Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Kommentar til Peggy Antrobus

av Johan Petter Andresen

Røde Fane nr 4, 1995


Hiver Antrobus barnet ut med badevannet?

Artikkelen til Peggy Antrobus førte til litt debatt i redaksjonen. Oversetteren (jeg) likte den ikke. Redaktøren likte den heller ikke. Hvorfor skulle den trykkes? Hva vil man oppnå med den? Dessverre ble det ingen god diskusjon i redaksjonen. Men både i redaksjonen og utafor redaksjonen var det i sommer og i høst et ønske om at artikkelen burde trykkes. Det ble derfor vedtatt å trykke den og så tok jeg på meg den etter mitt syn ubehagelige oppgava å kommentere den. Ubehagelig, fordi jeg er en hvit mann i 40-åra som skal kritisere artikkelen til en kvinne fra den tredje verden. (Jeg slikker ennå såra etter en debattrunde om sekstimersdagen i 1983.) Men la gå.

Kjønnsanalyse viktig

Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er å analysere konsekvensene av den økonomiske politikken til herskerklassen i Karibien i husholdningene. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere konsekvensene av strukturendringspolitikken på arbeidsplassene, og for det enkelte individ. Eller for å si det på en annen måte. Vi må ikke bare se på produksjonen og lønnsarbeidet, vi må også se på sirkulasjonen og arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen. Å framheve behovet for å analysere konsekvensene av den økonomiske og den politiske utviklinga for kvinnene særskilt hjelper oss i å få et bedre grep om den helhetlige utviklinga i samfunnet. Uten å ta med dette aspektet blir vi "blinde på det ene øyet". Men når det er sagt, så er det ingen grunn til å kaste ut barnet med badevannet. Etter min mening er ikke husholdninga den viktigste enheten for studier av konsekvensene av den økonomiske politikken, men en av de viktige enhetene. Andre enheter er arbeidsplassene, masseorganisasjonene, skolene osv.

Videre mener Antrobus at dersom man tar utgangspunkt i en kjønnsanalyse, avdekker dette svakhetene ved både nyklassisk og marxistisk økonomi. Bak dette utsagnet ligger en ide som jeg tolker dithen: verken kapitalismen (av amerikansk varemerke) eller sosialismen duger. Det gjelder å finne en alternativ utvikling.

Marxistisk økonomi er brukandes

Jeg skal ikke uttale meg om nyklassisk økonomi. Men er det noen økonomisk teori som er brukandes på bl.a. kvinnespørsmålet så må det være marxismen. Så vidt jeg veit er det bare marxismen av de mer kjente økonomiske teoriene som slår fast at det kun er arbeid som skaper verdi. Og marxismen utelukker ikke arbeid som ikke er lønna. Man skulle tro at Antrobus ikke har hatt anledning til å lese f.eks. Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse av Engels. Antrobus mener at kjønnsanalysen peker i retning av alternativer til bl.a. marxistisk økonomi: Utviklingsmodeller som er humanistiske, bærekraftige og som forutsetter at folk deltar i den politiske utviklinga - med folket i sentrum. Jeg ser ikke hvordan hennes teori avviker fra vanlig reformisme. Hun avviser også marxismens "alternative/radikale/konflikt" teori (evolusjon kontra revolusjon). I steden for dette setter hun opp en politikk i tre deler:

  1. Ved å forstå forholdet mellom kvinnenes reproduktive og produktive rolle, vil vi forstå å ikke belaste kvinnene for hardt da dette vil undergrave den generelle økonomiske utviklinga ved at kvinnenes totale effektivitet svekkes.
  2. Vi må alltid ta med i beregninga kvinnenes forhold slik at deres behov og interesser blir vurdert.
  3. Man må forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan vurdere hvordan disse skal reorganiseres, og ikke de ansatte i disse tjenestene.

De som skal gå i spissen for denne politikken er ingen ringere enn "planleggerne". Det vil si byråkratene som leder an i omstruktureringsprogrammene.

Ikke stol på planleggerne

Etter min mening vil det å følge Antrobus sine anvisninger ikke føre til noe godt for kvinnene i Karibien, å søke seg vekk fra klassekamplinja og over på reformlinja kan kanskje virke forlokkende i en tid der marxismen er på defensiven, men man må selge klassestandpunktet ved overgangen. Hadde jeg vært i regjeringspartiet på Jamaica ville jeg absolutt anbefalt en plass til Antrobus i en offentlig oppnevnt komite. Bl.a. kunne hennes argumenter om at vi må prioritere behova til brukerne av sosiale tjenester foran interessene til de ansatte være gode å ha når innstramminger skal foretaes (disse argumentene kjenner vi igjen fra Norge når lønnsbudsjettet i kommunene blir satt opp mot "brukernes" behov for billigere tjenester). Men også avvisninga av konfliktlinja kontra et mer helhetlig perspektiv der alle hensyn blir ivaretatt burde virke forlokkende på et regjeringsparti. Vi kjenner jo fra Norge regjeringas kamp for helhetlig tenking mot særinteressenes kamp. I en situasjon der arbeiderklassen er splitta vil nødvendigvis mye av klassekampen ta form av kamp for særinteressene til de enkelte grupper, profesjoner, arbeidsplasser osv. Å analysere konsekvensene av en økonomisk politikk er kun å gjøre halve jobben. Den andre halvdelen består i å analysere årsakene til at strukturendringspolitikken føres. Antrobus peker helt riktig på at denne politikken tjener interessene til den internasjonale kapitalen. Men hun sier ingenting om hvilken klasse det er som sikrer at det er kapitalens interesser som blir ivaretatt, og ei heller noe om statens rolle i denne politikken. Hun trekker ikke slutninga at man må endre på maktforholda i landet for å få gjort noe med politikken. På en måte blir det en systemkritikk på systemets premisser. Og her finner jeg likhetspunkter med en slags debatt vi hadde/har i og rundt AKP om økonomisk politikk. Denne debatten var/er egentlig ikke en debatt om økonomi, men om synet på staten og klassediktaturet. Og slik blir også konklusjonen når det gjelder min kritikk av Antrobus sin artikkel. Vi er nok noe uenig i både økonomisk analyse og poltikk, men helt sikkert uenige om mulighetene for å bekjempe strukturendringspolitikken ved hjelp av å fremme politisk agitasjon blant planleggerne i Karibien for en mer helhetlig politikk som også tar hensyn til kvinnenes behov.

Derimot synes jeg at Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er at vi stiller feministiske spørsmål og finner marxistiske svar.