Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Stagnasjon og finansielle krakk
uunngåelig

av Paul M. Sweezy

Røde Fane nr 1, 1995

I Røde Fane nr 4, 1994 brakte vi et foredrag av Paul Sweezy og en kommentar av Harald Minken.
Her følger et svar til Minken fra Sweezy.
Redaksjonen ser gjerne at flere deltar i denne diskusjonen som griper inn i hvordan
vi vurderer utviklingstendensene i det kapitalistiske verdenssamfunnet de nærmeste tiårene.

Oversatt av Johan Petter Andresen


Minken antar at jeg i talen min i Tyrkia ("Finanskapitalens triumf") "utvilsomt sikter til ... de såkalte euromarkedene ... sorn springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen". Hans klare beskrivelse av disse markedene handler om måtene aktørene i de forskjellige landa driver forretninger på og samtidig søker å minimalisere de tre ulike risiki som finnes (valuta-, kreditt- og rente-risiki). Jeg vil helt bestemt ha med disse markedene i begrepet finansiell kapital (note 1), slik jeg bruker begrepet, men de utgjør kun en liten del av summen. Noe som er mye viktigere og mye større, er aksje- og obligasjonsmarkedene, valutamarkeder og markeder for såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som "deriverer" (får) sin verdi fra verdisvingningene til noe annet (aksjer, obligasjoner, valutaer, varer, futures, opsjoner og indekser).

Minken mener at jeg tar feil når jeg "setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene og spekulativ kapital - som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter". Det jeg synes er virkelig galt her, er Minkens forsøk på å skille ut en spesiell kategori spekulativ kapital. All kapital inneholder et spekulativt element, til og med gull og obligasjonene og vekslene som støttes helhjertet med kreditten til de mektigste statene i verden. Og fra dette utgangspunktet har det spekulative elementet en spredning helt opp til 100 %. Dette betyr ikke at 100 % spekulativ kapital er verdiløst, bare at ingenting og ingen som helst person garanterer noen del av dens verdi: den er verd det den kan selges for, hverken mere eller mindre. Når det gjelder derivater som får sin verdi fra svingningene i andre tings verdier, er det spekulative elementet per definisjon 100 prosent. Min påstand er at det spekulative elementet i den finansielle kapitalen som helhet har vært stigende - naturligvis med svingninger rundt trenden - de siste par århundrer, med et sterkt avvikende oppsving de siste par årtiene. Dette har ført til, tror jeg, at det fremste kjennetegnet ved finansiell kapital er spekulasjon.

Hvordan kan denne oppblåsninga av den mer og mer spekulative finansielle kapitalen i denne siste fasen av kapitalistisk utvikling forklares? Jeg prøvde, i min tyrkiske tale, så kortfatta som mulig, å legge fram det svaret jeg og mine kolleger i Monthly Review er kommet til de siste årene (note 2). Den sentrale dynamikken som virker her, er to gjensidig påvirkende prosesser, en i den underliggende virkelige økonomien, den andre i den finansielle overbygninga. På den ene sida ble stagnasjonen som kjennetegna 30-tallet, gjeldende igjen i og med nedgangen tidlig på 70-tallet, etter å ha vært avbrutt i cirka 25 år på grunn av andre verdenskrig og dens ettervirkninger: den virkelige investeringsboomen som skapte "de gyldne åra", vitra bort. På den andre sida vendte kapitalister som trengte alternative markeder for sine akkumulerende profitter, seg mer og mer til finansielle investeringer som Wall Street og dens konkurrenter i ulike forretningssentre kunne tilby. Dette er naturligvis en overforenkling, men jeg tror den fanger det som er viktigst i den komplekse endringsprosessen mellom to ulike faser i kapitalismens historie etter den andre verdenskrigen.

Minken tar avstand fra hele denne tankegangen fordi den forutsetter en underliggende tendens til stagnasjon i et (modent) kapitalistisk system. Han antar at jeg har dette synet fordi at jeg er en "underkonsumpsjonist", dvs. en som "mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer ... Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx." Minken har naturligvis rett i at Marx ikke var en underkonsumpsjonist, men han tar feil når han tror at jeg er en. Mitt syn er at den manglende etterspørselen som forårsaker stagnasjonstendensen, har å gjøre med den samlede etterspørselen etter alle slags varer, både kapitalvarer og forbruksvarer, og at den har sin opprinnelse i en annen tendens, den at kapitalister overakkumulerer, dvs. å utvide produksjonskapasiteten mer enn den samlede etterspørselen øker. Dette er, tror jeg, kjernen i Marx' berømte setning at "den kapitalistiske produksjonens virkelige barriere er kapitalen sjøl". Det er i et forsøk på å overstige eller omgå denne barrieren at kapital mer og mer forlater produksjonsområdet og konsentrerer seg stadig mer om sjølekspansjon i reint finansielle former. Sett fra standpunktet til finanskapitalister, virker dette fullstendig rasjonelt. Det gjør at de blir rike og kan nyte alle godene og luksusen som de industrielle kapitalistene har. Men for samfunnet som helhet har kapitalens endring fra produksjon til finans allerede katastrofale følger, hvorav den viktigste er den dramatiske økninga i delvis og full arbeidsløshet i verden som helhet, noe som var tema for ILOs 1994-rapport om det emnet.

Minken er like klar som jeg er over at det globale kapitalistiske systemet er i pinslene til en krise som stikker atskillig djupere enn kun en syklisk lavkonjunktur. Sagt på enkleste måte går min forklaring langs ideen om stagnasjon i den virkelige økonomien og løpsk finans, som igjen reflekterer ulike trender i akkumulasjonen av virkelig og finansiell kapital.

Dette er i følge Minken ikke en marxistisk teori, og han gir en forklaring - eller kanskje er det mer korrekt å si at han legger fram elementer til en slik forklaring - som han anser å være i tråd med ideene til Marx. Dersom jeg forstår ham rett, dreier det seg om en global omstrukturering av produksjonen, der noen områder og industrigrener kollapser og andre kjemper for å ekspandere. Den verdensomspennende uroen som denne overgangen forårsaker, ligger i bunnen av denne krisa og forårsaker en mengde ulike uregelmessigheter og brudd, som for eksempel den overdrevne ekspansjonen til finansiell kapital. Likevel ser han for seg muligheten for en tilbakevending til mer normale tider: "Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt." Men til dette legger han til - viselig, etter min mening - en advarsel: "Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk."

Jeg bør legge til her at min forklaring om krisa på ingen måte utelukker muligheten av et finansielt krakk. Tvert imot, overutviklinga av finansiell kapital i forhold til virkelig kapital garanterer så å si ikke én, men mange finansielle krakk, og det er jamen det som har skjedd lenge nå i en eller flere deler av det verdensomspennende systemet, og det er mange tegn på at det vil fortsette å skje. På dette punktet er forskjellen mellom mitt syn og Minkens at han ser for seg muligheten for en løsning på krisa, mens jeg gjør ikke det. Jeg tror at krisa, understreka av de tilbakevendende finansielle krisene vil vare like lenge som sjølve systemet.

Et siste moment. Minken avslutter sin "kommentar" med følgende: "Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar." Jeg er villig til å erklære meg skyldig dersom fraværet av noe som helst forsøk på å behandle disse spørsmåla, er det samme som å være uklar. De er meget kompliserte, og jeg kjenner ikke til noe sted i den marxistiske økonomiske litteraturen der de omhandles, for ikke å si belyses med suksess. Jeg skal bare påpeke her at ideen om at merverdi "sirkulerer i den finansielle verden" slår meg som ulogisk og villedende. Det som sirkulerer i den finansielle verden, er ikke merverdi, men pengekapital. Ved et hvilket som helst tidspunkt kan en del av den, la oss si 1 million dollars, gjøre en av følgende ting:

I den grad den øker etterspørselen etter luksusvarer eller kapitalvarer slutter den å være finansiell kapital og realiserer en del av merverdien som er skapt i den virkelige økonomien. Den totale finansielle kapitalen sirkulerer på samme vis - ekspanderer, minker, eller faller utafor som tida går og så blir den påplussa nå og da når kapitalistene i den virkelige økonomien flytter sine profitter fra produktive til finansielle kanaler.

Dette er langt fra noen fullstendig beskrivelse av sirkulasjonen til den finansielle kapitalen - for eksempel er ikke en gang rollen til banksystemene og regjeringene i det å øke eller svekke flyten berørt - men jeg håper at det er nok til å antyde problemets kompleksitet for på den måten å finne en unnskyldning for at jeg ikke ga den klargjøringa som Minken savner.

[Svar fra Minken]

Noter

1. Oversetters anm: Jeg har oversatt "financial capital" med "finansiell kapital", ikke "finanskapital". I leninistisk terminologi er finanskapital et begrep brukt om sammensmeltinga av bank- og industrikapital. Som det går fram av artikkelen mener Sweezy med "financial capital" omtrent det samme som pengekapital. Jeg ber leserne ha dette i mente når det gjelder oversettelsen i Røde Fane nr 4, 1994. Der har jeg brukt "finanskapital", men mener altså nå at det ville skapt større klarhet å skrive "finansiell kapital". [Tilbake]

2. For videre forklaring les Harry Magdoff og Paul M Sweezy: Stagnation and the Financial Explosion, Monthly Review Press 1987. Det viktigste i denne utmerkede boka finnes oversatt og utgitt av AKP i heftet Markedskreftenes triumf eller sviende blåmandag. [Tilbake]