Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Våre felles utfordringer

av Jan R Steinholt

Røde Fane nr 3, 1995


- Sovjets fall har lagt grunnlaget for en revitalisering av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, når vi overvinner virkningene av den første likvidatoriske bølgen som slo inn flere steder på tampen av 1980-tallet, skriver Arnljot Ask i Røde Fane nr 2, 1995.

Etter mitt syn har han helt rett. Men en logisk bestanddel av dette bør også være at grunnlaget er bedre enn på lenge for en revitalisering av den kommunistiske bevegelsen i Norge. Det var ikke emnet for artikkelen til Ask, men jeg vil gjerne følge opp tråden. Vi kan ikke betrakte de nasjonale og de internasjonale prosessene isolert fra hverandre.

Ask gjennomgår en del utviklingstrekk som gjør seg gjeldende på internasjonalt plan mellom forskjellige kommunistiske og revolusjonære strømninger. AKP (dels også NKP) har deltatt på forskjellige fellesmøter på internasjonalt og regionalt nivå de seinere åra. Imidlertid har AKP reservert seg mot å underskrive deklarasjoner og erklæringer sorn i dagens situasjon kan fungere splittende. Og man er på vakt mot tendenser til at enkelte partier kan komme til å oppkaste seg til nye "moderpartier". Det vitner om en moden holdning.

Ask beskriver en del av de hovedgrupperingene som finnes, noen basert på ulike retninger fra den "Moskva-revisjonistiske" stammen, andre fra "m-l-familiens" forskjellige greiner.

Gjennomgangen er preget av nøktern analyse; som både ser mulighetene for høyere grad av internasjonal samordning, samtidig om man er på vakt mot faren for ny revisjonisme og opportunisme i "den samlende enhetstanken" sitt navn. Innafor dette spekteret oppfatter jeg at Ask ser på de sosialdemokratisk-revisjonistiske strømningene som farlige. Det kan jeg slutte meg til. Men det er også en annen internasjonal strørnning som virker "utafra", og som vi må skjerpe årvåkenheten overfor. Ask peker avslutningsvis på hvordan en av dens retninger systematisk forsøker å sirkle inn RV. Denne strømninga er også farlig for den kommunistiske bevegelsen, om enn mer indirekte.

På vakt mot trotskismen

Trotskismens oppblomstring er alltid et tegn på at den kommunistiske bevegelsen er i vanskeligheter. Den er borgerskapets ideologiske redskap for splittelse og angrep "fra venstre". Trotskismen har over tid vært på offensiven på internasjonalt plan, der den har fråtset i frustrasjonen og oppløsningstendensene i hele spekteret av erklærte kommunistiske partier: Både marxist-leninistiske, maoistiske og "moskva-revisjonistiske".

Det som er sikkert, er at trotskismen de siste 5-6 åra har infiltrert og ødelagt flere gamle m-l-partier. Det skjer alltid under dekke av at "sosialistisk nytenkning" er nødvendig. Hovedinnholdet i denne "nytenkinga" er innføring av åpne fraksjoner ("tendenser") og anti-leninisme kamuflert som anti-stalinisme. Partier i Tyskland, USA og New Zealand har blitt likvidert og omgjort til trotskistreir, for å nevne noen. Noen steder har angrepa foregått i navnet til Fjerde Internasjonalen, andre steder i IS-variant, men som oftest under falskt flagg som "oppgjør med gamle sannheter". For eksempel har kommunistpartiet i New Zealand blitt en rein filial av det engelske SWP (IS sitt "moderparti"). CPNZ var for øvrig et av de få gamle kommunistpartiene som aldri bøyde av for Kreml-revisjonistene og sloss standhaftig mot revisjonismen i flere årtier. Men etter det albanske havariet ble det - tross sin rike erfaring - underminert og overtatt av trotskistene i løpet av få år.

Splittelsen og kaoset på internasjonalt plan har gitt trotskistene manøvreringsrom. Det samme gjelder sjølsagt i de enkelte land, blant annet i Norge. Trotskistene opptrer med forskjellige fløyer, både i og utafor de eksisterende venstrepartiene. De har hatt sine følere ute og forsøkt seg på å infiltrere flere partier og organisasjoner på den revolusjonære venstrefløyen her hjemme, foreløpig med vekslende hell. Størst framgang har de uten tvil hatt i forhold til RV. Hvis RV reelt var en samlende front for venstrefløyen, tufta på et minste felles kampgrunnlag, ville dette kanskje ikke ha spilt noen større rolle. Problemet er at eks-AKPere og andre lenge har gått trotskistenes ærend i anstrengelsene for å gjøre RV til et "egentlig parti" eller et "nytt arbeiderparti". Hvis utviklinga får fortsette, risikerer vi at RV kan bli omgjort til en trotskistisk partibutikk, slik de danske trotskistene er i ferd med å kuppe Enhedslisten. Også overfor AKP ser trotskistene ut til å høste indirekte seire.

For eksempel ved at de gjennom sin fornektelse av det nasjonale spørsmålets betydning, har framprovosert en skummel nasjonalistisk høyredreining i deler av AKP (sjølsagt også i RV), som i neste omgang kan lette trotskistenes framstøt og deres forsøk på å framstå som "de sanne marxistene" og "internasjonalistene".

Enhet på marxismen-leninismens grunn?

For å møte denne trotskistiske offensiven, er det helt nødvendig at vi som holder fast ved grunnleggende marxist-leninistiske prinsipper, søker sammen med samling av de kommunistiske kreftene som et felles mål. Vi skal slett ikke undervurdere de ideologiske uoverensstemmelsene som finnes. Men vi må sørge for å skille mellom prinsipielle uenigheter og hva som sorterer under taktisk uenighet, historisk betinga motsetninger og personlige uoverensstemmelser. Når vi er kommet så langt gjennom en avklaringsprosess, får vi se om motsetningene i prinsipielle spørsmål er av antagonistisk karakter, eller om det er muligheter for å diskutere seg fram til enighet.

En ny erkjennelse er langsomt under utvikling i de ulike marxist-leninistiske miljøene. Fortsatt er det sånn at motviljen vis a vis NKP er følbar i AKP-kretser. Og den er gjensidig på NKP-hold. Men, som Arnljot Ask sjøl sier, det er "i seg sjøl en oppgave å trekke de som står på en kommunistisk plattform med i samlingsprosessen samtidig som vi svekker potensialet for regruppering av revisjonist-familien". Arnljot Ask snakker, riktignok om oppgavene på den internasjonale arenaen, ettersom, dette var emnet for hans artikkel. Men det er rimelig logisk at vi må anvende samme analyse vårt eget land.

Jo lenger vi drøyer med å etablere samarbeid i en eller annen form, jo mer sinker vi en nødvendig kommunistisk reorganisering, og jo mer gir vi spillerom for trotskistenes ødeleggende virksomhet. Det er og blir en absurditet at det skal eksistere flere "kommunistiske partier", i ett og samme land. Marxist-leninister som mener alvor, må slåss for at alle kommunister i Norge samler seg i ett kommunistisk parti. Om dette partiet kommer til å hete AKP, NKP eller noe helt annet, bør være knekkende likegyldig.

Bare det er kommunistisk og marxist-leninistisk. Og da mener jeg sjølsagt ikke kommunistisk bare i navnet.

P.S. Hva med å opprette et felles kommunistisk diskusjonsblad, med en redaksjon sammensatt av folk fra forskjellige partier og miljøer? (Dessverre er virkeligheten inntil videre sånn at AKPere ikke leser Friheten, og NKPere leser ikke Røde Fane.)