Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Mao Zedongs feil

ved Rolf Nilsen

Røde Fane nr 1-2, 1993


I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager. En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958, hevder artikkelforfatteren

Mao Tse-tung ble født for 100 år siden i den fattige bygda Shaoshan i Hunan-provinsen midt i det enorme Kina. Han er sannsynligvis den enkeltperson som i dette århundre har forandret verden mest. Uten ham ville det antakelig ikke vokst fram noe nytt Kina.

Mao har vært karakterisert som en mann med enkelt levesett, jordnær i vaner og humor, en som brukte enkle ord; kunnskapsrik; en idrettsmann; en dikter.

Fra årene i Yenan (baseområdet i Nord-Kina hvor kommunistpartiet oppholdt seg fra 1934 til 1947) kunne partilederen Mao ofte ses spaserende i gatene med sine lappede klær, tilsynelatende uten vakt. Han slo av en prat med folk han møtte. Dette på tross av at han var en ekstremt opptatt mann. Han ledet tross alt et raskt voksende parti med enorme oppgaver i et okkupert og borgerkrigsherjet land.

Mao la stor vekt på likhet i forholdet mellom menig og offiser. Offiserene skulle ikke, som vanlig var i Chiang Kai-tsjeks nasjonalisthær, opptre brutalt. En god offiser skulle dele de samme leveforhold som soldatene.

"Snakk høflig til bøndene, kjøp ting til anstendige priser og lever tilbake ting dere har lånt," var regler for kommunistpartiets hær. For første gang i historien hadde Kina en hær som hjalp bøndene med jordbruksarbeidet. Mao var smertelig klar over at hæren deres bare kunne operere og overleve med en overveldende støtte fra bondebefolkningen.

En av Maos viktige avvik fra den russiske revolusjonsmodellen, lå i behandlingen av de rike bøndene. Mao understreket flere ganger at terror mot disse ville drive de rett i armene på godseierne og skape enorme problemer for revolusjonen. Beslagleggelse av jorda deres kunne dessuten redusere jordbruksproduksjonen, fordi rikbøndene ofte var mer kunnskapsrike og geskjeftige enn de andre bøndene. Her står Stalins herjinger overfor "kulakkene" i skarp kontrast.

Mao sa en gang til forfatteren Han Suyin at han avskydde likvideringer. "Skån alle - unntatt de verste," skal Mao ha understreket som et grunnleggende politisk prinsipp ifølge intervjuet i boka Morgonens flod.

Hans omsorg for andre og hans beskjedenhet er også berømt. Når han ble fotografert i gruppe sto han aldri i sentrum. Ingen av de som kjente ham ville heller be ham om å innta en mer framtredende plass. Oftest sto han ute på sidene eller bak de andre. Han behandlet også sine nærmeste medarbeidere og folk han møtte på en demokratisk og eksemplarisk måte.

Mao var også dyktig på å delegere oppgaver. Kommunikasjonene i Kina var på denne tida svært dårlige. Det var svært viktig at folk lokalt, som kjente forholdene mer inngående, lærte seg til raskt og selvstendig å fatte de nødvendige beslutningene. Ledelsen sentralt konsentrerte seg i steden om de prinsipielle og langsiktige spørsmålene. På sitt beste antakelig en dynamisk blanding av plan, sammenheng og initiativ.

Mao var også kjent for sin vektlegging av å gjøre undersøkelser hos personer med direkte erfaringer og kunnskaper med saken, før han som del av den øverste ledelsen la fram sitt forslag. Mest kjent er hans undersøkelse av økonomien og eiendomsforholdene blant bøndene i hjemprovinsen.

Flere vestlige journalister som besøkte Mao, har fortalt om hans utspørrertrang og kunnskapstørst. Det hele som ofte startet som et normalt intervju, endte mot slutten med at Mao i timevis spurte de ut om forskjellige sider ved deres arbeid eller samfunn.

Igjen og igjen understreket han at man må bedømme ting utifra fakta og ikke fra uklare ideologiske fantasier.

I 1949 tok et marxistisk bondeparti over makten i Kina. De hadde omfattende politiske og militære erfaringer fra et hardt og omflakkende liv.

Men de visste lite om industri og byer.

Av den grunn måtte partiet vende seg til Sovjetunionen, som var det eneste landet med erfaringer fra sosialistisk industrireisning. Organiseringen av staten og de første femårsplanene ble da også kopier av de russiske modellene.

Koreakrigen (1950-53) gjorde forholdet mellom de to enda tettere. Russerne var som kjent sterkt engasjert på nordkoreansk side, og to tredjedeler av den kinesiske hær var i Korea. Kineserne drev med russiske våpen amerikanerne tilbake til delingslinjen. Koreakrigen var en av de blodigste etter annen verdenskrig med over 2 millioner drepte, derav mange kinesere. En av de døde var Maos sønn Mao Anying.

På mange måter kan en si at Koreakrigen endte som et nederlag for amerikanerne.

Forholdet til den mektige russiske naboen må kunne karakteriseres som svært nært også videre utover på 1950-tallet. Sovjetunionen var på mange måter eneste venn og eneste mulige forbilde i gjenoppbyggingsprosessen.

I 1956 skal Mao ha irritert seg sterkt over Khrustsjovs tale på den 20. partikongress i Moskva om Stalins feil. Mao mente at kritikken gikk alt for langt og at Khrustsjov slo bena under seg selv og den kommunistiske bevegelsens historie.

I 1957 skjøt Sovjetunionen opp Sputnik, som var den første satelitten som gikk inn i en bane rundt jorda. Det hele var en teknisk bragd av et land som vel ti år tidligere hadde vært utsatt for enorme ødeleggelser og mistet over 20 millioner innbyggere i kampen mot Hitler-Tyskland.

Mao skal ha vært ekstatisk over oppskytningen, og skal siden ha uttalt at dette beviste at kommunismen var kapitalismen overlegen.

Men Mao mislikte også sterkt den sovjetiske modellen med omfattende regjeringskomplekser, by-orientering og tendenser til sosial lagdeling. Han likte også dårlig den sovjetiske hærmodellen med rangordning og sylskarpe kommandoforhold, som Kina også hadde bygget opp ved hjelp av russiske rådgivere.

Det store spranget

Under innflytelse av disse faktorene begynte Mao å se seg om etter "en ny utviklingsmodell", som skulle være et oppgjør med den sovjetiske.

Dette hele endte med at han i 1958, i en alder av 65 år, lanserte "Det store spranget framover". Statsminister Zhou Enlai og "sjefsøkonomen" Chen Yun skal ha vært i mot denne svært drastiske og uprøvde planen.

Mao skal ha sagt: "Problemet nå er høyrefløyens konservatisme." De "konservative" hadde tatt til orde for å gi vitenskapsmenn byråkrater, teknikere, lærere etc bedre levevilkår, bedre lønn, yrkestitler og grader og flere forfremmelsesmuligheter. Mao ville isteden satse på å utvikle en "ny og revolusjonær bevissthet", og stimulere arbeidsinnsats og "sosialistisk utvikling", gjennom "massebevegelser".

Egentlig dreide det hele seg om synet på menneskets natur og hva som drev mennesket til innsats. "Hva er det som får bakeren til å stå opp klokken seks og bake brød? ... Nestekjærlighet?" hadde sosialøkonomiens far, briten Adam Smith, spurt og besvart på en overbevisende måte nesten 200 år tidligere. I dette spørsmålet var sannsynligvis de "konservative" helt enige med Adam Smith.

Ledere og intellektuelle i byene ble i stort antall sendt ut på landsbygda for å gjøre jordbruksarbeid og for å ta del i "industrialiseringen av landsbygda". Landsbyer gikk i gang med "stålproduksjon" og "eksperimenter". I tillegg ble landsbyene slått sammen til enorme "folkekommuner". Arbeidspoeng, som bygde dels på innsats, dels på sosiale vurderinger, ble innført som lønnssystem på landsbygda.

Kina skulle også unngå å slippe inn utenlandske investeringer. Det var viktigst "å stole på egne krefter". Utenom russerne fantes det faktisk på dette tidspunktet svært få utlendinger i Kina.

Da de russiske ekspertene ble kjent med hva "Det store spranget" gikk ut på, ristet de på hodet. To år senere dro de hjem.

Det hele endte med katastrofe. Rot oppsto. Desentraliseringen ble for sterk. Det statistiske apparatet brøt sammen. De statlige organene som skulle koordinere helheten i økonomien, klarte det ikke, blant annet fordi de var svekket. Arbeidsdisiplinen ble slappere. Produksjonen gikk ned. Varemangel ble et alvorlig problem og sult oppsto i flere provinser.

Ifølge Han Suyin skal 20 millioner ha dødd av sult!

Kvaliteten på stålet var dessuten svært lav. I mange tilfeller var det rett og slett ubrukbart.

"Det store spranget" var et enormt prestisjenederlag for Mao. Det var den første alvorlige feilen han hadde gjort siden han ble partileder i 1935.

Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Zhou Enlai ble de toneangivende i partiet og sørget for en tilbakevending til den økonomiske politikken fra før 1958.

Kulturrevolusjonen

Mao holdt seg fra nå i flere år mer i bakgrunnen. Men den senere "Kulturrevolusjonen" skulle vise at han på tross av fiaskoen med "Det store spranget", holdt fast ved de fleste av de politiske og økonomiske prinsippene fra denne tida.

Forut for "Kulturrevolusjonen" trappet Mao opp kritikken av "De tre store forskjellene" nemlig forskjellen mellom by og land, mellom arbeidere og bønder og mellom fysisk og mentalt arbeid. Han hevder at disse nå utgjorde viktige og alvorlige motsigelser og at forskjellene mellom dem måtte reduseres.

Av disse grunnene og som et ledd i sin maktkamp mot "de konservative" utløste han i 1966 "Den store proletariske kulturrevolusjonen" gjennom oppropet "Bombarder hovedkvarteret". Mao var da 73 år.

En viktig side ved Kulturrevolusjonen var å "omforme kinesernes tankegang i sosialistisk retning" og fjerne "elitetenkningen" i samfunnet og gi neste generasjon "revolusjonær erfaring".

Ungdommen ble oppfordret til å føre kamp mot "De fire gamle" nemlig mot gamle vaner, skikker, ideer og kultur; med det resultat at de ødela en stor del av Kinas templer og kulturskatter.

Skoletida ble nedkortet og kombinert med praktisk arbeid. Alle unge måtte ut i praktisk arbeid før de eventuelt kunne tas opp på universiteter og høyskoler, og anbefaling fra arbeidskameratene ble viktigste opptaksgrunnlag. Barn med arbeider- og bondebakgrunn ble favorisert og andre ble diskriminert. I mange tilfeller ble uegnede personer valgt ut til å ta høyere utdannelse. Dette, kombinert med generell nedgang i respekten for akademisk utdannelse, førte til at kunnskapsnivået sank.

Kunsten ble gjort "proletær". Klassiske, tradisjonelle og utenlandske verker ble ikke vist/spilt. Kunstnerne ble sendt på landet for å passe griser og amatørverk ble erklært for å være kunst.

Kina gikk inn i en sterk kulturell isolasjon i forholdet til omverdenen. Helt fram til 1978 tok en blant annet ikke imot turister, bare vennskapsgrupper.

Mange viktige og nødvendige ledere og byråkrater ble sendt på "7. mai kaderskole", også en av Maos oppfinnelser, for å gjøre jordbruksarbeid og for å studere Marx. Flere ledere ble der i årevis. Andre ble sendt til fabrikker "for å lære av arbeiderne" eller til landsbygda "for å lære av bøndene". Det var blant annet yndet å sende intellektuelle fra det kosmopolitiske Shanghai til det fjerntliggende og fattige Sinkiang.

Flere dyktige og hederlige ledere ble paradert gjennom gatene med hatter på hodene påskrevet "revisjonist". Livets innsats ble erklært null verdt. Noen ble plaget til døde, blant annet Liu Shaoqi, som siden 1949 hadde vært nummer to i partihierarkiet.

Første gang det hang et bilde av Mao på Den himmelske freds plass (et navn fra keisertida), var i 1956. Men nå under Kulturrevolusjonen dukket bildene opp overalt. Og en liten rød bok med "Maos tanker" ble sagt å skulle være "massenes kompass" for politisk handling.

Mao ble proklamert til å være: "Den store lærer, den store leder, den store øverste kommandant, den store rorsmann." Mao-kultusen nådde sant og si enorme proporsjoner.

Moskva omtalte den nye ledelsen i Peking som "et militær-byråkratisk diktatur". Hanoi reagerte hoderystende, dels fiendtlig. De var jo i krig med supermakten USA.

Kulturrevolusjonen var gudskjelov først og fremst et byfenomen. Som Kina-kjenneren Rewi Alley sa det i en bok: "Den kinesiske bonden har vennet seg til å arbeide gjennom både flom, hungersnød og krig. Han arbeidet seg også gjennom Kulturrevolusjonen."

De økonomiske og politiske konsekvensene for landet var katastrofale. Bruttonasjonalproduktet sank i årene 1966-70. I flere år ble ungdommen ikke gitt noen formell utdannelse. Tre millioner partimedlemmer ble feilaktig forfulgt. Statsbyråkratiet var blitt ydmyket og desillusjonert. Det tok årevis å lege Kulturrevolusjonens sår.

Maos feil

Senere ble Kulturrevolusjonen oppsummert slik i Resolution on CPC history, Foreign Language Press, Beijing:

"Kulturrevolusjonen, som varte fra mai 1966 til oktober 1976, var ansvarlig for det alvorligste tilbakeslag for partiet, staten og folket siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Den ble startet og ledet av kamerat Mao Zedong ..." "Kulturrevolusjonen ble definert som en kamp mot den revisjonistiske linjen og den kapitalistiske veien. Det finnes intet grunnlag for en slik definisjon ..." "Det såkalte borgerlige hovedkvarter i partiet ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping eksisterte overhodet ikke ..." "Under sosialistiske forhold eksisterer ingen økonomisk eller politisk basis for å gjennomføre en omfattende politisk revolusjon gjennom hvilken "en klasse styrter en annen klasse" ..." "Hovedansvarlig for de alvorlige venstrefeilene under Kulturrevolusjonen, feil som fikk svært stort omfang og var av lang varighet, ligger først og fremst hos kamerat Mao Zedong ..." "Kamerat Mao Zedong la vekt på å utvide klassekampen, som i et sosialistisk samfunn bare eksisterer innen for visse rammer, og holdt fram standpunktet han hadde lansert etter 1957, at motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet fortsatt var hovedmotsigelsen i vårt samfunn."

Mens Kina led seg gjennom Kulturrevolusjonen hadde Vesten hatt en betydelig økonomisk utvikling.

I Asia hadde Taiwan, Hong Kong, Singapore og Sør-Korea rast fra Kina i industriell utvikling og sosial stabilitet.

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager.

En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958.

Han var den viktigste enkeltperson i den enorme prosessen som frigjorde landet fra den utenlandske dominansen og fjernet det tilstivnede føydale godseiersystemet. Han satte landet på en ny vei mot utvikling og håp. Og han var viktigste personen i partiet under den økonomiske gjenoppbyggingen 1949-58.

Om viktigheten av å gjøre en helhetsvurdering av Mao sier partidokumentet:

"Men alt i alt var det feilene til en stor revolusjonær ... Kamerat Mao Zedong var en stor marxist og en stor proletarisk revolusjonær, en strateg og teoretiker. Det er riktig at han gjorde mange alvorlige feil under Kulturrevolusjonen, men hvis vi vurderer hans aktivitet som ett hele, utgjør hans bidrag til den kinesiske revolusjonen en klart større andel enn hans feil. Hans fortjenester er det grunnleggende; hans feil kommer i annen rekke."