Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Matvarer under seinkapitalismen

av Rigmor Tollan

Røde Fane nr 2, 1996

Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg


Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante - ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt "farmers privilege" i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.