Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Tredje verden -
kapitalismens bane eller redning

av Arnljot Ask

Røde Fane nr 3, 1995


Globaliseringa fører ikke til at verden nå blir likere, mer homogen og en utjevning mellom nord og sør. Vi ser, tvertimot, en skarpere polarisering.

Etablerte teorier om den tredje verdens rolle på verdensarenaen settes nå under press, både fra venstre og høyre. Den tradisjonelle, underbetalte råvareleverandørrollen byttes tilsynelatende ut med avansert ferdigproduksjon i flere tredjeverdenland. Industrialiseringa i disse landa framstilles som framtidshåpet for det imperialistiske verdenssystemet; nye enorme profittmuligheter åpner seg når flertallet av verdens befolkning etter sigende nå dras inn som konsumenter. Det er en myte at den tredje verden er dømt til underutvikling under kapitalismen, hevdes det. Også fra marxister hevdes det at vi nå ser en industrialisering i denne delen av verden a la den vi hadde i de kapitalistiske pionerlanda tidligere. Med andre ord skal vi være vitne til en "ny giv" for kapitalismen. Riktig nok med tilhørende produksjon av en ny arbeiderklasse, som på lengre sikt vil forandre styrkeforholdet mellom klassene. Sentrale elementer i imperialismeteori og utbyttingsteori ser ut til å forsvinne ut i det blå.

Denne analysen av den økonomiske utviklinga får også politiske konsekvenser. Det er trange kår for oppfatninga om at tredje verden er den viktigste anti-imperialistiske krafta i vår tid, og også hovedkrafta for den sosialistiske revolusjonen. Riktignok blei ikke dette radert ut av RVs program ved siste korsvei, men forsøkene på "nyorientering" mangla ikke. Og det kommer sikkert nye innspill i samme retning. At vi drøfter disse spørsmåla, er ingen dårlig ting i seg sjøl. Det har skjedd viktige ting både på det økonomiske og politiske planet som gjør det fornuftig å gå nærmere inn på analysen av dagens imperialisme også på dette området.

Hvis ikke, blir vi sårbare for den lettbente argumentasjonen som bruker det dramatiske spranget i endringa av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene som bakteppe for at vi nå må snu opp ned på det meste.

Materie og politikk

Når vi skal drøfte den tredje verdens rolle i dagens imperialistiske system, er det viktig å ha klart for seg at virkelighetsbeskrivelsene som dominerer, er sterkt ideologisk farga. Sjølsagt har borgerskapet utnytta sammenbrudda for den første bølga med sosialistiske eksperiment til det ytterste i sin offensiv mot alt som smaker av sosialisme og kommunisme. Det har også gått ut over omdømmet til den tredje verden, siden det er et faktum at den sosialistiske utfordringa har hatt sitt tyngdepunkt nettopp i denne delen av verden de siste tiåra. (Og, som jeg kommer inn på seinere, er det et objektivt grunnlag for at denne trusselen i ennå større grad vil komme fra det holdet i åra som kommer.)

Det brukes som en nedvurdering av disse landa at de er "tilbake" i forhold til den kapitalistiske utviklinga i de imperialistiske sentraene. Problemene de har møtt som følge av utbytting og imperialistisk press, snus på snedig vis til argumenter for at det de egentlig trenger, er å fjerne alle stengsler for verdenskapitalismen. Denne propagandaen får en sjølforsterkende kraft i at det jo er nettopp dette som i stor målestokk har skjedd den siste tida, akkompagnert av oppgivelsen av den sosialistiske veien i Kina og sammenbruddet for den statskapitalistiske Sovjet-leiren. For første gang siden 1917 er hele verden tumleplass for markedskreftene, uten nevneverdig politiske eller militære stengsler. Og samtidig er det slik at det er riktig at det er en rivende kapitalistiske utvikling i deler av det som har vært den tredje verden.

Deler av den tradisjonelle venstresida har reagert mer moralistisk og ideologisk på de politiske omveltningene vi har bak oss, enn de mest bevisste delene av borgerskapet. Vi har sett en ensidig fokusering på de indre forholda i egne organisasjoner og i den politiske overbygninga i tidligere sosialistiske samfunn som ikke bare fører til "sjølpisking", men, langt verre, en utdriting av "tilbakestående" revolusjonære millionmasser som egentlig lot seg lure av despotiske herskere, istedet for å gi disse pionersamfunna ekstra slingringsmonn for vanskelige føreforhold, ender en opp med, som i RVs prinsipprogram, å bruke handikappa mot dem.

Om det er slik at det idag er borgerskapet som har klart å utnytte de objektive endringene til sin fordel, også på det politisk-ideologiske planet, vil ikke det nødvendigvis vare så lenge. Tredje verdens styrke bestemmes ikke av hva vi her i Vesten mener om dem, hva slags stempel vi setter i panna på dem. Det vil være befolknings-og ressursgrunnlaget, sammen med den plasseringa det har innenfor det økonomiske verdenssystemet, som vil være utslagsgivende i lengden. Det er også borgerskapets strateger fullt klar over. Deres vyer bygger på at de fortsatt skal klare å utnytte tredje verdens enorme potensiale til sin fordel. De håper at den nye politiske situasjonen skal gjøre det mulig å høste rikelig av den økonomiske og teknologiske utviklinga. Som når Business Week 12. desember 1994 tegner opp perspektivene for kapitalismen i det 21. århundret, ved å peke på at "kraftige datanettverkene sprer seg vil også utviklingslandene bli dratt inn i den grenseløse informasjonsøkonomien. I denne verden vil en tidligere kinesisk bonde lage bildeler som er designert av cadcam-ingeniører i Hong Kong som igjen holder videokonferanser med sine kunder i Detroit." Ikke bare i bilproduksjonen, men på alle områder i det økonomiske livet vil denne utviklinga slå til. Det hevdes at dette vil skape muligheter for profitt - og at kapital allerede er i full sving med å jakte på den. Hundrevis av milliarder dollar strømmer fra Vesten inn i de nye markedene, påpekes det riktig. Ikke siden blomstringstida i slutten av forrige århundre har kapital flommet så rikelig rundt kloden.

Men er det slik at denne utviklinga vil gavne den imperialistiske økonomien som helhet, når vi også ser hvilke ødeleggelser av produksjons-og samfunnsstrukturer det fører med seg? Kan vi, stikk i strid med klassisk marxistisk teori, få en jevn økonomisk utvikling som både tjener nord og sør? Hvis ikke, og hvis det nå er slik at de økonomiske tyngdepunkta nå flyttes inn der hvor det store flertallet av verdens befolkning befinner seg, hvordan vil dette slå ut for de imperialistiske "kjernelanda" i nord? Hvordan vil klassekampen og andre sosiale konflikter arte seg under disse materielle rammebetingelsene? Det er slike spørsmål vi må stille, for å få et fast grep om hva slags rolle den tredje verden kommer til å spille i tida framover, og hva slags konjunkturer det vil være for sosialistiske revolusjoner.

Formålet med denne artikkelen er først og fremst å få fram dette perspektivet, siden det alltid er snakk om hva slags premisser en analyse eller debatt skal bygge på. Det som følger videre her, er relativt "grovkorna" innspill. Plassen tillater ikke utfyllende analyser og dokumentasjon når det gjelder den mer detaljerte gjennomgangen av materien.

Globaliseringa

Det har flomma over med analyser og statistikk som slår fast at verdensøkonomien har blitt ennå mer sammenvevd de siste årtiene. De politisk betinga faktorene, som sammenbruddet av Sovjet-imperiet og "gå på kapitalismens vei", er ubestridte pådrivere på denne utviklinga. Det er også et faktum at den teknologiske utviklinga og monopoliseringa innenfor den imperialistiske økonomien har akselerert den. Ifølge FN-statistikk var det en femdobling av såkalte transnasjonale storselskaper fra 1970 til utpå 90-tallet. De 500 største av disse sto i 1992 for 80 % av alle utenlandsinvesteringene i verden. Volumet på utenlandsinvesteringene tredobla seg nesten i løpet av 80-åra. Et viktig kjennetegn var imidlertid at en stadig større del av utenlandskapital gikk til områder som finans, eiendom, forsikring, reklame og media (Globalisation - To What End? av H Magdoff, Monthly Review Press 1992).

Dette er imidlertid bare ei side av virkeligheten, og vi kommer skeivt ut ved å trekke omfattende slutninger bare på dette grunnlaget. Samtidig som vi har denne økende globale diffusjonen av kapital, har vi en konsentrasjon av kapital til de imperialistiske kjernelanda. Dette er en langtidstrend som starta da vekstraten i den imperialistiske økonomien dabba av på slutten av 60-tallet. Fra å være 69 % av totalen i 1968 steg andelen av utenlandsinvesteringene som er retta mot den industrialiserte verden til 83 % i 1993. (På 90-tallet har vi sett et brudd i denne trenden, som jeg kommer tilbake til i neste bolk.) Samtidig tappa gjeldskrise og utflagging av superprofitter fra tredjeverden-investeringer denne delen av verden for verdier. Både på det nasjonale og regionale planet, som sosialt og klassemessig innad i samfunna både i nord og sør. Globaliseringa fører heller ikke, som noen hovedtrend, til en overnasjonalisering av borgerskapets statsmakter, som noen forledes til å hevde også på grunnlag av de prosessene vi har sett på nært hold ble satt igang i daværende EF fra midten av 80-tallet. Overenskomster og avtaler, både økonomiske og politiske, skjer fortsatt på grunnlag av den sterkestes rett. USA trumfer gjennom sitt innenfor Nafta, mens Tyskland gradvis "krever sin rett" innenfor EU. Samtidig trenger alle som evner det inn på hverandres "områder". Når de gjennom Golf-krig til Verdensbank/Pengefond og WTO-avtaler fortsetter sin samstemte plyndring av den tredje verden, henger det sammen med de spesielle maktpolitiske vilkåra vi har. Kald-krig-fasen tok slutt mens den USA-dominerte økonomiske verdensordninga ennå hangler videre. Det er bare et tidsspørsmål hvor lenge den "siviliserte" rivaliseringa varer. Hovedsida ved globaliseringa er mer krig og sterkere nasjonal undertrykking både i nord og sør.

Det er også en feiltolkning å tro at den sterkere økonomiske globaliseringa betyr at de toneangivende imperialistmaktene nå baserer sitt maktgrunnlag på utenlandsk økonomisk virksomhet. Det er den hjemmebaserte økonomiske aktiviteten som er hovedbasen. Utenlandsaktiviteten er en - riktignok livsnødvendig - tilleggsnæring. Det er hvordan hjula snurrer i USA som på sikt avgjør USAs skjebne som supermakt. Sjøl om handelens andel av BNP er dobla de siste tredve åra, så forrykker ikke det styrkeforholdet når utgangspunktet i 1965 var på skarve 6 %. Forgjeldinga av USA-økonomien (verdens desidert største utenlandsgjeld og underskudd på statsbudsjett) er også et uttrykk for dette. USA var nødt til, og hadde evne til, å trekke kapital hjem for å prøve å holde standarden i egen husholdning. Når nå USA-basert kapital flommer til deler av tredje verden, er det også forankra i hjemlige forhold. Også når 20 % av Illinois-lærernes pensjonsfond søker utenlands for å oppnå størst mulig avkastning!

Det hører med å peke på at mange mindre imperialistland har en større andel av sin økonomiske virksomhet knytta til utenlandsvirksomhet, noe som gir seg utslag i en økende kompradorisering av borgerskapene der. Norge er blant de landa som ligger høyt på skalaen her!

Tredje-verden-kapitalisme

I et spesialbilag om Asia 30. oktober 1993 tegner The Economist et svært så optimistisk bilde av det "nykapitalistiske" Asia. Både på vegne av befolkningen der (sjøl om de antar at "bare" 1 av de 3,5 milliarder som bor der, kan forventes å komme opp på et nivå med "noe kjøpekraft" innen år 2000) og, ikke minst, for "vestlige firmaer og deres arbeidere som evner å se fram i tiden" og kan benytte seg av "noen av de største forretnings- og finansielle mulighetene historien har sett".

Det er et faktum at deler av denne verden, som vi har klassifisert som del av den tredje verden, vil ha avgjørende betydning for utviklinga av verdensøkonomien framover. Pengefondet antar at halvparten av verdens BNP-økning i 1990-åra vil komme fra Øst-Asia. Verdensbanken anslår det samme når det gjelder bidrag til veksten i verdenshandelen fram mot år 2000.

At tredje verden og utbyttinga av dens folk og naturressurser har vært en nødvendig forutsetning for kapitalismen fram til nå, er anerkjent i vide kretser. Slik sett vil det ikke være noe kvalitativt nytt om økonomisk utvikling i denne delen av verden, tilpassa dagens produksjonsvilkår, også vil spille en tilsvarende rolle. Men betyr dette at store deler av tredje verden nå står overfor spranget ut av sin underordning under imperialistmaktene i nord og muligheter for et bedre liv for majoriteten av befolkninga der? Og vil det gi nytt liv til en stagnerende kapitalisme i de imperialistiske "moderlanda"?

Til det siste: Det er de enorme infrastrukturprosjektene i deler av tredje verden og konsumbehova til en økende lønnsarbeiderklasse som gir de store vyene. Når det gjelder Asia, så anslås det (Business Week 28. november 1994) at Kina, Sør Korea, Taiwan, Hong Kong og de fem største landa i Sørøst-Asia vil trenge 1.900 milliarder US-dollar innen år 2000 på infrastrukturutbygging. Vestlige og japanske selskaper spiller en dominerende rolle i disse prosjekta. De "hjemlige" selskapa av betydning er også sterkt integrert i den imperialistiske økonomien, som f.eks det Hong Kong-baserte Hopewell Holdings som er sterkt involvert i energiprosjekter på Filippinene og i Indonesia som i motorveiprosjekter i Kina.

Det er klart at dette vil gi svære profitter for de selskapa som er innblanda. Men hvordan det vil slå ut helhetlig for verdensøkonomien må undersøkes grundigere. Den andre siden av medaljen er jo at flere av de transnasjonale selskapene bygger ned virksomheten i "moderlanda" eller andre deler av verden de flytter fra. Verken de tidligere arbeiderne eller samfunnsøkonomien i hovedkontorlandet får heller se særlig til profitten de håver inn. Dette er noe av bakgrunnen til stagnasjon og degenerering vi ser i nord.

Det som er trukket fram om de transnasjonale selskapenes rolle i utviklinga av tredjeverden-kapitalismen, sier sjølsagt også noe om hva denne utviklinga betyr for frigjøringsstrevet i den tredje verden. I Asia er det strengt tatt bare Kina av tredjeverdenlanda som har et nasjonalt økonomisk fundament som gjør at det kan sette seg opp imot stormaktene. Og det bygger på kapitalakkumulasjonen fra den sosialistiske fortida. Sør-Korea og Taiwan må sies å ha en status på linje med kapitalistiske land i Europa, sjøl om de er bygd opp under USAs beskyttende vinger og deres økonomi er sterkt avhengig av eksportoverskudd med den kapitalistiske omverdenen. Singapore og Hong Kong er også spesialtilfeller, integrert i den vestlige økonomien.

Sjøl om vi nå har en sterkt voksende arbeiderklasse i tredjeverdenland, spesielt i Asia og Latin-Amerika, er det fortsatt slik at over 60 % av verdens folk er bundet opp i tilbakeliggende jordbruksøkonomi. Det er også en kortslutning å anta at industrialiseringa vil føre til en lignende overgang av arbeidsstokken fra primærnæringer til industri som vi så under industrialiseringa i Vesten. Utviklinga i India er en indikasjon på dette. Mens primærnæringenes andel av BNP has sunket fra 52 % i 1960-62 til 35 % i 1988-89, sank andelen som var sysselsatt i primærsektoren bare fra 73 % i 1971 til 67 % i 1991. (Liberation, september 1995.)

Den kapitalistiske utviklinga i tredjeverdenlanda har, med unntak av Sør-Korea og Taiwan (ifølge Samir Amin: Empire of Chaos), ført til økte ulikheter og større fattigdom for store deler av befolkninga. Den eksploderende urbaniseringa skaper enorm arbeidsløshet og sosiale spenninger.

Det er innvendt at den industrielle revolusjonen i Vesten også skapte enorme skiller og stor arbeidsløshet og at vi nå ser en parallell til dette i tredjeverdenland. En slik analyse blir ahistorisk. Kapitalismen idag er verdensomspennende og industrialiseringa i tredjeverdenland skjer under helt andre rammebetingelser, hvor borgerskapa i stor grad er kompradorisert (med unntak av Kina). Vilkåra for arbeiderklassens kamp i tredjeverdenlanda er mye trangere, både politisk og økonomisk. Det er ingen tredje verden å utbytte og borgerlig demokratiske rettigheter er mangelvare i stater som for det meste er styrt av unasjonale borgerskap på ryggen til en eller annen imperialistmakt.

Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi fortsatt finner de voldsomste samfunnsmessige motsigelsene i tredjeverdenland (og tidligere sovjetblokkland). Nyindustrialiseringa har ikke endra på dette. Tvert imot. Dagens imperialisme er avhengig av å holde på kontrollen over 4/5 av jordens befolkning, som en vital reservearbeidskraft og konsumentpotensiale, og på de uvurderlige naturressursene. For å oppnå dette, ser vi idag både imperialistiske aggresjonskriger som Golfkrigen, borgerkriger mellom rivaliserende korrupte klikker som ofte er påskynda av splitt-og-hersk-politikk fra imperialistmaktenes side, til væpna frigjøringskamper mot de nykolonialistiske regimer. De mest militante og omfattende streikekamper og lignende interessekamper finner vi også her. Mens arbeiderbevegelse og folkelige bevegelser i nord har et materielt grunnlag som har framelska sosialdemokrati og reformisme, bygger virkeligheten i sør opp under militant kamp og revolusjonære løsninger. Den tredje verden forandrer ham, men den mister ikke sitt opprørspotensiale og frontposisjon i den antiimperialistiske kampen.


General Electrics Nye Verden

General Electric, USAs største selskap målt etter markedsverdi i 1995 og nr 3 i verden, bygde seg i sin tid opp på å elektrifisere USA. Fram til tampen på 1980-tallet var selskapet fortsatt i hovedsak basert på virksomhet i USA, og i en viss grad i Europa og Japan. De siste åra har vi sett en betydelig omlegging av virksomheten, med sterk satsing på visse områder i tredje verden. Bakgrunnen for dette var en stadig krympende avkastning på investeringene i gamlelandet. I 1992 tok sjefen, John F Welch jr, beslutningen om å skifte tyngdepunktet for nyinvesteringer fra "den gamle verden" til noen av de raskt voksende kapitalistiske sonene i den tredje verden. Opptrappingen hadde da allerede skjedd noen år, men fra nå av ble "loddet kastet". Det ble planlagt utifra at innen år 2000 skulle disse nye markedene bidra med mer enn 20 milliarder dollar i inntekter, det dobbelte av 1992-nivået - og mer enn 2 5% av GEs totale salg.

GEs satsing er konsentrert om Kina, India og Mexico, med Sørøst-Asia på hjul. Allerede i 1993 var GE det USA-firmaet som var desidert størst i India, med 100 millioner dollar plassert i fabrikker som laga medisinsk utstyr, plastikkprodukter, kjøkkenutstyr og lamper - hovedsakelig retta inn mot den betydelige indiske middelklassen. Salget i India gikk opp fra nesten ingenting til 400 millioner dollar og målet er 1 milliard dollar innen årtusenskiftet.

I Kina eksploderer salget av jetmaskiner og servicesentre for disse. Markedskontoret for denne virksomheten flyttet fra Cincinnati, USA, til Beijing, Kina, samme år. Også i Indonesia satses det på denne sektoren.

Mens hovedtyngden av GEs selskaper i Asia er retta inn mot lokal etterspørsel, er det noe annerledes med Mexico-satsingen. Allerede før Nafta var på plass var Mexico integrert i selskapets helhetlige Nord-Amerika-strategi. I 1990 ble det inngått en samarbeidsavtale med meksikanske Mabe retta inn på bl.a produsere gassovner for det amerikanske markedet. Ved å utnytte det lavere lønnsnivået (30 % under USAs) klarte de å tilrive seg nærmere 30 % av markedet i USA på kort tid, og planene er å ekspandere videre. Samarbeidet med Mabe omfatter også andre prosjekter, som også er retta inn på det meksikanske markedet, som produksjon av kjøleskap og vaskemaskiner. For GE har denne satsinga vært lukrativ og bidratt til at selskapet har avansert fra å være USAs tredje mest profittable i 1992 til helt på toppen i 1995. Selskapet hevder også at denne omlegginga også er "bra for USA", og peker på at det nå eksporterer mer fra USA enn tidligere, og mer enn det importerer; at dette eksportoverskuddet støtter opp under flere arbeidsplasser i USA enn de sjøl raderer ut i egne rekker.

Arbeiderne er derimot av en annen oppfatning. GE, sammen med andre transnasjonale USA-selskaper, har sparka hundretusener gjennom rasjonaliseringer og utflagginger det siste tiåret, og bidratt til kronisk høy arbeidsledighet og nedbygging av lokalsamfunn. Eksportoverskuddets påståtte ringvirkning for sysselsettingen er også teoretisk. Viseformann Paolo Freco, den andre av de to drivkreftene bak denne satsinga, summerer kanskje greit opp hvem denne utviklinga tjener når han slår fast: "Å være nasjo [videre tekst mangler i bladet]

(Kilde: Business Week 8. november 1993)