Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Hvorfor rasisme?

av Marte Ryste

Røde Fane nr 3, 1995


Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem.

Ideen om raser og at enkelte raser er underlegne folkeslag har gjennom historia blitt brukt for å rettferdiggjøre undertrykking og plyndring av folk. Dette har vært viktig for Norge som en del av et imperialistisk Europa, men også for å rettferdiggjøre Norges egne imperialistiske interesser. For å unngå opprør hos egen arbeiderklasse har vestens borgerskap laget forestillinger som "godkjenner" undertrykkinga av andre folk. Tredje verden framstilles som "tilbakestående", og folk i den tredje verden vises som en grå masse, som "nesten"-mennesker. Vestens folk er derimot enkeltindivider som lever i høyt utvikla demokratiske stater. På samme måte kan man se den norske statens rovdrift på samisk land og naturressurser. Med kolonialismen kom ting som latterliggjøringa av den samiske kulturen og det samiske språket. Målet var å undergrave den samiske nasjonen.

Folk skaper ikke rasismen

Det kapitalistiske systemet er grunnleggende imperialistisk og rasistisk. Det handler om å undertrykke folk og få kontroll over andres råvarer, produksjon og markeder. Det interessante for kapitalistene er ikke hvilken farge folk har, men om man kan tjene penger på dem. Har de råvarer, har de kjøpekraft, kan de brukes i produksjonen eller er de rett og slett uinteressante? Imperialismen handler om dette; kampen om herredømme over viktige områder. Denne verdensordenen skaper rasismen, og må nødvendigvis føre til rasistiske holdninger blant folk.

Dette er en analyse det er viktig å holde på. I det borgelige demokratiet lærer vi om hvordan staten presses på fra to ekstreme sider, og velger en gylden middelvei. Med andre ord; rasistene presser partiene til å føre en mer "restriktiv" politikk overfor flyktninger og innvandrere. Men det er ikke rasistene som skaper den rasistiske staten. Den nye flyktningemeldinga er ikke et produkt av gale tanker hos det norske folk. Folk blir rasister av den virkeligheten de blir presentert. Hvis vi ikke ser dette, kommer vi fort på et blindspor i den anti-rasistiske kampen. Da gjør vi folk til hovedfienden, istedet for å rette søkelyset mot et pilråttent system.

"Ja til et fargerikt fellesskap", "Sirkus Midgard" og "Ungdom mot rasisme (UMR)" er typiske eksempler på anti-rasistiske kampanjer hvor fokuset blei retta mot vanlige folk og deres holdninger. Hovedproblemet blei fremmedfrykta blant folk. Men hva er fremmedfrykt? Fremmedfrykt framstilles som noe udefinerbart, muligens medfødt, som ligger latent i alle mennesker og gjør oss redde for alle ting som er ukjente og uvanlige. Det ligger og lurer en rasist i oss alle sammen. Derfor må staten ha holdningskampanjer og spre saklig informasjon.

Folk har fordommer

Mener vi med dette at det ikke er sant at folk har fremmedfrykt og fordommer? Jo, folk har fordommer. Mange er skeptiske til innvandrere. Mange tror at gambiere er narkolangere. Mange er overbevist om at de fleste flyktninger egentlig ikke trenger hjelp, men kommer for å snylte på våre goder. Og mange tror at innvandrerne er årsaken til arbeidsløshet, mangel på boliger og sjukehuskøer. Men hvorfor tror folk dette? Daglig blir vi matet med argumenter som skal underbygge den rasistiske innvandringspolitikken regjeringa fører. Våre ideer om andre folk faller ikke ned fra himmelen, de ligger ikke latent i alle mennesker. Skepsisen og mistenkeliggjøringa har blitt skapt. Den gjør det lettere å forsvare dagens politikk og sette folk opp mot hverandre. Istedenfor å stå sammen mot systemet slåss folk mot hverandre.

Det er ikke befolkninga i Norge som har funnet ut at alle gambiere er narkolangere, og at Oslo er full av illegale innvandrere. Det er politiet som lærte oss hvem som var narkolangere, hvem man helst ikke burde ha boende i blokka. Denne gangen var det folk fra Gambia. Og det var en tidligere justisminister som lærte oss at 80 % av alle asylsøkere som kommer til Norge er falske flyktninger. Og samtidig som staten forteller oss om hvordan flyktninger er, holdes de atskilt fra vanlige folk. De blir stua sammen på dyre sentre og høyfjellshotell. Der kan vi se hvor mye penger de koster oss!

Noen tjener på rasismen

Når vi skylder på enkeltmennesker og deres fordommer overser vi glatt at rasismen som ideologi tjener en hensikt. Samtidig som myndighetene finansierer holdningskampanjer for toleranse bygger de offensivt opp under rasismen. Kampen mot rasisme er ikke en kamp for toleranse, det er en kamp for like rettigheter. Og det er det norske lovverket som forskjellsbehandler og fratar flyktninger og innvandrere politiske rettigheter. Staten utøver rasisme. Dette skjer gjennom lovverket, politiske signaler, politisk praksis og politiske uttalelser. Det norske lovverket fratar innvandrere grunnleggende demokratiske rettigheter som rettssikkerhet og likhet for loven.

En humanistisk historie?

Norge er et av de landa i verden med strengest flyktningepolitikk. Når Faremo kaster ut dødssyke barn bryter hun ikke med gamle humanistiske prinsipper. Den norske staten har ikke en humanistisk historie. Norge har en lang historie på statlig rasisme. I tur og orden har myndighetene erklært jøder, katolikker, sigøynere og andre folkeslag uønska, og stengt grensene for dem.

Norsk flyktningepolitikk har forandra seg i ulike perioder. Hvem, og hvor mange som har fått slippe inn, har veksla etter behova til det norske borgerskapet. Det er ikke sånn at det var de hjertevarme og snille som styrte da mange slapp inn, mens det er de slemme som styrer når få slipper inn. Når vi trengte arbeidskraft fikk folk komme inn, når det ble mangel på arbeid satt staten lås på døra. Selvsagt har ytre press og kamp også virka inn på politikken. Men basisen har hele tiden vært maktas vurderinger rundt hva som vil tjene seg for dem. Det er derfor Norge og EU nå lager en strengere og strengere asyl- og flyktningepolitikk, samtidig som antallet mennesker på flukt i verden bare øker.

Som under krigen

Norsk flyktningepolitikk i dag ligner på mange måter den politikken myndighetene førte overfor jødene under krigen. Akkurat som i dag ble jøder nekta innreise fordi de ikke ble betrakta som politiske flyktninger. Det hjelper ikke å være voldtatt, torturert eller alvorlig syk. Du får ikke politisk asyl hvis du ikke kan bevise at du er forfulgt av politiske årsaker på individuelt grunnlag. Noen som har hørt om en torturist som gir kvittering etter "behandling"; "Vi har utført denne torturen av politiske årsaker. NN er forfulgt på et individuelt grunnlag"?

Et mye brukt argument mot å ta inn jøder under krigen var også at vi ville få et "spirende jødeproblem". Særlig var det skepsis mot å hjelpe barn. Myndighetene mente det var en fare for at barn ble i landet lenger. Dette er ikke ukjente toner i dag. Vi vet jo hvor rasistiske folk blir hvis det kommer mange mørkhuda innvandrere. For å regulere "strømmene" av flyktninger under krigen innførte myndighetene visumtvang for jøder. Det var i realiteten Sveits og Sverige som tvang Tyskland til å merke jødiske pass spesielt med en J fra og med 1938. På den måten ble det lettere å sortere ut jødiske flyktninger og nekte dem innreise. Er det noen som kjenner seg igjen?

Festung Europa

Vi kan ikke snakke om statlig rasisme og flyktningepolitikk uten å se på hva som skjer i Europa. Det europeiske borgerskapet bygger union. En union med solide murer. Skal de indre grensene fjernes til fordel for fri flyt, må man være nøye med hva man slipper inn i området. Eller som Margareth Thatcher så fint sa det: "I did not join Europe ta have free movement of terrorist, criminals, drugs, plant- and animal diseases and rabies and illegal immigrants."

Europeisk flyktninge- og asylpolitikk handler hovedsaklig om hvordan man skal hindre mennesker på flukt fra å komme inn i et europeisk land for å søke om asyl eller oppholdstillatelse. Gjennom visumplikt, transportøransvar og styrking og militarisering av ytre grenser er det blitt nærmest umulig for flyktninger fra en rekke land å søke om beskyttelse. I tillegg har førsteasylandsprinsippet gjort retten til å søke om asyl til et slags lottospill, der det gjelder å komme til det rette landet, og møte de riktige menneskene.

Ordnung muss sein

Men det er ikke bare de ytre grensene som skal styrkes. For samtidig som EU stenger grensene utad, styrkes også kontrollen innad i EU-området. EUs løsning er intensivert politisamarbeid, økt bruk av elektronisk overvåking og utvidete fullmakter til politiet. Det er ikke en tilfeldighet at politiet og kontrollpolitikken styrkes i EU-landa. Borgerskapet fører en politikk som skaper økte forskjeller mellom fattige og rike. Det er beinhard konkurranse mellom kapitalistene, det er ikke råd til ekstra goder nå. Gjennom unionen skal det europeiske borgerskapet styrke seg i kampen. Det handler om å overleve.

EUs politikk fører til arbeidsløshet og nød. Velferdstaten og "den sosialdemokratiske modellen" er et tilbakelagt kapittel. Det er flere mennesker som faller utenfor systemet. Men dette gjør også at det blir lettere for folk å få øye på urettferdigheten. Disse folka ønsker borgerskapet i EU-landa å kontrollere gjennom blant annet opprustning av politiet. Alle grupper og handlinger som går imot borgerskapets interesser er truende, samfunnsnedbrytende og kriminelle. I takt med den økonomiske og sosiale krisa i verden ruster statene opp politiet for å slå ned sosial uro, og økt klassekamp i samfunnet. Med "Ordnung muss sein" skal profitten sikres.

Schengen-avtalen

Det er ikke noen overraskelse at Brundtland og co tilsynelatende er så opptatte av nordisk passfrihet. At regjeringa mener vi må tilslutte oss Schengen for å få til dette (og bare derfor) er ikke mer enn vi venta. Men hvorfor er det så viktig for det norske borgerskapet å tilslutte seg Schengen-avtalen? Hvis vi ser på asyl- og flyktningepolitikken som tegnes opp i avtalen er den ikke ulik politikken den norske staten fører. Vi kan heller si at Norge er et "foregangsland" når det gjelder å stenge flyktninger ute. Men Schengen-avtalen er mer enn asyl- og visumregler. Grovt sett kan vi si at Schengen, og samarbeidet der, tegner opp kontrollapparatet i den nye europeiske superstaten.

Redslen for hordene

Det er krise i tredje verden og folk blir fattigere og fattigere, i et stadig mer utplyndra sør. Nå er det ikke redselen for flere flyktninger i land med stor arbeidsløshet som bestemmer politikken. Nå er det redselen for horder av folk fra sør som ikke har noe annet valg enn å flytte nordover, som styrer. I tillegg til visumplikt, transportøransvar og andre ordninger som hindrer flyktninger i å komme til et europeisk land, styrkes grensene militært. I de første månedene i 1993 ble 77.000 flyktninger uten gyldige papirer stoppa av militæret på grensa til Østerrike. I Tyskland sank antallet flyktninger som fikk søke om asyl med 60 prosent mellom 1993 og 1994 blant annet på grunn av økt grensekontroll.

Borgerskapet i Norge vil være med i Europas nye superstat. De trenger kontrollapparatet EU bygger opp. De trenger Schengen å skylde på når de politiske avgjørelsene blir upopulære. De trenger Schengen for å kunne avvise flyktninger mer effektivt og kategorisk. De trenger Schengen for å styrke politiet og bygge opp et mer effektivt overvåkingsorgan.

Må EU være rasistisk?

Unionen beskytter de hvite priviligerte mot "hordene av mørkhuda innvandrere". Det kan ikke gjøres humant. Man kan ikke stoppe desperate mennesker som flykter for å overleve uten å føre en menneskefiendtlig politikk. Det handler om å nekte folk retten til å flykte fra landet sitt. Du må ha visum, få reise med et transportselskap, komme gjennom passkontrollen og være "nok" flyktninger etter lovens bokstav. Alle andre er falske flyktninger. Det finnes ikke tall på antallet mennesker drept av den europeiske superstaten.

Det trengs en overbygning for å føre dagens menneskefiendtlige flyktningepolitikk, for å få folk til å godta at dødssyke barn må sendes ut av landet. Staten trenger et folk med "fordommer". I lys av dette blir økt oppslutning om høyreekstremistiske grupperinger og partier klarere. De høyreekstreme miljøene kan vokse fordi staten trenger dem.

Hvordan må vi jobbe?

Vår analyse av rasismen; både den statlige og den organiserte, må få konsekvenser for hvordan vi legger opp kampen vår. Det er ikke en enkel jobb. Historia er full av eksempler på feilslått strategi, og den sprikende anti-rasistiske bevegelsen vi har i dag viser at vi langt på vei går i samme retning.

Det er viktig å jobbe for å knuse brunskjortene. Hver gang nazistene styrker seg blir arbeidet vårt vanskeligere. Nazistene må knuses fordi de driver terror. Klarer vi ikke det blir det farlig å være kommunist, farlig å være anti-rasist, farlig å være mørkhuda og farlig å være homofil. Men samtidig må vi se at det er staten som er hovedfienden vår. Nazi-grupper som Viking har ikke makta i Norge. Det er ikke de som presser regjeringa til å tilslutte seg Schengen-avtalen. De presser ikke Norge i retning av en superstat med fascistiske trekk. Det klarer makta helt fint sjølv.

Når vi undervurderer eller glemmer statens rolle, gjør vi feil. Det er hårreisende at regjeringa fikk igjennom flyktningemeldinga og en ny og strengere praksis, uten at det blei mer bråk. Folk over hele landet skrev rasende innlegg, demonstrerte og viste avsky mot myndighetene, men ingen så viktigheten av, eller evnet å samle folk til felles protest. Det er farlig å være anti-rasist noen steder i Norge, men det er mye farligere å være flyktning i Europa. Er det et tegn på at vi er en del av en litt eurosentrisk anti-rasistisk bevegelse når vi ikke prioriterer å bygge nettverk for å skjule flyktninger? Det handler om å prøve å redde livet på tusenvis av mennesker hvert år, folk som blir sendt hjem til tortur, voldtekt og drap. Er flyktninger også blitt en grå masse for oss, tall og statistikker som vi ikke forholder oss til?

Vi trenger noen som kan samle folk i opposisjon mot regjeringas politikk. Noen som ser den statlige rasismen og viktigheten av å kjempe mot den. Men først og fremst trenger vi en samla anti-rasistisk bevegelse. I dag jobber folk på forskjellige fronter med liten kontakt. Helheten forsvinner og vi gjør feil. Rasismen er et dyr med mange hoder. Vi kan ikke vinne ved å sikte etter hver vår hals. Vi må samarbeide og treffe dyret rett i hjertet.


"Man har full rätt att hysa den fasta övertygelsen, att de folk, som i tid lära sig inse arvets och rasens betydelse och därjämte äro villiga att lydigt underkasta sig de naturlagar, som råda över oss människor kommer att gå segrande fram i världen, ej med krigets förödelse, hunger, undernäring och sjukdom i spåren, utan tvärtom röjande väg får en högre kultur, en vidgad och fördjupad moral samt ett sundare och lyckligare människosläkte."

(Degenerationsfaran, side 26.)

"Zar-Rusland
Jøderne er udsugere af en helt særlig art ... Jøden er ikke som vores gridske russiske kulak, der handler isoleret og på eget ansvar. Bag jøden står det jødiske samfund: hver jøde er en hel forsamling."

(Neznachny i Den jødiske kahal, Kiev 1881, side 150.)

"Nazister
Der er to slags kapital og disse to er så vidtforskellige, at man må omtale dem på helt forskellig måde. Vi nationalsocialister sondrer mellem produktiv national- og statskapital og den rovbegærlige internationale (dvs. jødiske) lånekapital."

(Goebbels, sitert i Revolution og nationalisme, 1933-1, side 87.)

"Sovjetunionen
(Zionismen) ... omfatter idag et internationalt konglomerat af finanskapital i stor målestok. Det er derfor helt legitimt at benytte udtrykket .. 'Zionistisk kapital' når der henvises til 'Finansmændenes internationale'.

(V. Bolshakov i Zionismen i antikommunismens tjeneste, Moskva 1972, side 58.)

(Disse tre sitata er fra boka Som sort - så rød av Judith Vogt, 1990.)

"Sedan vi nu i korthet redogjort för de viktigaste rasegenskapernas förekomst i Sveriges olika delar, övergå vi till att betrakta dessa egenskapers fördelning inom olika sociala grupper. Medelkroppslängden i dessa grupper skiljer sig ganska avsevärt från varandra. Gruppen "allmän tjänst och fria yrken" uppvisar den största medelkroppslängden (173,6 cm), industribefolkningen den lägsta (172,0 cm) / ... / Dessa skilinader i kroppslängd kunna säkerligen ej endast förklaras genom de sociala gruppernas olika yttre levnadsförhållanden (näring, hygien o. dyl.), utan måste anses delvis bero på djupare liggande orsamansättning. /... / I de högre samhällslagren är procenten brunögda lägst, nämligeln 4,2%, därnäst kommer mellanlagret med 4,9%, och störst är det relativa antalet brunögda i det lägre samhällslagret, 5,3%."

(Svensk Raskunskap, side 23-24.)