Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Plan for hvem?

av Pål Steigan

Røde Fane nr 3, 1995


I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser, sier Pål Steigan som følger Tore Sivertsen innlegg i Klassekampen i sommer.

Tore Sivertsen reist en meget viktig debatt, nemlig debatten om hvilke lærdommer vi skal trekke av sosialismens midlertidige nederlag. Det viktige med måten han reiser denne debatten på, er at han reiser den som revolusjonær og marxist. Han ønsker å komme fram til ny revolusjonær erkjennelse gjennom større innsikt i samfunnets økonomiske lover. På dette grunnlaget vil han utvikle en ny revolusjonær strategi. Dermed skiller Sivertsen seg fra dem som bruker sosialismens tilbakeslag til å fordømme sosialismen.

Sivertsen skal også ha ros for å være dristig og udogmatisk i måten å drøfte problemet på. Han konkluderer med at Marx og Engels tok feil i at en sosialistisk planøkonomi fører til en varig frigjøring av produktivkreftene. Sivertsen mener derfor at hypotesen om kapitalismens nødvendige sammenbrudd og sosialismens uunngåelige seier er feil. Vi må derfor leve med kapitalismen på ubestemt tid og fortsette kampen mot den ut fra en slik erkjennelse.

Etter ett århundre med forsøk på å skape sosialistiske samfunn, er det opplagt nødvendig å stille slike spørsmål som dem Sivertsen stiller, men er det dermed nødvendig å komme til en slik konklusjon? Jeg mener nei, ikke fordi jeg mener logikken i Sivertsens argumentasjon er så gæern, men først og fremst fordi jeg mener han gjør alvorlige forenklinger av Marx' teorier og av sosialismens historiske erfaringer.

Er sosialisme lik planøkonomi?

Flere generasjoner sosialister vil sikkert svare ja på spørsmålet om sosialisme er identisk med planøkonomi. Sivertsen fortsetter den tradisjonen, og ikke uten grunn. Et slikt svar ville sikkert skåra bra på en m-l-studiesirkel på 1970-tallet. Stalin ville sikkert ha godkjent det, kanskje også Lenin i et høystemt øyeblikk, men det er ikke nødvendigvis riktig av den grunn?

Marx avleder kommunismens nødvendighet av kapitalismens iboende motsetninger. Motsetninga mellom vareproduksjonens anarki og behovet for planlagt styring av samfunnets ressurser for å dekke folks behov, er uten tvil en av disse motsetningene. Men vel så viktig er motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen, eller fremmedgjøringa av produsentene i forhold til produksjonen. Vel så viktig er kapitalismens destruktive jakt på maksimal profitt, som i sin ytterste konsekvens undergraver sjølve fundamentet for kapitalismen.

Det vi må få klarhet i er ikke i første omgang hvorvidt den formen for planøkonomi som har vært prøvd ut til nå, er et levedyktig alternativ til kapitalismen, men om kapitalismen sjøl har overvunnet sine indre motsetninger og vil kunne fortsette å leve med dem uten å rive seg sjøl og verden i filler. Blant seirene til verdenskapitalismen er to verdenskriger og hundrevis av lokale kriger så blodige at sjøl ikke trettiårskrigens barbari kommer opp mot det i blodighet og ødeleggelser. En annen seier er ei miljøkrise så galopperende hurtig at klimatiske og andre endringer som ellers skjer i geologisk tempo, nå utvikler seg på tiårsbasis.

Ut fra det som har skjedd siden Marx' tid, er det ikke noe grunnlag for å si at kapitalismen er blitt mindre destruktiv eller at den på noen måter har løst sine viktigste indre motsetninger. Sivertsen blir udialektisk når han bare drøfter den ene sida i motsigelsen, sosialismen, og ikke den andre. Sosialismen oppstår som en negasjon av kapitalismen, som et svar på kapitalismens motsetninger, og ikke som et skrivebordsplanlagt samfunn. I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser.

Fokuseringa på sosialismens planside var helt naturlig i et samfunn som i høyeste grad var dominert av den tidlige kapitalismens anarki. Men det blir utilstrekkelig etter et århundre der monopolkapitalen har utvikla statsmonopolkapitalismen og avansert kapitalistisk planlegging. Faktisk er det sånn at den mest vellykte kapitalismene i dag har oppstått på grunnlag av steinhard planlegging kombinert med markedskapitalisme og privat tilegnelse. Japan, Sør-Korea og Singapore viser vellykte eksempler på kapitalens bruk av staten og statlige planleggingsmekanismer for å skape en utvida reproduksjon og en rask kapitalakkumulasjon. Innføringa av kapitalistiske produksjonsforhold i Kina viser det samme, kanskje i enda høyere grad. Kombinasjonen av statlig styring, en konfuciansk enhetskultur, rå kapitalakkumulasjon og politisk diktatur har så langt vist seg å kunne oppnå store resultater på kort sikt. Det er ikke kapitalismens liberalistiske side som har gitt den de mest oppsiktsvekkende resultatene i vårt århundre. Reagan roste liberalismen og det frie markedet, men det han lyktes med, var det statlige militariseringstiltaket SDI og en raskere monopolisering av kapitalen enn det forgjengerne hadde stått for. Statsintervensjon i økonomien var et tabuord i Reagans og Thatchers taler, men et sentralt element i deres praksis, med den viktige modifikasjonen at statlige tvangsmidler ble brukt til å sikre det lille mindretallet en stadig større andel av samfunnets ressurser enn noen gang tidligere. I norsk økonomi er det samme tilfelle. Staten brukes aktivt til å overføre en større del av samfunnets reveny til de rike og til å skape store, delvis statlige monopoler som kan delta i den imperialistiske utbyttinga på verdensbasis. Et godt eksempel er oljemeldinga som tar sikte på å bruke kapitalakkumulasjonen fra Nordsjøen til å komme ut på banen i kampen om superprofitten under fjerne himmelstrøk.

Plan for hvem?

Dette århundret har ikke brakt planlegging i miskreditt, men såvel sosialismens som kapitalismens erfaringer reiser spørsmålet om plan for hvem og for hva med full tyngde. Kapitalismens bruk av plan viser dessuten at det er helt utilstrekkelig å definere sosialismen som planøkonomi. Hvis vi går tilbake til Marx, så stilte han opp, ikke sosialismen, men kommunismen, som kapitalismens motsetning. Mens kapitalismens vesen ble beskrevet som produksjon for profitt, ble kommunismens vesen beskrevet som produksjon for behov, altså motsetninga mellom bytteverdisamfunnet og bruksverdisamfunnet.

Den sosialismen som ble skapt på tsarismens og det kinesiske keiserdømmets ruiner, hadde aldri et materielt fundament som var sterkt nok til å mestre overgangen til bruksverdisamfunnet. Og her ser jeg en betydelig svakhet hos vårt århundres marxister. Vi har vært voluntarister og idealister på dette området. Vi har, i pakt med Lenin og Mao, trodd at det politiske grunnlaget var nok til å omdanne materien så voldsomt at disse problemene kunne overvinnes. Vi har trodd på tesen om å sykle på vannet, bygge 10.000 tonnere på 3.000 tonneres bedding eller sosialisme på føydalismens grunnmur. Det gjorde ikke Marx. I noen skarpe observasjoner i ungdomsskriftene kom han med profetiske ord om dette.

"På et hvert trinn (i den historiske utviklingsprosessen, min anm, PS) forefinnes det et materielt resultat, en sum av produktivkrefter, et historisk skapt forhold til naturen og mellom individene innbyrdes, som enhver generasjon arver fra sin forgjenger (...). Disse livsbetingelser (...) avgjør også om den revolusjonære rystelse, som gjentar seg periodisk i historien, vil være sterk nok til å omstyrte grunnlaget for alt bestående eller ei. Når disse materielle elementer for en total omveltning, nemlig på den ene sida de eksisterende produktivkrefter, på den andre sida dannelsen av en revolusjonær masse (som ikke bare gjør opprør mot enkelte betingelser i det tidligere samfunn, men mot selve den tidligere "livsproduksjon", mot "totalvirksomheten" den bygger på), ikke er til stede, så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om denne omveltningas ide alt er blitt forkynt hundrevis av ganger, slik kommunismens historie beviser." (Karl Marx: Den tyske ideologien, oversatt etter den danske utgaven.)

Det Marx sier her er at den kommunistiske revolusjonen ikke kan lykkes dersom ikke to betingelser er innfridd:

  1. et tilstrekkelig høyt nivå på produktivkreftene, og
  2. en revolusjonær masse som politisk er i stand til å representere et helhetlig alternativ til det gamle samfunnet.

Var disse vilkåra til stede ved dette århundrets sosialistiske revolusjoner, eller var det ikke nettopp slik at fordi de manglet i veldig stor grad, måtte kommunistpartiet inn og spille den rollen som den bevisste delen av proletariatet var forutsatt å spille? Var det ikke slik at fordi produktivkreftene mangla, så måtte staten inn med ekstraordinære tvangstiltak for i etterskudd å prøve å stampe disse produksjonsmidlene opp av bakken (Stakhanov-kampanjen, Det store spranget osv). Lest i ettertid er sosialismens historie i hele vårt århundre en endeløs kamp for å kompensere for mangelen på de forutsetningene som Marx åpenbart mente var ufravikelige. Dette er ikke ment som moralisme. De revolusjonære hadde ikke annet valg enn å forsøke da de først fikk sjansen. De gjorde en heroisk innsats som vi skal være dem meget takknemlige for. De brakte også sine egne folk og menneskeheten framover. Men likevel må vi kunne gjøre en nøktern vurdering av hvilke sjanser de faktisk hadde til å lykkes. Vurdert etter målestokken til Marx skulle de omtrent ha hatt den berømte snøballens sjanse i helvete for å kunne skape et kommunistisk samfunn på ruinene av halvføydale samfunn.

Dette skyldtes ikke planøkonomiens elendighet, slik Sivertsen sier. Uten planøkonomi, enda så primitiv den ofte var, hadde de ikke lykkes med noe, ikke med skoleverk, ikke med elektrifisering, ikke med å slå nazi-Tyskland, ikke med å mette Kinas hundretalls millioner. Det at de ikke lyktes kom av skjebnesvangre svakheter i det materielle og politisk-materielle grunnlaget for revolusjonen. Det var også disse svakhetene som gjorde at deres planøkonomi bare ble en meget grov skisse av en planøkonomi. Maos kommunister trodde at de hadde hundre millioner tonn ris mer til rådighet enn de faktisk hadde, på grunn av svakheter i rapportsystemet. Hvordan går det an å drive planøkonomi på et sånt grunnlag? I 1980 viste det seg at det bodde 80 millioner flere mennesker i Kina enn myndighetene hadde trodd. Det fantes altså et Tyskland mer enn antatt. Hvordan skulle så planøkonomien kunne fungere? Det manglet statistikk, det manglet metode, det manglet infrastruktur til å behandle informasjonen, det manglet en vitenskapelig tradisjon, det manglet systemer for behandling, bearbeiding og tolkning av informasjonen. Med slike forutsetninger, hvordan kan man si at forsøkene på allikevel å praktisere planøkonomi kan si noe om planøkonomien som sådan?

Baron von Münchhausen

Hvor langt kunne våre heroiske forgjengere komme i sine enorme anstrengelser for å skape kommunistiske samfunn? De var, lik baron von Münchhausen, overbevist om sin egen evne til å heise seg sjøl og hesten (les: samfunnet) opp av myra ved å trekke seg opp etter parykken. De trodde på politikkens allmakt. Du kan gjøre alt du bestemmer deg for å gjøre. Hvis du vil avskaffe føydale forhold, så vedta det, utsted en forordning. Vil du fjerne kapitalistiske utbyttingsforhold, så forby dem. Denne klokkertrua på politikkens og forordningenes guddommelige makt har vi arvet fra dem. Marx hadde sin egen forståelse av dette spørsmålet:

"Hvis man innbiller seg at det bare trengs forordninger for å komme ut av konkurransen, vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønnen, så foreslår man å forordne det rene nonsens. Men nasjonene utvikler seg ikke ifølge kongens befaling. Før de fabrikerer den slags forordninger må de i det minste forandre sine industrielle og politiske eksistensbetingelser, følgelig forandre hele sin eksistensmåte grunnleggende." (Karl Marx: Filosofiens elendighet, oversatt etter den danske utgaven.)

Ved siden av at dette var en kritikk av Proudhons tro på at det skulle være mulig å forby konkurransen, leser jeg dette som en kritikk fra Marx mot all form for sosialisme som baserer seg på at politiske tiltak står fritt i forhold til den materielle situasjonen i samfunnet. Dermed blir den veldig relevant for vår egen sosialismediskusjon. Alle vi i kulturrevolusjonsgenerasjonen har vært svært fokusert på radikaliseringa av overbygninga. Vi har hatt en klokkers tro på radikal lovgivning, politiske kampanjer og ideologisk strid. Derfor har vi lett for å bli mismodige når forventningene til slike tiltak ikke innfrir. Dette ser vi både i dagskampen og i den strategiske kampen.

I det daglige fører vi kamp for likelønn, noe som er både rettferdig og nødvendig. Men jeg er helt overbevist om at en del folk som deltar i den kampen faktisk tror at det er mulig å innføre likelønn under kapitalismen, dersom den politiske viljen hadde vært til stede. En slik tenkning bryter grunnleggende med Marx' måte å analysere samfunnet på. For ham blir noe sånt å forordne "det rene nonsens". Går vi videre til sosialismen, ser vi at det ofte har blitt lagt opp en politikk som har opprettholdt det vesentlige av lønnsarbeidssystemet og vareproduksjonen, samtidig med at konkurransen og markedet har blitt forbudt. Behandlinga av forholdet mellom plan og marked og mellom formelle og reelle markeder har under sosialismen blitt behandla mer i tråd med Proudhon enn med Marx. I en knapphetssituasjon har man gått ekstremt langt i retning av å forby markedet, bare for å oppleve at markedsrelasjonene gjenoppstår i perverterte former, for eksempel gjennom trefninger i byråkratiet eller gjennom en skjult verdioverføring fra en del av samfunnet til en annen.

Mye av det Sivertsen kaller svakheter ved planøkonomien har vært feil av denne typen. Det er klart at den politiske makta som ligger i planøkonomien har vært ei forutsetning for denne typen feil. Men ved å gjøre det til en feil ved planøkonomien i seg sjøl, unndrar man seg en mye vanskeligere diskusjon om produktivkrefter og produksjonsforhold, mellom plan og marked. Dermed får man heller ikke belyst hva som er de materielle forutsetningene for å ta det historiske skrittet ut av lønnsarbeidssystemet og over i et bruksverdisystem.

Jeg vil forsøke meg med en påstand om at våre kamerater som til nå har vært i posisjon til å prøve å skape sosialismen, i sin entusiasme og iver har gjort store idealistiske feil. De har undervurdert likhetene mellom sosialismen og kapitalismen og de har overvurdert de mulighetene som ligger i radikal lovgivning og politisk kamp så lenge ikke de materielle forholda i samfunnet er vesentlig forandra. Dette har fått dem til å vedta forordninger som i beste fall har vært gæerne og som i verste fall har ført til katastrofer. I beste fall har dette bare gitt seg utslag i produksjon av tunge spiker eller kjøleskap som ingen vil ha. I verste fall har det gitt seg utslag i hungerkatastrofer, vilkårlige overgrep og død. Når urealistiske forordninger ikke har virka, har det ikke blitt oppsummert som det, men ofte blitt et grunnlag for en eller annen type jakt på syndebukker eller forrædere. Dessuten har de ikke hatt de redskapene, de rapport- og kvalitetssystemene som en vitenskapelig planøkonomi forutsetter. Dessuten har de gitt etter for sitt eget samfunns udemokratiske tradisjoner og undertrykt erfaringer om svakheter i planen og politikken. De har ikke skjønt at demokrati og lidenskapsløs oppsummering av både positive og negative erfaringer med planen er ei grunnforutsetning for at en planøkonomi i det hele tatt kan fungere. Slik jeg ser det har våre forgjengere verken vært materielt eller teknisk forberedt på planøkonomiens krav, men heller ikke kulturelt eller mentalt. De har dessuten trodd at så lenge de hadde plan, så hadde de sosialistiske relasjoner i samfunnet. Men som jeg var inne på innledningsvis er ikke planen noe enestående for sosialismen. Enda viktigere enn planen er spørsmålet om for hvem. Det er fullt mulig å drive utbytting og umyndiggjøring gjennom en økonomisk plan, noe både sosialismen og kapitalismen har gitt oss tallrike eksempler på.