Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Om manns-lem-tillegg
og behovet for varmestuer

av Gerda Christensson

Røde Fane nr 2, 1994

Artikkelen har tidligere vært trykket i de svenske tidsskriftene Forum nr 3, 1991
og Anarkistisk tidskrift nr 10, 1994, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.
Artikkelen er en redigert versjon av en innledning holdt for Forum på et seminar i 1991.

Gerda Christensson er mangeårig medlem av den svenske Kvinnofronten,
tidligere medlem av Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund SKA.

Oversatt til norsk av Kjersti Røhme


Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser "bare" dem. I dag, den dagen du leser dette kommer "bare" cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader - resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet - knyttnever, flaskehalser, kosteskaft - for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen - maktutøveren - og tøffelhelten - han som er underordnet kvinnen - finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: "Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig." (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det - kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var "vold mot kvinner". Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner - kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater - alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

"Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen," sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det ...

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens - heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke - fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget "Hva vet du om porno - egentlig?" for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til "viktigere" ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen - eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger - mye penger - på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene "menn" og "kvinner" i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon - i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra "kvinneperspektiv" og om "kvinnekamp". Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om "arbeiderklassen" og "revolusjonen".

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes "alminnelig", men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida - mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant "Ta natta tilbake"-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: "Knus sexismen", men ikke tillegget - "kvinnekamp". Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes "Ta natta tilbake"-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

- Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

- Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være "omgitt av en både reell og symbolsk makt", som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

"... leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet - biologisk og kulturelt - naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med "makthavernes" biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner - utenfor "brorskapet"."

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

- Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale "MLT" - markedslønnstilleggene - innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem "manns-lems-tillegg".

Når massemediene diskuterer den økende "ungdomsvolden", så er det "guttevolden" de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning - og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de - i følge vanlig forklaring - oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

- Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen - alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

"Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner - og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering."

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

- et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. - Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. "Damn if you do, damn if you don't." For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende - ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga - på grunn av sin personlighet eller sine handlinger - når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

- Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

- Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

- Krymping. Kvinner gjøres til en "undergruppe", og man snakker om "kvinner, barn, handikappede og eldre" som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet - på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

- Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: - Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

- Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur - vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på - uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet "kvinner og marxisme". Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme - en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, "Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige" (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store - innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het "Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?" Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.


Noter
  1. Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige). [Tilbake]
  2. Leif G W Persson: Kvinnomisshandel - en kortfattad kriminologisk beskrivning. [Tilbake]
  3. SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp. [Tilbake]
  4. Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982. [Tilbake]
  5. Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992. [Tilbake]
  6. I "Kristofer landslag" fra 1442 stod det at "beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru". Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i "Tjuvabalken". [Tilbake]
  7. Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen. [Tilbake]
  8. Film og video nr 7/8. [Tilbake]
  9. F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988. [Tilbake]
  10. Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990. [Tilbake]
  11. Se note 9. "When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute." (Min uautoriserte oversettelse.) [Tilbake]
  12. Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl. [Tilbake]
  13. FNs kvinnekonferanse i København, 1975. [Tilbake]
  14. Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990. [Tilbake]
  15. SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå). [Tilbake]
  16. Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla - med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988. [Tilbake]
  17. (Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990. [Tilbake]
  18. SCB: På tal om kvinnor och män, 1990. [Tilbake]
  19. Se note 18. [Tilbake]
  20. Se note 17. [Tilbake]
  21. Se note 15. [Tilbake]
  22. Se note 16. [Tilbake]
  23. Se note 17. [Tilbake]
  24. Se note 15. [Tilbake]
  25. Se note 18. [Tilbake]
  26. Se note 18. [Tilbake]
  27. Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987. [Tilbake]
  28. Lotta Forsman/Marianne Paas: "De få vara tacksamma att vi ge dem arbete." En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976. [Tilbake]
  29. TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987. [Tilbake]
  30. Dagens Nyheter 12/3 1991. [Tilbake]
  31. Amy Elman: "Den svenska modellen", i boka Pornografi - verklighet eller fantasi? ROKS 1991. [Tilbake]
  32. Kjersti Ericsson: Den progressive mannen - alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986. [Tilbake]
  33. Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990. [Tilbake]
  34. Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering. [Tilbake]
  35. Se note 32. [Tilbake]
  36. Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976. [Tilbake]
  37. Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986. [Tilbake]
  38. Konferansen er dokumentert i boka Pornografi - fantasi eller verkelighet? ROKS 1991. [Tilbake]