Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Debatt

Homo Globalus

av Vidar Haagensen

Røde Fane nr 1, 1996


Olav Randen har skrevet en artikkel i Røde Fane nr 3 i 1995 som er skremmende. Artikkelen heter «Døyr nasjonane?» og er om nasjonenes ve og vel, vevd sammen med en rekke andre temaer, som miljøvern, språk og utviklingsoptimismen.

Tittelens spørsmål er spesiell, synes jeg. Venstresiden og de intellektuelle har alltid spurt seg om nasjonalstatene vil dø, og forbundet det med de absurde og undertrykkende grensene trukket opp mellom verdens folk. De revolusjonære ser for seg disse bli fjernet av arbeiderklassens samfunnsomvelting. Jeg mener dette burde være naturlig tematikk i et sosialistisk tidsskrift. Randen derimot tenker først og fremst på nasjonenes dødelighet som et tap av kultur, demokrati og muligheter for styring av miljøet. Til grunn for disse påstandene ligger et syn på kultur, identitet og mennesket jeg mener er feil.

Nasjon som identitet

For det første er nasjoner kulturelle enheter, og en fokusering på dem flytter blikket fra økonomiske forhold til den påståtte felles bevisstheten nasjonen gir. Denne feilen gjør også Randen. Hans arbeidsdefinisjon av en nasjon er: "eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og atferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor". En kulturell enhet med andre ord. Dermed framstiller Randen nasjonen som et fellesskap uten motsigelser og utvikling i forhold til den økonomiske basis i nasjonen og verden.

For det andre er den kulturelle enhet Randen framstiller, svært problematisk. Denne enheten er konstruert. Den er dynamisk og hele tiden i endring. Men nasjonen, som fellesskap, blir framstilt som en kontinuerlig samhørighet. I virkeligheten kunne denne samhørigheten vært stilt opp på mange andre måter. Dermed blir den kulturelle enheten en ting og ikke en prosess; noe fastfrosset og ikke omskiftelig; noe entydig og ikke flertydig. Forandringer føles som trussel når annen kultur; imperialistisk, andre nasjonskulturer eller subkulturer påvirker. Disse er fiender for Randen. Hans framstilling av nasjonen er svært statisk. Randens budskap blir: bevar nasjonene mot alle former for endring.

Videre mener Randen at nasjonen gir mennesket en identitet. Det gjør den dessverre. Men Randen mener den også gir nok mening. Det er feil. Folk forholder seg til en rekke ulike kulturelle enheter som bringer dem mening til identiteten. For det første de man kan se: skole, arbeidsplass, partilag, bingo eller andre. For det andre de imaginære: musikkelskere, akademiske diskurser, Europa eller det randske hatsymbol; verdensborgere. Marxister legger selvfølgelig vekt på arbeidsplassen som utgangspunkt for forståelsen av identitet eller mangel på sådan, for muligheten av politisk aksjon. Arbeidsplassen får økonomisk basis og kulturell enhet til å møtes. Identiteten, som arbeider, kan sprenge grensene, og erkjenne interessefellesskapet med alle verdens arbeidere. Derfor er dette maset om det nasjonale et hinder, og fører bare til en fragmentering av arbeiderklassens interesser.

Videre mangler Randens identifisering av nasjonen, som identitetsskaper, enhver kritisk dimensjon. Hvem har skapt identiteten? Etter hvilke behov? Som nordmenn er vi gjennom skolen oppdratt til å leve i vikingers og danskehatets fotspor. Gjennom de riksdekkende mediene inndras vi hele tiden i et nasjonalt "vi". Et "vi" som slår tilbake når "vi" må moderere oss og "vi" skal påvirke Europa. Den nasjonale identitet er konstruert i borgerskapets interesser. I forrige århundre var det for borgerskapet like sterke ideer om Skandinavia som det naturlige. Men det ble Norge og dermed er vi nasjonen som aldri har plukket andre på nesen. Vi har bare vært koloni og etter det fredsmeklere. Dette er en ideologi som bare er til for at den norske imperialisme skal kunne fortsette uanfektet. Mens vi her på berget må passe på så vi ikke kommer i opprivende konflikter, og mister den gode stemningen vi hadde under Lillehammer-OL.

Kritikken mot kulturforståelsen gjelder også for Randens syn på språk. Han ser språket som formidler av de kulturelle verdiene. Derfor må vi bevare flest mulig språk. Bevaringen blir for sentral. Hva med alle de dialekter, sosiolekter, sjargonger og ulike diskurser som hele tida blir dannet? For ikke å snakke om krysningene av ulike språk. Jeg kan ikke skjønne at et verdensspråk skulle fortrenge alle disse eller ikke kunne inneholde mening på lik linje med de andre språkene, både de lokale og alokale.

Homo norvegicus

Randen fortsetter sin tanke om nasjon og identitet helt ut. Mennesker har røtter, ikke bare kulturelle, men også i økosystemet. Derfor er vi geografisk tilpasset et gitt miljø. Og: "vi nordbuarar har rett til dette landet framfor andre". Siden dette landet er vårt, skal vi ivareta det med en styrt innvandring.

Randen tar helt feil når han sier at mennesket har røtter. Det er lært til å ha røtter, men har ingen bruk for dem. Randen gjør mennesket til et Homo sapiens. Det riktige er å se mennesket som et Homo faber, det produktive mennesket, som skaper seg og sine omgivelser. Det er gjennom denne skapelsen vi finner mening. Marxismens mål er å frigjøre alle de krefter som er mulige for at mennesket skal kunne utfolde seg som et Homo ludens, det lekende mennesket. Vi er overskridende i det å utvikle våre omgivelser. Vi har for lengst forlatt den naturtilstand Randen vil ha oss til å leve i. Hele verden er vårt virkefelt. Derfor har menneskene rett til å være hvor de vil. Randens forslag til styring legitimerer derimot den bestående bevegelsesfrarøvelsen som kapitalismen innebærer og som synliggjøres av nasjonalstatene. Venstresida skal aldri ta ansvar for staten og kapitalismen. Vi har ingen og skal ikke ha noen restriksjon på innvandring. Det er defensivt. Vi skal offensivt kjempe mot rasisme både i holdning og handling og påvise hvordan den uunngåelig vil forbli et problem til vi har fjerna den bestående samfunnsorden. Innbefattet de grensene Randen vil beholde.

Strukturelle argument

Med det siste argumentet går Randen fra å legitimere bevaringen av nasjonen til bevaringen av nasjonsgrensene. Brukte han tidligere kulturelle argumenter, gir han seg nå i kast med å gi nasjonen som styringsenhet, naturrett.

Den grenseløse verden er økologisk uansvarlig, i Randens øyne. Vi trenger grensevern mellom de ulike økosystemene slik at vi ikke får økologisk forurensning, dvs arter fra et system truer et annet system hvis de blir forflyttet dit og får innpass i miljøet. Den økende internasjonale transporten er faren, og vi må forhindre en slik artsforflytning. Dette er i følge Randen nasjonene gode redskaper til. De samsvarer med økosystemene.

Det virker som Randen tror en verden uten nasjonale grenser er en verden hvor bikkjer med rabies skal få bite og stå i, verden over. Grenser, i form av kontroller og sjekking, er ikke i seg selv et problem. Det er hva de kan innebære av undertrykkelse og diskriminering. Kontroll av varer er helt legitimt. Men disse grensene må vel ikke være i samsvar med de nasjonale kulturer? Hvordan Randen får det til at nasjonenes geografiske grenser utgjør noe godt samsvar med økosystemer fatter jeg ikke. Norge er et godt eksempel. Med Sverige har vi flere dyrearter som vandrer mellom de statlige grensene. Havene den norske stat har grabbet til seg, utgjør felles økosystemer med Russland, Danmark osv. Eller hva med nasjonalstatene Romania og Bulgaria som grenser til hverandre gjennom Donau. Skal vi beskytte blomstene på elvebreddene fra hverandre? Randen burde latt dette argumentet forblitt en god ide.

Transport

Et annet problem Randen ser med transport, er dets omfang. Den eksplosjonsartede økningen i transport av varer og mennesker er en stor forurensningskilde. Et framtidssamfunn kan løse dette med lokal og nasjonal produksjon, og vi må om- og nedprioritere den menneskelig migrasjon.

Jeg ser også faren ved forurensningen, men jeg synes Randen er fattig på framtidsutsikter. Jeg mener at Randen har delvis rett når han vil ha lokal og nasjonal produksjon for å forhindre transport. Mye masseproduksjon kan med fordel bli lokalt basert, men en av fordelene med den teknologien vi har i dag, er at den muliggjør internasjonal produksjon. Det vil si at et produkt blir framstilt gjennom en prosess av produksjoner lokalisert på de mest hensiktsmessige plassene. Under kapitalismen betyr det der det er billigst arbeidskraft. Under sosialismen vil det være organisert av de som skal ha produktet.

Videre er ikke transportøkningen i seg selv skadelig, men formen. Vi må derfor satse mye hardere på miljøvennlig transport. Utbygge tognettet, utvikle bedre motorer til fly osv. Dessuten bør energikildene legges lokalt. Sol-, vind- og bølgekraftverk må erstatte og fornye dagens energikilder. Forbruket av olje og gass må ned og transporten av olje og gass på tankskip må ned på et minimum. Det finnes mange muligheter.

Til sist er jeg imot Randens forslag om begrensning på menneskenes migrasjon. Den kulturelle blanding er viktig. Jeg synes den menneskelige migrasjon bør opprioriteres. Vårt stadig økende antall medier kan ikke veie opp for den erkjennelse som følger med romlig forandring.

Nasjonene er godt egnet til demokrati, i følge Randen. I Norge har vi for eksempel Hamsun og EU-medlemskap å snakke om: et offentlig rom.

Demokrati

Jeg kunne sagt mye om dette rommets forfall i de siste tiårene. Ett er: Det var jammen på tide. Ett annet: Folk er dessverre blitt fortalt at dette er den eneste måten vi kan ha demokrati på. Jeg mener det er mange andre forum og rom for diskusjon. Jeg kan diskutere musikk og litteratur med folk fra hele kloden. Det samme med politikk. Diskusjoner om EU-medlemskap har noe for seg med for eksempel Socialist Worker Party-medlemmer fra England. Ikke Senterpartister og Kristelig folkepartiere som har helt andre interesser enn arbeiderklassen. Det handler om interessefellesskap. Derfor er arbeidsplassen utgangspunktet for et sant demokrati. Ikke SKAL - SKAL IKKE på NRK.

Randens argument om at størrelser utover nasjonene ikke egner seg til demokrati er farlig og feil. Er det ikke mulig for kroater, serbere, bosniere, slovenere og alle andre kulturkonstruksjoner å få til demokrati. Ikke ifølge Randens logikk: Alle nasjoner sin stat.

Demokratiet starter derimot med arbeiderråd som vil gå i sammenslutning med andre på kryss og tvers av de eksisterende grensene. Når arbeiderklassen sjøl tar over produksjonen vil produksjonen skje globalt på bakgrunn av behov produsentene sjøl har. Her fra vil nye forum for demokratiske avgjørelser springe ut. For denne produksjonen er ikke begrenset til noen nasjon.

Optimismen

Til sist skal jeg ta for meg Randens syn på utviklingsoptimismen. Randen setter marxismens optimisme ut av spill som et retorisk poeng, for å bane vei for den økologiske tankegangen han benytter seg av. Jeg synes Randen viser sin sanne natur ved å ta dette oppgjøret. Derfor er det viktig å arrestere han. Randen påstår at miljøkrisa synliggjør industrisamfunnets destruktive kraft, og på ingen måte oppfordrer til noen optimisme. Og troen på vår evne til å mestre naturen, er kun et destruktivt credo.

Han blander kortene. Den marxistiske utviklingsoptimismen er knyttet til en tro på mennesket generelt og industrisamfunnet spesielt. Troen på mennesket er knyttet til hva som er menneskets vesen eller essens. Marxismen ser, som jeg tidligere har vært innom, mennesket som et Homo faber. Det er gjennom arbeidet at vi realiserer oss. Det er gjennom det vi begriper verden. Vi arbeider med og for noen, og vi bearbeider naturen; miljøet rundt oss og vår kropp. Slik inngår vi i det sosiale. De samfunnsmessige forhold vi produserer bestemmer derfor vårt forhold til naturen. Gjennom å endre produksjonsmåten endrer vi vårt forhold til naturen. Arbeiderklassens revolusjon er derfor en kamp for å få kontroll over de samfunnsmessige forhold. Det er bare slik vi også får kontroll over naturen. Midlene til dette er det industrisamfunnet gir oss.

Den kapitalistiske produksjonsmåte har vist seg å aggregere en teknologisk utvikling uten sidestykke. Marx så det på midten av forrige århundre. Vi ser det enda tydeligere i dag. Eksplosjonen i typer produksjoner og produkter er et resultat av kapitalismens ånd. Profitten må sikres gjennom stadig fornyelse og ønske om arbeidsbesparende teknologi. Dermed er teknologien ikke klasseløs. Den er blitt til og brukes for borgerskapet, men rommer et mye større potensiale.

Den teknologiske utviklingen har endret og økt menneskenes behov samtidig som disse ikke blir dekket på langt nær for brorparten av verdens befolkning. Den dekker de umettelige profittsyklusene. En produsent av piller som skal hjelpe mot fordøyelsesbesvær kan slippe ut giftige stoffer i elva konsumentene skal drikke vannet til pillen med. Verdens miljøødsling er den anarkistiske kapitalismens verk, og ikke implisitt i industrisamfunnet. Kapitalismen har framkalt de redskapene vi trenger for å utnytte og bevare naturen.

Konklusjon

Marxismen har et ambivalent forhold til utviklingen. Den jubler for de økte mulighetene, men raser over ødeleggelsene av mennesket, naturen og vår kultur. Der destruksjon av kultur står mot økte muligheter for menneskeheten, velger marxismen de økte mulighetene. Den nasjonale kultur går gjerne for meg i glemmeboka, om det muliggjør et sant demokratisk kollektiv, som kan ta over styringa av samfunnet. Det vil ikke Randen.

En elendig venstreside

Han er symptomatisk på en elendig venstreside. Som sysler med feil ting i en tid hvor behovet for en sterk venstreside er prekær. Istedenfor å se på den nye og endrede kapitalismen, og hva den genererer av motstand og mulighet for revolusjonære tilstander, graver han seg ned i tradisjonen og arven. For å finne våre røtter som kan forløse oss.

Tradisjon har bare bundet oss. Marxister skal skape en ny bevissthet og nye former for motstand. Et godt eksempel er den antirasistiske fronten. Der kan venstresida nå ut til en stor gruppe forbanna folk som ellers ikke ville komme i kontakt med sosialistiske ideer og virkelig sette denne forbannelsen inn et perspektiv. Det noen på venstresida da presterer å foreslå, er å vinne tilbake de nasjonale symbolene fra nazistene. Vi skulle liksom bruke det norske flagget i demonstrasjoner. For å vinne tilbake æren for det norske? Ingen ting virker mer fremmed for unge forbanna bybarn.

Randen burde se seg rundt i verden. De problemene han da ser er ikke særlig nasjonale.