Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Europa for Kari og Fatima?

av Sissel Henriksen

Røde Fane nr 1-2, 1993

Artikkelen bygger på en innledning fra AKPs sommerleir 1993


Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sannelig, jeg lever i mørke tider
Et troskyldig ord er dumt.
En glattpanne tyder på ufølsomhet.
Den som ler
kan ikke ha oppfattet siste nytt

Sånn sa Bertolt Brecht det i tredveårenes Tyskland, i et dikt som med all sin dystre aktualitet angår oss mer enn noen gang i Norge 1993.

Harde tider skyller over Europa. Igjen. I Norge kan vi si som Bertolt Brecht sa den gang:

Folk sier: Et og drikk. Vær glad at du har!
Men hvordan kan jeg ete og drikke, når
jeg tar fra den sultne det jeg eter, og
den tørste savner mitt glass vann?
Og likevel eter og drikker jeg.

Det er vårt dilemma, som politisk tenkende mennesker i det hvite Norge 1993. Der en sosialdemokratisk minister med glatt, smilende ansikt kaster flyktninger fra krigsherja land ut, mens biskoper, prester, kommunister, antirasister og blitzere holder anstendighetens fane oppe i en ny og viktig allianse i forsvaret av asylretten.

Borgerskapet ønsker Norge som en del av en imperialistisk EF-blokk. Med den sosialdemokratiske regjeringa i spissen bruker det norske borgerskapet alle midler i kampen for å nå sitt mål.

De bryr seg ikke om at Fatima og ungene hennes kastes ut av landet og tilbake til terror, sult, voldtekt. De gir blaffen i at Kari mister muligheta til å forsørge seg sjøl og ungene sine.

Hva er vårt svar?

Hvilke motkrefter finnes i kampen for et annet Europa? Hvordan skal vi slåss for å skape et Europa som er godt å bo i både for Kari og Fatima?

Som hvite europeere bærer vi på en tung arv. "Jeg vil ikke være en hvit mann," sa gymnaslærer Pedersen. "... jeg følte lojalitet mot Europa som en forbrytelse, " skrev Jan Myrdal, og introduserte begrepet Illojal europeer.

Vi er antirasister. Vi er antiimperialister. Noen av oss er revolusjonære, sosialister, kommunister.

Men hodene og tankene våre er prega av at vi er hvite europeere, at vi er en del av en imperialistisk kultur om hvilken Jan Myrdal sier at "de monumenter våre vestlige idealer reiser, hviler på et fast underlag av avrevne fingernegler".

Å slåss inn nye perspektiver i hodene våre er en kontinuerlig og uendelig jobb på linje med husarbeid: så snart det ikke blir feid daglig, legger støvet seg på nytt. De herskende tankene er de herskendes tanker, enten det gjelder kvinnesyn eller tredjeverdenperspektiv.

Rasismens røtter

I boka Utrota varenda jävel! viser den svenske forfatteren Sven Lindquist hvordan Hitlers folkemord på jødene slett ikke var et unntak, men tvert imot et ledd i en lang og svart imperialistisk europeisk tradisjon. Der f.eks den europeiske slavehandelen tvangssflytta 15 millioner mennesker mellom kontinentene, og drepte kanskje like mange.

Han viser hvordan europeernes overlegne våpenteknologi gjorde dem i stand til å myrde på avstand. "Det førindustrielle Europa hadde ikke mye som den øvrige verden etterspurte," skriver Lindquist. "Vår viktigste eksportartikkel var vold. Ute i verden ble vi på den tiden betraktet som nomadiske krigerfolk på linje med mongoler og tartarer. De hersket fra hesteryggen, vi fra skipsdekket."

Lindquist beskriver hvordan europeerne gjennom overlegen våpenteknologi og "overlegne" bakterier utryddet og undertrykte folk etter folk i det vi idag kaller tredje verden. Og det var snakk om slakting: folkemord, sjøl om det ikke gikk så industrielt for seg som Hitlers nedslakting av jødene.

Lindquist viser hvordan det ble bygd opp en hel ideologi for forsvare denne koloniseringa. "Altfor mange europeere tolket militær overlegenhet som intellektuell, ja rent ut biologisk overlegenhet, slår han fast, og viser hvordan man fulgte "krigens lover" i kamper mellom "siviliserte nasjoner"; f.eks ble det forbudt å bruke dum-dum-kuler mellom "siviliserte" stater i slutten av 1800-tallen; de ble reservert for storviltjakt og kolonikrig ...

Rasisme som "vitenskap"

Lindquist viser hvordan debatten mellom europeiske intellektuelle gikk: "(Men) under 1800-tallets europeiske ekspansjon vokste en ny innstilling fram. Man begynte å betrakte folkemord som framskrittets uunngåelige biprodukt." "Fordommer mot fremmede folkeslag har alltid eksistert. Men på midten av 1800-tallet fikk disse fordommene organisert form og skinnvitenskapelig begrunnelse,» skriver han, og viser hvordan f.eks Darwins teori om "survival of the fittest" ble brukt for å forklare vitenskapelig at noen folkeslag - de "innfødte/mørke/ville/lavere" rasene nærmest ifølge en naturlov måtte utryddes/dø ut.

"Tidligere hadde man sett rasen som en av flere faktorer som påvirker den menneskelige kulturen," skriver Lindquist. "Etter Darwin ble rasen i vide kretser den helt utslagsgivende forklaringen. Rasismen ble akseptert, og ble et sentralt innslag i britisk imperieideologi."

Folkemord som metode

Og ikke bare i britisk ideologi. Det er den samme tenkinga som stikker hoven frem når norske tv-reportere under Golfkrigen spør ivrig: "Har vi vunnet nå?"

På seminaret mot rasisme på AKPs sommerleir i år fortalte Hanna Vesterager fra SOS Rasisme at mange av dem som begynner å jobbe antirasistisk, ofte blir rysta i sitt innerste når de blir konfrontert med virkeligheta - når de oppdager hvor rasistisk selve det norske samfunnssystemet fungerer. Dette systemkritiske aspektet ved den antirasistiske kampen gjør den ikke mindre viktig for folk som ønsker å få flere til å bli med i kampen for en annen type samfunn.

Lindquist sier det slik: "Overalt i verden finnes en dypt fortrengt kunnskap som, om den ble gjort bevisst, ville sprenge verdensbildet og tvinge oss til å stille spørsmål med oss sjøl ... "

"Du vet det. Jeg også. Det er ikke kunnskap vi mangler. Det som mangler oss er motet til å innse det vi vet og trekke slutningene."

"Ennå er ikke de sultne og desperate milliardenes trykk blitt så sterkt at verdens mektige ser Kurtz løsning (massemordet, min anmerkning) som det eneste humane. Men den dagen er ikke langt borte. jeg ser den komme. Derfor studerer jeg historie," konkluderer Lindquist.

Hva med Norge?

Og vi da? Fire millioner nordkvinner og -menn som skal innlemmes i Festung Europa, der grensene lukkes for alle sør for Europas Rio Grande. Vi veit at et tett politimessig samarbeide er under utvikling, et samarbeide der nesten alle EF-landene er med. Samarbeidet får store praktiske og politiske konsekvenser. Det danner en grunnstein i "Den europeiske festning". Fri flyt av arbeidskraft innenfor festningen fører til okt behov for såkalt beskyttelse utad og kontroll innad gjennom felles asyl- og visumpolitikk, politikontroll, rettsforfølgelse og lagring og utveksling av persondata. Utviklinga av dette politisamarbeidet (Trevi/Schengen) har stort sett skjedd på sida av demokratisk innsyn fra valgte EF-organ. I Trevi-samarbeidet er innvandrere og asylsøkere blitt likestilt som problemfaktor med terrorister og internasjonale narkotikasmuglere.

Nisselue og palestinaskjerf

Fire millioner nordmenn. I historias perspektiv er vi små.

Hva er vårt ansvar?

Norge er en del av den europeiske tradisjonen. Også vi bygger vår velstand på imperialismens herjinger, også vi har undertrykt og tvangsassimilert egne minoriteter, Rasismen mot samene har beinhard gjennom tida, kanskje spesielt i Nord-Norge der kampen om ressurser og områder mellom samer og nordmenn har vært hardest.

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sjøl om vi som hvite vesteuropeere er en del av en dyster tradisjon, så er det faktisk ikke særlig matnyttig å begynne sjølpisking og gremme oss over vår store stygge kollektive skyld. Sjølforakt er dårlig ballast for folk som skal gjøre opprør.

"Festung Europa"

Borgerskapet i Europa har bygd opp EF. Ei ny imperialistisk supermakt som skal konkurrere med USA og Japan om verdensherredømmet.

Det norske monopolborgerskapet vil ha Norge inn i EF. De er sjøl en del av det internasjonale borgerskapet, og har ingen som helst interesse av å bevare norsk sjølråderett, konsesjonslover eller fiskeressurser.

Et EF-medlemskap er nyttig for dem hvis det gir lavtlønte arbeidere, større profitt, større markeder

Et norsk EF-medlemskap vil bety økt skille mellom fattige og rike. Det vil bety større lønnskiller, mindre til offentlig sektor, økt privatisering, økt sentralisering. Og økt norsk imperialisme.

Sjølve EFs grunntanke er at ingenting skal stå i veien for markedskreftenes uhemma konkurranse og fremvekst. Systemet er bygd opp for å beskytte kapitalen.

Altså: Borgerskapet trenger EF-medlemsskap for å tyne den norske arbeiderklassen hardere. Og: EF er ei imperialistisk blokk som tyner den tredje verden, i tillegg til sin egen arbeiderklasse.

I kampen mot EF har den nordnorske fiskaren og småbonden, arbeideren på Viking og Freia, hjelpepleierne på sykestua på Skjervøy samme interesse av å holde Norge ute av EF-systemet, enten det gjelder EØS, EF eller EU.

Og de har alle samme fiende som Abdul i kirkeasyl i Stamsund og Farida i matkø i Bagdad: nemlig imperialismen.

På kanten av stupet

Kapitalismen og imperialismen har brakt verden til randen av undergang ved sin uhemma rovdrift på naturressurser, dyreliv - og ikke-hvite folkeslag.

I dag står vi på kanten av stupet. Det veit vi alle.

Stadig større deler av natur, mennesker, samfunnsliv gjøres til varer - den sterkestes rett hevdes som ideal - igjen ser vi Darwins teori om at de sterkeste overlever institusjonalisert og hyllet.

Og - rasismen vokser i Europa. I Tyskland og i Sverige myrdes innvandrere med kaldt blod, i Frankrike skjerpes innvandringslovene, i Norge stoppes stadig flere flyktninger på grensen.

Hva skal vi stille opp mot dette?

Arbeiderbevegelsens gamle svar: Solidaritet over landegrensene mellom undertrykte folk og grupper med felles fiende.

Nasjonalismens to ansikter

Jeg sa at sjølforakt er dårlig ammunisjon for folk som skal gjøre opprør. Og noe av det tristeste jeg har sett hos folk i fattigere land er forakt for egne verdier og nesegrus beundring for såkalt vestlige verdier og "American Way of Life". Enten det gjaldt begeistringa for de flotte nye disco-lampene hos ungguttene på Kypros, nødvendigheta av å ha en pakke Marlboro i huset for å spandere på utenlandske gjester i flyktningleirene i Libanon, eller gleden over at det var åpna en skikkelig amerikansk plastbar i gamlebyen i Praha.

Det er lett å se at den palestinske stoltheta over egen kultur har vært en viktig del av omdanninga av palestinerne fra undertrykte enkeltindivider på flukt til en nasjon som ser seg selv som ett folk med egen kultur og historie, og at dette har vært en styrke i kampen. Det var ikke tilfeldig at noe av det første Israel putta på lastebiler og kjørte ut av Beirut under invasjonen i Libanon i 1982 var de historiske samlingene og arkivene til palestinerne. Det er lett å se at den tsjekkoslovakiske nasjonalismen var ei viktig kraft i alle de årene landet var okkupert av Sovjet, og ei viktig kraft i opprøret og frigjøringskampen.

Like lett som det er å se hvor fortvilende reaksjonært nasjonalismen fungerer i det tidligere Jugoslavia i dag, og i Aserbadsjan og Armenia i det tidligere Sovjet.

Hva så med var egen nasjonalisme? Den norske nasjonalismen var ei viktig kraft i kampen mot EEC i 1972. Sjøl om Norge er en del av den imperialistiske tradisjonen, så har vi også viktige positive tradisjoner som kan bygges på i dagens situasjon. Den norske kulturen er prega av desentralisert bosetting, sterk tilknytning til bonde- og fiskarmiljø også for folk som bor i byene, en rimelig stor enighet om likhetsidealer, om velferdsstat. Den norske nasjonen er også prega av si historie med kamp for nasjonal sjølstendighet: 1814, 1905, 1940-45, 1972.

Arbeiderklassens nasjonalisme

Nasjonalismen er ikke klasseløs, nøytral. Og hvis vi skal se på nasjonalisme fra et klasseståsted, så meiner jeg at det gode, gamle spørsmålet: "For hvem?" er på sin plass.

Jeg meiner Aslak Fjermedal har rett når han skriver (Klassekampen 25. juni): "Mitt syn er at nasjonalisme kan deles inn i to motsette ideologiske retninger. Den retninga eg vil stø stend for kulturell sjølvkjensle og byrgskap, historisk medvit, sjølråderett og folkestyre. Dette er en universell, demokratisk ideologi i den tydinga at han gjer alle nasjonar same og like rettar ut fra prinsippet um nasjonalt likeverd. Retten til kulturell og politisk sjølvhevding tilkjem alle nasjonar, berre avgrensa av nett det, at alle andre nasjonar og hev samme retten. Alle overgrep om andre nasjonar kjem såleis i strid med denne nasjonstanken. Det er like eins viktig å byggja på ei demokratisk tolking av nasjonen som "folket" og ikkje som "makta"."

Motsetninga til denne demokratiske nasjonalismen, som Fjermedal kaller "Fridomsnasjonalisme", bygger på motsatt grunnlag. "Eigen nasjon (stat) hev større verd enn andre, og hev difor rett til å råda yver andre, til å tyna andre nasjoner politisk, militært, økonomisk og kulturelt." Denne type politikk kaller seg nasjonalisme, men karakteriseres bedre med ord som: "sjåvinisme, hegemonisme, ekspansjonisme, imperialisme". Denne "nasjonalismen" knesetter et darwinistisk nasjonssyn; "survival of the fittest nation". "Målt etter verdiane til fridomsnasjonalismen er dette ein djupt antinasjonal ideologi," skriv Fjermedal, og peker på at rådende språkbruk idag ikke skiller mellom fridomsnasjonalisme og "undertrykkingsnasjonalisme", og dermed tilslører og gjør det vanskelig for folk å gripe motsetningene.

Så langt Fjermedal. Jeg meiner han har viktige poeng. Vi kunne også kalle fridomsnasjonalismen for rød nasjonalisme, og undertrykkingsnasjonalisme for brun nasjonalisme. Den røde nasjonalismen må også inneholde begrepet proletarisk internasjonalisme: solidaritet mellom undertrykte klasser og grupper i alle land, enhetsfront mot kapitalen og imperialismen.

Nei til salg av Norge

AKP har alltid stått på prinsippet om den enkelte nasjons rett til sjøl å bestemme sin skjebne: prinsippet om nasjonal sjølråderett. Men vi har aldri sett nasjonalstaten som sådan (at hver nasjon nødvendigvis skal/bør danne sin egen stat) som noe prinsipp.

Prinsippet om nasjonal sjølråderett har etter mi meining vært ei viktig rettesnor, som har hindra oss i å havne i grøfter der en god del andre "sosialistiske" rørsler har havna: f.eks støtte til Sovjet i Afghanistan fra en del svenske radikalere, med begrunnelsen om at afghanerne var reaksjonære og sovjeterne sosialistiske ...

Når det gjelder dagens norske virkelighet og EF-kampen, meiner jeg at parolen "Forsvar den norske sjølråderetten - nei til salg av Norge" er en progressiv og riktig parole.

Sjøl om Norge er en del av den internasjonale kapitalismen, vil et EF medlemsskap frata oss (dvs det norske folk) en rekke muligheter til innflytelse på de rammene som styrer samfunnet vårt.

Sjøl om det norske borgerskapet i dag pusler på med å innføre EF-lik politikk i Norge, og EØS-avtalen hver dag den vedvarer, vikler oss tettere inn i EF-systemet - sjøl om det norske borgerskapet solgte unna både Viking Dekk og Freia sjokoladefabrikk til tross for konsesjonslovene - så står vi tross alt bedre rusta til å slåss når vi har lovene på vår side og kan bruke dette til å presse politikere på Stortinget i Oslo som er redde for taburettene sine - enn når fienden er en diffus gjeng gubber i EF-parlamentet, som til og med har lovene på sin (dvs kapitalens) side.

Klassekampen avgjør

Men lover eller ei: det som avgjør kampen er ikke lover, men styrkeforholdene mellom klassene. Det veit vi.

Et storting uten mandat til det vedtok EØS-avtalen to ganger. Sjøl så gjerne de ønsker oss inn: de hadde neppe tort å kuppe oss inn hvis det hadde stått 200.000 demonstranter fra fagforeninger, fiskarlag, kvinneorganisasjoner og bondeorganisasjoner rundt Stortinget.

Skal vi vinne EF-kampen er det slike mønstringer som må til.

Jeg tror det er viktig å tenke faser: I EF-kampen, i den antirasistiske kampen. Fase en er å vinne folk for en riktig politikk. Fase to er å finne kampformer - og å gi folk tro på at det nytter å sloss, og sjøltillit til å tro at de kan slåss, at de kan vinne, at de kan ta styringa sjøl.

I AKP har vi gode erfaringer med bøllekursbevegelsen. En bevegelse som tar sikte på å gi jenter sjøltillit til å tørre å slåss for sine rettigheter.

Jeg tror vi har mye å lære fra bøllekursbevegelsen når det gjelder kampen mot EF, kampen mot rasismen, kampen for sosialismen, Vi må jobbe for å gi folk tro på seg sjøl, sin kultur, sin egenverdi, sin styrke.

Motkrefter

Det hvite Norge lukker i dag sine grenser mot den tredje verden, og herskerne slåss for å bli en del av det hvite, kristne Europa.

Vi ser historia gjentar seg. At akkurat som norske myndigheter stengte grensene for jødene i tredveåra, slik stenger de grensene for asylsøkerne i dag.

Men det skjer også positive ting.

Denne skammelige våren, sommeren og høsten 1993, da vi så de samme gamle makthaverne med samme glatte ansikter sende unger ut av landet til og med på "selveste" 17. mai.

Da har vi også sett at det ikke bare var urett og ikke noe opprør. Nye allianser har grodd fram. Stadig flere tør se, og ser at nok er nok.

Nye allianser, merkelige allianser. Men viktige allianser. Biskoper og prester side om side med blitzere, antirasister, kommunister i kirkeasylbevegelsen.

Allianser som vi må bygge videre på, vi som ønsker et Europa som er godt å leve i for både Kari og Fatima, Ola og Abdul.

De store skillelinjene, de går ikke på om folk kaller seg sosialister eller radikale. De går på hvilken side folk stiller seg på i verdensklassekampen. Og da kan en ærlig biskop med tvilsomt kvinnesyn vise seg å være en mer pålitelig alliert enn en kynisk kvinnelig justisminister.

Som revolusjonære i et rikt land i den vestlige verden har vi en jobb å gjøre: slåss for et anna samfunn, en anna verden. Solidarisere oss med verdens fattige Slåss for det Kjersti Ericsson kaller "en virkelig ny europeisk identitet, befridd fra eurosentrisme og koloniale ambisjoner".

Og så kan vi ta med oss Jan Myrdals ord fra artikkelen "Europeisk ufellesskap" (Klassekampen 10. juli 1993):

"Det fins imidlertid også en annen sannhet enn den som sier at det er maktene, produktivkreftene, markedet og profitten som styrer. Det er den andre store sannheten, at det er menneskene selv som innenfor rammen av det som er mulig, skaper historia. Vi er ikke dømt inn i tilværelsen. Solidariteten er høyst mulig. De stadige krigene er ikke nedskrevet i den store boka der oppe i himmelen, Folkene i den tredje verden er ikke dømt til å sulte og bli utsugd. Sverige er heller ikke dømt til å bli med i maktenes Europa. (Ikke Norge heller, min anmerkning,, SH) - Men så kreves det også at vi handler bevisst, slik at vi skaper et annet samfunnssystem. Sosialisme, med andre ord. Så enkel er den andre sannheten. Og så vanskelig."


Litteratur