Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Mer om Kari og Ronny

av Kjersti Røhme

Røde Fane nr 1, 1994


Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. Er skolen for Kari eller Ronny? er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (jfr anmeldelsen i Røde Fane nr 1-2, 1993) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt - og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste for. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå-kurs, på folkemunne kalt bøllekurs. Vi er mange "bøller" etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

- Hva er nytt i denne boka, Jorun?

- Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Jorun Gulbrandsen Jorun Gulbrandsen

Overflatehinna

- Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

- Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

- Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

- Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

- Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

- Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

- Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha anledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikke bare jeg. De lærer at det går an å snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organisere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene - for seint - og sier: - Vi har hatt møte. - Uten meg? sier Jorun. -Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til ...

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: - Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: - Det gjør vi og!

- Hvordan føles det å få ei sånn skyllebøtte?

- Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller slå oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

- Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

- Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar. Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre. Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.