Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Revolusjonære internasjonalister
mot EU

av Birger Thurn-Paulsen

Røde Fane nr 3, 1994


Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete "Det kjempende venstre", og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. "Hvitbokpolitikken" betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte "Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen". Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.