrete svar på hva hele fagbevegelsen skal gjøre. Det er ikke nok å konsentere seg om enkelt områder, vi trenger helhetlige analyser og svar. Vår utfordring er å benytte mulighetene både til å styrke fagbevegelsen og å styrke arbeidet for sosialismen.