Røde Fane nr 1, 1995

Røde Fane nr 1, 1995

Nr 127 - årgang 24
Til årgang 1995

Røde Fanes hjemmeside

Kontakt oss!
Artikkeloversikt sortert på tema
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Ting eit prøvenummer!
Ting eit abonnement!

Til heimesida til AKP

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Magnus Bernhardsen, Kjersti Røhme, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen, Ola-Jacob Sønsthagen og Eli Skorpen.

Forsidebilde: Merete Lien - "Kvinner som tør, kvinner som stormer, kvinner som bryter de gråeste normer"


Leder

av Erik Ness

Mens forsvarsminister Jørgen Kosmo forsvarte sitt besøk på tyrkisk våpenmesse i media i Norge, var Pål Steigan i Indonesia. Mens forsvarsministeren til Gro Harlem Brundtland forsvarer salg av våpen til den tyrkiske staten som brukes til å slå ned opposisjon og den kurdiske frigjøringsbevegelsen, kan Steigan i dette nummeret av Røde Fane rapportere om en modig og samfunnskritisk opposisjon i verdens fjerde folkerikeste land med et nettverk av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle.

Indonesia - og resten av Sørøst-Asia - har en raskt voksende kapitalistisk industri. Det betyr en raskt økende arbeiderklasse. Med en gjennomsnittlig timelønn på drøye to kroner kan utenlandsk kapital gjøre seg feite på kort tid.

Som i resten av den tredje verden flykter fattigbønder i Indonesia til de store byene i håp om jobb. For de fleste av disse er målet om å bli lønnsarbeider håpløst. Kapitalismen er ikke laga for å tilfredsstille behova deres - enten de får jobb eller ikke.

I Indonesia er forholdene for arbeidere og bønder brutale, og behovet for opprør og revolusjon stort. Men med et militærdiktatur som dreper og forfølger er det vanskelig å organisere arbeiderklassen og dens politiske partier. Det kan være vanskelig å skjønne dette for oss i vår nordlige andedam. Det er lett å bli "hvit europeer" - også for oss som kaller oss revolusjonære.

Lenin skrev i boka si Imperialismen at kapitalismen var kommet til sitt siste stadium, imperialismen. Det diskuteres fortsatt om forutsetningene for sosialisme var til stede i Russland. Men de gjorde revolusjon og kastet ut tsarmakta. De gjorde det "umulige".

Ebba Wergeland innledet for en gruppe ungdommer i Larvik på Rød Ungdoms studiesirkel om imperialismen. Den viktigste formen for solidaritetsarbeid er å slåss mot imperialismen i de landa vi bor, sa hun. Vingeklippe imperialismen! Støtte kurderne ved å slåss mot våpeneksport til det tyrkiske regimet sånn at ikke den kurdiske befolkninga blir myrdet. Slåss for å knuse imperialismen og for et sosialistisk samfunn.

Det er mulig å gjøre det "umulige" også i Norge. Hvis vi da ikke tror at kapitalismen er samfunnets siste og høyeste stadium, og alt snakk om revolusjon og kommunisme bare er til for drømmere.

Da trengs det organisering; både for å utvikle den teoretiske debatten, organiseringa av kommunistene og den breie fronten av folkelig motstanden i klassekamp nå og revolusjon og sosialisme seinere.

LO-kongressen som sa nei til EU var ett skritt på veien. Den var nok et bevis på at arbeiderklassen i Norge kan være farlig. Sammen med andre deler av folket ble et forsøk på å melde Norge inn i den imperialistiske blokka EU slått tilbake. Muligens var dette det kraftigste håndslaget fra Norge til de fattige i den tredje verden noensinne.

Kanskje ikke på grunn av de store praktiske og økonomiske konsekvensene, men fordi det var en stor moralsk oppmuntring - både til dem som slåss mot imperialismen i Norge og i resten av verden. Og en moralsk oppmuntring fra folk i kamp til folk i kamp er ikke å kimse av.

Den store kampsaken mot norsk imperialisme nå er å få Norge meldt ut av EØS. Det vil være et første skritt og inspirere andre anti-imperialister slik at den imperialistiske blokka under tysk kommando begynner å rakne. Indre problemer og oppløsning hos imperialistene er bra for blant annet fattigbøndene i Indonesia.

Hver gang imperialismens talsmenn bestiger talerstolen på et arrangement som fagbevegelsen holder 1. mai, er det et nederlag for kampen mot imperialismen. Det er å skru klokka tilbake til før november 1994 å invitere Brundtland og Hågensen 1. mai. De var to av spydspissene for å knytte Norge til EU, og ansvarlige for kuppet da Norge ble meldt inn i EØS. De er representanter for regjeringa som driver med fri flyt av EU-tilpasninger.

1. mai 1995 må stå i anti-imperialismens og solidaritetens tegn. La borgerne i DNA-ledelsen rake i hagen 1. mai!