Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Debatt

Data og makt

av Pål Steigan

Røde Fane nr 2, 1995


Røde Fanes redaksjon har bedt meg om å drøfte spørsmålet om data og makt. Dette er et tema som har opptatt meg siden slutten av syttitallet.

Jeg prøvde for ti-femten år siden å dra i gang en debatt om disse spørsmåla i AKP(m-l), men enten var jeg dårlig til å formulere meg eller også var situasjonen lite moden for dette temaet, for noen særlig debatt ble det ikke. Jeg fikk nærmest det inntrykket at mine partifeller så på meg som en teknologifantast som hadde fått en ny grille. Noen partikamerater fulgte det opp, slik som f.eks. Trond Andresen og Tron Øgrim. De hadde egne utspill og initiativer, men det ble aldri noe bredde over det. Det får være som det er. Resultatet ble at m-l-bevegelsen i Norge gikk glipp av en gyllen anledning til å komme alle andre politiske bevegelser i forkjøpet. Det er synd, for når jeg ser meg rundt i datamiljøet i dag, er det vanskelig å kaste en murstein uten å treffe en gammel m-l-er. Vi hadde hatt folka og ressursene, hvis vi hadde brukt dem.

Produktivkrefter og produksjonsforhold

En av de debattene jeg prøvde å få i gang, var debatten om produktivkrefter og produksjonsforhold. Dogmatisk marxist som jeg var (og for såvidt fortsatt er), mente jeg at en så radikal endring av produktivkreftene som datarevolusjonen representerer, måtte få vidtrekkende virkning på klasse- og maktforholda i samfunnet. Jeg så datarevolusjonen som et materielt vilkår for å kunne skape et virkelig kommunistisk samfunn. Det er mange grunner til det, f.eks. at informasjonen om all produksjon i samfunnet for første gang blir så omfattende og samtidig så gjennomsiktig at det faktisk er mulig å drive en avansert planøkonomi, uten å gi avkall på dynamikk og fleksibilitet. En annen grunn er at informasjonen kan spres ut i alle ledd av samfunnet på en annen måte enn under den gamle industrialismen (enten den var kapitalistisk eller sosialistisk). En tredje grunn er at datarevolusjonen langt overgår det spontane pengemarkedet som informasjonsbærer om behov og ressursuttak i alle ledd av samfunnet. En relevant kritikk fra markedsøkonomisk hold mot sosialismen har vært at den mangler den typen tilbakemelding fra enkeltindividene i samfunnet som markedet gir. En kommunisme med fullt utbygde datanett vil oppheve dette argumentet og vende det mot markedsøkonomien, fordi den informasjonen markedet gir, er forvrengt av klasse- og maktforhold. En fjerde grunn er at den robotiserte produksjonen åpner døra til det frihetens rike som Marx drømte om. Arbeidet blir ikke borte, men det skifter karakter. Mulighetene for å oppheve lønnsslaveriet oppstår, gitt at de økonomiske og maktpolitiske forholda endres så grunnleggende at muligheten kan omdannes til virkelighet.

Vi fikk aldri en debatt om kommunismen satt inn i et slikt perspektiv. Jeg veit ikke om dagens revolusjonære ennå er innstilt på å ta denne diskusjonen, eller om de er så paralysert over sosialismens midlertidige nederlag, at de ikke evner å gå på offensiven for en kommunisme for det tjueførste århundre. Derfor er jeg litt avventende med å reise debatten i sin fulle bredde. Vil den kvinnelige fagforeningslederen synes at dette er viktig, vil miljøaktivisten se poenget, vil grunnfjellet i det som er igjen av den revolusjonære bevegelsen se at dette er deres greie? Det vil bare tida vise. I de ti åra som er gått siden jeg skreiv om dette i På den himmelske freds plass, har jeg til gode å bli bedt om å innlede om disse spørsmåla for noe sentralt organ i AKP. Jeg kjenner ikke til at det har vært tema på noen større faglig konferanse og med noen ganske få unntak har det heller ikke vært noen diskusjon i Klassekampen. Derfor har jeg mine tvil. I stedet for å komme med enda et soloutspill om kommunismens muligheter i datarevolusjonens tid, velger jeg i holde noen kort på vestlomma til jeg ser at det virkelig er interesse for denne debatten. La meg derfor midlertidig legge debatten om data og makt på det store planet til side og i stedet kort lansere en innfallsport til data og makt fra "geriljasynsvinkelen".

Geriljakrigeren og den bærbare pc-en

Da vi som var unge på sekstitallet starta det som skulle bli den norske m-l-bevegelsen, satsa vi på løpesedler, tidsskrifter, avis. Dette er fortsatt helt nødvendig for å skape en revolusjonær opinion, men den nye generasjonen har en ny virkelighet å forholde seg til. En revolusjonær bevegelse på slutten av 1990-tallet som ikke er eksperter på å bruke internett og andre datanettverk til organisasjonsbygging, påvirkning, informasjonsinnhenting osv er en vits, en anakronisme. Siden de færreste ønsker å bli en vits, foreslår jeg at noe gjøres. RV har oppretta hjemmeside på nettet. Det er fint, men det må nå utvikles en strategi for dette arbeidet. Jeg vil foreslå noen tiltak.

Klassekampen legges på nettet. Dette er en gammel tanke. Trond Andresen har foreslått det mange ganger, uten å få gjennomslag. Nå er tida overmoden, teknologien billig og det politiske utbyttet garantert.

Faglig utvalg i AKP lager et nett av fagforeninger, tillitsvalgte og andre med muligheter til å hente erfaringer, be om støtte, gi informasjon, drive mobilisering. Dette knyttes vidt og bredt inn og ut av LO og på tvers av landegrensene. Larsens tavle het et forsøk på å gjøre noe slikt i sin tid. Det var en god ide, men nå er tilgjengeligheten og mulighetene så mye bedre.

Det bør lages ressursdatabaser som er tilgjengelige på nettet. Artikler, rapporter, faktasamlinger bør legges inn. Konferanser som holdes som tradisjonelle møter bør kunne forberedes elektronisk og fortsette etter at delegaten har reist hjem.

Internasjonalt utvalg i AKP og Rød Ungdom bør bygge opp et anti-imperialistisk og anti-rasistisk nett og leite opp e-mail og nettadresser til så mange interessante kilder som mulig. Det bør etableres et revolusjonært internasjonalt diskusjonsforum. Det bør ha undergrupper for politisk økonomi, kvinnekamp, miljøspørsmål osv.

Det må lages enkle tilknytningsrutiner og drives skolering slik at folk virkelig tar dette i bruk i masseskala. For noen år siden besøkte jeg Japan og der hadde det japanske søsterpartiet til AKP alt den gangen et landsomfattende og meget avansert datanettverk. Enhver tillitsvalgt var forpliktet til å lære og til å bruke nettet.

Jeg kaller dette avsnittet for geriljakrigeren og den bærbare pc-en fordi dagens "geriljakrigere" må lære seg å beherske denne teknologien. Noen av dem gjør allerede det. En skal ikke være overraska om det plutselig dukker opp e-mail fra jungelen i Kalimantan eller avsidesliggende landsbyer i Bolivia. De store kapitalgruppene og regjeringene har sjølsagt all verdens forsprang på arbeiderklassen teknologisk, økonomisk og kunnskapsmessig, men det fine med denne teknologien er at den gir rom for den som er kreativ og fantasirik. Den gir rom for den som klarer å kombinere ressurser. Det er ikke gitt at det alltid vil være de som har mest penger og makt som er best nå dette feltet. Hva om vi byr dem kamp?