Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Slutta med politikk

av Jorunn Folkvord

Røde Fane nr 2, 1995


Det er langt mellom Norge og Nicaragua, både i tanker og geografi. Men én virkelighet kan allikevel gi tanker om en annen. Og et blikk på ung-sandinistene i Nicaragua, kan også si noe om situasjonen i Norge.

Ung-sandinistene av 17. juli, ungdomsorganisasjonen til sandinistfronten FSLN i Nicaragua, er oppkalt etter dagen da revolusjonen seiret i Nicaragua i 1979. De er den største ungdomsorganisasjonen i landet, i følge sine egne tall. Det finnes ingen offisielle tall som kan bekrefte eller avkrefte dette, men så veit vi jo her hjemme at offisielle tall heller ikke trenger å være riktige.

En tung jobb

I et land hvor 70-80 prosent er arbeidsløse, hvor 50 prosent dropper ut av skolen før de er ferdige med 6. klasse og utenlandsgjelda er en av verdens aller største når man regner pr. innbygger, er det ikke lett å mobilisere til politisk aktivitet. Håpløsheten ligger som en klam hånd om det nicaraguanske samfunnet. Overskudd til å prøve å se videre enn morgendagen finnes nesten ikke blant folk som må bruke alle kreftene sine på å holde sulten fra livet. Hvordan klarer man å drive politikk i en sånn situasjon?

- Det er ikke lett å drive politikk. Ungdom interesserer seg ikke for politikk lenger. Derfor har vi slutta med politikk for en stund. Nå driver vi mest med fester og forskjellige idrettsarrangementer, forteller William, som er sekretær for hovedstadsavdelinga av Ungsandinistene. Hadde jeg snakka med han før kongressen, hadde jeg kanskje ikke blitt så overraska over det som møtte meg.

Ungsandinistene er ikke en revolusjonær ungdomsorganisasjon i marxistisk forstand, men de kaller seg revolusjonære, fordi de bygger videre på den nicaraguanske revolusjonen. De har organisatoriske bånd med AUF her i Norge, samtidig kaller mange seg for kommunister. Lederne deres kommer fra småborgerskapet, går i Levis-bukser og har walkman. Cuba er det viktigste fyrtårnet og troen på ledelsen i FSLN er grenseløs.

Litt utenom det vanlige

Ungsandinistene avholdt kongressen sin midt i desember. Det var ikke på noen måte en oppvisning i pengesløsing, tvert imot var det en fattig organisasjon, som gjorde det beste ut av små midler. Alle måtte ha med sitt eget bestikk, og innkvarteringa var heller sparsommelig. Åpninga var en festforestilling hvor ungdommene hadde danseoppvisning, gamle helter fra FSLN holdt taler og fikk blomster av Miss Kongress, og alle sang og var glade. Det at det var en missekåring knytta til kongressen blei i utgangspunktet skrevet på kontoen for kulturforskjeller, en konto som etter hvert blei ganske stor.

I løpet av de to dagene kongressen varte, registrerte jeg i underkant av 6 timer med politiske diskusjoner, hvorav drøye en time var i grupper. Resten foregikk i plenum, som besto av rundt 400 mennesker, og den ene mikrofonen som var, klarte ikke å bringe lyden ut til mer enn snaut halvparten. I overkant av 6 timer blei brukt til å avholde valget i beste USA-stil, med valgkamp og lister med de forskjellige kandidatene. Når valgresultatene blei lest opp, blei den nye ledelsen blant annet feira med matkrig, kinaputtbomber og kondomer som blei kasta rundt i møtesalen.

Politikk på toppen

Få av de delegatene jeg snakka med, hadde mye å si om politikk, sjøl om dette altså skulle være 400 av de mest framskredne medlemmene i Ungsandinistene. De få som var interessert i å snakke politikk, var fra ledelsen. Det viktigste budskap var at nå måtte alle støtte opp om ledelen i FSLN og jobbe sammen for å vinne valget i 1996. Dette var en knapp måned før bruddet mellom de to fløyene i FSLN var et faktum. Blant Ungsandinistene var det bare et mikroskopisk mindretall som sto fram med åpen støtte til opposisjonen i FSLN, men all diskusjon med dem blei drept med argumentet at: Det er bare én ledelse i FSLN - den som blei valgt på kongressen. De som var uenige med ledelsen i FSLN, blei stempla som splittere og fraksjonister.

Det er bare på ledelsenivå at Ungsandinistene diskuterer politikk, på grunnplanet er det sosiale arrangementer, idrett og veldedighetsarbeid som står i fokus. En ledelse som forbyr all opposisjon, oppfordrer jo heller ikke til så mange diskusjoner. Dette vil nødvendigvis føre til store problemer på sikt, men det er det visst ingen som bryr seg om for øyeblikket.

Etter å ha deltatt på denne, for meg noe merkverdige, kongressen, meldte det seg mange tanker. Matkrig og missekåring var ikke det som ga flest tanker, men deriomt den totale mangelen på politiske diskusjoner. Den grenseløse dyrkinga av ledelsen av partiet og heltene fra revolusjonen var noe som skremte. Det vitna om et parti hvor ledelsen nærmest hadde fått gudestatus, og hvor all kritikk blei stempla som reaksjonær eller fraksjonistisk. Også for en bleik nordboer var det litt imponerende å se fungerende generalsekretær i FSLN, Tomas Borge holde tale for kongressen. Borge er den siste gjenlevende av FSLNs stiftere og en av de få gjenlevende "gudene".

Håpet som brast?

I midten av november i fjor, sto det en kronikk i Dagbladet under overskriften: "Vi som elsket Nicaragua". Den handla om den forvirringa mange følte i forhold til utviklinga i Nicaragua. For mange, både sosialdemokrater og revousjonære, var sandinistenes seier i 1979 et håp for Mellom­Amerika. Det håpet er sandinistene nå sjøl med på å ødelegge. Men FSLN er ikke det eneste partiet som har stivna i gamle former. I store deler av den revolusjonære bevegelsen, og forsåvidt andre bevegelser, gjelder visst regelen om at lederen sitter til han dør.

Det er vanskelig å spå, spesielt om framtida, og i hvert fall om framtida til et land på andre sida av kloden. Sånn som den politiske situasjonen i landet er, er det også vanskelig å si om valget i 1996 vil medføre store endringer, uansett hvem som vinner. Det er ikke de helt store forskjellene mellom de forskjellige partiene i Nicaragua. Det kan virke som om det viktigste spørsmålet er hvilken del av overklassen som skal sitte med makta, og spørsmålet om presidentkandidater, har til en stor grad blitt et spørsmål om enkeltpersoners makt framfor spørsmål om politiske linjer.

Hva med oss?

For oss i m-l-bevegelsen i Norge er det av og til vanskelig å forstå den hodestupse persondyrkelsen i andre deler av verden. En viktig styrke i Norge, er at vi har klart å forhindre en altfor stor oppblåsing av guruer. Det er blitt naturlig å skifte ut ledelsen med jevne mellomrom, og vi har i løpet av en drøyt 20-årig historie utvikla mye ny og viktig politikk. Allikevel går heller ikke vi fri fra dyrkinga av enkeltpersoner og vedtatte sannheter.

De personene som sto i spissen i oppbyggingsfasen av m-l-bevegelsen, har fått et slags mytisk skjær rundt seg, og de sannhetene som blei vedtatt for tjue år sida, er for mange også sannheter i dag. Det krever mot å sette spørsmålstegn ved "guruene", og å sette spørmålstegn ved sannhetene. Kan det være riktig i en bevegelse som bygger på den dialektiske materialismen, at det skal være så vanskelig å utfordre de gamle tankene?

Den revolusjonære ungdomsbevegelsen er nå i ferd med å bygges opp igjen over store deler av verden, men på hvilket grunnlag skal den bygge seg opp? Kan vi bygge en ungdomsbevegelse som skal møte dagens problemer med tjue år gamle svar? Eller skal vi finne det motet som kreves for å utfordre sannhetene, som gjør at vi for en stund vil mangle svarene, og at vi nok en gang bare har spørsmålene å gå utifra?