Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Til hundreårsdagen for Maos fødsel

Grip dagen, grip timen!

av Pål Steigan

Røde Fane nr 1-2, 1993


Ett århundre har gått siden Mao Zedong ble født, kanskje det mest turbulente århundret i verdenshistorien. Mao satte sitt merke på dette århundret mer enn noen annen revolusjonær leder. I ett av sine dikt skriver han om noen ubetydelige insekter som drømmer om å velte kjempetreet. Mao er en slik malmfuru i skogen som hever seg skyhøyt over alle dem som enten prøver å kastrere den revolusjonære tenkninga hans og eksemplet hans, eller som prøver å trekke navnet hans ned i søla.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen viktige sider ved maoismen og legge fram noen problemer som jeg håper det går an å få en debatt om. Jeg vil ikke påstå at jeg sitter med noen endelige svar på de spørsmåla jeg tar opp, og sjøl om jeg har vært med i den norske m-l-bevegelsen fra starten, vil jeg ikke hevde at det jeg sier er et uttrykk for ei felles oppfatning i denne bevegelsen. Det hele står for min egen regning. Det får rekke. Jeg hadde gleden av å møte Mao i 1970, men den begivenheten har sjølsagt ikke gjort meg noe bedre egna til å analysere Mao enn hvem som helst ellers. Men det var en inspirasjon å oppleve hvordan revolusjonslegenden Mao valgte å prioritere en gjeng med fullstendig ukjent ungdommer fra et lite land oppunder polarsirkelen.

Det sies at Mao en gang ble bedt om å si sin mening om den franske revolusjonen i 1789. I følge anekdoten skal han ha svart: "Det er for tidlig å si." På mange måter kan vi bruke de samme ordene når vi skal oppsummere Maos livsverk, ikke fordi vi ikke er i stand til å verdsette hans historiske rolle som revolusjonær leder og teoretiker. Tvert om, han har utvilsomt meislet navnet sitt inn i menneskehetens æreshall for den rollen han spilte som leder av den største revolusjonen i historien. Grunnen til at vi likevel må vente med å gjøre ei endelig oppsummering av hans verk og praksis, er at det fortsatt er så mange fakta vi ikke kjenner og så mange gåter vi har igjen å løse når det gjelder Maos liv. Det er derfor svært bra at det i høst er tatt initiativ til et internasjonalt symposium om Maos tenkning og eksempel. Dette burde vi fortsette med, la oss si hvert femte år i tida som kommer. Maos verk er så allsidig og viktig at det fortjener en slik innsats.

Mangelfulle verker

En av hovedgrunnene til vår mangel på informasjon er det bysantinske hemmelighetskremmeriet til den kinesiske ledelsen. Den offisielle versjonen av Maos utvalgte verker starter i 1926, sju år etter grunnleggelsen av Kinas kommunistiske parti. Den første artikkelen er Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet. Det finnes en god del bootleg-versjoner av tidligere skrifter, men vi famler fortsatt i halvmørke når vi prøver å studere maoismens røtter, når vi prøver å forstå hvordan Mao utviklet seg til marxist og modnet som revolusjonær. Også i Maos levetid ble hans tidligere utvikling hyllet i veritabel usynlighetskappe. Dette får det til å virke som om han kom inn på den politiske scenen slik Afrodite oppsto fra havets bølger, som en ferdig utviklet og perfekt person. Dette får maoismen til å stå fram som et lyn fra klar himmel, som en handling fra gudene, hevet over menneskelig analyse. Dette passet dem som ønsket å skape en Mao-dyrkelse, men det passer ikke for oss som ønsker å ha en vitenskapelig, materialistisk og revolusjonær holdning til den virkelige læreren og lederen Mao Zedong. I tilfellet Marx, kjenner vi hans tidlige skrifter, vi veit hvordan han utviklet seg fra venstre-hegelianer til dialektisk materialist. Vi kan studere den innflytelsen som europeisk opplysningsfilosofi og greske tenkere har hatt på marxismen. Dette gjør oss bedre i stand til å forstå marxismen og dens rolle i dagens samfunn. Det svekker ikke den modne Marx at vi kjenner til hvordan han kom dit han kom, tvert om. For Maos del må det være utallige skrifter av ham fra åra med revolusjonær krig og anti-japansk krig som ikke er tilgjengelige for allmennheten. Fra hans siste leveår, mangler vi, offisielt, til og med en generell oversikt over hans verker etter 1956, og dem vi kjenner er sterkt redigert. På samme måte har man valgt å tilsløre mange fakta om hans arbeid og virksomhet i disse åra.

Det vi har i de fem binda med Maos utvalgte verker, er ikke helheten i Mao Zedongs tenkning, enda så store de er, bare en torso. Det er umulig å gi full honnør til hans verker før flere av dem er gjort kjent, når enn det måtte bli. Det kan kanskje provosere noen at jeg kaller Maos fremragende artikler for en torso. Men hvordan kunne vi ha blitt i stand til å forstå marxismen uten å kjenne de tidlige arbeidene til Marx, slik som hans avhandling om Epikur og Demokrit eller hans kritikk av Hegels rettsoppfatning? Hvordan hadde det vært om vi ikke hadde kjent utkastene til Marx slik som Grundrisse, eller dersom vi ikke kjente til brevene hans, slik som brevet til Kugelmann om proletariatets diktatur? En slik begrensning av kunnskapen om Marx' skrifter hadde blitt en torso.

I Maos tilfelle har vi sjølsagt noe mer enn Verker i utvalg å holde oss til. Dessuten må vi, inntil videre, i mangel av offisielle versjoner, absolutt studere piratutgaver av artikler og taler. Men det finnes mange problemer knyttet til disse utgavene, ikke minst når det gjelder kildene, men også angående tolkning og oversettelse. I Kina har det dessuten vært mange ulike fraksjoner som hadde en tendens til å sirkulere sine egne versjoner av formannens ord, ut fra sine helt egne motiver.

Jeg er ingen kjenner av klassisk kinesisk filosofi, men jeg har en sterk følelse av at Mao var det, og at han dro nytte av den kunnskapen hele livet. Han utnyttet kinesiske klassikere på samme måte som Marx tok for seg av skattkammeret til de største vestlige tenkerne. Det virker på meg som om Mao ikke bare nøyde seg med å ta marxismen-leninismen slik som den ble undervist i Europa i hans ungdom og planta den over i kinesisk jord. Det ser ut til at han foretok denne omplantinga samtidig som han kritiserte og utvikla klassisk kinesisk tenkning. På samme måte som Marx utviklet den dialektiske materialismen i kritikk av Hegel og Feuerbach, må Mao ha utviklet sin dialektikk i kritikk av Konfucius og Mencius. Når vi er fratatt muligheten til å vite hvordan han gjorde det, er vi ikke i stand til fullt ut å forstå storheten i Maos tenkning. Det vi veit er at Mao fortsatte å studere klassikerne i kinesisk filosofi og litteratur helt til sine siste år. Under kulturrevolusjonen refererte han ofte til klassiske verker som Vannkanten, Drømmen om det røde rommet, Pilgrimsreise mot vest og han siterte ofte militærteoretikeren Sun Tzu.

Bondespørsmålet

Mitt første møte med skriftene til Marx og Mao fant sted på midten av 1960-tallet. Feuerbach-tesene til Marx ble innledninga til at jeg begynte å definere meg som marxist. Jeg likte særlig det stedet der han understreker at mennesket bare kan lære seg å skille mellom riktige og uriktige teorier gjennom praksis. Av dette følger naturligvis at enhver teori, også marxismen, gang på gang må settes på prøve i praksis. Mitt første møte med Maos skrifter var da jeg ei natt i 1965 leste Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan. For meg hadde denne artikkelen noe av den samme jordskjelvaktige virkninga som Feuerbach-tesene. Hunan-rapporten kan sammenfattes i spørsmålet: Hvilken side står du på - revolusjon eller kontrarevolusjon? Når Marx i den ellevte Feuerbach-tesa sier at "Filosofene har bare tolket verden på forskjellige måter, det det dreier seg om er å forandre den", så kan det leses som et forord til Hunan-rapporten. Hvis vi skal driste oss til å sammenfatte Maos liv og arbeid i en setning, så ville jeg satse på å gjøre det i tråd med Hunan-rapportens budskap: Det er rettferdig å gjøre revolusjon! Hunan-rapporten inneholder også en meget skarp polemikk mot dogmatikerne i Kinas kommunistiske parti og i Komintern. Blant dem som forsto lite av de særegne forholda i Kina, ble bondeopprøret oppfattet som noe "uproletarisk" og "ureint". I sin rapport retter Mao polemikken mot høyrefløya i Goumindang, men i virkeligheten var det vel så mye en polemikk mot hovedstrømmen i KKPs daværende sentralkomite og mot hovedkvarteret i Moskva. Mao ble til og med diskreditert i sitt eget parti for sin holdning til bondebevegelsen og for sin strategi med å omringe byene fra landsbygda. Høyrefløya i partiet var mot bondebevegelsen og brukte dogmatiske argumenter mot den. Derimot var de fulle av illusjoner om det nasjonale borgerskapet. Dette førte til katastrofen i 1927, da store deler av partiet ble massakrert. Ultra-venstre-folkene var også mot bondebevegelsen og ville gjennomføre et opprør med utgangspunkt i byene etter europeisk stil. Dette førte partiet inn i enda en katastrofe, den hvite terroren i 1934, da partiet ble fullstendig utslettet i viktige områder av landet.

Maos linje for bondebevegelsen ble ikke offisiell partilinje før på Tsunyi-møtet i januar 1935, under Den lange marsjen. Her tok Mao over vervet som partiformann og beholdt det til sin død i 1976. Det dramatiske tiåret som førte fram til dette historiske møtet, fyller bare 150 sider i Maos verker. Det sier seg sjøl at dette ikke gir full kredit til den voldsomme ideologiske, politiske og militære kampen som endte med at Kinas kommunistiske parti godtok Maos analyser.

På kinesisk grunn

Det Mao gjorde i det tiåret, og som er destillert ned til de 150 sidene, var intet mindre enn epokegjørende. Han gjennomførte en marxistisk analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, slik de var på det tidspunktet. I denne analysen viser han det revolusjonære potensialet som fantes blant fattigbøndene og de lavere middelbøndene. Han forsto og forklarte den halvkoloniale og halvføydale karakteren til det kinesiske samfunnet og hvilken konsekvens dette måtte ha for den revolusjonære strategien. Dermed forsto han også den tosidige karakteren til det nasjonale borgerskapet og la grunnen for teorien om den nydemokratiske revolusjonen og den revolusjonære enhetsfronten. Denne nyutviklinga av marxismen på kinesisk grunn, ble ikke gjennomført i noe elfenbeinstårn eller noe studerkammer, men prøvd ut i tiår med væpna revolusjonær kamp. Mao viste verden at den dogmatiske Moskva-skolen tok feil.

Dette var den første fasen i utviklinga av et helt nytt konsept i marxismen, nemlig teorien om den nydemokratiske revolusjonen. Den var basert på Lenins lære om imperialismen og om det nasjonale spørsmålet i den imperialistiske epoken. Til en viss grad var den også basert på Stalins skrifter om de samme spørsmåla. Men det er ingen tvil om at det var Mao som utviklet marxismen på dette området til et kvalitativt nytt og høyere nivå. Dette var grunnlaget for seieren i den kinesiske revolusjonen og den har inspirert hundretalls millioner mennesker over hele verden til å kjempe for revolusjon under halvføydale og halvkoloniale forhold.

I denne prosessen utviklet også Mao det som har blitt kalt masselinja, den grunnleggende respekten for vanlige arbeidende mennesker, så totalt motsatt av den klassiske konfusianske tenkninga, så helt annerledes enn den forakten for arbeidsfolk som det kinesiske embetsverket sto for. Helt motsatt av kinesiske intellektuelle tradisjoner, men ikke uten kinesiske forbilder, erklærte han at den vanlige analfabetiske fattigbonden hadde noe å lære de intellektuelle og kadrene. Eller som Marx sier i Feuerbach-tesene: "Menneskene forandrer omgivelsene og underviseren trenger sjøl undervisning ..."

Militærteori

Mao kan også regnes som en av de helt store tenkerne innafor militærteorien. Han siteres på linje med von Clausewitz og Sun Tzu, og han utviklet et helt militærteoretisk system som var fullt integrert med hans filosofiske og ideologiske prinsipper for øvrig. Ikke siden Friedrich Engels hadde noen ledende marxist hatt en så grundig forståelse for revolusjonær krigføring, og Mao er på dette området utvilsomt større enn Engels på grunn av sin langvarige og langt mer sammensatte erfaring fra revolusjonær krigføring I likhet med von Clausewitz forstår Mao krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler. Derfor lot han aldri geværet kontrollere partiet, han sørget alltid for at det var hæren som tjente partiets politiske mål. Der von Clausewitz baserer hele sin tenkning på overklassegeneralens disposisjoner, tar Mao utgangspunkt i en hær som springer ut av folket og som hele tida lever i et nært politisk forhold til folket. Derfor forklarte han om igjen og om igjen nødvendigheten av at hæren skulle tjene folket, aldri krenke folkets interesser og drive politisk arbeid. På denne og en rekke andre måter gjennomførte han et fullstendig brudd med den århundregamle kinesiske tradisjonen med omstreifende opprørsflokker og lokale krigsherrer.

Medlemmer og ledere i Kinas kommunistiske parti og deres rådgivere i Komintern ikke bare undervurderte bondebevegelsens revolusjonære karakter, men de gjorde også alvorlige feil i hele analysen av det kinesiske samfunnet. De skjønte ikke den dobbelte karakteren til den nasjonale borgerskapet og derfor hadde de på ett tidspunkt store illusjoner om denne klassen, mens de seinere fornektet dens positive sider fullstendig. Sjøl om Mao aldri sa det offisielt, er det ingen tvil om at ultravenstrefeila til Li Li-san var sterkt inspirert av venstrefeila på Kominterns 6. kongress i 1929, akkurat som høyrefeila som førte opp til tragedien i 1927 også hadde blitt inspirert fra senteret i Moskva. (Et medlem av sentralkomiteen i KKP fortalte meg i 1970 at "hvis vi hadde fulgt Stalins råd, ville Kina aldri ha blitt frigjort". Sjølsagt sa Mao aldri noe slikt sjøl, men han var mer enn klar over at hans linje var i konflikt med Moskva.) Mao trakk også to andre lærdommer av denne debatten.

En slik lærdom var forståelsen av at revolusjonen i Kina var noe som det kinesiske folket sjøl måtte gjennomføre i samsvar med de konkrete vilkåra i Kina. Han var altfor mye strateg og statsmann til å bryte åpenlyst med Moskva, men etter 1935 lot han Moskva aldri diktere kinesisk strategi. Mao falt derfor heller aldri for fristelsen til å opprette et kinesisk senter for å diktere andre. Under kulturrevolusjonen var det mange utenlandske partier som spurte om ikke Kina kunne ta ledelsen i å skape en ny internasjonale. Noen partier gikk til og med så langt at de erklærte at Mao er også vår formann, Dette var opplagt i strid med grunnelementer i Maos tenkning. Om igjen og om igjen sa han til utenlandske gjester: "Glem det dere har sett i Kina, dra hjem og gjør revolusjon i samsvar med forholda i deres egne land."

Dette var ingen falsk beskjedenhet fra Maos side, men heller en kortfatta sammenfatning av dyrekjøpte erfaringer som det kinesiske kommunistpartiet sjøl hadde gjort. Denne holdninga henger også nøye sammen med Maos dialektikk og det han lærer oss om det særegne i motsigelsen.

Dialektikken

For det andre forsto Mao at feiltakelsene til høyre- og venstreopportunistene også var en filosofisk feiltakelse. Han kunne spore disse feila tilbake til metafysiske holdninger i analysen av sosiale forhold. Denne metafysikken var veldig utbredt på den tida, og det viktigste arnestedet for metafysikken var det sovjetiske kommunistpartiet. Mekanisk materialisme og metafysikk kan derfra spores videre tilbake til det tyske partiet, det som en gang var det ledende partiet i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Mange av feila til Stalin stammet fra en grunn forståelse av den dialektiske materialismen, for eksempel hans monolittiske oppfatning av de indre forholda i partiet og hans mekaniske undervurdering av den subjektive sida i kampen for sosial forandring. Mao rettet formelt ikke sitt angrep mot Stalin, men rettet seg i stedet mot Deborin da han skreiv sitt store filosofiske verk Om motsigelsen. "Den metafysiske eller vulgær-evolusjonistiske verdensoppfatninga," sier Mao, "betrakter tingene som isolerte, statiske og ensidige ... Følgelig kan de verken forklare tingenes mangesidige karakter eller hvordan en ting utvikler seg til noe helt annet." Så går han inn i den mest levende, mest pedagogiske og mest presise forklaring av marxistisk dialektikk som noen gang er presentert. Denne pamfletten aleine gjør ham til en av de mest stringente dialektiske filosofer gjennom alle tider. Mao fører videre dialektikken til Heraklit, Wei Cheng, Hegel, sammenfatter skriftene til Marx, Engels og Lenin om dette emnet og tilfører egne kvaliteter. Og han forbinder dette direkte til revolusjonær praksis. Det er bare gjennom å forstå den motsigelsesfylte karakteren til det nasjonale borgerskapet i land av denne typen at kommunister kan utarbeide en dobbelt taktikk med å kjempe mot dette borgerskapet på noen områder og forene seg med det på andre områder. Det måtte en stor dialektiker som Mao til for å foreslå en enhetsfront med det kinesiske folkets slakter, Chiang Kai-shek, på akkurat det rette tidspunktet. Mao forsto helt klart at hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet hadde skiftet gjennom den japanske imperialismens angrep. På samme måte så han noen år seinere at hovedmotsigelsen igjen skiftet, da Goumindang igjen ble imperialismens viktigste støttepunkt i Kina.

Maos lære om enhetsfronten er like briljant som hans lære om bondespørsmålet. Den ble utarbeidet omtrent på samme tid som Dimitrov skrev sine viktige artikler om enhetsfronten, men kvalitativt gikk Mao mye djupere. Mao faller aldri for fristelsen til å undervurdere den negative sida til det nasjonale borgerskapet og han gir aldri noen prinsippielle konsesjoner som kunne ha svekket den strategiske posisjonen til venstresida i framtida, når den åpne kampen mot høyresida igjen ville dominere den politiske scenen. Istedet klargjør han at det dreier seg om klassegrunnlaget for enhet i en spesiell epoke og gjør det dermed mulig å forstå begrensningene for denne enheten i tida som skulle komme.

Yenan-talene

Min personlige favoritt blant Maos skrifter har alltid vært Om motsigelsen, men vi har hans egne ord for at han betraktet den andre Yenan-forelesninga, Om praksis, som sin viktigste. Den bærer undertittelen "Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling", og det er typisk for Mao at han foretrakk den. Hans dialektikk var aldri beregnet på elfenbeinstårnet, den var alltid retta inn på revolusjonær praksis. Med åpenbar fryd siterer han Lenin med klar adresse til partiets dogmatikere: "Praksis er høyere enn (teoretisk) kunnskap," siteret Mao og fortsetter "for den er ikke bare allmenngyldig, men har også umiddelbar gyldighet." Mao framhever to særtrekk ved den marxistiske dialektiske materialismen: "Det ene er dens klassekarakter: den erkjenner åpent at den dialektiske materialismen står i proletariatets tjeneste. Det andre er dens innretning på praksis: den understreker teoriens avhengighet av praksis, understreker at teorien er grunnlagt på praksis og at den i sin tur skal tjene praksis." Dette er marxismen som revolusjonens vitenskap, forklart på en måte som også fattigbøndene kunne forstå, men uten dermed å bli svekket i vitenskapelig kvalitet.

Om praksis er levende marxisme. Akkurat som Marx i Feuerbach-tesene, setter også Mao praksis som kriteriet på sannhet. Denne vitenskapelige holdninga gjør Mao i stand til å analysere alle forhold, inklusive partiets politikk, med samme materialistiske grunnholdning. Dette er det motsatte av den sterile og dogmatiske "marxismen", som ble undervist i Moskva på den tida. Hvis Mao og det kinesiske partiet hadde holdt seg til holdninga fra Om praksis i forhold til f.eks "Det store spranget framover" i slutten av femtiåra, kunne mange ting ha sett annerledes ut i dag. Om praksis motsier den borgerlige påstanden om at marxismen er dialektisk til alt, unntatt seg sjøl. Denne brosjyra forteller oss at ingenting, ikke en gang marxismen eller kommunismen, er hevet over det praktiske livets strenge prøve. På denne måten skiller Maos tenkning seg fullstendig fra den hvitvaskende, forskjønnende statsideologien, kalt marxisme i sosialistiske og såkalt sosialistiske land. Den er et kraftig redskap til å oppsummere de positive og negative lærdommene med sosialisme og kommunisme gjennom det siste hundreåret og den er også et sterkt våpen mot den voldsomme anti-sosialistiske kampanjen som gjennomføres av det imperialistiske borgerskapet i dag.

Nydemokratiet

Det andre og tredje bindet i Maos Verker i utvalg dekker tida fra 1937 til 1945, det er åra med den anti-japanske krigen. De er meget innholdsrike og her videreutvikler Mao sine teorier om revolusjonær krig, om klasseanalyse i Kina, om enhetsfronten og mange andre spørsmål. Her utvikler han teorien om nydemokratiet i dybden og bredden. Vi må huske at Mao i disse åra ikke bare var partiformann og leder av den anti-japanske krigen. Han var også statsmann og ledet økonomisk og politisk arbeid i de frigjorte områdene. Fra 1927 og fram til den endelige seieren i 1949 eksisterte det hele tida rød politisk makt i Kina, og Mao sto hele tida sentralt i denne røde statsmakta. På denne måten ble kommunistenes ideer om et nytt Kina prøvd ut i praksis, mange år før de ble satt ut i livet i nasjonal skala. Mao og partiet hadde erfaringer i finanspolitikk, handel, produksjon, skattepolitikk og så videre, og partiet kjente til forholdet mellom økonomiske virkemidler og klasseforhold. Vi finner disse erfaringene systematisert i den epokegjørende artikkelen Om nydemokratiet fra desember 1939 og seinere i Om koalisjonsregjeringa fra april 1945. Her finner vi fullt utvikla et nytt begrep innen marxismen, et begrep som bygger på de spesielle klasseforholda i et halvkolonialt og halvføydalt land og som omfatter et program for nasjonal, demokratisk revolusjon under slike forhold. Denne revolusjonen er en fortsettelse av den borgerlige revolusjonen, men står nå under ledelse av arbeiderklassen.

Krigen

KKPs teoretiske og praktiske erfaringer fra de frigjorte områdene, gjorde mange ting lettere etter frigjøringa. Da for eksempel borgerskapet forsøkte å spekulere i matmangelen rett etter revolusjonen, brukte partiet økonomiske mottiltak mot dem i stedet for politiske. Dette brakte toneangivende deler av borgerskapet til randen av konkurs, slik at de så seg nødt til å vende seg til kommunistpartiet for å unngå sammenbrudd. En stor del av det nasjonale borgerskapet ble vunnet over, kjøpt opp eller overtalt til å slutte seg til enhetsfronten etter 1949. Dette var langt mer dyktig taktikk enn noe proletarisk parti før KKP hadde vært i stand til å gjennomføre, og grunnlaget for den var partiets rike erfaringer og de høyt utvikla teoriene til Mao. Igjen var det Maos dialektiske materialisme som spilte nøkkelrollen, for uten en grundig analyse av og raffinert utnyttelse av motsigelsene, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre denne politikken. Det er et raffinement og en enkelhet i KKPs politikk i denne perioden der man gjenkjenner mesterverket.

Maos verker fra åra med anti-japansk krig inneholdt også andre perler, som for eksempel artikkelen Om KKPs rolle i den nasjonale krigen fra 1938 og Den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti fra 1939, som begge fortsatt kan studeres som lærebøker i partibygging. Vi finner den klassiske Talen på Yenan-forumet om litteratur og kunst og briljante småtekster som Tjen folket og Den dumme gamle mannen som flyttet fjellene, som alle sammen handler om klassestandpunktet og det å tjene folket. De er en forfriskende tilbakevisning av halvhjertethet og karrierisme, og særlig når vi leser dem på bakgrunn av åttitallets jappetid.

Det fjerde bindet i Maos Verker i utvalg dekker perioden med den tredje revolusjonære borgerkrigen, fra seieren over Japan til seieren over Chiang Kai-shek. Bare en av disse artiklene er så lang som 20 sider, flertallet av dem er bare et par sider lange. De er antakelig typiske for de fire, fem åra med intense kamper. Det er ei tid for alt, som Predikeren sier. Og for Mao var det ei tid for korte retningslinjer for den revolusjonære kampen og ikke for djuptgripende studier. Sjøl om artiklene er korte, fører de videre og utdyper Maos tidligere artikler. I disse åra perfeksjonerte han sin militære strategi og taktikk. Samtidig skiftet kampen fra fasen med enhetsfront mot Japan til revolusjonær kamp om statsmakta. Teorier om klasseanalyse, jordreform, partibygging og massearbeid ble utvikla i denne prosessen. I Om folkets demokratiske diktatur oppsummerer Mao partiets 28 årige historie siden stiftelsen i 1921 og utvikler de prinsippene som skulle bli den politiske basisen for det nye Kina, eller med Maos ord: "For å oppsummere våre erfaringer og konsentrere det hele til ett punkt: det er folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og grunnlagt på arbeider-bonde-alliansen."

Det femte bindet

I mange år sluttet Maos Verker i utvalg der, i 1949, med sjølve seieren. Enkeltstående viktige artikler fra seinere tidspunkter ble riktignok publisert, og blant de mest framstående av dem var: Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Tale på KKPs nasjonale propagandakonferanse og ikke å forglemme, den korte, men presise artikkelen Hvor kommer de riktige tankene fra? Sammen med noen av hans instrukser for jordreformbevegelsen i første halvdel av femtiåra, ble de gitt ut i en utgave kalt Selected Readings i 1965, på norsk kalte vi den "Store Røde" og ga den ut med hvitt omslag på Oktober. Dette var den siste offisielle samlinga av Maos verker etter 1949 helt til femte bind, i Hua Guofengs utgave kom i 1977. Tjue år med sosialistisk oppbygging, komplisert klassekamp, seire og nederlag, Det store spranget, Kulturrevolusjonen og splittelsen med Sovjet, alt dette var i mange år offisielt representert med mindre enn 100 sider fra Mao Zedong sjøl. Og disse åra var nettopp de åra da han oppnådde ble verdensberømt som en stor læremester og en marxist-leninistisk klassiker. Av denne grunn er mye av Maos arbeid i denne uhyre viktige perioden fortsatt lite kjent. I Kina var sjølsagt utgivelse av Maos verker et uhyre delikat spørsmål for partiet, for det omfatta de mest sentrale og problematiske stridsspørsmåla i partiet. Ikke før Maos død, da Hua hadde arrestert "firerbanden" og før rehabiliteringa av Deng Xiaoping, var det mulig å utgi femte bind av Maos verker. Utvalget og redigeringa må i seg sjøl ha vært stappfullt av konflikter, og så seint som i 1977 ble ikke Maos verker ført lenger fram enn til 1957. 18 år av Maos politiske liv var fortsatt ikke representert, og de er det fortsatt i 1993!

Dette betyr sjølsagt ikke at Mao ikke var aktiv i disse åra. De siste par åra av hans liv må vi gå ut fra at han var meget sjuk og at hans teoretiske produksjon kan ha stoppet helt opp. Men vi veit at han var ytterst aktiv og gjorde noe av sine viktigste videreutvikling av marxismen-leninismen i akkurat disse åra. Da jeg besøkte Kina første gang i 1970 var det helt tydelig at partiet diskuterte en del Mao-kommentarer til den politiske økonomien. Av kommentarer vi hørte, skjønte vi at dette dreide seg om oppsummering av de sovjetiske erfaringene og de sovjetiske lærebøkene i politisk økonomi. Dette kan ha dreid seg om den samme Critique of Soviet Economics som ble utgitt av Monthly Review i 1977. Kritikken dreier seg om den sovjetiske læreboka i politisk økonomi og om Stalins brosjyre om politisk økonomi. Den er veldig velskrevet og den reiser en hel serie med viktige spørsmål knytta til den sosialistiske oppbygginga, spørsmål som vi også absolutt må fortsette å diskutere, nå og i framtida.

Vi veit også at han hadde noen av sine største tilbakeslag og gjorde noen av sine alvorligste feil nettopp i disse åra. Og alt vi har for å studere denne rike erfaringa og viktige teoretiske diskusjonen er piratutgaver, enkeltstående sitater, korte instrukser og annenhånds, ja til og med tredjehånds referanser. Dette åpner en altfor stor del av Maos politiske arbeid for alle former for spekulasjoner og tolkninger. Og med dagens kapitalistvandrere ved makta er våre utsikter til å få større klarhet på kort sikt nokså bleike. I forbindelse med hundreårsjubileet for Maos fødsel, synes jeg det er på sin plass at vi krever at skriftene hans blir offentliggjort. Det ville være en forbrytelse om kinesiske myndigheter fortsatt skulle holde Maos verk tilbake.

Klassekamp under sosialismen

Uansett, sjøl om det er mange dunkle punkter og mange forhold som ligger i mørke når det gjelder tida etter 1949, så kjenner vi hovedtendensen. Og hovedtendensen var at Mao i teori og praksis drev et utrettelig arbeid for å sikre fruktene av revolusjonen for å bygge sosialismen og hindre gjenopprettelse av kapitalismen. Mens det sovjetiske partiet og også Stalin sjøl, hadde snakket om at klassekampen var i ferd med å dø ut under sosialismen, beviste Mao i teori og praksis at den sosiale, økonomiske og politiske basisen for klassekampen ville fortsette å eksistere i lang tid, sjøl etter den formelle statlige ekspropriasjonen av den borgerlige privateiendommen. Og han pekte særlig på, til stor misnøye fra bestemte kretser i partiet, at partiet sjøl og det sosialistiske statsapparatet ville være drivhus for å drive fram kimene til et nytt borgerskap. Dette var Maos store teoretiske fortjeneste, i det han utviklet Marx og Lenins lære om proletariatets diktatur, den dialektiske materialismen og teoriene om sosialismen.

Mao gikk også dypt inn i spørsmålet om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold og så mye klarere enn noen annen behovet for å bruke den aktive, politiske sida i samfunnet som en drivkraft i utviklinga av produktivkreftene. Dette er fortsatt et spørsmål som kan høyne temperaturen mellom marxist-leninister. Mitt personlige syn er at Mao hadde grunnleggende rett i å føre klassekamp for å utvikle produktivkreftene, den materielle basisen for samfunnet. Han hadde også grunnleggende rett da han kritiserte dem som påsto at utviklinga av produktivkreftene automatisk ville fremme den politiske utviklinga framover mot kommunismen. Han forsto bedre enn noen annen at det sosialistiske samfunnet er et klassesamfunn fullt av kimer til kapitalisme. Overlatt til seg sjøl vil disse kimene ganske fort utvikle seg til fullvoksne kapitalistiske klasseforhold, slik som de siste ti-tolv åra av kinesisk historie har bevist med all ønskelig tydelighet.

Feil i Maos navn

Derimot er jeg sikker på at det i Maos navn ble begått alvorlige feil når det gjaldt å undervurdere problemene med utvikling av den materielle basisen som en forutsetning for å bygge ned klasseforskjellene. Det finnes et vell av eksempler på slike feil i dokumentene fra kulturrevolusjonen, men det er ikke klart i hvor stor grad Mao sjøl kan holdes ansvarlig for dem. Et typisk eksempel på subjektivisme finner vi i hoveddokumentet for igangsettinga av kulturrevolusjonen, nemlig sentralkomiteens 16 punkts resolusjon fra 1966, der ett av kriteriene for å tilhøre borgerskapet var at man reiste tvil om Det store spranget. Å gjøre klassetilhørighet til et politisk spørsmål og til og med trekke opp skillet mellom hovedklassene etter hvordan man ville oppsummere meget problematiske begivenheter i partiets nære historie, er helt åpenlyst i strid med marxistisk materialisme. Og blant følgene av slike alvorlige feil må nødvendigvis bli vilkårlighet og alvorlige feil i behandlinga av motsigelser i folket, og dermed en kraftig undergraving av det sosialistiske demokratiet og partidemokratiet osv. På grunn av den rådende uklarheten om hvor Mao sto i forhold til mye av det som skjedde i denne perioden, er vi ute av stand til å reinvaske ham for enhver form for ansvar for slike feil. Det vi kan bevise er at slik subjektivisme står i motsetning til de av Maos verker vi kan studere, slik som Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Om de ti viktigste forholda og Om motsigelsen, for å nevne noen få.

Det virker også åpenbart at Mao må bære noe av ansvaret for de alvorlige feila som ble begått under Det store spranget. For meg er det fortsatt en gåte hvordan mesteren bak slike verker som Om praksis og Hvor kommer de riktige tankene fra? kunne avvike så alvorlig fra materialismen som partiledelsen i KKP må ha gjort under Det store spranget. Så seint som i 1956 kritiserte Mao Stalin for å tyne bøndene ved å akkumulere for mye til tungindustrien på bøndenes bekostning. Han kritiserte ensidigheten i det sovjetiske industrialiseringsprogrammet, slik som han særlig behandler det i Om de ti viktigste forholda: "Deres (de sovjetiske ledernes, min merknad, PS) ensidige vektlegging på tungindustrien på bekostning av jordbruk og lettindustri førte til varemangel på markedet og en ustabil valuta." Bare to år etter disse kloke orda vedtok sentralkomiteen, med Mao i spissen, å gi grønt lys for den mest ensidige kampanjen i den sosialistiske oppbyggingas historie, nemlig Det store spranget. I følge noen beretninger ble mer enn 60 millioner bønder beordret til å forlate markene, og det midt under innhøstinga, for å hogge trær for å skaffe brensel til tungindustrien. Dette var ikke noe annet enn en massiv og vilkårlig verdioverføring fra jordbruket til tungindustrien. Hele kampanjen var ikke noe mindre enn en katastrofe som førte til sult, matmangel og økologiske forstyrrelser i stor målestokk. Den var et hardt slag mot partiets og til og med Maos prestisje. Og når disse feila ble kritisert innad i partiet, av slike folk som partiveteranen Peng Teh-huai, maktet ikke Mao å følge sin egen lære om "bebreid ikke taleren, men ta hans kritikk som en advarsel". I stedet for å rette på feila gikk Mao og partiet til frontalangrep på Peng. Resultatet ble ytterst skadelig for demokratiet både i partiet og i samfunnet, skadelig for alt som het vitenskapelige metoder for ledelse og for sosialismen sak i Kina.

Klikkene til Lin Biao og Jiang Jing nådde makt og berømmelse under Maos beskyttelse. Han kan ikke lastes for deres alvorlige feil og langt mindre for deres forbrytelser, men det er helt opplagt at han lot dem gå veldig langt i deres forsøk på å erstatte maoismens dialektiske materialisme med sin egen subjektivisme og idealisme. Hvorfor? Utvikla Mao sjøl en tendens i retning idealisme på sine eldre dager, slik at hans vanlige årvåkenhet mot ventreopportunisme ble sløvet? Eller så han på disse klikkene som mindre onder i forhold til partiets høyrefløy? Mangelen på førstehånds materiale og verifiserbar dokumentasjon om Maos posisjoner i disse sakene hindrer meg i å konkludere.

Ingen halvgud

Mao var ingen helgen eller noen halvgud, slik den avskyelige persondyrkelsen rundt ham ville ha det til. Han var et menneske av kjøtt og blod, med sine tvil, sine fordommer og sine feil. Men som revolusjonær leder var han en gigant, den største i moderne historie. Hans liv og virke var en enhet, og kjernen i denne enheten var at han viet seg til kampen for å frigjøre menneskeheten fra all undertrykking og utbytting. Hans hjerte og hans tanker var hos det arbeidende folket, hos de navnløse millionmassene, hos arbeidere og undertrykte folk over hele verden. Han etterlot dem en stor arv, sitt arbeid, sine verker, sine teorier og sitt revolusjonære eksempel. Når han gjorde feil, slik alle mennesker gjør, gjorde han dem ut fra sitt ønske om å tjene folket. Han prøvde energisk å hindre at Kinas kommunistiske parti skulle degenerere til en ny borgerlig maktmaskin. Han lyktes ikke, men det var ikke hans feil. Det kinesiske folket er nesten en firedel av menneskeheten. Å lede et så stort folk til frigjøring og sosialistisk oppbygging er en så stor bragd at den vil stå fram for alle tider. Det får være opp til framtidige generasjoner å fullføre de oppgavene Mao hadde satt seg, å utvikle et samfunn uten klasser og klasseundertrykking.

På tross av alt jeg har sagt om mangelen på materiale om Maos arbeid etter frigjøringa, veit vi nok til å slå fast at han utvikla marxismen-leninismen på mange områder også i denne perioden, samtidig som han etterlot oss en del gåter og problemer som vi må løse.

I Maos ånd

Han utvikla en teori om det sosialistiske samfunnet som et overgangssamfunn som bærer fødselsmerker etter kapitalismen, slik som den fortsatte eksistensen av klasser og klassekamp, et statsapparat, et marked osv. Han utviklet en teori om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, sjøl om han ikke konkluderte sine arbeider på dette området. Han utviklet analysen av motsigelsene i det sosialistiske samfunnet, men han konkluderte ikke diskusjonen om hvordan en skulle begrense de kapitalistiske trekka i samfunnet uten å slå over i voluntarisme og subjektivisme. Han var den første marxisten i historia som kritiserte den sovjetiske moderne revisjonismen, men han lyktes ikke, så langt vi kjenner til å klarlegge årsakene til degenereringa av sosialismen i Sovjet eller Kina. Den kritikken av sovjetsamfunnet som vi finner i Den store polemikken er ganske grunn og kan neppe ha vært skrevet av Mao. Han var den første som omtalte den sovjetiske sosialimperialismen, men han lyktes ikke i å vise nøyaktig hvordan denne sosialimperialismen utviklet seg.

For å være gode elever av Mao, må vi holde oss til hans standpunkt og metode, vi må fortsette å studere, arbeide og kjempe i hans ånd. Det vil si at vi bør, akkurat som Mao gjorde, bruke de grunnleggende prinsippene i marxismen til å analysere vår egen tid og våre egne land, ikke ved mekanisk å overføre det ene eller andre elementet fra den kinesiske erfaringa. Mao hadde aldri respekt for de "sanne bolsjevikene" som kom tilbake fra studier i Moskva med revolusjonens "sanne evangelium" uten å ta hensyn til de konkrete forholda i Kina. Vi bør lære av Maos revolusjonære teorier gjennom å fortsette og utdype vår forståelse av dagens samfunn gjennom konkrete studier av de konkrete forholda. Slike studier må i Maos ånd, alltid forbindes nært med revolusjonær praksis. Våre anstrengelser for å studere Maos lære og de kinesiske erfaringene må gå hånd i hånd med våre forsøk på å utvikle maoismen slik at den kan svare på det 21. århundrets utfordringer. Det har vært voldsomme forandringer i verden, som omfatter den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen, ei stadig mer alvorlig økologisk krise, finanskapitalens erobring av stadig større deler av verden, forandringer i klasseforholda i de fleste land, sovjetimperiets sammenbrudd, de kapitalistiske reformene i Kina osv. For å være virkelige elever av Mao må vi analysere alt dette grundig og fortsette å utvikle maoismen, uten dermed å avvike til reformisme eller revisjonisme.

Med ei slik holdning vil vi finne enorme inspirasjon i Maos verker. Men hvis vi behandler hans verker som et evangelium, som en hellig skrift, da vil maoismen stagnere og bli moden for et monter i et historisk museum. Ei slik holdning ville bryte med hele kjerna i maoismen.