Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Rapport fra Beijing

av Siri Jensen

Røde Fane nr 4, 1995


Globaliseringa av økonomien, og den omfattende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp, var gjennomgående temaer på kvinnekonferansen i Beijing. Diskusjonene synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør.

Rundt 14.000 kvinner fra Asia av over 30.000 var påmeldt den alternative kvinnekonferansen i Beijing, NGO-Forum 1995 (Non Government Organisations).

Kvinnene snakket om sine egne erfaringer og om hvordan de organiserte seg. Det var kvinner fra tredjeverdenland som dominerte. Konferansen var ikke preget av folk som snakket på vegne av andre - i kontrast til for eksempel den alternative miljøkonferansen i Rio, sa en som hadde vært der. Tredjeverden-stemmene var tydeligere og sterkere enn i Nairobi for 10 år siden. I kampen mot omskjæring er det de afrikanske kvinnene som har tatt den definitive føringa.

Klasse og rase kom sterkere inn i debatten. Fra hun som organiserte hushjelper i Sør-Afrika, og pekte på at mange kvinner på konferansen kanskje hadde hushjelper hjemme. Fra feminister som understreket at feminismen står for grunnleggende systemforandring og er klar på spørsmålene om klasse, rasisme og alle former for undertrykking. Fra en ung svart kvinne som ikke ville tvinges til å velge mellom hvilken undertrykking som var den viktigste. Hun ville slåss mot både kvinne-, klasse- og rasistisk undertrykking slik den er vevd sammen. Det ble tydelig at fellesinteressene som kvinner må defineres av dem som er underst, for ikke å bygge rasisme, klasseundertrykking og homofobi inn i plattformen for kvinnekampen. Tanker fra Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen hadde gjenklang her.

Fundamentalistene var synlige og offensive med demonstrasjoner og slagord, ProVita stilte opp på abortseminar. Mens konferansen tok opp: Framveksten av konservatisme i dens ulike former: religiøs, nasjonalistisk, rasistisk/etnisk og homofobisk. Striden gikk ikke mellom muslimske og vestlige kvinner. Blant de muslimske kvinnene var det mange ulike syn, både på kvinnenes rolle og på islam. Og nettverket Kvinner mot fundamentalisme omfatter kvinner fra mange ulike land og religioner.

Siden forrige kvinnekonferanse i Nairobi har den økonomiske utviklinga satt leveforhold og rettigheter under press også i den vestlige verden. Dette har gjort enheten mellom kvinnene i tredje verden og i vestlige land tydeligere. Vi slåss mot den samme undertrykkinga, vi er opptatt av de samme spørsmåla selv om en ikke skal bagatellisere forskjellene når det gjelder livsvilkår. Vi har et særegent ansvar for å ta opp kampen mot våre egne regjeringers og næringslivs rolle overfor tredje verden, for å være illojale europeere og nordkvinner. Opp mot idylliseringa av Norge som likestillingsforbilde, demonstrerte Kvinnefronten mot Grete Berget på Forum, blant annet mot utkastelse av asylsøkere. Og vi deltok på de kurdiske kvinnenes seminar, der vi sammen med tyske deltakere tok avstand fra våre regjeringers og Natos aktive rolle i krigen mot kurderne. Mens en ung dame fra Hellas naivt erklærte at hennes land aldri hadde undertrykt noe annet land.

Forum var en sammensatt forsamling fra kvinneorganisasjoner, aktivistgrupper, utallige prosjekter, universiteter og forskningsinstitusjoner, regjerings- og kommunebyråkrati og fagbevegelse fra grasrot til regjeringskretser. Her var opplagt også ulike interesser.

Den pakistanske feministen Nighat Said Khan satte søkelys på noen viktige motsigelser. Hun mente det var nødvendig å kaste et sjølkritisk blikk på utviklinga som har ført til at mange av de etablerte feminister som i Nairobi deltok på Forum, denne gangen er en del av den offisielle konferansen med posisjoner i FN eller i nasjonale regjeringer. Og se på om ulike former for økonomisk støtte fra FN-systemet er med på dirigere kvinnegruppers dagsorden, gjennom prosjektjobbing planlagt utfra hva det er mulig å få støtte til. Hun spissformulerte det slik:

Det er ikke kvinnebevegelsens oppgave å skaffe kvinner tre måltider om dagen, det er regjeringenes oppgave. Feminismens mål er systemforandring, ikke like rettigheter slik det er i dag.

Hun kritiserte tendensen til å ufarliggjøre kvinnekampen ved å snakke kjønnsnøytralt om diskriminering istedenfor om kvinneundertrykking, og dermed ende opp med å være opptatt av menn. Resultatet er krav om mannestudier, mannekvotering etc. Analysen blir at ulikhetene skyldes sosialiseringa, slik at hvis man bare endrer oppdragelsen av menna, så er problemene løst. Det hørtes ut som en beskrivelse av Grete Bergets linje.

Kamp for å bli synlige

Arrangørene var opptatt av å kontrollere denne kraftfulle kvinneforsamlinga, forlagt utafor Beijing for å hindre smittefare til befolkningen. Innafor konferanseområdet fikk vi stort sett demonstrere fritt, men det var i hvert fall tre grupper som ble trakassert.

Eksil-tibetanere fikk materiale beslaglagt. Kineserne prøvde også å hindre dem i å holde pressekonferanse i Nordisk rom, men de fikk fysisk og politisk støtte fra nordiske kvinner. Samtidig var dette bare et av mange undertrykte folk som sloss for å bli synlige på. Forum Kvinner fra Kurdistan hadde seminarer, kvinner fra urbefolkning og nasjonale minoriteter la fram sin situasjon.

Funksjonshemma kvinner brukte Forum til synliggjøring og nettverksbygging. De ble budt elendige boforhold, og fikk store problemer med spesialtransport og adkomst til Forum. Det ble sagt at Forum-arrangørene truet med boikott av resten av konferansen.

Lesbiske hadde for første gang et eget konferansetelt, med stor aktivitet også av regionale nettverk. De ble fotografert, løpesedler som opplyste om lovgivning i USA og Kina, beslaglagt, rom ransaket. På forhånd var det spredt i Kina at alle Forum-deltakerne var lesbiske og prostituerte. Kvinner som klarer seg uten menn, oppleves som en voldsom trussel mot den rådende orden. Men lesbiske hadde også Forums største demonstrasjon og hadde lesbefest på diskotek i Beijing.

Helheten

Det er vanskelig å si noe helhetlig om sine inntrykk, når en har fått med seg 14 av de ca. 3.000 seminarene. For meg står likevel to store samletema fram fra mylderet: De enorme konsekvensene av det som omtales som globaliseringen av økonomien og den omfattende, gjennomgripende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp. Disse temaene avdekket enorme lidelser, men synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør. De koreanske kvinnene som var såkalte comfort women for de japanske soldatene under andre verdenskrig, står nå fram og snakker og krever offisiell beklagelse og erstatning. De fortalte om heroinsprøyter for å tåle 50 soldater om dagen. Og de sa at de var kommet til Beijing for å si at de ville leve.

Å oppleve krafta i kvinnenes kamp for overlevelse og forandring, ikke bare med hodet, men fysisk med alle sansene, er for meg den store opplevelsen som ikke har ord.

Globalisering

Den viktigste utfordringa for alle som vil forandre verden, er å forstå den voldsomme krafta som ligger i kvinners opprør. Og at kvinneperspektivet ikke er et delområde som innsnevrer forståelsen og ekskluderer andre sider, men at det utvider helheten og gjør det mulig å se og forstå mer.

Vi må lære av kunnskapene og de helhetlige analysene av globaliseringa av økonomien fra dem som blir hardest rammet av alle konsekvensene.

Multinasjonale selskaper konkurrerer på verdensbasis, undergraver nasjonal industri og dikterer arbeids- og lønnsbetingelser. Et system basert på underleverandører gjør at eierforholda er uklare, arbeidsgiveren ofte usynlig og kamp nesten umulig. Kvinnene utnyttes som ekstremt fleksibel arbeidskraft i midlertidige jobber uten rettigheter, til en viss grad etterspurt, i hvert fall så lenge de er unge. Vi traff en 35 år gammel kvinne fra Hongkong som hadde jobba siden hun var 13. Hun gråt da hun fortalte at nå var hun for gammel. I Japan ansetter de kvinner på midlertidige kontrakter selv om de jobber i årevis, for å omgå rettigheter og kunne sparke dem som de vil.

Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, SAP, tvinger regjeringene til å åpne økonomien for utenlandsk kapital og skjære ned på offentlige utgifter til helse, utdanning etc. Jordbruksproduksjon for eksport erstatter kvinnenes matproduksjon som familiene skal leve av. Ressurser som jord, vann og brensel forsvinner. For kvinner er miljøspørsmål ikke spørsmål om en framtidig katastrofe, men om hverdagens slit for å overleve. For kvinner i urbefolkning som tvangsflyttes når utenlandsk kapital skal bygge dammer eller gruver, blir dette enda klarere. Kvinner fra Biliar i India fortalte hvordan menn i familier med en viss inntekt, fikk tilbud om jobb i gruva. Kvinner, som tidligere hadde hatt en viktig økonomisk rolle, og familier med lavere inntekt, fikk ingenting.

Mange var opptatt av statens rolle, som aktiv døråpner for kapitalen, og at det må stilles krav til staten om å ta ansvar for innbyggernes helse, utdanning etc. I dag får NGOer støtte fra vestlige regjeringer til enkeltprosjekter for helse, utdanning, arbeid etc, samtidig som de samme regjeringene støtter opp under Verdensbankens krav om at staten skal kutte ned på sine utgifter til det samme. Slik undergraves både statens ansvar og innbyggernes rettigheter, og hjelpen blir en del av imperialismen (uten at dette begrepet ble brukt).

Uansett hvilket tema som var utgangspunktet, analysen knytta sammen konsekvensene for den nasjonale økonomien, for arbeiderne og fagforeningsorganisering, for kvinnene, urbefolkning, og for miljø og utvikling i vid forstand.

Vold mot kvinner

Det ble også trukket en tydelig sammenheng mellom den økonomiske utviklinga og kvinnehandel/seksualisert vold mot kvinner. Fattigdom og arbeidsløshet gjør at kvinner tar jobb i andre land. Kvinneandelen av arbeidere som jobber utafor eget land, øker kraftig. Svært mange jobber som hushjelper, der de nærmest blir holdt som slaver i familiene. Ei filippinsk hushjelp er nylig blitt henrettet og ei annen benådet for drap på arbeidsgiveren i selvforsvar. Mange importeres også til sextjenester og underholdningsindustrien. 70.000 kvinner blir årlig importert til underholdningsindustrien i Japan på 6 måneders oppholdstillatelse. Mange får lønna utbetalt på flyplassen når de sendes hjem. Kvinner som ikke er registrert hos myndighetene eller er fratatt papirene sine, tør ikke protestere. Arbeidsløsheten og den seksualiserte volden mot kvinner henger tett i hop.

Ta volden mot kvinner og kontrollen av kvinners kropp på alvor, oppfatte det som systemtrekk ved kapitalismen og imperialismen og en daglig av del av kvinners liv.

100 millioner kvinner mangler i verden. De er borte på grunn av abort av jentefostre, drap på jentebabyer, diskriminering i tilgang på mat og helsetjenester, omskjæring, usikre forhold under svangerskap og fødsler (UNDPs World Report 1993). Både disse overgrepene og mange andre ble belyst på høringa The Asian Women's Human Rights Council gjennomførte om forbrytelser mot kvinner, vold, økonomisk utsulting, krig etc. Det setter blant annet sensasjonsoppslagene om jentedrap i Kina i relieff. Vold mot kvinner er et systemtrekk ved verden i dag.

Salg av kvinner, både innafor og over landegrensene, er raskt økende. Aktivister pekte på at arbeidet for å stoppe dette blir motarbeidet av den økonomiske utviklinga. Sexindustrien skaffer valuta, fattigdom og arbeidsløshet gjør det mulig for oppkjøpere å få tak i unge jenter (og gutter). Og de blir stadig yngre. Hvite rike menn vil ha dem slik for de tror de da unngår aids. Oppkjøperne bruker flytende masse som utvider seg når den stivner, i skjeden på jenter ned til 8 år, for å utvide den slik at de kan misbrukes.

På et seminar om karibisk feminisme snakket en flott svart ung jente fra de karibiske øyer om hva det gjør med oss, når selve den seksuelle utfoldelsen, livsgleden, kroppen vår, alt fra tidlig ungdom sjelden oppleves uten rasisme eller sexisme. Og hun sa det litt undrende slik: - Det er en grunnleggende radikal ide at kvinner skal kunne eie sin egen kropp.

Nettverk

Sette oss inn i erfaringer med organisering og motstand. Skaffe oss mer kunnskap om hva som foregår.

På konferansen fantes alle slags organisering, fra enkeltgrupper på lokalplanet til større nettverk som jobba i forhold til regjeringer i mange land. For eksempel i Asia en rekke nettverk på ulike saksområder, i tillegg til et omfattende samarbeid mellom NGOene i regionen, styrket av planleggingsprosessen fram til Beijing der de møttes 17 ganger.

Her er noen eksempler på viktige nettverk:

Noen av oss var spesielt interessert i nettverk i forhold til organisering av kvinnearbeidere, både kvinneorganisering, fagorganisering og på tvers.

I vår del av verden er det nettverk som EAPN (nettverk for fattige i EU) og ENOPIF (nettverk for enforeldrefamilier). Og vi traff på ei flott dame som snakket om rasisme i EU.

Reise diskusjonen om revolusjon og sosialisme i kvinnebevegelsen, ikke utenfra, men utfra kvinnebevegelsens egen helhetsanalyse.

Den nye kvinnebevegelsen har mange steder vokst fram parallelt med andre folkelige bevegelser på 70-tallet. Men etterhvert har holdninga til kvinnespørsmålet ført til splittelser mellom ulike venstrebevegelser og kvinnene, som for eksempel i Den dominikanske republikk og i Latin-Amerika. Mange feminister på venstresida har opplevd å bli møtt med at de ikke representerer arbeiderklassen, er vestlige feminister, bare middelklassen i byene etc. Dette gjør at venstrepartier må bevise sin troverdighet i kvinnespørsmål og vilje til å lære, før de kan vente å bli lytta til.

Lokk på strategidebatten

Fra Nairobi til Beijing har analysene blitt klarere og kritikken av den rådende utvikling skarpere. Tredje verdens kvinner sier fra at dette vil de ikke ha. Samtidig opplevde vi at diskusjonene om strategien framover ikke sto i forhold til erfaringene, organiseringa og krafta.

DAWN er av dem som klarest stiller oppgaven å utvikle alternativ til dagens dominerende utvikling. I sin plattform for konferansen heter det siste kapittelet treffende nok: Fra det er ikke noe alternativ til det må være et alternativ. De har ikke har noen ny modell, noen ny blåkopi, men et sett av metoder eller prosesser som vi føler er avgjørende hvis vi skal være i stand til å bevege oss ut av krisene vi nå ser ut til å være låst i. Det første er å fortsette å utfordre de ødeleggende dimensjonene og effektene av globaliseringa, lokalt, nasjonalt og globalt. Det andre er å arbeide for å omforme staten, slik at regjeringene kan begynne å tjene folket og spesielt kvinnene, og det tredje er å legge krefter i bygging og styrking av institusjonene i det sivile samfunn, hvor kvinnebevegelsen er en del. Konkret drøftes spørsmål fra skatt på finanstransaksjoner og sletting av gjeld til styrking av folkelige organisasjoner og alliansen mellom dem.

Det er likevel tydelig at kapitalismens offensiv og utviklinga i de landa som var eller kalte seg sosialistiske, for tiden legger et lokk på diskusjonen om alternativer. Strategi, i den grad det tas opp, diskuteres uten at det problematiseres om det er mulig innafor en kapitalistisk og imperialistisk verdensorden.

Vårt eget seminar

Det seminaret vi var med å arrangere, var et av de få som snakket om revolusjon og sosialisme.

Arrangørene var fra Nepal, Filippinene, Tyskland, Danmark og Norge. (Vi hadde også kontakt på forhånd med ERNK (kurdernes frigjøringsfront), Argentina og Bangladesh, men av ulike grunner fikk vi ikke til å møtes.)

På løpeseddelen vi delte ut sto det: Shulamith Firestone once said that we have to pose feminist questions and give them marxist answers. Perhaps we also have to pose marxist questions and give them feminist answers?

Det kom 70 folk (i et lokale til 50) fra ulike deler av verden: Joan Hinton (søsteren til William Hinton som skrev Fanshen), som har bodd i Kina i 50 år, organisatorer av arbeiderdamer i Malaysia, medlemmer av to tyske kvinnegrupper, en aktivist fra Prarie Fire Committee i San Franscisco, to fra All Indian Democratic Women Association med flere millioner medlemmer, flere fra Filippinene, en tidligere m-l-dame fra Canada, ei som jobba med urbefolkningens kamp i India, forskere fra kvinnestudiene på Asian Institute of Technology i Bangkok.

Coni fra Filippinene la hovedvekta på at kvinnene må kjempe mot imperialismen. Binda fortalte konkret om forholda for kvinner i Nepal og Christiane la vekt på MLPDs arbeid i Tyskland. Vårt innlegg tok opp noen av våre prinsippstandpunkter, om kvinnekampen som revolusjonær kraft, kvinnene i arbeiderklassen, nødvendigheten av kvinneorganisering/kvinnebevissthet, betydninga av å jobbe på tvers etc. I tillegg hadde vi bestemt oss for å legge vekt på undertrykkinga som tar form av kontroll over kvinners kropp; fordi slike spørsmål ikke har blitt regnet som viktig innafor en m-l-tradisjon. Og vi reiste spørsmålet om revolusjon.

Debatten gikk i skjæringspunktet mellom m-l-tradisjonen og feminister (også noen av dem tidligere m-l-ere). Betydningen av uavhengig kvinneorganisering var ett viktig punkt. Synet på borgerlig feminisme kom også opp. Er det vår verdensomspennende fiende, eller er det viktig å analysere krav og linjer konkret for å se hva som tjener kvinnekampen. Borgerlig feminisme er altfor ofte brukt til å stemple kvinneaktivister til at vi kan være lettvinte med begrepet.

En indisk dame (fra CPI-m, revisjonistene) tok opp at det første kapitalistene gjorde da de overtok i de sosialistiske landa var å fjerne fordelene som kvinnene hadde vunnet. Ei amerikansk aktivist kommenterte at det skjedde nok heller fordi disse landa aldri hadde kvittet seg med patriarkatet, og at det kanskje var en av grunnene til at det gikk som det gikk. Hun tok også opp betydningen av undertrykkinga av svarte i et land som USA, det er ikke bare kvinnene som trenger særegen organisering og bevissthet. Ingen politiske organisasjoner og kamper kommer utenom dette spørsmålet.

Menn i venstrebevegelsenes holdning til kvinnespørsmål var også gjenstand for kritiske spørsmål. Ei amerikansk dame som hadde vært m-l-er, og nå var feminist som hadde kvittet seg med Lenin, men ikke Marx, tok opp motsetningen mellom demokratisk sentralisme og underordning under disiplin og betydningen av at kvinner finner fram til og har tillit til sine egne vurderinger.

Mange ville være med i et nettverk og diskutere videre. Arrangørene hadde noen videre samtaler, det var tydelig at seminaret også avdekket uenighet mellom oss. Særlig når det gjaldt betydningen av uavhengig kvinneorganisering og synet på feminismen. Vi har mange spennende diskusjoner å følge opp, både med m-l-partier i andre land, og med kvinneaktivister og revolusjonære som var interessert i videre kontakt. Over hele verden er det kvinner av vår politiske generasjon, med masse erfaringer fra allsidig politisk kamp som kvinner, som langt på vei tenker som oss. Og det fins yngre kvinner som også står midt oppi dagens kamper og vil slåss både som kvinner og allsidige aktivister.