|
|
|
Nå som Østblokken har gått i oppløsning og Sovjetunionen også faller fra hverandre i sine enkelte republikker begynner gamle radikalere å bli engstelige for nasjonalismen.
Ja, byradikalere mest, kanskje. For her framstår jo nettopp nasjonalismen som det store spøkelset som truer deres drøm om å "danse og elske i Europa".
Og allerede her, i lyset av Sovjetunionens sammenbrudd og forsøket på å bygge et Europas forente stater kommer en sentral motsigelse i nasjonalismebegrepet til syne. Som svar på kravet om nasjonal selvstendighet fra de framvoksende nasjonalitetene, stilte de gamle imperiene raskt opp sin "offisielle nasjonalisme". Tsardømmet forsøkte å russifisere de mer perifere områder av det russiske imperiet. Dronning Victoria utviklet en britisk hegemonisme innen Samveldet. Og heller ikke radikalerne unnlot å løpe med. Et eksempel er austro-marxistene som agiterte for å bygge en moderne nasjonalstat av Østerrike-Ungarn.
Fra starten av har nasjonalisme bare vært en særegen form på et langt mer vidtrekkende sosialt opprør. Det nasjonale ga form til opprøret mot det føydale Europa. Nasjonalstatene åpnet de stedbundne føydale maktforholdene og gjorde kapitalistisk produksjon og handel mulig i langt større grad enn tidligere. Senere har denne modellen blitt eksportert til det vi i dag kaller den tredje verden, og i flere store bølger har vi opplevd sosial frigjøning i en nasjonal form: etter første verdenskrig, med Afrikas frigjøring på femti- og sekstitallet og nå sist med sammenbruddet for den siste store flernasjonale stat - Sovjet.
Som marxister skal vi ikke ta lett på den drømmen som brast med Sovjets sammenbrudd. At mennesker skulle kunne leve sammen i fred på tross av forskjeller i bosted, hudfarge, språk og kultur. Men kanskje vi her pirker i et idealistisk element ved marxismen. En umulig drøm som overser de sterke materielle kreftene i den nasjonalistiske ideologien.
Har marxismen vært blind for de nasjonalistiske kreftene? Nei, helt blind for disse kreftene har marxismen aldri vært. Lenin mente at oktoberrevolusjonen hadde gitt det nasjonale spørsmålet en ny karakter og åpnet for en serie nasjonale revolusjoner i den tredje verden. Kanskje forholder det seg rett og slett slik med nasjonalismen som Josef Stalin uttalte det på den 19. partikongressen i 1952, at borgerskapet nå selger nasjonenes rettigheter for dollars. At det må bli de kommunistiske og demokratiske partiene som må løfte den nasjonale fanen og bære den framover "hvis dere vil bli den ledende kraft i nasjonen".
Kanskje vi her ser kimen til noe som kan gi marxismen ny kraft?
Kraftpatrioter i alle land framstiller gjerne sin egen nasjon som urgammel. Her i Norge framstilles for eksempel vikingtiden som eksempel på fordums storhet. Slike ideer er nok ikke uten grobunn i folkedypet. Samtidig er nasjonen og nasjonalstaten faktisk en moderne oppfinnelse, knappe to hundre år gammel.
Begrepet nasjon ble faktisk først dannet med de tretten nordamerikanske statenes uavhengighetserklæring i 1776. Sammen med det vellykkede slaveopprøret på Haiti (De svarte jakobinerne) foranlediget denne den franske revolusjonen. I årene etter den franske revolusjonen fulgte så en serie nasjonale frigjøninger i de spanske koloniene i Amerika.
Det var først et stykke ut på attenhundretallet at det nasjonale spørsmål ble aktualisert i selve Europa. Den franske revolusjonen hadde vært så radikal i sitt brudd med det gamle at den til og med hadde innført en ny kalender, der År En ble satt til 1792. Men radikaliteten i den franske revolusjonen måtte raskt vike for den mer pragmatiske nasjonalismen. Og tidsoppfatningen var den første som ble revidert. Bare noen få år etter revolusjonen ble for første gang historie gjort til en akademisk disiplin. Ved hjelp av
historieforskningen skapte europeerne seg en myte om at de var sovende nasjoner. Fra Norge til Hellas oppdaget man plutselig at man var folk av vikinger eller filosofer, som våknet til ny bevissthet om tidligere storhet.
Nasjonen er et innbilt samfunn, et kunstig samhold, sier historikeren Benedict Anderson i boken The imagined communities. Og "historien" var viktig i produksjonen av ideen om en nasjonal identitet. En identitet som ikke tidligere hadde vært der. Anderson trekker parallellen til hvordan vi skaper oss en personlig identitet ved stadig å gjenfortelle historier fra vår personlige barndom og oppvekst (og vi kan tillegge eller fra våre tidligere liv, slik det er blitt så moderne å gjøre i dag).
Historien var med å skape en legitimitet for de nye nasjonale bevegelsene og statene. En legitimitet som kunne måle seg i styrke med de religiøse og føydale bånda i det gamle samfunnet.
Ikke noen steder viser nasjonalismen seg bedre som et kunstprodukt, enn i den tredje verden. Her skapte kolonialismen nasjonale bevegelser ut av stammefolk som hundre år tidligere ikke hadde kjent til eksistensen av hverandre. De koloniale kartene ga de innfødte en geografisk tilhørighet de aldri før hadde hatt: "- Slik ser altså Burma ut, og vi som bor her er burmesere." Folketellingene brøt opp gamle bånd og rangerte etter rase: kineser, singaleser, tamil, malay. Og arkeologien, som brakte i dagen kolonial pomp og prakt, ga de unge folkene symboler: "- Angkor Vat - Khmerfolkets storhet."
Det nasjonale var opprinnelig en moderne form på opprøret mot sosial urett i det gamle samfunnet. Men de gamle stormaktene som tsardømmet og Det britiske imperiet svarte raskt på dette opprøret med sin egen offisielle nasjonalisme. Denne forsøkte, som her nevnt, å samle de nye nasjonene under de gamle imperienes paraply. Samtidig utviklet den, ganske mot sin hensikt, nasjonal bevissthet i områder der en slik var ganske lite utviklet.
Men denne offisielle nasjonalismen utviklet også en ganske spesiell kultur. Den kulturen de fleste radikalere tenker på når de ser på nasjonalisme med avsky, sjåvinismen og rasismen. Imperiene skapte et helt korps av tjenestemenn som skulle ha oppsyn med koloniene og lydrikene. Disse tjenestemennene som aldri ville komme til topps i imperiets sentrum, kunne likevel leke stor kar i periferien. Rasismen står faktisk mye nærmere klasseundertrykkingen enn den nasjonale undertrykkingen, sier Anderson. "... eksistensen av senkoloniale imperier støttet faktisk opp under hjemlige aristokratiske bastioner, siden de tilsynelatende bekreftet antikke begreper om makt og privilegier innen en moderne, global ramme."
Det er denne rasismen, som altså har sitt utspring i imperienes forsøk på å holde nede de undertrykte nasjonene, som byradikalerne frykter i nasjonalismen. Paradokset er at de ser denne hos de opprørske nasjonale bevegelsene, men ikke i sin egen drøm om et all-europeisk imperium, og ikke i det nå oppløste sen-tsaristiske imperiet - Sovjetunionen.
Den nasjonale identiteten er altså kunstig, eller skapt. Nasjonen er et innbilt samfunn. Men også klassesamholdet er innbilt. Den europeiske klassebevisstheten er et produkt av hundre år med studier, propaganda, organisering og politiske kamper. På samme måte som den nasjonale bevisstheten.
Som marxister vil vi hevde at klassebevisstheten er mer reell, fordi vi analytisk ser at det er de kapitalistiske eiendomsforholdene som styrer samfunnsutviklingen. At det er produksjonen for profitt som skaper urett og dermed opprør i verden.
Men folket er ikke teoretikere. Derfor skjer ikke samfunnsutviklingen planmessig og på bakgrunn av grundige overveielser. Den skjer som plutselige opprør mot det bestående, gjerne voldsomme, som de siste årenes hendelser i Øst-Europa. Men slike opprør, om enn aldri så blinde, trenger en ideologi eller en form som gir deltagerne et skinn av forståelse eller klarhet. Og dette må gjerne være en forståelse som gir inntrykk av at deltakerne er med i en slags skjebnebestemt prosess.
I årene etter første verdenskrig var klasseperspektivet framtredende, men sammenbruddet for den sosialistiske utopien satte en stopper for dette. Nå tar opprørene religiøse former som i den arabiske verden, men i stadig større grad altså også moderne nasjonalistiske former. Samtidig er innholdet i disse nasjonale opprørene i dag det samme som da nasjonalismen ble skapt for vel to-hundre år siden: et rettferdig sosialt opprør i en form som har pent lite med innholdet av opprøret å gjøre. Og målet for opprøret en selvsagt fremdeles like uklart. Kanskje enda uklarere enn hos oktoberrevolusjonen, som i seg selv vær svært så uklar på målet.
Det store problemet for oss i vesten er at vi ser dagens politiske hendinger i lys av etterkrigstidens erfaringer. Denne merkelige perioden i kapitalismen som i vår del av verden faktisk var preget av stabilitet og konstant vekst. Den har blitt kalt fordismen, fordi den baserte seg på masseproduksjon av dyre forbruksvarer som bilen. Den forutsatte da også en jevn lønnsvekst hos arbeiderklassen for at disse forbruksvarene skulle ha et marked. Og det fungerte merkelig nok, om enn bare fram til omkring 1970.
Vi har nå snart levd like lenge utenfor denne stabile kapitalismen som vi i sin tid levde i den, men fremdeles preger den tankene våre og gir næring til drømmen om en fredelig kapitalisme. I lys av de stadig skjerpede sosiale motsetningene selv i Europa, virker det ganske naivt å tro at et stor-EF skal kunne sikre fredelige forhold i Europa, gjenopprette stabiliteten i kapitalismen og gi oss tilbake velferdsstaten fra 1960-tallet. Tenk bare på de sosiale ulikhetene mellom Øst- og Vest-Tyskland. Tenk på massearbeidsløshetens England, tenk på rasismen i Frankrike.
Når vi betrakter nasjonalismen som en ideologisk overbygning over rettferdige opprør, en ideologi som ikke trenger å ha mye med opprørets innhold å gjøre, er det naturlig å "kaste seg på nasjonalismen". Ikke ukritisk naturligvis, men her i Norge skulle alternativene være ganske klare. Kampen mot EF er en kamp mot de styrende makters forsøk på ansvarsfraskrivelse. Under dekke av en tilpasning til ytre økonomiske krefter vil raseringen av de sosiale goder og sikkerhetsnett skyte ytterligere fart i Norge. I dag skjer denne kampen i nasjonale former, under parolen: forsvar for den nasjonale suvereniteten. Det er det bare å innfinne seg med.
Vi må innfinne oss med tidens melodi - de nasjonale opprør. Det er nærmest som i elvepadling: det går utfor og kan du unngå å kjøre i bergveggen, skal du prise deg lykkelig. Men samtidig kan ikke samfunnsutviklingen sammenlignes med elver som renner i faste løp. Samfunnsutviklingen kan skifte løp, selv om det er uvisst hvordan. Og kroneksemplet er selvsagt drømmen om det klasseløse samfunnet, som store deler av menneskeheten gikk inn i etter oktoberrevolusjonen, og senere en eller annen gang har gått ut av.
Det var ingen naturlov at Sovjet måtte sprekke etter nasjonale grenser. Stalin kalte Russland for nasjonenes fengsel, men nasjonalitetsspørsmålet i Russland ble ikke løst med oktoberrevolusjonen. Alle nasjonalitetene innen Sovjet utviklet seg videre innen perioden med sovjetmakt. Denne utviklingen skjedde både med og mot sentralmaktens vilje. De sovjetiske nasjonalitetene ble understøttet i sin nasjonale utvikling, men også undertrykt. Og når alt kommer til alt grunnet sammenbruddet seg i at folks materielle behov ikke ble tilfredsstilt innen unionen. Sovjet utviklet seg til en herskerstat, der alle ressurser ble kanalisert til nomenklaturaen og til militærapparatet.
Og dette vil også skje med dagens framvoksende nasjonale bevegelser. Polakkene vil få sin egen nye velhavende overklasse, og norske EF-motstandere vil vise seg like tilpasningsdyktige og flinke til å mele sin egen kake som deres forgjengere, EF-tilhengerne.
Så det er ingen grunn til å gi opp perspektivet om det klasseløse samfunn, fordi om vi støtter nasjonale kamper. Vi har felles mål et stykke på vei, men før eller siden vil det rent nasjonale perspektiv spille fallitt. For når alt kommer til stykke vil nasjonalprodukter og konkurranseevner vise seg uinteressante, når det blir målt mot det som i siste instans teller. Om de verdiene som folk skaper, kommer folket til gode eller ei.