Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

En kritikk av
tesen om to-tredels-samfunnet

av Paul Bouffartigue

Røde Fane nr 2, 1994

Artikkelen sto første gang i Le Temps Modernes
og er derfor en kritikk av to-tredels-teoretikerne ut fra franske forutsetninger.
Artikkelen gjengis her i en betydelig forkortet utgave, som sto i Clarté nr 2, 1993.
Bearbeidet og oversatt til svensk av Hans Isaksson. Oversatt fra svensk av Lars Svenson.


I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og "dessverre" stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en "tredje", "uformell" sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

"Tredje sektor"

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen - fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de "ærefulle tredveåra".

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at "lokalsamfunnets" eller "den sosiale økonomiens" teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk - en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om "det delte samfunn" eller "to-tredels-samfunnet" ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering - avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller "utstøting". Vi mener at begrepet "sosial massemarginalisering" er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.


Ordforklaringer

Postfordistisk: Begrepet fordistisk produksjonsmåte stammer fra samlebåndsproduksjonen utvikla på Ford-fabrikkene i begynnelsen av dette århundret. Samlebåndsproduksjonen forutsetter at arbeiderne blir satt til rutineprega arbeid. (Den fordistiske produksjonsmåten er godt beskrevet av Charlie Chaplin i filmen Modem Times.) Postfordistisk produksjonsmåte er den nye produksjonsmåten som forutsetter utstrakt bruk av datakraft og roboter. Arbeiderne jobber ikke lenger etter samlebåndsprinsippet, men i f.eks produksjonsgrupper, og har mer funksjon som kontrollør enn utfører.

Keynesiansk: Keynes var en britisk økonom fra begynnelsen av dette århundret, som fikk brei tilslutning til sine teorier rundt det offentliges rolle i økonomien. I følge den keynesianske modellen kan det offentlige påvirke svingningene i den kapitalistiske økonomien ved å øke etterspørselen i nedgangstider, og stramme til i oppgangstider, slik at man unngår kriser og høy inflasjon.

Posttayloristisk: Taylor, som ble kjent for sine tidsstudier rundt begynnelsen av dette århundret, utviklet egen teori for hvordan man kan rasjonalisere produksjonen ved å bedre arbeidsdelinga i samlebåndsproduksjon, og rasjonalisere tida hver enkelt operasjon tar i produksjonen ved å studere hvordan hver enkelt arbeidsoperasjon langs samlebåndet blir utført. Posttayloristisk beskriver nye former for organisering av produksjonen etter introduksjon av roboter og datautstyr, der samlebåndet og rutineprega arbeid spiller en mindre rolle.

Prefikset "masse-" innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele "arbeiderkontinentet" allerede har blitt "stille og oppsplittet". De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse - de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom "senter" og "utstøtte" finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen "stadig dypere kløft" mellom "integrerte" og "utstøtte", siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid - de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker - som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte - eller ansatte på prøve - med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens "senter" påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at "den store massen av gjennomsnittslønnstakere" kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet - det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de "utstøtte" - som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår - "stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig" - for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om "middelklassefikseringen", fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting - hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, "midt i overflodssarnfunnet" som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne "urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet"? Kort sagt - hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene "to-tredels-amfunn" eller "utstøtte grupper" ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, - som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz' radikale versjon - er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de "myke" versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en "tredje sektor" og med paroler om "arbeidsdeling". I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss "arbeidsdeling", er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: "Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv", og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker - også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse - og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det "direkte arbeidet" til fordel for "disponibel tid" eller "ikke bunden" tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.