Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

På tide med sekstimersdag

av Johan Petter Andresen

Røde Fane nr 1, 1994

Johan Petter Andresen er medlem av faglig utvalg i AKP


Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av åttetimersdag med seksdagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som i dag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

Sekstimersdagen fram til nå

I begynnelsen av 1980-tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 1970-tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80-tallet, når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utfra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for sekstimersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidsskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår, slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. I dag er det tyske IG Metall som har kommet lengst med 35 timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at flere og flere stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som flere og flere går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft; den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a ved Volkswagen i Tyskland, med firedagersuke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der flere og flere arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til kl 21, deltidsarbeidere som arbeider etter kl 16 vil i så fall miste ulempekompensasjonen, og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter kl 16.) Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om sekstimersdag utfra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeidstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns- og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passé. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen "helse" at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvert fall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for sekstimersdagen:

1. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. Sekstimersdagskravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.

2. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at flere og flere synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.

3. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo-forsøket

Oslo-forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for sekstimersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga, vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak "sin" kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. Sekstimersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser, vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser både revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger åttetimers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillingskompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I "arbeidsintensive" yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises, slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7½ timers arbeid skal gjøres på seks timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etter hvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer ok? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om tre ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO-ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO-ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få i stand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utfra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.