Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Rasisme og arbeidsmiljø

av Rolf Aakervik

Røde Fane nr 3, 1991


Ordet rasist er for de aller fleste av oss et ekstremt skjellsord. Svært få personer bekjenner seg til rasismen som ideologi. Men den skjulte rasismen lever sitt stille liv på arbeidsplasser og i hverdagslivet.

Om lag 10.000 personer betaler medlemskap eller støtter organisasjoner som vil kaste ut innvandrere fra den tredje verden. Ikke mange av dem vil ifølge Dagbladet 5. september sjøl erklære seg som tilhengere av rasismen som ideologi. Grunnholdningen til disse organisasjonene er å bevare Norge hvitt, dvs. at de som bor i Norge skal være blonde og blåøyde. Men de fleste av disse organisasjonene nekter å kalle seg rasistiske selv om de har som formål å nekte utlendinger, innvandrere, flyktninger og asylsøkere adgang til landet.

Hva de har tenkt å gjøre med de innvandrere som kom før innvandringsstoppen i 1975 og barna deres som går i barnehager, på skole eller skal prøve seg på arbeidsmarkedet, er ikke helt klart. Men de fleste av disse organisasjonene bruker disse arbeidsvandrerne som skyteskive, og slår fast at de ikke skal være i Norge og i hvert fall ikke ha de samme rettigheter som Kari og Ola. Flere av disse har nå også fått statsborgerskap eller benyttet seg av Norges tilslutning til ILO-konvensjonens rett til familiegjenforening. På det grunnlaget har flere fått ektefelle og barn til landet.

Det verste er ikke oppblomstringen av rasistiske organisasjoner, selv om det er ille nok. Det som er ille er at rasistiske ideer etter hvert har sneket seg inn i store deler av befolkningen, og at politikere og lovverket etter hvert tar hensyn til utviklingen av slike holdninger. Det er blitt en vanlig oppfatning at når blonde og blåøyde nordmenn med gode norske aner går arbeidsledige, skal disse prioriteres framfor utlendinger. Jeg kjenner til ungdom som har hatt hele sin oppvekst i Norge, som nå vurderer å skifte til norske navn, ettersom det er tydelig at de blir silt ut av søknadsbunkene bare på sine utenlandske navn. Utseendet er det vanskeligere å gjøre noe med. Til tross for at hovedargumentet mot å ansette folk med utenlandsk bakgrunn er språkproblemer og kulturforskjeller, er det åpenbart at hudfargen spiller en stor rolle i forskjellsbehandlingen på arbeidsmarkedet.

Det å få seg jobb er vanskelig for innvandrere i tider med stor arbeidsledighet, og problemet er sammensatt. Men jeg tror at hovedårsaken er et resultat av framveksten av rasistiske ideer, at nordmenn bør forfordeles framfor utlendinger og at innvandrere ikke skal ha de samme rettigheter som nordmenn på arbeidsmarkedet. Prosentandelen innvandrere fra land i den tredje verden land uten arbeid er langt større enn for nordmenn. Det store flertallet innvandrere som er i arbeid, har ufaglærte jobber uavhengig av utdanningsbakgrunn. De er lavtlønnede og ofte i jobber nordmenn ikke ønsker å ta. Dvs at innvandrere jobber i de jobbene som arbeidskontorene nå skal tvinge arbeidsledige sivilingeniører og arkitekter til å ta for å beholde arbeidsledighetstrygden. Innvandrerne konkurrerer om jobbene med ufaglærte nordmenn, og er også definert som ufaglærte. Vi har vel alle hørt om de utenlandske akademikerne i vaskejobber. Dvs har du et utseende som viser til en bakgrunn fra et land i tredje verden, må du finne deg i å ta de jobbene som ufaglærte blonde og blåøyde nordmenn ikke vil ha.

Denne tankegangen er såpass vanlig at mange folk til og med reagerer negativt på at pakistanere eller tyrkere tar over den gamle melkebutikken på hjørnet som gikk konkurs, og dermed sikrer at vi får beholde nærbutikkene. Innvandrere som har vist seg såpass dyktige at de blir arbeidsledere eller blir prioritert framfor nordmenn til bedre jobber. Mange innvandrere har både lengre ansiennitet og bedre kvalifikasjoner enn det mange nordmenn har. På en del industriarbeidsplasser har det vist seg at innvandrerne i gjennomsnitt har mer utdanning enn de norske arbeiderne, men at de allikevel har de dårligst betalte og ufaglærte jobbene.

Vi kan finne andre grunner enn rasisme for at det er slik. Det kan være manglende norskkunnskaper, at utdanningen ikke er innrettet på norsk arbeidsliv eller nødvendig fagkunnskap. En årsak er også innvandrernes egen motivasjon og manglende interesse for å integreres i det norske arbeiderfellesskapet. Andre årsaker kan være manglende kunnskaper om videreutdanningstilbud, forståelse for en del mekanismer i hvordan man får bedre jobber og manglende framtidsperspektiv i jobben. Dette gjelder også for mange nordmenn, men ikke i samme utstrekning som for innvandrerne.

Det jeg vil fram til er at årsakene virker inn på hverandre. Motstanden mot tiltak for å bedre innvandrernes norskkunnskaper er knyttet til ideer om at innvandrere ikke skal få noen særfordeler. Til tross for at alle veit at språkkunnskapene er viktige for å komme videre i en faglig utvikling. Her finner vi likhetstrekk fra diskusjonen om forskjellsbehandling av kvinner med krav om svangerskapspermisjon, barnehager og andre tiltak for å sikre at kvinner har like mulighet til å være i arbeid. Å ikke ha tilstrekkelig tilbud til norskopplæring betyr at innvandrerne ikke har de samme mulighetene som nordmenn til å utvikle seg i jobben og manglende norskkunnskaper kan dermed fungere som en diskriminerende faktor. Dette og en rekke andre forhold som vanskeliggjør innvandrernes forhold til utvikling i jobben kan skape holdninger som nedvurderer innvandrerne som arbeidskraft og arbeidskamerater. Når dette sammenfaller med negative holdninger ellers i samfunnet, vil det igjen virke inn på innvandrernes motivasjon og være med på å rettferdiggjøre diskriminerende forskjellsbehandling.

Diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, avstamning, nasjonal eller etnisk opprinnelse, er rasisme i følge FN og det norske lovverket. Og kan deler av sammensatte årsaker som fører til at innvandrere ikke har de samme muligheter og rettigheter på jobben, være at de blir utsatt for rasisme, er det viktig at vi finner fram til årsakene og fjerner grunnlaget for rasediskrimineringen. Dette er ikke bare en plikt og et ansvar for de tillitsvalgte, men også for bedriftsledelsene.

Om innvandrerne er plassert i egne arbeidsoppgaver hvor det pga lønns- og arbeidsforhold ikke er attraktivt for nordmenn å jobbe, en det viktig å vurdere årsakene til hvorfor det er slik. Blir også innvandrerne sparket først, uavhengig av ansiennitet, når bedriften rasjonaliserer, kan det være god grunn til å vite hvorfor. Når bedriften skal lære opp folk til en ny maskin, og innvandrerne ikke blir tatt med i betraktning, bør man finne ut av hvorfor. Det kan være andre årsaker enn rasisme, men vi må samtidig vite at ytterst få vil hevde åpent at de har tatt rasistiske avgjørelser og vil derfor helst pakke det inn i andre argumenter. En annen ting er at mange ikke engang er bevisst at holdninger innrettet på å forfordele nordmenn eller en negativ innstilling til innvandrere, kan munne ut i rasisme. Rasistiske holdninger hos arbeidskamerater kan også ha betydning for at innvandrere får dårlig ord på seg. De blir beskyldt for å være udugelige eller lite egnet av kolleger som mener at innvandrere ikke bør få den eller den jobben.

Jeg kjenner også til eksempler på nordmenn som nekter å jobbe sammen med innvandrere, og at arbeidsledere godtar dette for å unngå konflikter. Det finnes arbeidsledere som utnytter at innvandrere er i en svakere posisjon til å trakassere innvandrere i jobben. Innvandrere har også i mange situasjoner blitt mobbeoffer eller til stadighet plaget med nedlatende holdninger, negative kommentarer, fleip og vitsing. Som oftest er ikke dette knyttet til personlige, rasistisk holdninger, men mene et uttrykk for en tone eller måte å oppføre seg på som har bakgrunn i miljøer som sprer rasisme.

Noen innvandrere blir også etter hvert veldig hårsåre overfor holdninger som kan tolkes rasistisk, og noen utnytter også anledningen til å skrike rasisme i en hver anledning. En del nordmenn synes at det er plagsomt og blir opprørt over å bli kalt rasister for en uskyldig vits. Men det kan være mer alvorlig enn som så. Noen innvandrere kan etter hvert betrakte ethvert avslag eller negativ reaksjon for rasisme. Det kan også bli slik at norske arbeidsledere blir såpass redde for å bli stemplet som rasist at de ikke tør å beklage seg eller å sette en innvandrer på plass når det er nødvendig. Det er viktig at man gransker slike forhold nøye, fordi grunnene til at forholdene har utviklet seg til at innvandreren er hårsår og/eller at den norske arbeidslederen får vanskeligheter med å f.eks. å gi ordre både kan være grunnet i hvordan innvandreren opplever nordmenn generelt og hvordan arbeidslederen betrakter innvandrere.

Dette blir ytterligere komplisert når signaler, hvordan man oppfører seg overfor hverandre, kan bli tolket forskjellig av kulturelle grunner. Det kan dreie seg om kjønnsrollemønster, aldersforskjeller og kommandolinjen. Og religion, normer og tradisjoner som signaliserer hvordan man skal oppføre seg, blir tolket forskjellig. Dette fører også til at innvandrere kan få en negativ holdning til nordmenn, dette kan lett tolkes som rasisme. Jeg hører ofte fra innvandrere at nordmenn er sånn eller sånn, og at det er utviklet en stereotyp negativ oppfatning av hvordan nordmenn er. Samtidig finnes det innvandrere som har rasistiske holdninger overfor andre innvandrergrupper, tyrkere som prater om "jævla" pakistanere, pakistanere som er nedlatende overfor afrikanere, eller konflikter mellom folkegrupper fra Jugoslavia, India, Tyrkia osv.

Det er viktig å ikke ha et glansbilde av innvandrere, på samme måte som innvandrere ikke må ha et ensidig bilde av nordmenn. Jeg føler meg plaget over at noen karakteriserer nordmenn som lite gjestfrie, ettersom jeg kjenner mange gjestfrie nordmenn. Rasismen en oftest et uttrykk for en forutinntatt oppfatning av folkegrupper. Enkeltpersoner dømmes på et feilaktig grunnlag. Når man da i tillegg har feilaktige oppfatninger om innvandrere fra tredjeverden-land og beskriver disse som en homogen gruppe i motsetning til nordmenn, blir ofte resultatet rasisme. De er ikke enkeltpersoner, men innvandrere, og må derfor behandles deretter, og man blir forbauset om vedkommende er en hyggelig fyr eller ei grei dame. Man lar seg forbause over at innvandrere er kunnskapsrike og velutdannede og kan komme med gode råd og forslag til hvordan ting kan gjøres.

Det virker noen ganger ganske beklemmende når en relativt nyansatt, ung nordmann skal belære en innvandrer hvordan han skal gjøre en jobb han har utført i 15 år. Å prate med sterk aksent, gjøre grammatikalske feil eller å ha et lite ordforråd på norsk, er ikke ensbetydende med at folk er dumme eller ikke har evne til å forstå. Det kan også være ord og uttrykk innvandreren ikke forstår, men det betyr ikke at et voksent menneske skal behandles som barn. Jeg hører ofte nordmenn som prater til innvandrere som småunger: "Du ikke forstå ... Jæi ... prate ... sakte ..." Og på den måten blir innvandrernes manglende norskkunnskaper harselert med. Tenk deg sjøl hvor stolt du er over å kunne prate i vei på engelsk når du er i utlandet. Men hva føler du hvis en engelskmann begynner å gjøre narr av engelsken din?

Rasismen har mange sider og uttrykksformer, og hver og en av oss kan kanskje kjenne oss igjen i situasjoner hvor vi ikke helt har forstått eller er blitt misforstått av utlendinger. Ingen av oss er rasister, og derfor er det det siste noen skal fortelle oss. Jeg har vært oppe i situasjoner som har vært uhyre pinlige fordi uttalelsene har blitt tolket rasistiske, og et eller annet sted ligger det kanskje noe grums hos meg også. Vi nordmenn er vokst opp som hvite mennesker med kolonialisme og imperialisme, og det ville være merkelig om vi ikke er blitt påvirket av et negativt syn på folk fra tredjeverden-land. Men la oss nå holde tunga rett i munnen. Vi skal bekjempe rasismen fordi den er et problem på arbeidsplassen og i samfunnet, selv om vi ikke bor på Brumunddal, og vi må vite hva vi prater om. Der er det alle deres erfaringer kommer inn. Ut fra disse erfaringene kan vi få et begrep om hva som er og ikke er rasisme og dermed finne fram til tiltak for å bedre forholdene mellom innvandrere og nordmenn.

I gjennom prosjektarbeider har det kommet fram til en del kunnskaper om integreringsgraden av innvandrere i et utvalg bedrifter i Oslo. På det grunnlaget har det vist seg en del tendenser og forhold som det er viktig å påpeke for å bedre forholdene for innvandrere. Noen forhold er typiske for alle bedriftene, mens andre forhold er særegne for de enkelte arbeidsplassene. På noen bedrifter er det enkelte avdelinger hvor forholdene er veldig bra, mens på andre avdelinger står det langt dårligere til. Men også de individuelle forskjellene kan avtegne noen mønstre, og det kan være mulig å lære av enkelte erfaringer. Det som er gjennomgående er at innvandrere har større problemer enn norske arbeidskamerater med å henge med i bedriftsutviklingen og av den grunn ofte forblir i ufaglært arbeid. De forsvinner også oftere ut av bedriftene når det blir stilt krav til økt fagkompetanse. Det er f.eks. ikke vanlig at innvandrere blir rekruttert til arbeidslederstillinger eller får andre jobber som henger sammen med økt faglig status i bedriften.

Hvor stort omfang det dreier seg om, har vi ikke helt oversikt over. Men vi har på grunnlag av en del tallmateriale kunnet vurdere tendenser. Vi kan på den måten prøve å sammenligne hva som er forventet og hva vi kunne sett som ønskelig. Men det er klart at en rekke forhold spiller inn. Eksempelvis utdanningsnivå, fagkunnskap, språkkunnskaper, motivasjon for å søke på eller å utdanne seg til andre jobber i bedriften og interne forhold som diskriminering av innvandrere fra bedriftsledelse, arbeidsledelse og arbeidskamerater. Alle disse forholdene er det mulig å gå inn i og vurdere, og noen av forholdene er det vanskeligere å få klare begreper om enn andre. En del er vi i stand til å se gjennom tallmateriale og intervjuer, mens andre forhold knytter seg til subjektive opplevelser som ikke kan tallfestes. Men det er mulig å få vurderinger også ut fra oppfatninger og egenopplevelser, til tross for at f.eks. rasisme er sterkt følelsesladet. De fleste liker ikke å bruke ordet fordi det knytter seg til en ideologi de ikke bekjenner seg til eller også fordi det fungerer som et skjellsord.

En innstilling om at innvandrere ikke er velkomne i bedriften, at de representerer en trussel overfor norsk arbeidskraft, er dårligere til å jobbe, ikke kan sette seg inn i innviklede arbeidsoppdrag, ikke vil være en naturlig del av arbeiderfellesskapet osv, kan ha klar sammenheng med fordommer og rasistiske holdninger ellers i samfunnet. Å sette holdninger i sammenheng med faktisk kunnskap er viktig for å vite hva man skal gjøre for å unngå at innvandrere og nordmenn forsterker et motsetningsforhold, både på de enkelte arbeidsplassene og i samfunnet som helhet. Det er åpenbart at det finnes krefter i samfunnet som aktivt og bevisst prøver å forsterke og utvikle motsetninger i forbindelse med en rasistisk ideologi. Om ideologien ikke er så sterkt utbredt, så har noen demagogiske poenger klart å slå igjennom blant mange på arbeidsplassen. Når disse virker sammen med andre forhold som manglende språk- og fagkunnskaper hos innvandrere, kulturell intoleranse, fremmedfrykt og fordommer hos nordmenn og lav forståelse for innvandrere som ressurs med store kunnskaper og innsikt som kan være nødvendige både for samfunnet og arbeidsplassen, så står vi foran en utvikling som er mer enn skremmende.

Prosjektarbeidet har medvirket til å få en bedre innsikt i forholdene og det er blitt streket opp noen forslag til tiltak som det kan være mulig å gjennomføre i de enkelte bedriftene. Å gi innvandrerne muligheter til bedre språk og fagutdanning, styrke fagopplæringen sammen med sosiale og kulturelle tiltak for å bedre den sosiale integreringen, er områder som har pekt seg ut. Men det har også vist seg å være et behov for å kartlegge innvandrernes egen motivasjon for å delta i slike tiltak. Innvandrerne har også sperrer som finnes i deres egen bakgrunn, både i forhold til hjemlandet og til den situasjonen de befinner seg i i Norge.

For tiden arbeider jeg med en motivasjonsundersøkelse blant innvandrere i fire næringsmiddelbedrifter, og resultatene av dette gir et grunnlag for å streke opp realistiske tiltak, og at det ikke bare settes i verk tiltak bygd ensidig på gode hensikter fra snille nordmenn. Det er blitt satt i gang en del tiltak som sikkert har vært velmenende og kanskje også nødvendige, men som innvandrerne ikke har stilt opp på eller sett som nødvendige. Bedriftene kan ha sett behovet for at innvandrerne trenger å lære seg bedre norsk, men finner ut at oppslutningen om norskkursene er dårlig. Ofte blir det da moralisert over at innvandrerne ikke er interessert uten å finne fram til årsakene. Derfor er det viktig at kurser og opplæringstiltak blir tilrettelagt sammen med motivering og klare hensikter. Slik kan innvandrerne forstå hva de trenger kunnskapene til.

Detaljene i hvordan et slikt prosjektarbeid bør utformes, vil være individuelt for de enkelte bedriftene, men jeg har allerede skrevet ned noen erfaringer, bl.a en prosjektoppgave, en rapport fra et forprosjekt og det vil snart foreligge en bok som er innrettet på et slikt prosjektarbeid. Hvor omfattende prosjektet blir, vil være avhengig av hvor mye krefter den enkelte klubben kan avsette og hvor stor interessen og entusiasmen er både hos medlemmene og den enkelte bedrift. Det siste vil være et forhandlingstema. Det er interesse for å sette i gang kurser for tillitsvalgte, og om det viser seg å være tilstrekkelig tilslutning til slike kurs i Oslo, vil det være mulig å få til mer landsomfattende kurser. Det kan også derigjennom være muligheter for å utarbeide egne kurstilbud for innvandrere, og det kan om interessen er stor, bli utviklet kurser på enkelte arbeidsplasser direkte innrettet på prosjektarbeid. For de som kunne tenke seg å drive slik kursvirksomhet i lokalmiljøet eller i andre sammenhenger, så har jeg skrevet en bok og et studiehefte om dette som nå er på trappene.