Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Klassekamp i Europa

av Johan Petter Andresen

Røde Fane nr 1, 1995


Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst.

Alle viktige tendenser som utvikler seg i verden idag, er internasjonale i innhold, sier en gammel, revolusjonær økonom ved navn Paul Sweezy. Økonomien er blitt internasjonalisert i en grad verden hittil aldri har sett maken til.

Denne internasjonaliseringstendensen vil fortsette, og verden vil bli mindre og mindre. Men i likhet med utviklinga fra 1900 til 1950 vil heller ikke de neste femti åra nødvendigvis gjennomgå en fredelig utvikling. Så når vi skal snakke om Europa, må vi se på rammebetingelsene som gjelder like mye for Europa som for de andre OECD-landa. Noen påstander:

Det særegne ved Europa i motsetning til USA er at EU-landa har ordninger både i arbeidsmarkedet og i form av velferdsordninger som for eksempel USA ikke har. I den situasjonen som gjelder nå, har derfor arbeiderklassen i EU mer å miste enn for eksempel USA og Japan. Fallhøyden er større.

Teknologisk revolusjon

Vi står midt i en teknologisk revolusjon. Arbeidets produktivitet øker konstant under kapitalismen, men når vi har sånne faser der det utvikles mye nytt på en gang, skjer det enorme omveltninger, helt uavhengig av menneskenes vilje. Det er på tre områder det skjer mye: data, kommunikasjon og innafor biologien. Resultatet blir ytterligere stagnasjon. Menneskene finner opp ting som sparer oss for en hel haug med arbeid, og resultatet blir: arbeidsløshet, ruin, fattigdom, krig. Slik er kapitalismen.

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst. Akkurat nå har vi en oppgangskonjunktur som er forventa å vare ut 1995. Men likevel stiger arbeidsløsheten i OECD-landa. Dette viser at stagnasjon nå er hovedtendensen i den internasjonale kapitalistiske økonomien. Denne tendensen ble påpekt av Sweezy og Baran i deres bok Monopoly Capitalism fra 1968. I dette spørsmålet mener jeg de har hatt rett.

Det er ingen naturlov som sier at når man får økt produktivitet, og dermed stagnasjon, så får man:

Men det er faktisk en lov under kapitalismen, beskrevet allerede for over hundre år sida av Karl Marx.

"Den veldige produktive kraften som utvikles under den kapitalistiske produksjonsmåten i forhold til befolkninga, og økninga, om ikke i samme forhold, av kapitalverdiene (ikke bare av deres materielle stoff), som vokser mye raskere enn befolkninga, står i motsetning til basisen som hele denne enorme produktiviteten arbeider på vegne av, fordi basisen blir stadig smalere i forhold til den økende rikdommen. Den står også i motsetning til betingelsene for verdiøkning av denne svulmende kapital. Derfor krisene." (Loven om profittratens tendens til å minke, side 99, av Karl Marx, utgitt av Røde Fane 1994.)

De viktigste samfunnsmessige konsekvensene av stagnasjonen er en omfordeling av rikdom/verdiskapinga i samfunnet, der rikdommen hoper seg opp hos de rikeste og arbeidsfolks sine levevilkår står på stedet hvil og etterhvert svekkes. Forverring av levevilkåra tar mange former. Jeg skal her ta for meg noen.

Privatisering

Stagnasjonen fører blant annet til to forhold som gjensidig betinger og utfyller hverandre: På den ene sida svekkes inntektene til det offentlige, på den andre sida får kapitalistene problemer med å finne lønnsomme investeringsobjekter. Dette igjen fører til at det offentlige selger ut ting som det offentlige eier, for å få inn inntekter, mens kapitalistene da kan kjøpe disse greiene og gjøre dem tvers igjennom kapitalistiske dersom de ikke har vært det tidligere. International Herald Tribune, 9. november 1993: ... $69 milliarder av statlige aktiva ble solgt i verden i 1992 ... totalt siden midten av åttitallet blir tallet $300 milliarder. ... en global økonomisk revolusjon.

Flere tall fra samme artikkel: Spania planlegger salg for $7,8 milliarder; Frankrike $16,9 milliarder; Hellas $0,5 milliarder, Italia $28,05 milliarder; Nederland $3,4 milliarder; Tyskland $10,2 milliarder; Sverige $6 milliarder.

Hva slags virksomhet er til salgs? For det meste industri; bilfabrikker, flyselskaper, stålindustri, kullindustri, jernbaner, strøm og gassforsyning m.m., men også en del banker.

I forbindelse med disse salgene er det større eller mindre motstand fra arbeiderklassen. I høsten 1994 ble det gjennomført en langvarig kamp fra arbeiderne i British Rail som i form handlet om lønnskonflikt. Innholdet i konflikten, som varte i over 16 uker, var å hindre privatisering av jernbanen. Man streika litt nå og da, og gjorde salgsobjektet mindre interessant for private investorer. I Frankrike lyktes arbeiderne inntil videre å hindre privatiseringa av Air France, oppsigelser av 5.000 arbeidere og lønnsnedslag, etter ganske voldsomme aksjoner. Nå forbereder regjeringa en delvis privatisering av Renault, en gammel radikal arbeiderbastion. Da blir det bråk. I Hellas var det generalstreik i 1993 som blant annet var retta mot privatisering av posttjenester.

Grunnen til motstanden ligger i at det har vært mulig å tvinge offentlig eide bedrifter til å ta samfunnsmessige hensyn, til å presse politikerne til å gi etter for rettferdige krav. Karl Marx påpekte at den grunnleggende motsetninga under kapitalismen går mellom den samfunnsmessige karakteren til økonomien og den private kontrollen av denne. Muligheten til å tvinge privateeide bedrifter er mindre, fordi det samfunnsmessige ansvaret til hver enkelt bedrift mye mindre klart for folk.

I Norge går sosialdemokratiet i spissen for privatiseringas første skritt: Å omdanne statsetater til aksjeselskaper, og så splitte disse opp igjen i sjølstendige divisjoner som så igjen blir sjølstendige aksjeselskaper: NSB, Post, Tele. Men da den norske staten ikke er gjeldstynga, så er presset for privatisering ennå ikke satt inn med samme tyngde som ellers. Derimot ser det ut til at den kommunale fattigdommen fører til privatiseringsframstøt blant annet når det gjelder kraftforsyning, kommunikasjon og søppel. Vi ser at privatiseringa i Norge også fører til klassekamper: Trondheim busselskap, søpla i Oslo, bussen ved Oslo Sporveier osv.

I EU brukes de overnasjonale avtalene, det indre markedet og Maastricht-avtalen aktivt for å påskynde privatiseringa og omstruktureringa av økonomien. I noen privatiseringssaker er det liten motstand fra de ansatte. Dette er vanligvis tilfelle der konsekvensene for lønns- og arbeidsvilkår er små, jfr. Elf. Disse selskapene har ikke vært drevet som etater med samfunnsmessig ansvar.

Det ville ikke være store endringer for Hydro-ansatte om statens aksjemajoritet ble solgt til private, ettersom Hydro drives som en hvilken som helst kapitalistisk bedrift. Men i de tilfeller arbeiderne har lykkes i å tilkjempe seg vilkår som har forutsatt offentlig eie, så har man naturligvis ytt motstand. Svakheten til denne motstanden ligger i dens kortsiktighet og manglende politiske retning. Privatiseringa blir forsinka, men staten tvinger igjennom rasjonalisering og omstrukturering som eier, og selger ut i etterhånd. Jfr. kullgruvene i England.

Svekking av velferdsstaten

En tredje konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er at den offentlige fattigdommen fører til at velferdsordningene som var et resultat både av kapitalens behov og av arbeiderklassens kamp, blir svekka og undergravd. Det kapitalistiske produksjonssystemet trenger ikke lenger at flest mulig er arbeidsføre og at arbeidskrafta følges godt opp. Det er for mye arbeidskraft.

Det er strukturelle endringer i flere land i retning overgang til forsikringsordninger. Nederland er ett eksempel. I Sverige blir det lavere ledighetstrygd, pensjonene privatiseres, og forholda for ungdom under utdanning angripes. Studentene protesterer i Frankrike, Hellas, Nederland, Portugal, Spania og Norge og lærlingeprotester i Tyskland. I Belgia ble det gjennomført den første generalstreika siden 1936 mot regjeringas "krisepakke" som inneholdt nedskjæringer på mange ulike trygdeordninger. I Italia ble det gjennomført i hvertfall to generalstreiker ifjor mot regjeringas økonomiske politikk. Og det ble gjennomført generalstreik i desember mot svekking av pensjonsrettigheter og mindre bevilgninger til helsestell.

Sentralisering

En annen sentral konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er den voldsomme økninga i bedriftssammenslåinger. Vennlige og uvennlige oppkjøp på kryss og tvers over hele verden, men først og fremst regionvis. Vi kjenner alle til sammenslåingsprosjektene innafor bil og fly industrien som hittil fortsatt ikke har tatt helt av.

I Norge kjenner vi til Freia, Viking Dekk, Uni-skandalen osv. De store blir større. Dette gjør kampen vanskeligere for arbeidsfolk i de enkelte land, ettersom man i beste fall er organisert på nasjonalt nivå i kampen om lønns- og arbeidsavtaler. På det internasjonale nivået og på EU-nivå har man ingen formell makt, og den reelle makta er også svak da de viktigste nasjonale LO-ene er kontrollert av folk som setter eget lands konkurransekraft i det internasjonale markedet øverst og eventuelt internasjonalt samarbeid om lønns- og arbeidsvilkår lengre ned på lista.

Dårligere lønns- og arbeidsvilkår

Det siste forholdet jeg vil trekke fram, er hvordan den økte produktiviteten og stagnasjonen påvirker forholda mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidslivet. Her har det bølget fram og tilbake, men hovedtendensene er klare: I alle landa er det stagnasjon i lønna, det er svekkelse av oppsigelsesvilkåra, det er overgang til mer deltids- og korttidsstillinger, undergraving av normalarbeidsdagen.

Dette skjer ikke uten kamp. Jeg vil her trekke fram noen eksempler.

I Spania var det generalstreik i januar 1994 mot lovendringer som blant annet svekka oppsigelsesvernet. Det som skjer med Spania er et godt poeng for oss EU/EØS-motstandere. For noen år tilbake ble Spania trukket fram som et land som fikk stor framgang på grunn av EU-medlemskapet. Men nå har denne utviklinga snudd, og arbeidsløsheten er tilbake på ca. 23 %. Nyinvesteringer går nå heller til øst-europeiske land.

I Belgia har det blitt gjennomført landsomfattende streiker for 35-timers uke. I Tyskland i 1994 var det harde kamper rundt tariffoppgjøret, der både arbeidstid og lønnstillegg var sentrale.

Svekkelse av fagbevegelsen

Hvordan påvirker den økte produktiviteten og stagnasjonen fagbevegelsen. Etter min mening skjer det to ting samtidig. På den ene sida svekkes oppslutninga om den tradisjonelle fagbevegelsen. I England har antall fagorganiserte gått sterkt tilbake. Arbeiderpartiet har tatt mange skritt til høyre. I Tyskland sprer det seg nå en stemning i ledelsen for de store fagorganisasjonene om at man må være innstilt på dårligere tider. I Italia gikk fagbevegelsen ifjor med på endringer av grunnleggende tarifforhold. Antallet arbeidsløse fører også til at antallet fagorganiserte svekkes.

Arbeidsgiverne er altså på offensiven, men samtidig fører angrepene til en radikalisering av arbeidsfolk. Avstanden mellom styrte og de styrende øker. Dette ser vi her i Norden og vi så det i Frankrike. Det er derfor en underliggende tendens til at det er i ferd med å oppstå nye radikale bevegelser. I Norge var det historiske vedtaket på den ekstraordinære LO-kongressen om EU et uttrykk for denne radikaliseringa.

Demokratiske rettigheter

Alt i alt skjerpes altså klassekampen i de fleste land. Retningen til de enkelte kampene er uklar. De fleste kampene ender med tap, eller midlertidige seire som snus til tap. Likevel har denne skjerpa klassekampen ført til at det blir gjennomført lovendringer som svekker arbeiderklassens kampmuligheter innafor loven.

I Norge har vi tvungen lønnsnevnd som hindrer effektiv kamp fra arbeiderklassens side i stor skala innafor loven. EØS-avtalen fører til at det nå legges opp til en endring av lønnsdannelsen ved at man må være et forbund med minst ti tusen medlemmer for å få krevd en tariffavtale gjort allmenngyldig. Hva som da blir gjort allmenngyldig bestemmes ikke ved forhandlinger og konflikt mellom partene i arbeidslivet, men av en nevnd der arbeiderne er i mindretall.

I Storbritannia kjenner vi til at lovene er endra til borgerskapets fordel. Maastricht-avtalen innebærer også en innsnevring av demokratiet.

Forsøk på konsensus

I hovedsak brukes metoden med at regjeringene, arbeidsgiverorganisasjonene og LO-ene blir enige om krisepakker slik som i Italia og Norge, eller at man gjennomfører en éndags streik og så roer ned gemyttene. I begge tilfeller blir resultatet den samme. I det ene tilfellet står borgerskapet så sterkt at det kan gå åpent i samarbeid med LO-ledelsen, mens i det andre tilfellet er ikke dette mulig. Da må LO-ledelsen vise "handlekraft": protestere for all verden, men bli med på ferden.

Arbeidsløshet

Den økende arbeidsløsheten svekker arbeiderklassens kampkraft i den nåværende situasjonen. Den viktigste grunnen til dette er at det ikke finnes en politisk retning som arbeiderklassen slutter opp om og som peker utover kapitalismen. Det gjør at så å si all faglig kamp får som innhold: hvordan å overleve i samarbeid med og fortsatt underlagt "våre" kapitalister. Så lenge kapitalismen betydde at det store flertallet fikk det litt bedre etterhvert, så kunne jo arbeiderklassen holde seg til sosialdemokratiet. Men slik er det ikke nå. Allikevel har ikke arbeidsfolk greid å utvikle et politisk alternativ til sosialdemokratiet. Vi kjenner alle til de nostalgiske bevegelsene i fagbevegelsen som ønsker seg tilbake til de gyldne 50- og 60-åra. Men den tida er forbi. Så til tross for at arbeiderklassen har styrka seg, reint demografisk, så mangler det en god del på det politiske/ideologiske.

Kvinnene

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen, men i løpet av de siste to ti-åra har deres rolle endra seg. De er nå på en helt annen måte blitt en del av de lønnsarbeidende. Det gjør at kvinnenes sjøltillit har vokst og den potensielle styrken til arbeiderklassen har vokst. Vår framtidige strategi må bygge på denne sentrale kjennsgjerningen.