Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

"Med påholden penn"
Et blikk på filippinsk presse og media

av Øystein Ekevik

Røde Fane nr 3, 1991


Bånda mellom aviseiere og deres redaksjonelle stab, og mektige politiske og økonomiske størrelser har en lang og dramatisk historie på Filippinene.

Mange filippinske journalister har betalt dyrt for å holde håndverkets fane høyt, og noen møtte en altfor tidlig og voldsom død under Marcos' despotiske regime. Mot slutten av Marcos' regjeringstid var det kun en håndfull ukeblader og to dagsaviser, Inquirer og Malaya, som turde stå imot diktatoren og hans håndgangne tjenere innafor den filippinske mediaverdenen.

Hendelsene i februar 1986 og Marcos' flukt til Hawaii gjorde det mulig å bryte bånda til den Marcos-kontrollerte pressa og åpnet samtidig for at et bredt spekter med likt og ulikt så dagens lys. Men fastgrodde mønstre er vanskelig å endre. I de 26 dagsavisene (1. kvartal 1989, tallet skifter raskt):

står det mange spaltister og essayister på lønningslistene til høytstående politikere og næringslivstopper. Gitt det lave lønnsnivået blant filippinske mediaarbeidere, er denne formen for "konvoluttjournalistikk" ikke overraskende. Sjøl veteraner innafor bransjen tjener mindre enn 250 dollar per måned (juni 1988), mens nyansatte må nøye seg med 100 dollar eller mindre. Den øvrige staben i redaksjonen ligger rundt lovlig fastsatt minstelønn, ca 70 dollar per måned. Ifølge San Francisco Examiner kan et "vennligsinnet" oppslag eller positiv omtale fra en av avisas faste spaltister belønnes med opptil 10.000 pesos (ca 400 dollar) per måned, diskret overrakt i en konvolutt.

Under unntakstilstanden fra 1972 til 1981 ble alle forsøk på å danne fagforeninger innafor mediaindustrien brutalt slått ned. Mange uavhengige mediaarbeidere måtte tilbringe måneder og år i militær forvaring. Rundt 30 journalister ble myrdet i denne perioden for å ha ytret seg kritisk til regimet eller for å ha uttrykt noe som en av Filippinenes mange krigsherrer ikke satte pris på. Marcos utstedet også 11 presidentdekreter for å begrense medienes ytringsfrihet, hvorav to, PD 1834 og PD 1835, ga regimet adgang til å gi fengsel på livstid eller dømme til døden ved skyting, de som begikk "undergravende" lovbrudd. Journalister, redaktører og utgivere som ikke fulgte spillereglene måtte leve i konstant frykt for kidnapping, overgrep, rettslig forfølgelse eller for å bli satt på gata og svartelista. Et par uavhengige utgivere opplevde også at publikasjonene de utga ble forbudt, selskapet ble nedlagt og trykkeriet konfiskert. Etter Marcos' fall har mange mediaarbeidere forsøkt å bruke det nå (ifølge den reviderte Grunnloven) tillatte streikevåpenet for å bedre lønn og arbeidsvilkår. Imidlertid har det konservative Department of Labor and Employment og Høyesterett tatt stilling for arbeidsgiversiden ved å opprettholde Marcos' arbeidslovgivning som ikke tillater streiker i mediaindustrien, siden dette "strider mot nasjonens interesser". Arbeidsgiverne i denne bransjen har stått steilt imot et hvert forsøk på å få til avtaler som regulerer lønn og arbeidsforhold. De har nektet å godkjenne uavhengige fagforeninger, knust alle forsøk på å danne lokale klubber, opprettet egne lojale organisasjoner eller rett og slett lagt ned hele virksomheten og opprettet den på nytt med nye ansatte.

En annen hindring har vært pressekorpsets muligheter for å øke sine inntekter ved ta bijobber, så som markedsføring og PR, opptre som skyggeskribenter (ghostwriters), gjennom lobbyvirksomhet, bestikkelser. Enkelte har gått i utenlandske ambassaders tjeneste. I april 1988 vedtok National Press Club og andre presseorganisasjoner en etisk kode for journalistikk. Denne henstiller til alle utøvere av yrket om ikke å drive med bakvaskelse, diskriminere eller ondsinnet omtale personer på grunnlag av politisk oppfatning, kjønn, religion eller kulturell bakgrunn, unngå å komme i interessekonflikter og å avstå fra gaver som gjenytelse for presseomtale.

Bånda mellom aviseiere og deres redaksjonelle stab og mektige politiske og økonomiske størrelser har en lang og dramatisk historie på Filippinene. Antikoloniale aviser på slutten av forrige århundre, spansk- og seinere tagalogspråklige, var som oftest assosiert med mektige familiedynastier. På 1920-tallet, under amerikansk koloniherredømme, lyktes Manuel Quezon, seinere president på Filippinene, sammen med andre å starte opp en kjede med aviser for å propagandere nasjonalistiske og egne politiske idealer. Andre tok opp tråden og startet liknende foretak. I 1972, da Marcos innførte unntakstilstand, var praktisk talt hele mediaindustrien i hendene på et fåtall eiere med forbindelser til de mektige og rike familieklanene. Den største av disse var Manila Chronicle og tv-selskapet ABS-CBN, eid av daværende visepresident Fernando Lopez' familie og Daily Express og RPN, som president Marcos sjøl hadde kontrollen over. Lopez-familien falt seinere i unåde hos Marcos og ble enten tvunget i eksil eller fengslet. All eiendom, inklusive avis og tv-stasjon, ble konfiskert. Marcos beordret da også alle aviser og kringkastingsstasjoner nedlagt og konfiskert med hjemmel i sitt Letter of Instruction Number 1. Unntatt var Marcos egen familie og venner, blant dem Roberto S Benedictino. Ved siden av å eie Express og andre publikasjoner, overtok Benedictino også Lopez' avistrykkeri og kringskastingsstasjon, startet opp satellittsendinger og drev i tillegg et tv-produksjonsselskap, hadde monopol på kabel-tv, en internasjonal budtjeneste, et oversjøisk kabelsystem og hadde samtidig agenturet for Intelsat på Filippinene. Det hele utgjorde bærebjelken i Marcos' hemmelige kommunikasjons- og informasjonsprosjekt som gikk under kodenavnet Operation Saturn.

Til tross for alle anstrengelser fra de Marcos-dominerte mediene for å legitimere presidentens fortsatte mandat etter valget i 1986, var det likevel gatemediene, et fåtall radiostasjoner med støtte fra Kirken og noen få forretningsmenn som dominerte mediabildet dagene før Marcos med amerikansk hjelp måtte flykte til Hawaii. Den nye presidenten innga håp om at en ny epoke ville bli innledet, med løfter om at ytringsfriheten skulle få gode kår under det nye regimet.

Den nyinnsatte presidenten, Corazon Cojuangco Aquino, enka etter en av Marcos' mer brysomme motstandere, gjengjeldte den store folkelige støtten ved å frigi kjente politiske fanger, blant dem lederne i det illegale Communist Party of the Philippines (CPP) og New People's Army (NPA). En rekke reformer ble lovet, så som jordreform, tilbakeføring av formuer som Marcos-croniene* hadde samlet seg opp i utlandet, en grunnlov som erklærte Filippinene som atomvåpenfri sone osv. Hele det Marcos-kontrollerte media- og kommunikasjonsapparatet ble ført over til den presidentoppnevnte Philippine Commission on Good Government i påvente av at de tidligere eierne, blant dem Roces-familien, som utga Manila Times, og Lopez-familien (Daily Express m.m.) kunne vende tilbake i triumf og overta sin tapte formue og prestisje.

Den amerikanske støtten til Aquino, såvel fra offisielt hold som fra media, ble ytterligere forsterket da Aquino dro på tiggerferd til USA høsten 1986. Med seg hjem hadde hun løfter om økt økonomisk og militær støtte. Filippinske media som vanligvis er pro-amerikansk, overgikk seg sjøl i lovprising av de fornyede og intime bilaterale forbindelsene. Men den anti-amerikanske bevegelsen vokste stadig og skjøt ytterligere fart etter at det ble kjent at amerikansk etterretning, hvor blant andre den amerikanske militære viseattacheen Victor Raphael, hadde kjent til kuppmakernes planer og vært aktive under kuppforsøket i august 1987. I oktober 1987 måtte den amerikanske ambassadøren oppfordre alle amerikanere som oppholdt seg utenfor de amerikanske basene, til å reise ut av landet. I april 1989 kom avsløringene om at selveste FBI etterforsket drapet på en høytstående amerikansk offiser i Manila. Senere på sommeren hadde skuespiller og senator Joseph Estrada premiere på en film som rettet seg klart mot det amerikanske nærværet i landet. Alt dette bidro til en økende anti-amerikansk atmosfære.

Til tross for den stadig skiftende atmosfæren, har USA alltid evnet å holde fast ved en gruppe av pro-vestlig og anti-kommunistiske høytstående skikkelser innafor regjering, næringsliv og de viktigste og mest dominerende mediene. Sjøl om filippinske journalister fra tid til annen omtaler og kritiserer de sensitive og tabubelagte filippinsk/amerikanske forbindelsene, f.eks nærværet av de store militærbasene, har de lært seg å leve med og å bli dominert av utenlandske krefter. Til tross for Japans dominerende rolle i Asia, er USA fortsatt blant de største investorene, samt økonomisk støttespiller og militær alliert. Filippinene var amerikansk koloni fra 1898 til 1947. Filippinsk presse ble fostra opp i en tradisjon hvor de amerikanske koloniavisene dominerte nyhetsarenaen. Grovt framstilt besto og består nyhetsformidlingen av kommersiell annonsering, inngående omtale av børs og finans, shipping, sport, amerikansk kryssord og tegneserier. Fortsatt har de store telegrambyråene, amerikanske Associated Press og United Press International, sammen med britiske Reuter og franske Agence France Presse, monopol på nyhetene som trykkes på utenrikssida, som gjerne er gjemt unna langt bak i avisa. Om lag 75 % av selskapene som er tilslutta Philippine Association of National Advertisers er multinasjonale selskaper eller deres lokale samarbeidspartnere. Ca 76 % av produktene som det rekiameres for i fjernsynets prime-time er utenlandske. Attraktive stipender, bl.a Nieman fellowship ved

Harvard universitetet, tilbyr filippinske journalister og andre mediaarbeidere studieopphold i USA slik at de kan "lære" vestlige metoder og normer. Lederen av Manilas Asian Institute of Journalism, en av Filippinenes ledende kommunikasjonsanalytikere, peker på hvordan amerikansk rock, video og film fullstendig dominerer hverdagskulturen og sier videre at "de kommersielle mediene og den filippinske utenrikspolitikken går ut på ett, nemlig tilpassing, avhengighet og underkastelse for kolonimakta" og "på ingen andre områder er dette klarere enn i de filippinske massemediene".

På sin jakt etter dramatikk bruker den filippinske pressa mye tid på å fotfølge de militære styrkenes (AFP) bevegelser for å knuse NPA og det muslimske Moro National Liberation Front (MNLF). Utenlandske journalister opplever ofte å bli trakassert når de prøver å bringe et noenlunde balansert bilde av konflikten mellom AFP, NPA og MNLF. I juni 1988 ble den svenske freelanceren Stellan Hermansson tatt til fange kort tid etter å ha intervjuet medlemmer av NPA. Han opplevde å bli trakassert på det groveste mens han satt fengla, anklaget for drap og for å ha ledet et geriljaangrep på en militærleir. Han ble truet med henrettelse og tortur. To medlemmer av den norske solidaritetskomiteen for Filippinene ble også arrestert i den sørlige delen av landet, mens de besøkte lovlige lokale bondeorganisasjoner. Deres vitnesbyrd ble lagt fram på en høring om brudd på menneskerettighetene som den norske solidaritetskomiteen arrangerte i april 1989.

Til og med Newsweek- og BBC-reportere har fått sitt materiale beslaglagt av AFP og blitt truet med utvisning etter å ha hatt kontakt med NPA. I tillegg kommer virksomheten til de mange AFP-støttede Citizens' Armed Forces Geographical Units (CAGFU), en paramilitær borgervernbevegelse opprettet på initiativ fra president Aquino, og dødsskvadroner (også kalt vigilantes) som Alsa Masa (betyr Folkereisning) og Tad Tad (betyr Kutt! Kutt! eller Hugg! Hugg!) og andre. Disse gruppene står ansvarlig for drap på hundrevis av aktivister fra fagbevegelsen, bondebevegelsen, menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og andre. Filmen Fight for us, hvor Lino Brocka hadde en førende hånd på produksjonssida, har skildret denne virksomheten på en glimrende måte. Flere lokale radiostasjoner og lokalaviser som har ytret seg kritisk til disse gruppene, har fått sine lokaler rasert av brann eller smadret og blitt utsatt for mordtrusler. Journalister som dekker saker hvor AFP er involvert, får utstedt pass hvor det bl.a. står at det er forbudt å publisere artikler "som er uforenlig med republikkens interesser" og "som på noen måte fremmer interessene til statens fiender". På den annen side vil journalister som åpenbart driver propaganda for AFP, bli satt på NPAs svarteliste, men majoriteten av drapene på pressefolk og andre kan tillegges AFP og deres allierte.

Sett i lys av de mange drapene på journalister, inkludert en freelance-fotograf fra New Zealand som ble drept da han dekket kuppforsøket i august 1987, er det klart at klimaet for å drive kritisk journalistikk er heller dårlig. Den massive veksten i de væpnede styrkene, fra 50.000 ved innføringa av unntakstilstanden 1972 til omlag 250.000 i 1990, hadde ikke vært mulig uten direkte økonomisk støtte fra 5 amerikanske presidenter. Disse har sagt lite og gjort enda mindre i forhold til de vel dokumenterte overgrepene og massakrene mot bønder og arbeidere, som AFP har gjennomført de siste 20 åra. People's Movement for Press Freedom la i juni 1988 fram 54 saker hvor AFP og vigilantegruppene har gjennomført aksjoner mot mediaarbeidere, dvs arrestasjoner, drap og fengsling uten lov og dom. I 1987 la den tidligere amerikanske justisministeren, Ramsey Clark, fram en rapport hvor han slo fast at CIA stod bak opprettelsen av vigilantes, som ledd i en antigerilja-strategi som CIA hadde prøvd ut i bl.a Vietnam og Nicaragua. Den New York-baserte Committee to Protect Journalists kunne i 1989 rapportere at siden Aquino kom til makta i 1986, er minst 16 journalister blitt drept, flere enn noe annet sted i verden. Til nå har ingen blitt tiltalt eller dømt for disse forbrytelsene.

Hierarkiet innafor den katolske kirken under ledelse av kardinal Jaime Sin og deres mektige allierte innafor næringslivet har vært en av Aquino-regimets nærmeste støttespillere. Kirkens øverste ledelse har vært påfallende taus om de mange overgrepene som har funnet sted etter Aquinos overtakelse. I stedet synes det som om de har vært mer opptatte av den suksess som de utenlandsbaserte evangeliske gruppene har hatt gjennom bruk av sine "elektroniske kirker" (i fjernsynet) til å trekke til seg nyfrelste. Disse gruppenes suksess i å "stjele" tilhengere fra den etablerte kirken har ført til at Bisperådet han beslutta å opprette sin egen tv-stasjon. Sjøl om det ikke er blitt sagt høyt, er det åpenbart at Kirken har behov for å bli mer synlig etter at 10 til 15 % av Filippinenes katolske geistlighet støttet det revolusjonære Christians for National Liberation (CNL), som sammen med CPP og NPA inngår i alliansen National Democratic Front (NDF).

Den politiske og redaksjonelle innretninga til dagsavisene dekker grovt sett et konservativt til moderat og liberalt/nasjonalistisk spekter, mens de venstreorienterte med små opplagstall må finne seg i å bli distribuert "under jorda".Det tilsynelatende tolerante og pragmatisk-politiske filippinske pressemiljøet med sine tilbøyeligheter til å dyrke det karismatiske, kan enkelte ganger slippe til de som er utelatt i kulda, sånn som da tidligere leder og grunnlegger av CPP, Jose Maria Sison, fra sitt eksil i Nederland, kunne legge fram sine mange svært kritiske betraktninger om det nye regimet i et av Manilas ukeblader. Eller når kona til Gregorio Honasan, hjernen bak de blodigste kuppforsøkene mot Aquino, blir portrettert på en av de store dagsavisenes underholdningssider. Men denne overbærenheten har åpenbart sine begrensninger. Med sin eierstruktur han det filippinske pressemiljøet sine svakheter. Avisutgivelse er som oftest bare en av flere bransjer som eierne er involvert i. Deres forretningsvirksomhet dekker en rekke bransjer hvor det er hard kamp om feite kontrakter med det offentlige, kamp om konsesjoner, lisenser, skattekreditter, importavgifter, byggetillatelser, byggeoppdrag etc.

Det er vanskelig å forestille seg at man i dette konkurranseutsatte miljøet er villig til å bite hånda som gir, særlig i tider hvor store summer i form av utenlandske kreditter og lån skal realiseres i byggeprosjekter og andre tiltak som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og andre internasjonale kreditorer har pålagt Filippinene å gjennomføre. Ser vi på den økonomiske og politiske eliten, finner vi at aviseierne er identiske med klanene som kjemper om å besitte de viktigste økonomiske kommandopostene. Noen eksempler;

Den tidligere uavhengige og kritiske Malaya, som hadde et opplag på 3.000 eksemplarer ved inngangen til 1983 og slo seg stort opp etter mordet på Benigno Aquino i august samme år, hadde et opplagstall på 55.000 i 1987. Da ble det overtatt av nye eiere da de ansatte gjorde et forsøk på å organisere seg. Avisa er nå en av presidentens mest trofaste støttespillere. Privat innrømmer journalister at de mektige aviseierne ikke på noen måte er tilbakeholdne når det gjelder øve innflytelse på det som trykkes. I sin rapport siterer Committee to Protect Journalists en av Manila-avisenes journalister som sier: "Vi er ikke redd for å bli fengsla, men når vi skriver må vi ha i minne hvem som eier oss." I den harde konkurransen om avisleserne er det antakelig bare en dagsavis (av 26) som kan vise til en "respektabel" profitt, Manila Bulletin med et opplag på 250.000 og i særklasse størst på annonsemarkedet. Flere av avisas journalister har overfor amerikanske mediaforskere hevdet at de blir pressa av sine konservative overordnede til å underkaste seg sjølsensur når de omtaler presidenten eller andre innen den filippinske makteliten. Som et resultat av disse politiske og økonomiske restriksjonene, uttaler en av Manilas mest respekterte redaktører fra Manila Chronicle, at "nyhetsoppslagene har en tendens til å være meget overfladiske". En ledende skikkelse innafor de pressefaglige kretsene i Manila beskriver reporternes arbeidssituasjonen slik: "Vi har fått dårligere lønnsvilkår, færre velferdsgoder, større krav til effektivitet, svekket integritet og en følelse av å være handlingslammet."

Til forskjell fra Marcos inngir ikke den mildt utseende og bebrillede Aquino frykt blant Filippinenes kritiske og uavhengige skribenter for bli kalt inn til militært tredjegradsforhør. På den annen side er det kjent at hun bruker sine kontakter blant avisutgiverne, enten personlig eller via sin pressesekretær, tidligere sjef for Agence France Presse i Manila, Teodoro Benigno, til å sanksjonere mot avisoppslag som er kritiske til regjeringas politikk. Fra tid til annen har hun også åpent trua kritisk innstilte journalister ved å tiltale dem for "destabilisering av regimet".

Ved flere tilfeller har regjeringa grepet inn og stoppet tv- og radiosendinger hvor oppslagene har vært regjeringskritiske. Juan Ponce Enrile, tidligere forsvarsminister under Marcos, og viktigste høyrepolitiske motstander av Aquino, ble avbrutt i et utspørringsprogram i en av de største tv-kanalene. Et annet tilfelle var da et nyhetsoppslag dekket valget i et av Manilas mange slumområder. Den Aquino-støttede kandidaten ble stilt i forlegenhet da valgflesket ble målt opp mot de faktiske og elendige tilstandene i området. Fire radiostasjoner ble stengt fordi de sendte stoff som oppmuntret til politisk "ustabilitet". Populære kommentatorer i den statlige Radyo ng Bayan (Folkets radio) fikk sparken for å ha begått politiske kommentarer som kritiserte presidenten. I 1986 stengte Philippine Commission on Good Government Marcos sitt flaggskip, Daily Express, og ga hundrevis av arbeidere sparken.

Trusler om rettslig forfølgelse er også en av metodene for privat å tvinge frittalende til taushet. Aquino sjøl gikk til søksmål mot Philippine Star med krav om erstatning på 4 millioner pesos (ca 1,2 millioner kroner) for et oppslag avisa brakte i forbindelse med kuppforsøket i 1987. Avisa skrev at presidenten "gjemte seg under senga" mens kuppforsøket pågikk. Dette er bare noen få eksempler på hvordan regimet utøver sensur.

En godt plassert mediakommentator hevder anonymt at de store annonsebyråene og CIA har presset fram en situasjon som gjør det umulig å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Samme kilde hevder også at de store annonsebyråene, en del av dem utenlandske, innførte en regulær boikott av den tidligere uavhengige og kritiske Malaya, en boikott som tvang eieren til å selge avisa til en mer konservativ gruppe av utgivere som la om avisas politiske innretning. Eierskiftet medførte at en av avisas ledende skribenter, Renato Constantino, ble pressa ut av redaksjonen. Constantino, som er en av Asias mest anerkjente historikere og Filippinenes mest populære foreleser, er kjent for å være meget kritisk til Aquino.

I den reviderte filippinske Grunnloven av 1987 finnes det en passus som er direkte kopiert fra den amerikanske grunnloven, hvor det står (i en noe fri oversettelse av undertegnede): "Ingen lovparagraf skal settes i kraft på bekostning av ytringsfriheten eller pressefriheten." Imidlertid er denne friheten betydelig innskrenket av andre lover, bl.a i den nye straffeloven som gir adgang til å straffe aviser som trykker "falske nyheter som kan true lov og orden" (artikkel 154) eller "tilskynde til oppvigleri" (artikkel 142). I sin streben for å gi disse lovene et reelt innhold har senatspresident Jovito Salonga i 1987 fremmet et lovforslag (nr 119) som "i tilfelle opprør gir regjeringa adgang til å stenge kringkastingsstasjoner" og straffes kan også den som sprer "obskøn litteratur" eller "doktriner som står i motsetning til den offentlige moral" (artikkel 201). Med hjemmel i nevnte artikler har f.eks det filippinske postverket slutta å distribuere Playboy. Far Eastern Economic Review unngikk såvidt å bli svartelista i november 1988, da et privat søksmål mot det velrenommerte tidsskriftet ikke fikk rettens medhold.

Da president Aquino overtok makta i februar 1986, hadde hun et ubegrensa folkelig mandat å støtte seg til. I et land med en fullstendig skakkjørt økonomi, hvor mesteparten av jorda og produksjonsmidlene er i henda på en håndfull mektige familier og utenlandske selskaper, med et offentlig apparat gjennomsyra av korrupsjon, hvor de militære griper direkte inn i de sivile stryningsorganene, valgte hun å gi etter for presset fra den tradisjonelle politiske og økonomiske eliten og fra USA. Alle løfter om en rettferdig jordreform, en mer rettferdig fordeling ressursene, demokrati og et rettferdig lovverk er for lengst begravet og glemt.

For avisutgiverne sin del har de gått i ledtog med det nye regimet. Stilt ovenfor et mulig scenario der det ytterliggående, militaristiske og uforsonlige høyre styrer med jernhånd og strengt ekserserer pressesensur og undertrykker ytringsfriheten, faller valget på støtte et regime som tillater et visst spillerom for de trykte og elektroniske mediene. På den annen side har regimet klart profilert seg som en fiende av retten til å danne fagforeninger og å gi mediaarbeiderne en mulighet til å forhandle, eventuelt streike fram reformer som bedrer lønns- og arbeidsforholda. De ansatte har heller ingen representanter i bedriftens styringsorganer. Aquino har for lengst forstått viktigheten av å ha politisk (og økonomisk) støtte fra de mektige avisutgiverne og er villig til å gi konsesjoner i form av lovforbud og restriksjoner som rammer de ansatte og som begrenser sjøl de mest elementære rettigheter. Filippinene en et land hvor de multinasjonale selskapene nærmest kan diktere sine betingelser, hvor IMF og Verdensbanken presser på for å få regjeringa til å bygge ned og privatisere all offentlig virksomhet, deregulere handel og importbarrierer. Et land med en astronomisk utenlandsgjeld presidenten ukritisk har valgt å godta, et massivt fattigdomsproblem, en stadig økende masse av jordløse bønder, skyhøy arbeidsledighet, en voldskriminalitet større enn i Marcos tid og som har regjeringas velsignelse (vigilantes og AFP), hvor croniene stadig styrker sine posisjoner, kort sagt en situasjon hvor alle andre enn det filippinske folket sjøl bestemmer dagsonden. Filippinene har små utsikter til å holde seg med en differensiert og kritisk presse. Årene som kommer vil sikkert vise at av de 26 dagsavisene i Manila, vil ikke alle overleve den politiske utviklinga og likeledes vil neppe den nåværende eierstrukturen tillate framveksten av alternativer som stiller seg kritisk til det rådende systemet.


* Crony, lokal betegnelse på presidentens vennekrets som utnytter sin posisjon til å berike seg. [Tilbake]