|
|
|
Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?
En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nittitallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord-Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan "gripe dagen og timen". Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.
Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistans arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.
Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen "maoister", er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan, og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist-leninister i dagens Tyrkia (og av m-l-ere i Europa).
For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør, opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.
Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. "Geriljaen og det kurdiske folket er ett," er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen. "Separatister og terrorister," svarer de tyrkiske myndighetene og deres vesteuropiske allierte. Meningspåvirkerne i vesteuropeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?
Maos folkekrigslinje bygger på det allmenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.
Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 1970-tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det nasjonale sikkerhetsrådet som det reelle maktsenteret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearrestasjoner mot slutten av 70-tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12. september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.
Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at "separatister" var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKK-medlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.
Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10.000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz-Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er i dag erstattet av et titalls mindre opplæringssentre rundt omkring i Kurdistan.
Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte en del kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord-Kurdistan.
Også i deler av Sør-Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk union Kurdistan (PUK) måtte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.
Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30.000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.
Geriljaen har både angreps- og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.
Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-grenseområdet Irak-Iran-Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1.000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.
Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette, og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i "klassisk" forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.
Tyrkia har rundt 300.000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.
Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10.000-15.000) og sjiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.
Det blir en styrke- og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.
Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1.000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare å assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.
PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Öcalan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midtøsten-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.
PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord-Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør-Kurdistan stilte seg også bak.
Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan-Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.
Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986. (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK-leda.)
Den nasjonale frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21. mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.
Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. Ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.
Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokratiteori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være "en ny type borgerlig demokratisk revolusjon".
Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.
Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde-alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig nasjonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.
Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.
Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.
Som Maos nydemokratiske revolusjon har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.
Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den allkurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers/enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt- og hersk-politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge på egen kurdisk makt, med arbeider-bonde-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by-småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.
1988-89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større sjikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (SHP) til Inönu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. I dag står 18 medlemmer av nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Özals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.
Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både Nato og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i alle fall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.
Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27. mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder-kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.
Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde "orden" på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.