Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

En lesende students tanker

av Vidar Haagensen

Røde Fane nr 1-2, 1993

Alle kildehenvisninger til Den tyske ideologi er hentet fra
Karl Marx: Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag 1991

Se også debattsvar her


Den tyske ideologi. Den første artikkelen av Marx jeg har lest. Og foreløpig den siste. En tekst det er vanskelig å gjøre seg ferdig med. Dette er et forsøk på å komme videre.

Den tyske ideologi er skrevet tidlig i Marx' forfatterskap. Her legger han premissene for sine økonomiske teorier. Artikkelen er på den ene siden hans oppfatning av historie, bevissthet og ideologi, og på den andre siden et polemisk angrep på noen av hans samtidige teoretikere.

Jeg skal se nærmere på Marx' menneskesyn, og om det er en nødvendighet at arbeiderklassen er den revolusjonære klassen.

Menneskesynet

Marx forstår mennesket som et historisk vesen. Det er for eksempel forskjell på 1800-tallets mennesker og dagens mennesker. Han har derfor ingen tro på en "menneskets natur". Det er for han det innbilte menneske (side 91).

Marx starter sin historieforståelse med å skille oss fra dyrene:

"Selv begynner menneskene å adskille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine livsfornødenheter, et skritt som er betinget av deres kroppslige organisasjon." (side 60-61)

På denne måten tilbakeviser han påstandene om at vi skiller oss fra dyrene på grunn av følelser, fornuft eller metafysiske størrelser. For Marx er det siste utelukket som realitet, mens følelser og fornuft er skapt av de materielle forhold: "Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten." (side 67) Eller at "(...) omstendighetene like meget skaper menneskene som menneskene skaper omstendighetene." (side 79)

Så langt henger jeg med, men får problemer når Marx sier: "Slik individene uttrykker sitt liv, slik er de. Hva de er, faller altså sammen med deres produksjon, både med hva deproduserer og hvordan de produserer." (side 61)

Tenderer ikke dette mot en reduksjon av mennesket til dets ytre? Hvor blir følelsene og fornuften av? Har Marx satt på seg et par analysebriller for lettere å kunne forstå samfunnet? Blir ikke hans syn på bevissthet mer den bevissthet individene har i samkvem med hverandre, i samfunnet, enn individenes indre følelser?

Det er viktig å ha i bakhodet at Marx skrev sine verker i en tid hvor individet ennå ikke var utstyrt med det vi har i dag av genuinitet, følelser og egenbevissthet. Derfor er det kanskje naturlig at menneskene blir redusert til hva de materielt sett produserer. Men blir det ikke da nødvendig for oss i dagens samfunn å reise en annen fane? En fane for et individorientert menneskesyn?

Hvis Marx bevisst reduserte mennesket til dets ytre, blir vi ikke da bare kjøttmaskiner, determinerte stoffklumper? Er det ikke viktig for synet på det klasseløse samfunn at vi har en bestemt grad av individorientering? For er det ikke slik at den revolusjonære bevegelsen egentlig bygger på Marx' 1800-talls syn?

Utopien

Dostojevskij uttrykker i Brødrene Karamasov at sosialismen søker å bygge Babels tårn; ikke for å bringe menneskene til himmelen, men for å bringe himmelen ned på jorda.

Er ikke dette akkurat hva det klasseløse samfunn er? Som materialist plasserer man himmelen her nede på jorden. Det er i første rekke en utopi om mennesket som skal finne fred, bortenfor det konfliktfylte samfunn.

Ideen har eksistert før Marx, f.eks hos de anarkistiske grupperingene Diggers og Levellers under den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, men Marx fyller ut dens forhistorie og gjør den til en nødvendighet.

Han sier at det klasseløse samfunn vil minne om det urkommunistiske samfunn. Dette samfunnet var i pakt med naturen og eiendomsløst. Det er utviklingen vekk fra dette samfunnet som har gitt oss et samfunn hvor individene gjennom sin klassetilhørighet står i sterke motsetningsforhold til hverandre.

Vil ikke den antakelsen at historien har gjort oss til slaver av vår klassetilhørighet bety at alle, fra kapitalist til proletar, er like bundet av lenker?

Men det er ikke slik Marx blir brukt i dag. Han blir brukt til å sette proletar opp mot kapitalist, og det at også kapitalisten er bundet av lenker, er helt borte. Er det ikke på tide at denne siden av Marx' syn på samfunnet kommer fram?

Arbeiderklassen

Det som har hindret en slik tolkning, er Marx' klasseteori. Han mente at den klassen som har gjennomføring av en ny samfunnsformasjon som sin interesse vil være i besittelse av sann bevissthet. Klassen vil være representant for hele samfunnets interesser:

"Den revolusjonære klasse opptrer fra begynnelsen av fordi den står overfor en klasse, ikke som klasse, men som hele samfunnets representant, den fremstår som hele samfunnets masse mot den eneste, den herskende klasse." (side 90-91)

Marx mener at den revolusjonære klassen under kapitalismen er arbeiderklassen, og at den vil kjempe for det klasseløse samfunn. Jeg får problemer med denne framstillinga.

Hvem kan bestemme "hele samfunnets interesser"? Ingen, vil jeg tro. Men hvis vi forutsetter at den revolusjonære klassen representerer "hele" samfunnets interesser, vil det si at mitt syn på hvem som er slaver av sin klasse blir riktig?

En annen innvending mot klasseteorien er at Marx ikke gir noen argumentasjon for hvorfor arbeiderklassen skulle ønske en ny samfunnsformasjon. Han gjør det i hvert fall ikke i Den tyske ideologi. Blir ikke da "Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn" et aksiom for Marx?

Er det rundt dette aksiomet han bygger et historiesyn og en plan for utopien?.

Personligheten

På bakgrunn av det jeg nå har stilt spørmål ved, blir det da mulig å mene at arbeiderklassen ved sin blotte eksistens er en revolusjonær klasse? Har den ikke bare et potensiale til å være en revolusjonær kraft som velter den kapitalistiske verdens grunnmur: lønnsslaveriet?

Men er arbeiderklassen også den eneste klassen som har et slikt potensiale?

Marx sier til slutt i Den tyske ideologi:

"Proletarene må, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve sine egne tidligere eksistensvilkår som samtidig er hele det gamle samfunns eksistensvilkår, nemlig arbeidet. De står derfor også i en direkte motsetning til den form som samfunnets individer hittil har funnet sitt helhetsuttrykk i, til staten, og de må styrte staten for å sette igjennom sin personlighet." (side 122)

Jeg mener ...

Alle de spørsmålene jeg har stilt om klassesynet til Marx blir en diskusjon om mulighet for eller nødvendighet av arbeiderklassen som en revolusjonær klasse. Jeg mener det bare er grunn til å se arbeiderklassen som en mulig revolusjonær kraft. Den er revolusjonær kun fordi den sitter med muligheten til å rive ned lønnsslaveriet. Jeg mener det er nødvendig å ha et individorientert menneskesyn og at det klasseløse samfunn har som oppgave å løse lenkene til alle individene. Det er ikke nødvendigvis resultatet av en revolusjon ledet av arbeiderklassen.