Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Den gamle orden

av Arnljot Ask

Røde Fane nr 3, 1991


Den Gamle Orden i den imperialistiske leiren er en saga blott. USAs gamle hovedrival har klappa sammen og er nå helt prisgitt sine konkurrenter for å kunne komme på føttene igjen i en ny form.

USAs gamle hovedrival har klappa sammen, og er nå helt prisgitt sine konkurrenter for å kunne komme på føttene igjen i en ny form. Dette har skapt en situasjon hvor en nyordning imperialistmaktene seg imellom presser seg fram. Bush sitt prosjekt med Ny Verdensorden må sees i denne sammenhengen. USA prøver å utnytte situasjonen til å befeste sin ledende rolle også overfor de nye, brysomme rivalene sine; Japan og Tyskland. Det som kort og godt skjer er en innbitt kamp for en omfordeling av verden på grunnlag av nye styrkeforhold, slik leninismen hevder vi vil få i sånne situasjoner. Den gevinsten USA fikk gjennom Golfkriginitiativet har imidlertid ikke etablert noen slik Ny Orden. De tok et viktig åpningsstikk. Men både mellomspillet og sluttspillet gjenstår.

Sammenbruddet for Sovjet har også, i første runde, gitt USA og de andre imperialistmaktene friere hender i undertrykkinga av den tredje verden. Slik sett har kampen om Ny Orden imperialistmaktene seg imellom i første omgang ført til å styrke imperialistsiden i det vi regner som den viktigste motsigelsen i dagens verden; verdens undertrykte folk og nasjoner - imperialismen. Med andre ord: I global sammenheng er det altså snakk om å konsolidere Den Gamle Verdensorden. Dette er også i pakt med det imperialismeteorien forutsier; en nyordning forutsetter en omfordeling av koloniene i pakt med det nye styrkeforholdet. Sett fra den tredje verden sin side er da dette også ganske åpenbart. Golfkrigen illustrerte det tydelig.

Med et slikt perspektiv på omveltningene som nå skjer, blir det viktig å se på hva slags kraft den tredje verden i tida framover vil bli i den anti-imperialistiske kampen. Ikke bare for å danne seg en mening om hva som vil skje, men i første rekke for å skape oss et holdbart grunnlag for det anti-imperialistiske arbeidet i vårt eget land.

Etter andre verdenskrig er det den tredje verden sjøl som har ytt den sterkeste motstanden mot imperialistmaktene, og påført både USA og Sovjet betydelige tap. Har detta endra seg med det som har skjedd i det siste ? Vil den i dagens situasjon være i stand til igjen å komme på offensiven mot undertrykkinga? Vil den kunne utnytte de nye motsigelsene i imperialistleiren til å svekke fienden og styrke sine egne posisjoner?

Når vi skal drøfte disse spørsmålene, kan det være nyttig å ha den historiske utviklinga i bakhodet. Derfor først noen tilbakeblikk:

Avkolonialiseringsprosessen

Frigjøringskampene mot de gamle koloniherrene de første tiåra etter andre verdenskrig dro nytte av flere forhold; de antikoloniale kreftene i landet og internasjonalt (ikke minst spilte frigjøringa av Kina en viktig rolle, både som inspirasjonskilde og som reell støttespiller i den antiimperialistiske kampen), det faktum at de gamle kolonimaktene England og Frankrike kom ut av krigen som annenrangs imperialistmakter, og at rivaliseringa mellom USA og Sovjet kunne utnyttes.

Utviklinga viste at det var det indre grunnlaget som avgjorde om et land virkelig klarte å skaffe seg en viss uavhengighet etter at kolonistatusen var opphørt.

De aller fleste kom inn i et nykolonialt forhold i et økonomisk verdenssystem bygd opp på USA sine premisser, men hvor også noen av de gamle kolonimaktene fortsatte å ha stor innflytelse i "sine" områder etter den formelle frigjøninga. Det økonomiske systemet i landet ble ikke forandra i særlig grad, og de nye makthaverne var i mange tilfeller i hovedsak marionetter for imperialistmaktene.

Enkelte land ble sterkt avhengige av Sovjet. Enten det var et ideologisk grunnlag for det, fordi de så på Sovjet som et i hovedsak anti-imperialistisk land som ville gi ubunden støtte, eller fordi makthaverne kort og godt søkte støttespillere for sin maktbasis. Ofte finner vi også at begge disse forholdene virket inn.

Et eksempel hvor det første dominerer, er Vietnam. Sjøl om de i mesteparten av frigjøringsfasen bygde på prinsippet om "egne krefter" som det grunnleggende, gikk de inn i et avhengighetsforhold i gjenoppbyggingsfasen etter frigjøringa. Det var flere faktorer som bidro til dette, og også gjorde det forståelig, uten at jeg har skal gå grundigere inn på dette. Men frigjøringskampen i Vietnam var så langvarig og mobiliserte folket så grundig, at det nasjonale grunnlaget for den sosialistiske samfunnsordninga der ikke ble utrydda av avhengighetsperioden. Derfor er det ennå ikke avgjort hva som vil bli utfallet nå, når Sovjet-tilknytninga faller bort.

Jeg vil også plassere Cuba i denne båsen. Men om Cuba etter hvert gjorde seg for avhengig av den "arbeidsdelinga" Sovjet satte opp for sine medspillere, har aldri Cuba vært politisk "i lomma" på Sovjet. De har ofte kjørt sitt eget løp i forhold til frigjøringsbevegelser og revolusjonære bevegelser i andre tredjeverdenland - spesielt i Latin-Amerika. De støttet geriljakamp, mens Sovjet la vekt på å pleie forbindelser også med gorillaregimer som f.eks i Argentina. Det er også for enkelt å si at Cuba var Sovjets forlengede arm i Afrika, som i Angola. Også det at den cubanske revolusjonen var et sjølstendig nasjonalt oppgjør med USA-imperialismen, gjør at Cuba har en stor grad av politisk-ideologisk sjølstendighet i forhold til Sovjet. Når jeg likevel plasserer dem i "avhengighetsbåsen", skyldes det de økonomiske forholdene; arbeidsdelinga med Sovjet og Øst-Europa og følgene det fikk for den økonomiske strukturen på sjølve Cuba.

Eksempler på den andre kategorien Sovjet-avhengighet mener jeg Etiopia under Mengistu var, og Afghanistan. Begge disse landa har riktignok ført en retorikk som har plassert dem politisk i bås med Sovjet også. Men i motsetning til både Vietnam og Cuba er denne ikke så grundig knytta til frigjøringskampen mot kolonimakta. Den er forbundet med fraksjonskamper og kupp innenfor statsledelsen. Styrene er også basert direkte på militær støtte fra Sovjet. For denne gruppa land er det ikke nødvendigvis slik at de har satsa på å bygge opp en intern økonomi etter Sovjetmodellen, sjøl om de har kalt seg sosialistiske og endog marxist-leninistiske. Regimene i denne kategorien var totalt avhengige av Sovjets støtte. Landet som sådant hadde ikke noe sterkt sosialt grunnlag for politikken som ble ført. Regimene der har derfor stort sett falt sammen etter at Sovjet trakk seg tilbake.

Sjøl om et flertall av landene i den tredje verden gikk inn i nye avhengighetsforhold til USA, de gamle kolonimaktene og Sovjet, var den formelle avkoloniseringa et framskritt historisk sett. De politiske, og ofte militære, kampene styrka sjølbevisstheten og anti-imperialismen til folkene. Erfaringene kan utnyttes i de nye kampene som vil komme. Imperialismen har ikke klart å plassere disse landene inn i et varig, frivillig avhengighetsforhold til seg. Som jeg kommer tilbake til mot slutten, er dette systemet på vei inn i en ny kritisk fase.

Offensiv for sosialismen

Den største utfordringa for imperialismen i denne perioden kom sjølsagt fra de landene som etter frigjøringskampen klarte å skaffe seg en viss uavhengighet fra imperialismen. Ikke først og fremst fordi de brøyt ut av det kapitalistiske verdensmarkedet. Men fordi de kom til å spille en viktig rolle som inspiratorer for den anti-imperialistiske kampen, og også kampen for sosialisme, i sin alminnelighet. Det viktigste landet her er sjølsagt Kina. Men også Cuba og Vietnam spilte en slik rolle, sjøl om den ble svekka da de gikk inn i avhengighetsforhold til Sovjet. Kampuchea i Røde Khmer-perioden og i stor grad Nord-Korea brøyt også ut av det imperialistiske systemet og bygde opp samfunnssystemer på egne grunnlag. Kampuchea-eksperimentet ble så kortvarig, så innadvendt og utsatt for så sterk motoffensiv fra imperialismen at det fikk relativt lite ringvirkninger. Men en allsidig vurdering av den strategien som ble fulgt gjenstår å gjøre ennå. Siste kapitlet i frigjøningskampen der er heller ikke skrevet ennå. Det nord-koreanske eksemplet er også for dårlig studert av norske kommunister. Hva slags virkning det har hatt på frigjøringskampene i andre tredjeverdenland, tør i alle fall ikke jeg nå å gi meg ut på noen helhetsvurdering av.

Erfaringene fra frigjøringskampene, og oppbyggingsfasen etterpå, til disse landene som klarte å skaffe seg en viss uavhengighet fra imperialismen, fikk stor innvirkning på frigjøringskamper i land som fortsatte som halvkolonier. Folkekrigsstrategien ble fulgt opp i land som Filippinene, Thailand, Myanmar (Burma), India, Palestina, Zimbabwe, Vest-Sahara, Eritrea og Etiopia, El Salvador, Nicaragua m.fl. Denne anti-imperialistiske kampen var ikke bare en kamp for likeverd og fredelig sameksistens med landene som representerte kolonialismen. Den satte direkte opp på dagsorden at det imperialistiske verdenssystemet måtte styrtes og gikk inn for å bygge opp sosialistiske samfunn i sine land. De uavhengige landa i den tredje verden og frigjøringsbevegelsene som fulgte deres strategi, ble dermed sentret for den sosialistiske verdensrevolusjonen i denne perioden. Det fikk sjølsagt følger for den kommunistiske verdensbevegelsen. De nye kommunistiske partiene og organisasjonene som voks fram i Vesten, anerkjente den ledende rolla til den tredje verden. AKP formulerte dette i sine prinsipprogram med at frigjøringskampen i den tredje verden var hovedkrafta i den proletariske, sosialistiske verdensrevolusjonen i vår tid. Dette var et riktig standpunkt og tjente kampen for sosialisme, også i vårt eget land.

1980-åra: større utbytting, breiere motstand

1980-åra er sett på som "det tapte tiåret" for den tredje verden. Dette er ikke bare et uttrykk for at de vestlige brillene ikke lenger så kampkrafta til den tredje verden. Sosialismen og den tredje verden sin frigjøringskamp fikk flere reelle tilbakeslag i dette tiåret. Det som slo ut sterkest var endringene i Kinas politikk overfor frigjøringsbevegelsene. Den linja som ble valgt for å styrke Kina, førte til at Kina begrensa hjelpa til flere frigjøringsbevegelser, fordi de la vekt på å bedre forbindelsene på statsplanet. Det kan sjølsagt diskuteres hvor mye en kan klandre Kina for i flere av disse tilfellene. Om det ikke heller var slik at dette avdekka svakheter i det indre grunnlaget til flere bevegelser? Den frigjøringsstrategien Kina sto for, la jo vekt på at de revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene måtte basere frigjøringskampen på egne styrker. Støtten utenfra skulle være supplement. Men likevel er det naturlig at frigjøringsbevegelsene i f.eks Thailand og Myanmar (Burma) fikk tilbakeslag, når Kina gikk inn for aktivt å pleie forbindelsene til statsledelsene i disse landene.

Omlegginga av den sovjetiske strategien mot slutten av 1980-tallet hadde også en lignende effekt på enkelte frigjøringsbevegelser - de som prøvde å spille på motsigelsene mellom USA og Sovjet til å skaffe seg sovjetisk materiell støtte. Det ble etter hvert ikke noe særlig å hente her lengre.

Likevel holdt, som vi skal se nærmere på nedenfor, de fleste klassiske frigjøringskampene bygd på folkekrigsstrategien stand gjennom 1980-tallet. I mye større grad enn det inntrykket som er skapt i vår del av verden. Ved siden av usjølstendige partier i den tredje verden, var det de som jo allerede i utgangspunktet var kommunistiske minoritetsbevegelser i Vest, som tålte linjeskiftet i Kina og fokuseringen på den lidende tredje verden dårligst. De partiene som ikke hadde greid å skaffe seg en egen sosial basis for sin virksomhet, gikk stort sett i oppløsning. Men også mer sjølstendige partier, som AKP, fikk merke motvinden når forbildet blekna og borgerlige ideologiske strømninger kom på offensiven.

Bildet av den lidende tredje verden var sjølsagt ingen fiksjon. Den materielle situasjonen til den tredje verden ble forverra gjennom 1980-åra. Det gjelder både på det reint økonomiske planet, illustrert av gjeldsplyndringa, og ved at sult og nød ble forsterka gjennom de økologiske katastrofene som imperialismen påfører den tredje verden. Det kampen sto om her i Vesten, var hvilke politiske utslag dette skulle få i opinionskampen.

Det var helt riktig av progressive i land som Norge å bruke krefter på å sette et skarpt lys på denne utarminga av verdens flertall. Bidra med analyser og anti-imperialistisk propaganda for å motvirke den veldedighetsideologien som borgerskapet f.eks prøvde å påføre den omfattende "Aid"-bevegelsen som utvikla seg rundt ungdomskulturen. Det var nødvendig å være på denne banen. Tida har vist at det dreide seg om å være med på å utvide den sosiale basisen for anti-imperialismen. Fordi det ikke har latt seg gjøre å skjule, spesielt for nye store ungdomsgrupper, at denne utarminga har med imperialismen å gjøre. At vi ikke samtidig godt nok klarte å få fram i lyset at den tredje verden, midt oppe i elendigheten, fortsatt var hovedkrafta i kampen mot dette menneske- og naturfiendtlige systemet, er en annen sak. Vi kunne sannsynligvis gjort noe mer med det. Fordi, som vi skal se, det var et faktisk grunnlag for det i virkeligheten i den tredje verden.

Hvis vi nemlig ser på hva som foregikk av anti-imperialistisk kamp i den tredje verden i 1980-åra, vil vi finne at den er ganske omfattende:

- Frigjøringskamp med særegne tillempinger av folkekrigsmodellen foregikk flere steder. De fleste leda av kommunister, og med nydemokrati som det umiddelbare målet for det nye samfunnet; Eritrea og Etiopia, Filippinene, El Salvador, Guatemala, Peru, Colombia, Equador, India, Palestina, Kampuchea, Afghanistan, Burma, Øst-Timor, Vest-Sahara, Namibia, Sør-Afrika m.fl.

Flere styrket sin stilling enn de som gikk tilbake. Ingen ble slått av banen disse ti åra. Eritrea og Etiopia feiret seieren rett etterpå.

- Nye land, som Nicaragua og Zimbabwe, hadde nettopp vunnet frigjøringskampen og tok fatt på oppgaven med å bygge sine former for sosialistiske samfunn. Vi så at det var svært vanskelig, og at imperialismen ikke la ned kampen for å gjenvinne kontrollen. Men likevel brakte det kampen for sosialismen historisk framover at disse erfaringene ble kjempet fram.

- Bredden i den anti-imperialistiske kampen tiltok utover 1980-tallet. Organiseringa av vanlige folk vokste i omfang. Kommunistene i Peru f.eks sto i spissen for omfattende organisering av folk både i slumområdene i storbyene og blant bønder og landarbeidere på landsbygda. Det bidro til at den revolusjonære fronten vant store framganger også i parlamentariske valg, og til og med på et tidspunkt lå an til å vinne presidentvalget. Lignende framgang i masseorganisering og parlamentarisk oppslutning om revolusjonære partier fant vi også flere steder i India.

Arbeiderklassen vokste kraftig i både Asia og Latin-Amerika på 1980-tallet. Sjøl om fagorganisering hadde trange kår, fikk vi se streiker og andre aksjoner som fikk følger for samfunnsutviklinga i land som Sør-Korea, Brasil, Sør-Afrika, Malaysia m.fl.

Den sosiale basisen for den anti-imperialistiske kampen ble også utvida gjennom miljøkampen og urbefolkningenes økte sjølbevissthet. Og ikke minst ved at kvinnene gjorde seg gjeldende på flere og flere områder og også reiste kampen for at kvinnefrigjøring må settes opp som et eget mål for den nye samfunnsordninga.

1980-tallet har også skjerpa den globale kulturkampen. Mens den vestlige kulturen har trengt inn sammen med den økonomiske dominansen av den tredje verden, så har dette også utløst motkrefter. Særlig så vi dette i den muslimske delen av verden, inspirert av fjerninga av den USA-allierte sjahen i Iran.

Sett fra den tredje verden sin side, kan vi si at 1980-tallet brakte en utviding av den anti-imperialistiske kampen, samtidig som den tredje verden ble utsatt for enda hardere utbytting. Det imperialistiske presset økte, og tvang også tredje-verden-krefter i kne på noen frontavsnitt som det er gitt eksempel på ovenfor. Men totalt sett mobiliserte den tredje verden ennå flere motkrefter, og har åpna nye frontavsnitt i den anti-imperialistiske kampen.

Det skjedde også en utvikling av strategien. At båndene mellom Kina og de ulike frigjøringsbevegelsene ble løsere, førte til at frigjøringsbevegelsene la større vekt på å vurdere erfaringene til flere og ta hensyn til egne særtrekk. Filippinerne f.eks studerte både vietnamesernes og sandinistenes erfaringer og sammenholdt dem med sine egne. FMLN la større vekt på klasseanalysen av sitt eget land og på egne historiske røtter. Den større sosiale bredden i den anti-imperialistiske kampen, tvang også fram en videreutvikling av frigjøringsstrategien. Økologi- og kvinneperspektivet kom inn. Og. ikke minst kom en gryende frigjøring fra eurosentrismen, som også marxister og anti-imperialister ellers fra den tredje verden har vært sterkt påvirka av.

Hvor står den tredje verdens kamp i dag?

Jeg markerte i starten at jeg fortsatt mener at hovedmotsigelsen i dagens verden går mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og at det er den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet. M.a.o at verken Golfkrigen eller sammenbruddet i Sovjetunionen har endra på dette.

Jeg vil videre påstå at situasjonen i den tredje verden også vil bli mer "uryddig" de aller nærmeste åra. Både som en følge av at omfordelinga mellom imperialistmaktene vil åpne for at tredjeverdenland kan utnytte motsigelsene mer enn det er mulig i øyeblikket, og fordi den harde utbyttinga er i ferd med å gjøre det umulig å fortsette den form for regulert nykolonialisme som vi har sett de siste årtiene. Om den tredje verden vil klare å komme på offensiven og føre til at vi får en ny større bølge av utbrudd og sosialistiske eksperimenter, vil avhenge både av hvordan motsigelsene i imperialistleiren løses og om de sosialistiske kreftene klarer å utvikle en praksis og teori som forener de brede opprørsbevegelsene som 1980-åra har vist er i utvikling.

Uansett vil vi i 1990-åra få flere nye forsøk på å bygge sosialistiske samfunn i den tredje verden.

Jeg skal prøve å utdype dette noe.

Golfkrigen var i første rekke et slag retta mot den tredje verden. Fordi USA hadde tapt terreng i det strategisk viktige Midtøsten over lengre tid. De valgte å bruke det ytterste maktmidlet til å prøve å snu utviklinga. Politiske og økonomiske midler var ikke nok lengre. Dette i seg sjøl vitner om en offensiv i en defensiv posisjon.

Det sekundære trekket ved Golfkrigen var at den var en krig gjennom stedfortreder fra USA sin side mot de voksende rivalene Tyskland og Japan.

De umiddelbare følgene for den tredje verden av dette framstøtet fra USA, har vært at den tredje verden ble ytterligere skvisa; død og fordervelse for hundretusener i Midtøsten, skremmeskudd for andre som kunne tenke seg å utfordre USA, og det åpna for at både Tyskland og Japan kaster seg kraftigere inn i kampen om innflytelse i den tredje verden - også med militære midler.

Men vi ser allerede nå at korttidseffektene etes opp av langtidseffektene; USAs grep om Midtøsten er langt fra sikra. Den politiske uroa øker til tross for at de fleste arabiske regimene nå er ennå mer i lomma på USA , de økonomiske gevinstene krigen ga tæres på fra flere hold, og de er blitt avhengige av å ha større faste styrker i området. De vil komme opp i nye væpna kamper, som først og fremst vil destabilisere området ytterligere og forutsette enda kraftigere militær innsats for å kontrollere. M.a.o vant imperialismen slaget, men krigen er ikke avgjort. Både undertrykking og motstand skjerpes. PLOs kompromissvilje i konferanse-tautrekkingene er taktisk betinga av korttidseffektene.

Den preventive effekten av Golfkrigen på andre tredjeverdenland fortaper seg nokså raskt. Ikke minst fordi enheten mellom imperialistmaktene stadig svekkes. Dette betyr ikke at vi ikke vil få se flere fellesoperasjoner mellom de viktigste imperialistmaktene i den tredje verden. Men tredjeverdenlands muligheter til igjen å spille på motsetninger er økt betraktelig på kort tid etter at "Sovjetkortet" falt nærmest helt ut det siste året. Det er lite trolig at USA kan gå til direkte militær aksjon overfor Nord-Korea under påskudd om å avverge atomopprustning. Det er ganske sikkert drøfta planer for en slik opperasjon. Men et USA-framstøt her ville møte motstand fra Japan. Også Kina ville komme på banen da. Massive USA-leda intervensjoner i Colombia/Peru - som også har vært antyda - ville også møte motbør både fra Japan og Tyskland og flere EF-land.

Sammenbruddet i Sovjet han også en sammensatt virkning på imperialismen og for hovedmotsigelsen i verden, utover det Golfkrigen avdekka. Den kraftige ideologiske offensiven mot all kommunisme og sosialisme som fulgte sammenbruddet, styrka sjølsagt det ideologiske hegemoniet til imperialismen, spesielt i Vesten. Gamle radikalere - inklusive ml-ere diskuterer plutselig sosialismens erfaringer på basis av de nye borgerlige dogmene. Men forherligelsen av kapitalisme og borgerlig demokrati har ganske raskt støtt sammen med virkeligheten. Både folkene i det gamle Sovjet-dominerte området og i Vesten, ser at "historia langt fra han nådd sitt sluttpunkt", at kapitalisme ikke en noen idyll. Ropet om "heller tilbake til det gamle" øker faktisk i styrke. Behovet for en sosialistisk strategi vil derfor trenge seg fram igjen her også.

I den tredje verden har Bush & co sin demokratikampanje - som er kjørt som banner for anti-kommunismen - blitt møtt av en kamp for demokrati med anti-imperialistisk innhold. Det sosialpolitiske grunnlaget for dette en at det nykoloniale systemet en i ferd med å bryte sammen i store deler av den tredje verden, og at sammenbruddet av undertrykkingssystemene i Øst-Europa har inspirert til å reise kamp mot lokale og utenlandske undertrykkere.

Denne prosessen starta allerede på 1980-tallet i Sør-Amerika. Det ene militærdiktaturet etter det andre måtte gi tapt. De sivile styrene, bygd på samarbeid med imperialismen, har også blitt utsatt for hardt press. Rammene som den imperialistiske økonomien setter for landene, gjør at ikke bare levekåra for vanlige folk blir uutholdelige, men at samfunnsstrukturene også brytes ned. Det blir vanskeligere for kompradorborgerskapet å holde systemet i live. Vi har sett at stort sett alle sittende styrer blir kasta ved første anledning og at revolusjonære partier også får svært store framganger i valg. Peru er nevnt. Også Brasil og Uruguay kan plusses på. Maoist-partiet i Argentina rekrutterer titusener til den revolusjonære valgfronten.

Afrika sør for Sahara blir sett på som det fortapte kontinent. Det er så utpint av imperialismen at nykolonialismen også der går opp i limingen. Det som når nyhetsbildet i Vest er, foruten de verste sultkatastrofene, borgerkrig og sønderlemmelse av Liberia og ditto i Somalia. Men vinklinga på nyhetene er etter "Idi Amin-malen"; det dreier seg om svart brutalitet og vanstyre. Det nærmest totale sammenbruddet av samfunnsstrukturen i landet blir ikke satt i fokus, når opptøyer feide over Zaire nettopp. Infrastruktur, kommunikasjon og distribusjon av varer er klappa sammen. Til og med myndighetenes voldsapparat går opp i liminga, fordi politi og soldater "må" ut på gatene og rane folk fordi de ikke har penger nok til neste lønningsdag. Det samme skjer forøvrig på gatene i Lagos i Nigeria. I flere land rekker månedslønningen for offentlig ansatte knapt til livets opphold noen få dager innenfor den offisielle økonomien.

De siste åra har opprør feid over rundt halvparten av disse landene. Med krav om demokrati og ny samfunnsordning som nykolonialismen ikke har mulighet til å imøtekomme. Foruten Zaire kan listes opp Kamerun, Togo, Den sentralafrikanske republikken, Guinea, Ghana, Elfenbenskysten, Mali, Niger, Zambia, Uganda og Kenya. Heller ikke et land som Senegal har gått fri. Det er ikke systemet som IMF og EFs Lome-avtalen tilbyr som folkene i disse landene trakter etter. Det dreier seg grunnleggende om anti-imperialistisk kamp, sjøl om strategiene og alternativene er sprikende.

Enkelte hevder at disse landene ikke betyr så mye for imperialismen lengre. Derfor er det ikke så farlig om det nykoloniale systemet her bryter sammen. Jeg mener dette er feil. De er fortsatt viktige som råvarekilder. Om investeringene her kommer i bakre rekke, er det først og fremst uttrykk for "kapitalmangelen" i den imperialistiske verdensøkonomien. Det er en svakhet for imperialismen at den ikke klarer å holde infrastrukturen i et viktig land som Zaire oppe.

Om de omfattende antiimperialistiske kampene i den tredje verden - som faktisk har økt i omfang også dette året hvor borgerskapet har proklamert kapitalismens seiersgang over hele verden - i nærmeste framtid vil føre til en ny bølge av brudd med imperialismen og forsøk på å bygge opp sosialistiske samfunn, vil avhenge av bl.a:

- Den videre skjebnen til de "klassiske" frigjøringsbevegelsene.

Her vil utviklingen i det nettopp frigjorte Eritrea og Etiopia ha stor betydning. I begge disse landa står marxistiske organisasjoner bak strategien. Det meste taler for at den økonomiske gjenoppbyggingslinja vil innebære både private, kooperative og statlige eie- og driftsformer. Videre at de også vil åpne for utenlandske investeringer i joint ventures eller kanskje også heleide? Flere vil vel da straks si at de dermed forlater en sosialistisk strategi allerede i starten. Mens det vel er mer fruktbart å føre videre drøftingene om de økonomiske og politiske strukturene i den nydemokratiske fasen. M.a.o vi får opp igjen problemstillinger fra diskusjonen om det var Dengs økonomiske reformer eller andre ting som førte sosialismen i Kina på avveier.

Utviklingen i El Salvador og Filippinene vil også bety mye. Både FMLN og NDF har opp gjennom årene utvikla og justert sin taktikk, utifra erfaringene og de ytre rammene for kampen. Enkelte har rynka litt på panna og frykta høyreutvikling de siste åra, fordi de har lagt såpass stor vekt på diplomati og enhetsfrontjobbing med både liberalere og høyrefolk i sine land. Ingen av dem har imidlertid gitt fra seg den væpna styrken. Vi kan nå konstatere at begge har oppnådd politiske gevinster gjennom diplomatiet. NDF har til og med tvunget fram en beslutning om at USA-basene skal være evakuert innen tre år, etter at Aquino har måttet rygge flere ganger etter nederlaget i Senatet om fornyelse av baseavtalen. Da de startet kampanjen, hadde de et par senatoren med seg. Etter mindre enn to år støttet over halvparten saka, sjøl om enkelte sjølsagt har andre motiver for det enn NDF. Om USA virkelig vil komme til å gi opp disse landa i nærmeste framtid, er vel heller tvilsomt. Men i begge disse tilfellene kan også her den såkalte "kommunismens fall" vise seg å bli et tveegga sverd for imperialismen. Fordi det vil vise seg at det ikke er borgerskapet, men frigjøringsbevegelsene som vil stå for demokratiet. Sådan er dialektikken ...

- Hvordan det går videre med restene av den forrige bølgens sosialistiske utbrudd, vil også ha betydning. Ikke som før, som forbilder for den sosialistiske oppbygginga, men som antiimperialistiske allierte. Kina har gjennom tidene "snudd" flere ganger. Sjøl om de indrepolitiske forholda ikke skulle endre seg, vil det ha stor betydning om de opptrer som en antiimperialistisk kraft eller ikke på statsplanet. Skjebnen til Vietnam og den framtidige utviklinga i Korea vil avhenge mye av Kinas kurs framover. Om Cuba holder stand mot USA, vil være viktig for hele Latin-Amerika. Derfor kan vi vel kanskje få se at flere av de borgerlige regimene der faktisk vil prøve å gi Cuba en handsrekning, i egeninteresse. Mexico og Venezuela har allerede gitt vise signaler.

- Evnen til å trekke lærdom fra de sosialistiske erfaringene på et marxistisk grunnlag, og bruke dette til å utvikle og forene den økende bredden i de antiimperialistiske opprøra, vil innvirke både på de forsøka på sosialistiske utbrudd som allerede er igang, og på hvor mange nye som slutter seg til. Hva slags sosialisme-plattformer de nye utbrudda vil legge seg på, vil sikkert variere en del. Europeere vil sikkert rynke på pannen over flere også.

Tredje verden fortsatt hovedkrafta

Fortsatt gjelder det at det både er evnen til revolusjonære bevegelser til å reise et alternativ og at det må et sammenbrudd for det gamle systemet til for at nye sosialistiske utbrudd skal komme. Slik verden vil se ut utover 1990-tallet, vil det fortsatt være i den tredje verden vi finner imperialismens "svakeste ledd" og de revolusjonære kreftenes største styrke. Det vil derfor skade den anti-imperialistiske kampen, og kampen for sosialisme i Norge, om standpunktet om at frigjøringskampene i den tredje verden er hovedkrafta i den sosialistiske verdensrevolusjonen, forlates. Det er grunn til å framheve dette i den strategidebatten som foregår på venstresida i dagens Norge. Eurosentrismen tar mange former og stimuleres av de dramatiske endringene som har skjedd - og vil komme til å skje- på vårt kontinent den nærmeste tida.

Vår hovedoppgave er sjølsagt å styrke de revolusjonære kreftene i Norge og drive klassekamp mot borgerskapet her. Men våre framganger vil også være avhengig av de internasjonale styrkeforholda; av at vi styrker folkenes internasjonale på verdensplan. Å slåss for å synliggjøre kampkrafta i den tredje verden må fortsatt være en merkesak for den revolusjonære bevegelsen i Vest. Ikke bare for å stå imot sjåvinisme og rasisme, men også som motgift mot det ideologiske hegemoniet til imperialismen. Det en viktig for revolusjonære å se verden som den er. Det hører da med til virkelighetsbeskrivelsen at over 60 % av folket i verden finner vi i den delen av den tredje verden som strekker seg fra Midtøsten til Japan, at arbeiderklassen i denne delen av verden også er større enn i Europa og at det økonomiske tyngdepunktet i verden målt etter produksjonsvolum snart er her.

At AKP har vært sørpartiet sto ikke i motsetning til at det også var streikepartiet. Dette er noe vi også må bygge på videre framover.