Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Alternativ sosialismevisjon

av Tollef Hovig

Røde Fane nr 1, 1992


Det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert. Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi.

Jeg har i en tidligere artikkel i Røde Fane kritisert det jeg har kalt mlm-bevegelsens politiske økonomi. Det har desverre ennå ikke vært noen som har sett seg anledning til å kommentere denne kritikken. For det første hevder jeg at mlm-visjonens politiske økonomi er til forveksling lik den tradisjonelle øst-europeiske. Den baserer seg på de samme grunnsetningene og til og med mange av de samme lærebøkene. NKP baserer sin politiske økonomi på nøyaktig den samme tradisjonen. Se f.eks. Hans I Kleven: Krisen og arbeidsløshet, hvorfor? (Falken forlag 1984), hvor han gir en framstilling av denne visjonen som på mange måten er bedre enn det mlm-visjonens fanebærere klarte i sin tid. Så sier mange til meg at AKP slett ikke sverger til noen politisk økonomi. Det hevder jeg er feil, og hvis det hadde vært sant hadde det vært ennå verre.

AKP publiserte i tiden fra 1973-83 mye materiale om politisk økonomi, både programmatisk i forskjellige former, og gjennom studiesirkler som presenterte partiets politikk. Rett skal være rett, de siste 7-8 årene har lite vært gjort på dette feltet, men det betyr ikke at det er tatt noe oppgjør med det man har stått for tidligere, eller at det liksom bare er glemt. Så AKPs oppfatning av den politiske økonomi står fast, og er ganske lett tilgjengelig for alle som er interessert.

Hvorfor hadde det vært mye verre for partiet AKP om det ikke hadde hatt noen oppfatning av den politiske økonomien?

Jo, fordi hvis man, som partiet gjør, kaller seg marxistisk og kommunistisk, forutsetter det en teori om sosialisme og kommunisme, og forskjellen på Marx og andre av datidens teoretikere var den samme som vi ser mye av i dag; stikkordet er den vitenskapelige sosialismen. Et av de viktige kjennetegnene ved marxismen er at ideer om sosialisme springer ut av den politiske økonomien, i og med at sosialismen er en samfunnsformasjon som springer ut av en ferdig utviklet kapitalisme. Det er hvordan man ser på det kapitalistiske samfunns økonomiske totalprosess, som bestemmer hvordan man ser på den vitenskapelige sosialismen og dens muligheter. Motstykket dengang som nå, var dem som ble kalt utopister, som bygde seg framtidsvisjoner ut i fra forskjellige andre slags teorier og virkelighetsoppfatninger. Så hadde ikke AKP hatt noen oppfatning om den politiske økonomien, måtte de følgelig vært utopister, som det for så vidt fins mange avskygninger av i Norge.

SUKP(b) umulig

I den tidligere artikkelen i Røde Fane begrunner jeg nærmere at den politiske økonomiske tradisjonen man han hatt i Øst-Europa, NKP og AKP har spilt fallitt i praksis og følgelig også må være en feil teori. Jeg tror Marx hadde rett når han i 1859 skrev i Forord til kritikk av sosialøkonomien; ... Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv bare oppstår når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess ... En av mine påstander er at SUKP(b) prøvde seg på noe som viste seg å være umulig. De hevdet at kapitalismen (inkl i Sovjet, som var svært tilbakeliggende i forhold til Europa forøvrig) allerede i 1910-20 befant seg på slutten av sin utviklingsprosess (jfr. f.eks. Lenin: Imperialismen), en påstand og en forutsetning som har vist seg å være fullstendig feil.

Så laget SUKP(b) m.fl. en spesiell tolkning av den politiske økonomien, og en derav følgende sosialismeteoni, hvis sentrale elementer var plan kontra marked og statseiendom kontra privateiendom. Dette var etter mitt skjønn en feilaktig tolkning av den politiske økonomien, og følgelig også en feilaktig sosialismeteori, som også på mange måter sto i direkte motsetning til Marx' politiske økonomi. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx' politiske økonomi. Hvilket nivå produktivkreftene har utviklet seg til, innebærer en konkret vurdering av konkrete samfunn. Men denne konkrete vurderingen er (behagelig nok for SUKP(b)) unødvendig i deres utlegning av den politiske økonomien. Dette var kanskje også den eneste muligheten SUKP(b) hadde, for hvis (iflg. Marx) de materielle vilkårene for dens (les sosialismen) løsning ikke var til stede eller kanskje kommet altfor kort i sin emningsprosess, var ikke forutsetningene for at SUKP(b) kunne finne noen løsning på hvordan sosialismen kunne skapes til stede. De måtte lage en teori som gjorde det mulig for dem å gjøre en sosialistisk revolusjon i et svært tilbakeliggende land (og følgelig alle tilbakeliggende land), og den prakket de på en hel verdensbevegelse, og de som vil se, ser i dag hvordan det gikk.

Spørsmålet vi må stille nå er om det er mulig å fremme en annen tolkning av den politiske økonomien, med en derav følgende sosialismevisjon? Har kapitalismen i sin utviklingsprosess kommet så langt at vi kan komme noe nærmere løsningen på dens skjebne, og kanskje stille opp en troverdig sosialismevisjon. Jeg vet ikke, og har heller ikke lyst til å spå kapitalismens snarlige bortgang, men jeg har lyst til å legge fram en skisse til en alternativ forståelse av den politiske økonomien, og den derav følgende sosialismevisjon.

Motsigelsen

Marx oppsummerer i det tidligere omtalte skriftstykket Innledning til kritikk av sosialøkonomien, det han oppfatter som den grunnleggende motsigelse ved den kapitalistiske, og for så vidt andre produksjonsformer. Det er at produktivkreftene utvikles, og det fører til at de på et gitt stadium av sin utviklingsprosess kommer i motsetning til de rådende produksjonsforholdene. (Produksjonsforholdene i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur.) Dette blir da tolket av den "klassiske" (Øst-Europa, AKP, NKP) tradisjonen dithen at kjernen ved produktivkreftenes utvikling er at de blir mer og mer samfunnsmessige (les større og mer konsentrerte), dette motsvares av en tilsvarende utvikling i produksjonsforholdene, som også blir mer og mer samfunnsmessige (les mer og mer statlige). Produksjonsforholdene reduseres i denne tradisjonen fra å være samfunnets økonomiske struktur til å være eiendomsforholdene.

Når da folket har eller tar makta i staten (forutsatt de samfunnsmessiggjorte produksjonsforholdene), oppstår sosialismen, og folket mister makten i staten (les kontrarevolusjon), oppstår det statsmonopolkapitalisme. Jeg tror virkeligheten selv han felt sin dom over denne tolkningen av den politiske økonomien mer virkningsfullt enn noen skriftlig utlegning kan klare. Hvis man leser hele det overfornevnte skriftstykket til Marx, virker da også denne "klassiske" tolkningen ganske sær og spesiell rent teoretisk også.

Jeg mener en annen tolkning må være mye mer nærliggende og i samsvar med Marx; kjernen i produktivkreftenes utvikling under kapitalismen er at fast kapital (maskiner m v) fortrenger det levende arbeidet (les økende mekanisering). En trenger for så vidt ikke mer enn overflatiske kunnskaper om Marx' skrifter for å fastslå at det er en tolkning han har skrevet svært mye om (f.eks Kapitalen bind 3, kapittel 1-20).

Den viktigste konsekvensen denne tolkningen får for samfunnets økonomiske struktur er det Marx kaller den stigende organiske sammensetningen (les stadig økende mekaniseringsgrad). Denne stadig stigende organiske sammensetningen vil på sikt føre til en tendensielt fallende profittrate, som vil være katastrofalt for systemet. Dette fallet i profittraten kompenseres lenge (paradoksalt nok) både av en rask utvikling av produktivkreftene og andre årsaker som holder profittraten oppe. Etter hvert som den kapitalistiske produksjonsformen utvikler seg, vil den stadig økende organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) føre til at muligheten til å opprettholde en høy profittrate gjennom en stadig rask utvikling av produktivkreftene svekkes, og deretter forsvinne. Det vil føre til en generell nedgang i profittraten, og kapitalismens vekstkraft vil forsvinne. Da vil den yrkesgruppe som i dag skriver kommunismens nekrolog, bli nødt til å spisse blyantene på nytt, for å skrive kapitalismens nekrolog.

Begrepene

Det er vel forskjellig hvilke kunnskaper denne leserkrets har om Marx' politiske økonomi. Jeg skal derfor prøve å forklare litt nærmere de begreper og premisser som ligger til grunn for overnevnte tolkning, og antyde hva slags sosialismeteori det kan føre til. Det er en avveining hvor detaljert en skal gå igjennom forskjellige ting, og jeg velger å gå lite i dybden på ting som jeg oppfatter som ukontroversielle for den litt marxistisk skolerte leser.

Et viktig premiss er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, og merverdien er en av de viktigste bestanddelene i profittraten. Maskiner skaper ikke merverdi, men overfører sin verdi til varen. Dette reflekteres bokføringsmessig i at maskinen normalt avskrives på et visst antall produkter.

Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker. Hvis det da er sånn at det bare er det levende arbeid som skaper merverdi, må dette nødvendigvis føre til en fallende profittrate. Et annet moment er det rent matematiske, dess mer kapital en har, dess vanskeligere blir det å opprettholde profittraten. Man kan enkelt si at har man en kapital på 100, som man gjennom et år får 10 % rente på, dvs. 10, har man ved årets slutt 110. Investerer man så de 110 må man ved neste års slutt ha ut 11 i stedet for 10 for å opprettholde avkastningen på 10 %, og så videre år etter år, noe som viser seg umulig.

Økonomen Torstein Dahle regnet en gang ut at hvis man investerte en krone på Jesu tid, måtte man ha omtrent verdens samlede kapital i dag for å oppebære rentefoten.

Hastigheten andelen levende arbeid synker med, har gått i ujamnt tempo i kapitalismens historie, men den har hatt et akselererende tempo de siste tiårene, datarevolusjon, robotisering, farvel til proletariatet m.v. kan stå som stikkord her.

Det vi ser i dag er da også at den kapitalistiske produksjonsprosessen skranter. Profittraten har de siste årene vært raskt synkende i de fleste kapitalistiske land.

Profittraten

For å lette leserens mulighet til å følge med her vil jeg kort gjengi profittratens bestanddeler og formel: p = profittrate, m = merverdi (den delen av det levende arbeidet som ikke går til v cf = konstant, fast kapital (maskiner, bygninger m.v), cs = konstant sirkulerende kapital (råvarer, energi m.v), v = variabel kapital (arbeidskraftens verdi) og p= m /(cf+cs)+v.

Mange sier til meg at dette snakket om profittratens fallende tendens har vi hørt i mange, mange år, og det har i alle fall ikke holdt stikk. Nei, det er noe i det, det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert.

Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi (for det siste se Kapitalen, bind 1, del 2, side 173-175, Oktober). Dette trenger en grundigere forklaring.

Først billiggjøring av det konstante kapitalens faste del. Det er sånn at hvis man tar i bruk ny teknologi, er det fordi man kan spare penger. Det betyr at det som regel ikke bare er arbeidet man sparer inn, men også maskindelen.

Ta et eksempel: Vi har en skomaskin som produserer 1.000 sko i sin levetid Maskinen koster 1.000 kr og arbeidstiden per sko er i gjennomsnitt 1 timeverk (tv), dvs at det går 1.000 tv totalt. Så gjøres en oppfinnelse. Vi får en ny skomaskin til 1.000 kr, men den lager 2.000 sko i løpet av de 1.000 tv. Vi ser da at:

Antallet timeverk reduseres med 50 %. I eksempel 1 brukte vi 1 tv per sko, i eksempel 2 0,5 tv per sko.

Maskinkostnaden reduseres med 50 % per sko. I eksempel 1 er maskinkostnaden per sko 1 krone og i eksempel 2 50 øre. Vi ser her at den organiske sammensetningen forblir uforandret på tross av oppfinnelsen. I eksempel 1 vil den være 1 tv = 1 eller 1 kr. I eksempel 2 vil den være 0,5 tv = 1 eller 0,50 kr.

Tenk bare på utviklingen innenfor databransjen, hvilket enormt prisfall det har vært per regneoperasjon der. Det er åpenbart at dette prisfallet i lange perioder oppveier reduksjonen i levende arbeid, og følgelig en sterkt motvirkende tendens til profittratens fall.

Ekstra merverdi

Det andre begrepet vi må se litt på, er den ekstra relative merverdien. Det er sånn at på et gitt historisk tidspunkt finnes det en gjennomsnittlig merverdi i en bransje, forutsatt et gitt teknologisk gjennomsnitt. Hvis man gjør en oppfinnelse i bransjen, vil det føre til at det i en periode oppstår en ekstra merverdi i bransjen. Den består i den ekstra merverdi som de som innfører oppfinnelsen først får i forholdet til det eksisterende gjennomsnittet i bransjen. Denne ekstra merverdien vil forsvinne når oppfinnelsen er absorbert i bransjen, og et nytt gjennomsnitt inkludert oppfinnelsen er opprettet. Hvis man så ser for seg en bransje hvor det foregår en jevn strøm av oppfinnelser /utvikling, vil det likeledes oppstå en permanent strøm av ekstra relativ merverdi. Hvis vi tenker dette utlignet på alle samfunnets bransjer, vil vi se at et samfunn i rask teknologisk utvikling, vil belønnes med en tilsvarende strøm av ekstra relativ merverdi, som er et svært viktig bidrag til å holde profittraten oppe. Den teknologiske utviklingen har gått i bølger opp gjennom årene, og det er en del av opphavet til teorien om "de lange bølgene", som jeg synes er en fornuftig teori som jeg skal berøre senere.

Det finnes også en lang rekke andre motvirkende årsaker til profittratens tendensielle fall. Den viktigste historisk sett har vært å presse lønningene nedover og derigjennom merverdien opp. Denne metoden vil så vidt jeg kan forstå miste effekt proporsjonalt med at andelen levende arbeid synker, noe jeg skal komme tilbake til. Det man så tyr til, er å skvise offentlig sektor for å få ned velferdskostnadene, noe som er et annet uttrykk for nøyaktig den samme metoden. Alle goder som det arbeidende folket har, koster i siste instans kapitalen noe, og må følgelig presses ned for å heve merverdiraten. I det perspektivet bør vi se på den voldsomme omfordelingsoffensiven fra "oss til dem", dvs kapitalen, som politikerne og næringslivet kjører nå.

Kapitalens omslagstid

En annen motvirkende tendens er det Marx kaller forkorting av kapitalens omslagstid. Det er i korthet sånn at hvis man kjører en runde med kjøp av råvarer m.v, - produksjon - salg (f.eks. 30 kjøp - 70 produksjon - salg 110, dvs kostnader 100, fortjeneste 10) på et år, tilsvarer det et omslag per år. Klarer man f.eks å kjøre to tilsvarende runder per år, vil det årlige overskuddet sannsynligvis bli mer enn 20. Det kommer av at lagertiden per vare blir forkortet, utgiftene til den faste, konstante kapitalen vil bli vesentlig redusert (en kapitalist ville vel sagt optimal utnyttelse av maskineriet). Dette siste er særlig viktig i tider med rask teknologisk utvikling, da faren for at maskineriet blir forelda før det er nedskrevet er spesiell stor da. Det utviklede kredittvesen, datateknologi o.l. virker som katalysatorer på dette feltet.

En femte motvirkende faktor er prisen på råvarer, energi m.v, dvs kapitalens konstante, sirkulerende del. Med Golfkrigen om kontrollen over oljen friskt i minne, får man en antydning om viktigheten av dette. Mye av motivasjonen for å engasjere seg i den tredje verden er nettopp å sikre seg tilgang på billige råvarer, uten at jeg skal gå i detalj på det her.

En annen motvirkende faktor en organiseringen av utpiningen av den tredje verden. Netto kapitaltilstrømning fra den fattige til den rike verden har vært rimelig stor i mange år. Et spørsmål er om den snart har nådd sin fysiske yttergrense, eller om den kan utvikles videre. Kampene for og imot å holde kapitalstrømmen på det nivået den er, vil sikkert tilta. Men jeg tror det er en overdrivelse som enkelte synes å mene, at denne formen for å heve profittraten er den mest sentrale av alle, og den formen den globale klassekampen grupperer seg rundt.

En sjuende motvirkende faktor er strømlinjeforminga av den samfunnsmessige organiseringa. Dess mindre friksjon kapitalen møter på sin ferd, dess bedre går alle de overfornevnte momentene. Her kan politikere, lovgivning m.v spille en stor rolle. Jeg tror at deler av motivasjonen for EF kan finnes her. Dette er alle faktorer som motvirker profittratens fall, og i lange perioder kan den pga disse faktorene stige. Hvordan utviklingen av profittraten vil forløpe i konkrete historiske epoker, kan ingen krystallkule gi svar på, vi ser at det er en uendelighet av muligheter for påvirkning av den, og bare helt konkrete studier av virkeligheten kan gi noen anvisning. Men det som ikke er til å komme fra, er at andelen levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen stadig synker. Følgelig vil profittraten og måtte falle før eller senere.

Fallets problem

Jeg mener at dess lenger den kapitalistiske produksjonsprosess er kommet i sin utvikling, dvs dess høyere den organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) er, dess større problemer vil de motvirkende årsaker få med å gjøre seg gjeldende. Hvis man tenker seg kapitalismen som en utviklingsprosess som har en begynnelse og en slutt, tror jeg profittraten vil få en tiltagende synkende tendens dess lenger ut i prosessen man befinner seg. Ta merverdiraten som eksempel. Dersom man forestiller seg en produksjon i en tidlig fase av kapitalismen (dvs ved en lav organisk sammensetning), består et totalprodukt av la oss si 100 enheter, hvorav 30 er konstant kapital og 70 er variabel kapital, hvorav 40 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Hvis man senker lønningene, dvs den nødvendige arbeidstid, med 10 % vil det utgjøre 4 enheter som flyttes fra det nødvendige arbeid til merarbeid. Man får da et totalprodukt fremdeles på 100 med 30 konstant kapital, 36 nødvendig arbeid og 34 merverdi. Vi ser altså at ved 10 % lønnsnedslag øker merverdien fra 30 til 34. Hvis man befinner seg litt lenger ut i kapitalismens utviklingsprosess, har totalproduktets sammensetning forandret seg, den organiske sammensetningen har steget. Totalproduktet er fremdeles 100, den konstante kapital har øket til 60, og den variable er 40, hvorav 10 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Vi ser da at 10 % lønnsnedslag (dvs reduksjon i den nødvendige arbeidstida) slår annerledes ut. 10 % av 10 = 1. Det nye totalproduktet, som fremdeles er 100, vil da ha forandret sammensetning slik, konstant kapital er 60, den nødvendige arbeidstida er 9 og merverdien er 31. Vi ser at ved denne organiske sammensetningen fører 10 % lønnsreduksjon til at merverdien stiger fra 30 til 31, vesentlig mindre utslag enn det forrige eksempelet. Vi ser at dess høyere organisk sammensetning samfunnet har, dess mindre effekt vil lønnsnedslag ha.

Dette fenomen reflekteres rundt om i tillitsmenns regnestykker og viser at lønnskostnadene som regel utgjør en ganske liten del av totalkostnadene. Ta det fenomen at Teko-bedrifter som tidligere flagget ut til lavkostland, nå er så automatisert at de vender tilbake, fordi lønnskostnadene spiller liten rolle. Betydningen av en økning i den ekstra relative merverdien og likeledes en ytterligere nedpressing av den konstante kapitalens verdi reduseres proporsjonalt med den stigende organiske sammensetningen. Problemene med å holde "innovasjonsstrømmen" på et like høyt og helst økende nivå blir større. Hvis innovasjonsstrømmen (les hastigheten i den teknologiske utvikling) synker, får det umiddelbare konsekvenser for den jevne flyten av ekstra relativ merverdi. Og ettersom, la oss kalle det, volumet i vitenskapens verden stadig øker, koster det stadig mer kapital å holde samme takten som tidligere i volumutvidelse.

De lange bølger

Vi er her inne på teorien om de lange bølgene igjen, som i korthet og overforenklet går ut på at det i perioder gjøres kvalitative teknologiske sprang (f.eks datarevolusjonen), begynnelsen av bølgen. Så følger en lang periode med kommersiell utvikling av teknologien (f.eks pc, laserskrivere, modem osv osv), bølgetoppen. Så flater utviklingen ut, de nye varene er stort sett innarbeidet i samfunnet, og vi nærmer oss bølgedalen. Når det gjelder de øvrige motvirkende årsaker, skal jeg ikke her gå innpå deres sannsynlige teoretiske utvikling og heller ikke deres konkrete utvikling og hvilket potensiale det ligger i dem, det er stoff nok til en bok eller flere.

Profittratens konsekvens

En fallende profittrate får fort ganske rystende konsekvenser for det kapitalistiske systemet, både for de kortsiktige sykliske krisene og for systemets mere langsiktige utvikling.

En stabil høy profittrate gir kapitalismen en gunstig utvikling. Det er den situasjon vi har hatt i flere tiår etter andre verdenskrig. Det fører til en høy akkumulasjonstakt (les stor vekst) av kapitalen.

Forenklet kan vi si at hvis man har en totalkapital på 100 som gir en profitt på 10 i løpet av et år, sitter vi ved årets slutt med en totalkapital på 110, hvorav vi kaller 100 originalkapital og 10 for tilleggskapital. I en situasjon med økende eller stabil profittrate vil de 100 i originalkapital gå inn i kretsløpet sannsynligvis til en tilnærmet lik rate, og det vil heller ikke være problemer med å finne beskjeftigelse for tilleggskapitalen på 10 til en like høy eller kanskje enda høyere rate.

Men dersom vi har en synkende rate, vil vi få problemer med å beskjeftige tilleggskapitalen. Det vil oppstå kamp mellom ulike kapitaler, både originalkapitaler og tilleggskapitalen, og flere vil bli tilintetgjort eller lagt brakk i påvente av en høyere profittrate. Vi vil få en situasjon hvor kapitalens totalvolum krymper i stedet for som ved en stabil eller økende rate hvor totalvolumet vil øke.

Det som skjer ved en synkende rate er at totalkapitalen må tilpasse seg en lavere gjennomsnittlig profittrate, og det skjer ved en krampetrekning (syklisk krise), for så å kunne øke volumet ut fra denne nye, lavere plattform for profittraten.

Ved sterkt synkende gjennomsnittlig profittrate vil disse krisene komme ofte og være stadig dypere. (For en glimrende framstilling av dette kriseforløpet se Karl Marx: Kapitalen, 3. bind, side 220-243, Bo Caverfors Forlag/Clarte.)

Den viktigste konsekvensen av en langsiktig fallende profittrate vil etter mitt syn være at kapitalens vekstkraft svekkes sterkt, og slår over i reduksjon av totalvolumet. Denne reduksjonen av totalvolumet vil gå raskere eller saktere, alt avhengig av om man er i en krisefase (krampetrekning), og av hvor raskt profittraten faller. På meg virker det opplagt at profittraten har sunket kraftig de siste årene i de fleste kapitalistiske land. Hvorvidt dette vil fortsette eller ei, kan bare konkrete studier av de tendenser som påvirker profittraten gi svar på.

I Europa vil dannelsen av EF og utviklingen i Øst-Europa øver stor innflytelse på profittraten, men jeg vil tro at teoretikere som i dag snakker om to-tredelssamfunnet, fort kan komme i en situasjon hvor de må snakke om en-tredelssamfunnet.

En annen sosialisme

Dersom vi får en reduksjon i totalvolumet pga en fallende profittrate, går det an å lage noe slags sosialismeteori ut ifra det?

Jeg tror ja, og vi vil kanskje kunne få. en sosialismedefinisjon som ligner på: Sosialisme er når bytteverdiproduksjonen opphører og bruksverdiproduksjonen blir det mest effektive/dominerende i samfunnet.

Eller la oss si det med Karl Marx' egne ord: Det virkelige hinderet for den kapitalistiske produksjon er kapitalen selv. Dette at kapitalen og dens selvformering fremstår som produksjonens utgangspunkt og sluttpunkt, dens motiv og endemål; at produksjonen bare er produksjon for kapitalen og ikke tvert imot at produksjonsmidlene bare er middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn. (Marx, bind 3, side 228, Bo Caverfors forlag/Clarte.) Disse definisjonen betyr etter min mening omtrent det samme.

Sosialisme i praksis

La oss gå tilbake til det Marx skriver i Forord til kritikk av sosialøkonomien, "en samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innenfor rammen av det gamle samfunn selv. Derfor stiller menneskeheten seg bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv oppstår bare når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess."

Dette tolker jeg som at spirene til sosialistisk produksjon utvikler seg innenfor den kapitalistiske.

Det vi ser i dag er at totalkapitalens volum reduseres, i alle fall relativt, muligens også absolutt, noe som fører til økt arbeidsløshet, eller som jeg vil kalle det, opprettelsen av ikke-kapitalistisk sektor innenfor de kapitalistiske samfunn. For så vidt et fenomen vi kjenner igjen fra mange uutviklede land i kapitalistisk sammenheng, som f.eks India.

Men det er avgjørende forskjeller. I uutviklede kapitalistiske land baserer den ikke-kapitalistiske sektor seg i hovedsak på føydale pre-kapitalistiske produksjonsmåter. I utviklede kapitalistiske land er den ikke-kapitalistiske sektor, et vedheng til kapitalistisk sektor, og fungerer som et lodd på den gjennomsnittlige profittraten. Dette skjer i den såkalte velferdsstaten gjennom overføringer i form av trygder, sosialhjelp m.v.

I tider med nedgang i profittraten, vil nedgangen forsterkes ved at overføringene til ikke-kapitalistisk sektor øker. Denne utviklingen er en latent sosial bombe i kapitalismen og viser også kapitalismens begrensning. La oss si at vi har en ledighet rundt 25 % som stadig stiger. Det vil for det første være en enorm, sannsynligvis umulig belastning på profittraten. Overføringene til ikke-kapitalistisk sektor vil måtte kuttes helt ut for store grupper, eller reduseres ganske voldsomt jevnt over, noe som er mindre trolig da det vil føre alt for store grupper under fattigdomsgrensen, og vil være vanskeligere å takle politisk og ideologisk.

Men det verste vil være at 60-75 % skal skape verdier mens 25-40 % ikke får skape noe. Da vil det selvmotsigende ved det kapitalistiske system tre fram, og spørsmålet om det har utspilt sin rolle reises med full kraft. Det må opplagt være bedre for samfunnet at alle som kan skape verdier gjør det (og ikke-kapitalistisk sektor vil sannsynligvis bli tvunget til det for ikke å sulte ihjel), lenge før systemet som sådan er truet. Den produksjonen som da vil oppstå vil være en produksjon av bruksverdier for produsentene, eller som Karl Marx så treffende sier: "at produksjonen blir et middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn".

Vi ser allerede i dag hvordan systemets administratorer sliter for å få folk til å tro at de ledige kan få gjøre noe fornuftig gjennom sysselsettingstiltak. Problemet deres er at det må finansieres av velferdsstaten. De prøver også å lokke fram gratis innsats gjennom å prise frivillige organisasjoner, menneskelig nærhet og varme osv, opp i skyene, samtidig som de reduserer den offentlige innsatsen til samme formål.

En sånn bruksverdiproduksjon vil etter mitt skjønn trenge en kontrollert bruk både av marked/verdilov og plan for å holdes i balanse. Det vil være knapphet på ressurser og goder svært lenge, og når det gjelder fordelingen av goder tror jeg det bare er Marx' fordelingssnøkkel (Kritikken av Gotha-programmet) til enhver etter ytelse, som kan sikre en videre teknologisk utvikling, samtidig som det vil være den minst urettferdige fordelingsnøkkelen. Å begynne detaljeringen av en sånn økonomisk modell, ligger utenfor denne artikkelens siktemål, men en evt detaljering bør berøre spørsmål som hvordan få en balansert utvikling av økonomien, hvordan skape incitament for fortsatt utvikling av produktivkreftene, forholdet mellom plan og marked, spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene som jeg tror vil få en redusert betydning i forhold til i dag, osv, osv.

Til slutt har jeg lyst til å komme med noen sideordnede kommentarer til hva jeg mener er konsekvenser av dette perspektivet.

Det bidrar etter mitt skjønn til å få sosialismen (også økonomisk) ned på jorda igjen, og bli noe annet enn utopisk prat om etter revolusjonen og dulgte hentydninger til det øst-europeiske system.

Spørsmålet om arbeidsledigheten får en strategisk betydning, helt annet enn i dag.

Skillelinjene i forhold til sosialdemokratiet (som enten vil administrere kapitalismen eller fordele godene eller begge deler) vil bli klarere enn i dag. Det vil gå mellom dem som aksepterer kapitalismen og dem som vil jobbe fram et nytt bedre økonomisk system.

Sosialisme i uutviklede land blir umulig etter ovenstående sosialismedefinisjon, deriblant "sosialistiske" revolusjoner i Sovjet og Kina. Folkelige, rettferdige, nydemokratiske revolusjoner, javel, men sosialistiske, nei.

Spørsmålet om plan/marked mister sin strategiske betydning, og blir redusert til virkemidler,

Spørsmålet om statlig eller privat eiet blir mindre betydningsfullt, og må løses konkret i hvert enkelt tilfelle. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx politiske økonomi. Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker.