Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Endringer i velferdsstaten?

av Siri Jensen, faglig leder i AKP

Røde Fane nr 1, 1994


Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra Sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en "folkebok" om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et "internt rådslag" i Ap.

Else Øyen peker i boka Comparing Welfare States and their Futures fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av "velferdsstaten" over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. "Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser."

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr 1/2, 1993) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

"Skolor, hälsovård, mödravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behövdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt högre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle löpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik."

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: "Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det." Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. I dag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. "- efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs."

Myrdals konklusjon burde provosere:

«Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet».

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppe-utvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp tre elementer i den videre strategien:

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren Bruce Scott uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at "det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen." (Dagens Næringsliv 2. mars 1993.)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF-systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent "problem". Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe-utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe-strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Hågensen satt i Kleppe-utvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet "Solidaritetsalternativet" som er det offisielle navnet på Kleppe-strategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et ¾-samfunn.

I bånn legges ideen om at "vi" ikke har råd til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd ("universalitetsprinsippet"). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, "prestasjonsprinsippet"). Fellesskapet skal ha ansvar for alles sosiale sikkerhet.

2. Velferdsordningene skal tilstrebe likhet; bidra til inntektsutjevning og minske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette innebærer at såkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhetene i samfunnet er store.

3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er "verdige trengende" (behovsprøving).

4. Solidaritetsprinsippet. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten - ikke ved forsikringsordninger.

5. Det er et offentlig, nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik standard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993.)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF-landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF-landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skatten, fremstår som dyrere for staten, og som noe "vi" ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt bruttonasjonalprodukt som Norge til helse- og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem "som trenger det mest", og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all hovedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom-utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre "treffsikkerheten". Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! - protester!

Det er viktig å fram hva som foregår, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen. Mot endringene i regelverket for uføretrygd og sykepenger, mot Norbom-utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisielle. Oppmerksomhet og bråk gjør forslaga vanskeligere å gjennomføre. Alternativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.