Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Jakten på den røde byen

av Rune Yttreberg

Røde Fane nr 1-2, 1991

Aud Karin Bjørn - Trond Waage - Bjørn Joachimsen - Asle Rønning - Hilde Nicolaysen


I 1980 var Tromsø kjent som den "røde byen". Universitetet var blodrødt, Tromsø Rød Valgallianse (RV) ble Norges største, Rød Ungdom hadde over hundre medlemmer og ungdomsopprøret ble kronet med seier da Ungdommens Hus ble okkupert. Det var i Tromsø det skjedde.

I dag er RV fortsatt preget av splittelsen fra 1989, Rød Ungdom er nedlagt og aktiviteten på Ungdommens Hus er liten. Alt som er tilbake av det røde universitetet er den nye, rosa hovedbygningen.

Hva har skjedd på disse elleve årene? Hvordan ser Tromsø ut i dag? Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø? Hva er det som skal til for å samle de radikale? Røde Fane har intervjuet fem forskjellige personer. Og latt dem tenke høyt.


- Jeg ble med i Altakampen. Slik tror jeg ungdom blir politisk aktiv, det skjer noe de synes er for i jævlig.

Aud Karin Bjørn (29 år) er leder for Tromsø AKP. Hun er foreslått som listetopp for Troms RV til fylkestingsvalget 1991. Aud Karin er mor til Arja på seks år.

- Tromsø er fremdeles en radikal by. Det var i Tromsø vi var først på banen med aksjoner mot Golfkrigen. Allerede samme dag som krigen brøt ut, samlet vi via jungeltelegraf 200 mennesker i demonstrasjonstog. Tromsø samlet mest folk i demonstrasjonstog i forhold til folketallet. Det var Tromsø som jobbet best. Det var lett å få folk til å jobbe med solidaritetsarbeid og lett å samarbeide med solidaritetsorganisasjoner. Tromsø er den byen hvor det reiser mest helsepersonell på internasjonalt solidaritetsarbeid.

-Nå på lørdag skal vi ha demonstrasjon for å støtte kurderne. Tromsø er den første byen som har laget en slik demonstrasjon uten at kurderne måtte gå i spissen.

- Vi hadde mange demonstrasjoner under krigshandlingene. Tromsø er en internasjonal by. Kjente musikere og kunstnere stilte derfor opp på aksjonene og markeringene til Aksjon Stopp Krigen. Det ble en splittelse i forhold til Lillebror-miljøet (se andre intervjuer), men likevel synes jeg organiseringen var bra. Innvandrerne var med å legge premissene.

- Ikke minst med Aksjon Stopp Krigen så jeg at Tromsø har et aktivt ungdomsmiljø - selv om de ikke er organisert i Rød Ungdom. Det finnes aktivistisk ungdom som gjør noe. Men det er et veldig oppsplitta miljø. Det viser hvor sårbart miljøet er når det ikke er organisert.

- Sosialistisk Ungdom (SU) i Tromsø er veldig aktive og flinke. Ellers er ungdom nå mest organisert i miljøorganisasjoner. Mange er ikke organisert. Kanskje de ikke ser viktigheten av det. Folk er på leit. Og de er frustrert i forhold til omveltninger. Mange trodde at Øst-Europa skulle bli demokratisk. Mange trodde at Golfkrigen nå var slutt - den har såvidt begynt.

- Ungdom er som andre folk frustrert og på leit. Da blir det vanskelig å organisere seg. For noen år siden prøvde folk å finne svarene gjennom andre ting som astrologi, yoga eller New Age. Men hva slags svar kan de finne der?

- Med alle de AKPerne som sitter inne med så mye kunnskap, er det synd at så mange av dem sitter på gjerdet. De oppsøker ikke ungdomsmiljø. Det er synd. For i dagskamper er det viktig å få brukt analysen som AKP har. Det er lettere å forstå med analysen. Når det skjer ting er nemlig ungdommen i Tromsø på banen. Se f.eks. på Universitetet i Tromsø - det skjer mye der. I dag malte jeg paroler med ei medisinerstudent.

- Hva tror du er årsaken til at politiske organisasjoner, som f.eks. Rød Ungdom har så stort gjennomtrekk i organisasjonen?

- Du nevner at Rød Ungdom (RU) er lagt ned. Jeg tror årsaken er at RU i Tromsø ikke var med der folk var. Og RUere må være med - for å analysere og trekke linjer framover. Selv om det er stort gjennomtrekk i organisasjonen, er det viktig at folk var med en kort stund. For da legger du grunnlag for en annerledes tenkning. Bøllekursene er viktige sånn. Om folk ikke blir i SU eller RU, så blir de i omlandet. Det er viktig. Selv om jeg skulle ønske at RV og AKP var større enn i dag.

- At vi ikke er større, tror jeg mye skyldes gammel AKP-hets. Blant annet hadde konfliktene i Aksjon Stopp Krigen med Lillebror-miljøet, sammenheng med mye gammel AKP-hets. Jeg tror det er viktig å vise politikk i praksis. Ungdom er lei av politikere og løftene deres. De fleste synes vi har en okei politikk og at vi gjør noe. For å få ungdommen med må vi være der.

- Men hvorfor tror du at ungdommen ikke blir i organisasjonen når de først har meldt seg inn?

- Jeg tror vi er for dårlig til å ta vare på folk som kommer inn i organisasjonen. Da jeg startet i RU skjønte jeg ikke diskusjonene. Jeg tenkte på en praktisk arbeiderklassemåte og ikke på en teoretisk RU-måte. De ungdommene som kommer inn ønsker å være aktivister. Og de er nysgjerrige. De har hørt om disse skumle AKPerne og RVerne som er for Væpna Revvolusjon

- Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror det går en del på teorien. Hvordan vi skal få teorien vår ut på en folkelig måte. Og jeg merket under Golfkrigen at ungdom er interessert i å diskutere f.eks. imperialisme. De vil ha kjøtt på beina. Vi må være der.

- Jeg er en av de yngste i AKP. Det har kommet en generasjon etter meg, jeg er hverken tjue eller førti år. Nå tenker jeg i forhold til AKP. AKP må ha en ungdomsprofil. Det er få AKPere som er ungdom.

- Jeg ble med i Altakampen. Slik tror jeg ungdom blir politisk aktiv, det skjer noe de synes er for jævlig. Da er det vanskelig å sitte å diskutere teori med en AKPer på femti år som er vant til å bruke en intern terminologi.

- Er det politiske og ideologiske årsaker til at folk ikke blir med?

- Hm. Det var et vanskelig spørsmål. (Stillhet) Jeg vil helst svare nei på det ... Jeg tror det går mye på at AKP er organisering. Jeg merket det godt under Aksjon Stopp Krigen. Det var organisering ungdommen ikke ville ha. De ville være "frie". Går mye på at når du blir SUer eller RUer, så må du liksom være lojal. Jeg mener det er såpass stor takhøyde i AKP at du kan diskutere uten å ble meia ned. Selv om jeg er leder for Tromsø AKP, er og vil jeg også være aktivist.

- Mange vil være uenig med deg i at det er takhøyde i AKP.

- Jeg mener det er det. Jeg tror folk kan ha negative oppfatninger av AKP, selv om AKP har forandret seg. Mange folk tenker at AKP er sånn og sånn. Jeg får stadig høre at jeg er en utradisjonell AKPer. Vi må vise at vi er noe annet enn det massemedia sier vi er. Vår politikk er tillitsvekkende og vi må ut å vise den. Vi må slutte å kriminalisere oss selv, men stå for det vi er stolt over.

- Har ikke AKP sagt det veldig lenge?

- Vi må ut i ungdomsmiljøene. For å forstå hva ungdommen bryr seg om, må vi være der de er. For å diskutere med dem på deres premisser. Ellers er vi ikke troverdig ...

Sier Aud Karin Bjørn.


- De politiske partiene har utspilt sin rolle som samlende faktor for radikale miljøer. Man vil ikke organisere seg. Det er en ond sirkel.

Trond Waage (25 år) studerer sosialantropologi hovedfag på universitetet i Tromsø. Han er aktiv i aksjonen "Bilfri By". Trond skrev mellomfagsoppgave om ungdomsmiljøet i Tromsø sentrum.

- Ungdomsopprøret i Tromsø rundt 1980 ga de voksne inntrykket av at det var et skille mellom ungdommen. På den ene siden var de fæle, skitne punkerne og freakerne. På den andre siden var det helt rolige, opprørsløse ungdommer. Nemlig sossen. De gikk i Fjellreven dunjakker. Voksne folk fikk bilde av godt og ondt ved å se på ytre kjennetegn og har lagt det bildet på sinnet.

- Fjellreven-jakken er samtidig en strategi innenfor ungdomsmiljøet. Jakka er en forutsetning for å bli akseptert på sentrumsarenaen, som er Storgata - kjøpesenteret Veita og diskoteket Rogers. Rogers er det eneste stedet de kan være i byen uten å bli jagd vekk. Der kan de være uten å bruke penger. En stor del av ungdommen i Tromsø mellom 12 og 17 år er en eller annen gang innom Rogers.

- Gutter opptil 30 år går også der. De står for idealene i miljøet. Forenkla kan man si at de under 18 år prøver å bli kjent med de eldre. De prøver å bli "på hei" med dørvakta, for da kan de gå der om kvelden. Det er en streben etter myndighetsstatus, dvs å bli 18 år. Idealene er å bli voksen og å bli akseptert, altså konforme idealer. Det er lite opprør i dette når det å kunne kjøpe øl og kjøre bil blir målet.

- De aller fleste som går på Rogers er selvfølgelig okei. Men det er reaksjonære elementer i dette miljøet. I den grad de engasjerer seg politisk, er det i forhold til Lillebror-miljøet. (Lillebror var en bokcafe på Ungdommens Hus og er i dag nedlagt. Enkelte fra Lillebror-miljøet gjenfinnes i Asfaltindianerne. Noen av disse okkuperte våren 1990 Oktober bokhandel. Min anmerkning.) Det var 16 og 17 år gammel ungdom som knuste okkupasjonen av Oktober bokhandel.

- Folkene i Lillebror er mot EF, krig og Shell og for bilfri by. De har internasjonale perspektiver på sin samfunnsforståelse. For dem blir bilfri by det samme som nei til EF. De har kontakter med Narvik, Stockholm og USA. Målet deres kan være mye av det samme som RV og AKP har. De er uavhengige og redd for å bli båssatt. Det kan være en bakgrunn for at de ikke melder seg inn i f.eks. AKP.

- Disse radikale idealene står i motsetning til sentrumsmiljøets idealer. Der er bilen i seg selv et mål. Der er Shell-stasjonen, som noen radikale aksjonerer mot, en del av loderuta (ruta du kjører for å se hvem som er på byen) og et okei sted å være. Dessuten ser jo Lillebror-gjengen ut som "noen punkerfaan" og er imot USA.

- Lillebror-miljøet blir eksponert. De andre radikale miljøene forsvinner litt. Sosialistisk Ungdom er litt aktive, men også en liten og intern klikk. De aktive i Natur og Ungdom er med i Lillebror-miljøet. Så det er vanskelig å avgrense de forskjellige miljøene.

- Hvorfor tror du at radikale ungdommer ikke organiserer seg i organisasjoner?

- Dette er jo bare løse tanker ...

- Tenk høyt.

- Det er klart at politisk organisering blir mindre og mindre interessant. Folk har mista troen på ideologier. Sovjet rakner. Et problem med politisk aktivitet er hva man skal være opptatt av. Det finnes massevis av organisasjoner, partier og ad hoc-aksjoner. Det er så mange gode saker og man kan ikke være med på alt. De som ikke gir faan er oppgitt; hjelper det å være opptatt av Chile når sultkatastrofen truer 20 millioner?

- Nærmiljøet blir ikke så viktig. Folk klarer ikke å samle seg om nærmiljø. Dette er jo en svær fremmedgjøringsdiskusjon ...

- Ja ...

- Vi lever bare som marionetter i et system. Jeg ser det i forhold til undersøkelsen min. De forskjellige generasjonene har forskjellig virkelighetsforståelse. Faren synes f.eks. det er bra når sønnen hans sier at han drar til en skolekompis. For han skjønner ikke at de skal røyke hasj.

- Når det gjelder politisk aktivitet er man seg selv nærmest. Det blir bare skikkelige aksjoner i Tromsø når de er mot f.eks Shell. Det blir nært - en Shell-stasjon. Samtidig klarer ikke folk å være opptatt av å gjøre sin egen hverdag bedre. I Tromsø er den mest forurensede faktoren bilen. Da er det ikke oppslutning. Folk unnskylder seg med at "i Øst-Europa er det mye verre".

- Marxismen som bærende ideologi for masse folk har mistet tillit. Fordi systemene som sa de var marxistiske, men ikke var det, brøt sammen. Og høyresida klarer å spille på det.

- Lillebror-gjengen bruker tid på å vise hva de mener. Istedenfor å bruke tid på organisasjonsliv. Organisering er "ut". Erik Solheim sier jo rett ut at han er populist. Han vil bruke enkle slagord for å ta rotta på høyrekreftene.

- De politiske partiene har utspilt sin rolle som samlende faktor for radikale miljøer. Man vil ikke organisere seg. Samtidig kreves det organisering for å gjøre noe. Det er en ond sirkel. Det må komme en grønn bølge. Et ungdomsinitiativ som har bred appell mot det onde: anti-dop, anti-forurensning, anti-nazisme og kanskje anti-isme. Det nytter ikke bare med endringer på felt. Man må tenke helhet. Å få det til er et kjempearbeid.

- Samfunnet er bygd opp på fremmedgjøring. Vi har ikke sosiale nettverk av bra kvalitet. Hvis vi sier at relasjoner til dama har høy kvalitet, så har hverdagslivets relasjoner lav kvalitet. Du kjenner ikke folk som mennesker, men som en del av et system. Jobb, studier og annet blir formålsstyrt. Det sosiale blir borte. Det har klare linjer til hvordan samfunnet er, det er opptatt av vekst og ikke miljø.

- Folk viser sin vellykkethet gjennom systemet ved symboler. Enten det er dunjakke eller skinnsofa. Sånn fungerer systemet. Skal du overleve må du ha bil, for jobb og barnehage og butikk og bolig ligger langt fra hverandre. Vi har ikke små nettverk som fungerer enhetlig lenger.

- I Tromsø og verden er tillit bygd på økonomi. En dunjakke er dyr, men du må ha den for å bli sosialt akseptert. Og Norge må ha en god økonomi, ellers kommer vi ikke inn i EF. Kunsten er å se linjer. Det må fram i den politiske debatten. Alt må sees i sammenheng. Vi må se EF i forhold til u-land.

- Folk har ikke overskudd til å se seg selv utenifra. De har forpliktelser, press, unger, jobb. De må gjøre noe hele tiden. Politikerne omtaler folk som tall og promiller. Mens det egentlig handler om folk og deres liv. Kanskje det hadde vært mulig å få til et ungdomsinitiativ. Problemet er at dagen er full. Folk er relativt fornøyd. Livet er greit. De ser i omgivelsene at mye ikke fungerer. Alle er enige om at galt er galt. Men enkeltindividet har lite å si. Det kryr av radikale folk og interessante initiativ i Tromsø. Problemet er å få det til.

- Nå fraskriver politikerne seg ansvar. Lederen i borettslaget skylder på kommunen som skylder på fylket som skylder på regjeringen som skylder på internasjonale konjunkturer. Tanken om en organisasjon som tenker helhetlig nærmiljø; folk - natur - system, det er en fin tanke.

- Bilfri by er kanskje et forsøk på noe slikt. Det var et initiativ fra speidere, kirka og Natur og Ungdom. Vi spurte oss selv hva vi kan gjøre: bilisme. Bilen er et symbol på den vestlige undergang. Så hadde vi sykkelaksjoner med 300 deltagere og andre aksjoner i seks uker. De mannlige bilistene var negative, mens ungdom, kvinner, barneforeldre og pensjonister var positive. Vi fikk masse støtteerklæringer. Og problemer med organisering.

- Og hva skal du gjøre framover?

- Jeg skal jobbe videre med hovedoppgaven. Det er ikke helt klart hva. Jeg skal skrive om ungdom og ungdom i forhold til resten av verden. F.eks. generasjonskonflikter.

- Tror du det er generasjonsforskjeller i politikken?

- Helt klart. Dagens politiske strukturer passer ikke til ungdommen sine tanker. Arbeiderbevegelsen ble tilpasset for at samfunnet skulle bygges opp. I dag må ikke samfunnet bygges opp, men forandres. Da må de politiske bevegelsene forandres ut i fra det. Ungdom tenker ikke vekst, men miljø.


- De tradisjonelle venstreradikale arbeidsmetodene tilhører den voksne generasjon av radikale og sosialister.

Bjørn Joachimsen (24 år) studerer sosiologi på universitetet. Bjørn har vært med på okkupasjonen av Oktober bokhandel våren 1990 samt en rekke andre aksjoner.

- Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

- Ikke i den forstand det var. Jeg vil ikke være sentimental, det var ikke så mye bedre før. Det som er interessant er hva som har skjedd.

- I filmen Adjø Solidaritet snakkes det om et vegg-til-vegg-teppe i samfunnet. Staten er overalt. Apparatet har blitt mye større. I overgangen mellom seksti- og syttitallet var det mye større frirom til å utvikle et opprør. Nå er samfunnet tettere. De sosiale nettverkene i familie- og ungdomsmiljø er i oppløsning, men systemet er ikke i oppløsning. Det er en politisk utvikling der folks rettigheter blir mindre. I og for seg er det større grunn til ungdomsopprør nå.

- For å si det banalt har ikke unge folk tro på samfunnet og framtiden. Det etablerte sosialdemokratiet har ingenting å tilby ungdommen. Men det er vanskelig å stille opp en alternativ virkelighetsforståelse. For et fundament for ungdomsopprør er jo at en alternativ virkelighetsforståelse får gjennomslag.

- Ungdom tenker opprør mye mere direkte og er mere spontane og utålmodige enn eldre. Venstresida var opptatt av massemobilisering og prøvde å få folk med seg. Tiår på tiår har gått uten at de klarte det. Både venstresida og andre ser at venstresida er utbrent.

- Derfor organiserer ikke ungdom seg partipolitisk. De er resignert i forhold til tradisjonelle politiske arbeidsformer, og også i forhold til folk flest. Direkte aksjon og sabotasje er mulige kanaler for politisk engasjement på nittitallet. Slikt får ikke folkelig oppslutning. Og det blir ikke et mål å få med folk.

- Dette kan sees på som en slags elitetenkning. Det kan være å heve seg over folk flest. Jeg mener det er en ufruktbar måte å se det på. Det er like fullt et rettferdig opprør. Spørsmålet er om en mening blir mere riktig når mange mener den. Venstresiden må heller ta dette som en kritikk av egen opportunisme.

- Hva blir da viktigst, å ha rett eller å få rett?

- Få rett får man først når man får folk med seg. Det er vanskelig når motkreftene er så sterke. Samfunnet er så innstilt på å fange inn avvik og kan bruke både snille og harde metoder, alt fra barnevern via ungdomspoliti til brutale kølleslag.

- Målet med den direkte aktivismen blir banalt sagt å handle ærlig. Å gjøre det som er riktig her og nå uten å ta hensyn til taktiske vurderinger utifra f.eks. velgeroppslutning. Dette skiller seg fra kommunistisk tankegang om å stå i spissen for massene.

- Splittelsen i Aksjon Stopp Krigen har delvis å gjøre med en kulturkollisjon på dette planet. F.eks. ble økokatastrofen i Golfkrigen mye viktigere for unge folk enn for etablerte eldre. De yngre oppfattet økokatastrofen mere som en personlig trussel. Derfor blir ungdommen også mere kompromissløs overfor slike trusler.

- En grunn til at ungdom ikke går inn i organisasjoner, er at de er lei av å bli styrt inn i holdninger og måter å gjøre ting på. Det er viktig at folk får beholde retten til å være idiot. Folk må selv få lov til å finne ut av sine egne feil uten å bli fortalt av profesjonelle pedagoger eller kommunister hva som er riktig.

- Er revolusjon og sosialisme dine mål?

- Det blir vanskelig å tenke seg det i tradisjonell forstand, altså at en massebevegelse, et flertall, skaper et bedre samfunn kalt sosialisme. De autonome bevegelsene ser en handlingsmulighet. De søker sammen i okkupantkollektiv. Og lager egne samfunn. De forskanser seg mot samfunnet og revolusjonerer sine omgivelser. Det er en følelse av maktesløshet som ligger bak. En tilbaketrekning fra samfunnet. Men det springer utifra en revolusjonær holdning, at det er noe grunnleggende feil med dette samfunnet. Og det er i prinsippet det samme som den kommunistiske revolusjonære holdning.

- Dette er et forsøk på å ta opp strømninger fra tidlig på åttitallet. Det har å gjøre med Ungdommens Hus. Ungdommens Hus har blitt symbolet på vegg-til-vegg-teppet, det har blitt et institusjonalisert ungdomsopprør.

- Ungdommens Hus hadde bakgrunn i det som rørte seg i skillet mellom sytti- og åttitallet. Det var et genuint opprør. Nå har det blitt en del av samfunnet, blitt kommunal ungdomspolitikk. Det er i hovedsak tragedien. På Ungdommens Hus var det ikke krefter som var sterke nok til å kjempe mot kommunal infiltrasjon. Det har gått samme vei som i Verftet i Bergen, med store kommunale bevilgninger og hierarkiske styringsformer. Ungdommens Hus har blitt en perversjon av seg selv, fra opprør til apati.

- Det er klart dette betyr noe. Ungdommens Hus var et viktig symbol på radikal og selvstyrt ungdomskultur. Revolusjonær ungdom hadde store forventninger til Ungdommens Hus. I hele Norge hadde folk følelsen av at det var i Tromsø det skjedde. I dag er Ungdommens Hus arena for sosser og burgere som står til høyre. Noen av dem har høyreekstreme standpunkter. Dette viser at Ungdommens Hus har gått til helvete som radikalt ungdomsprosjekt.

I Tromsø er det en ungdomsgruppering som kaller seg Asfaltindianerne. De er en delvis beryktet, radikal og aksjonistisk løs gruppering. Er Asfaltindianerne et svar på dette?

- Asfaltindianerne m-l er blant annet et svar på at det ikke finnes noe større radikal ungdomskultur i byen. Asfaltindianerne er ingen organisasjon, men består av en skiftende gruppe personer. Slik er det en direkte forskjell fra partier og etablerte organisasjoner. Asfaltindianerne har oppstått delvis fordi det ikke finnes noen alternative miljøer. Asfaltindianerne er like fullt barn av vår tid.

- Strategien er direkteaksjon som ikke krever stor organisering. Det går på forskjellige typer nihilisme, sabotasje, aksjoner mot Shell-stasjoner, vaktselskaper som Trygg Vakt og sånn.

- De tradisjonelle venstreradikale arbeidsmetodene tilhører den voksne generasjon av radikale og sosialister. Folk har følelsen av at samfunnet blir verre og verre. Venstresida har lidd nederlag etter nederlag med sine arbeidsformer. Det gjør det naturlig å se seg om etter andre handlingsformer. De voksne radikalerne har etablert sine forestillinger om samfunnet og politisk handling. For folk i 15-20-årsalderen er det ikke bare å gjøre ting innenfor disse rammene.

- Det kan sees på som reaksjonært å trekke seg tilbake fra samfunnet. Men det betyr ikke at folk slutter å slåss for egne liv og egen verdighet. Tvert imot. Folk søker sammen og realiserer sine politiske ideer - autonomt.

- Den autonome revolusjonære motstanden i Europa kan i verste fall sees på som en forsvarskrig mot EF. Ta gatekampene i Mainzerstrasse i Berlin. Der gikk politiet tungt bevæpnet inn mot masse folk. De brukte militære midler for å holde befolkninga i sjakk. Høsten 1990 ble 400 arrestert i gatekamper i Berlin.

- Jeg tror dette kun er en forsmak på framtidens Europa. Om det er mulig å forsvare seg blir i verste fall et spørsmål om gerilja. Jeg har ikke svar på hvordan motstandsbevegelsen skal klare å forsvare seg. Det blir helt grunnleggende å overvinne interne motsetninger. Et hovedpoeng her er solidaritet.


- Tromsø er litt for opptatt av å være storby. Også de som er radikale hører til i en bykultur der man distanserer seg i forhold til bondelandet.

Asle Rønning (22 år) studerer historie grunnfag og er leder for Aksjon Mot Opprustning og Krig (AMOK) i Norge. Asle har vært med i fredsrørsla i fem år. Med rundt 100 medlemmer i Tromsø vervet på ett år er AMOK en av Tromsøs største ungdomsorganisasjoner.

- AMOK er ett år gammelt. Organisasjonen kom ut av det gamle Ungdom Mot Atomvåpen. Vi gikk dermed bort fra ren atomvåpenavstand. AMOK er først og fremst en kampanjeorganisasjon for ungdom. Vi jobber slik at vi plukker ut en eller flere saker hvert år og utarbeider et program i forhold til det. Ellers har vi ikke noe fast program utover å jobbe for nedrustning.

- Medlemmene er forskjellige slags folk fra gymnas, universitet, som er arbeidsledige og andre. Det er miljø i Tromsø for å jobbe med sikkerhetspolitikk. Vi har fått til en del markeringer, f.eks. mot KV Andenes før de dro til Golfen og mot Njunis-utbyggingen. Dette er en type markeringer som ikke har vært vanlig i forhold til sikkerhetspolitikk før.

- Er det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

- Det jeg sier er begrenset utifra at jeg har bodd i Tromsø i to år. Jeg kjenner ikke til hva som var før. Men jeg synes det er et utpreget klikkesystem i Tromsø som virker hemmende på politisk aktivitet. Min erfaring er at folk i stor grad beveger seg innenfor sirkler og miljøer.

- Tromsø er litt for opptatt av å være storby. Også de som er radikale hører til i en bykultur der man distanserer seg i forhold til bondelandet. Det går på klikker, en "kjekk" tone, "mine" venner, folk distanserer seg i forhold til andre.

- Det finnes et radikalt ungdomsmiljø, men det er delt opp i grupper som ofte har vanskelig for å samarbeide.

- Hvorfor har dere fått så mange medlemmer?

- Sikkerhetspolitikk er nært innpå folk her. Mange studenter kommer fra militærkommuner. Dessuten har vi argumentert mye på konflikten militæret/miljø, det er jo medievennlig.

- Ellers var og er fredsbevegelsen inne i en krise. Da er det vanskelig å rekruttere folk som vil jobbe i organisasjonen. Noe også vi trenger, selv om vi har en svært flat struktur.

- Organisasjonsliv er ikke interessant. Jeg tror mange ser på ungdomsorganisasjoner som ansvarliggjøring og oppskolering til å bli partibroilere. Vi har prøvd å legge oss på en organisasjonsstruktur som går på aktiviteter og aksjoner. Jeg tror vi kan samle krefter om enkeltsaker.

- Det er to måter å forklare manglende oppslutning om partiorganisasjoner på. Den ene er at det er en generell svekkelse av politisk interesse i samfunnet. Den andre at den politiske interessen er der, men at den kommer til uttrykk i enkeltsaker og ikke i helhetssyn. Det rammer nettopp partipolitiske organisasjoner. Partiene svekkes av ideologienes sammenbrudd, fragmentert virkelighetsforståelse og slike ting. Slik sett er det et hav av forskjell mellom syttitallet og i dag.

- Det er alltid vanskelig å vurdere sin egen samtid. Hvis man er optimist tror man det vil komme noe nytt ut av det. Hvis man er pessimist tror man at folk bare blir mere og mere passive.

- Er ikke økende miljøbevissthet et tegn på økende radikalisering?

- Hvis en ser på SV som eksempel, har de blitt miljøpartiet med veldig lite ideologi. Det er kanskje fornuftig av SV nå, men det er vanskelig å se at SV har blitt mere radikalt. Så det er ingen automatikk mellom miljøbevissthet og radikalisering.

- Jeg håper at det blir interesse for den tredje verden og globale spørsmål i kjølvannet av Golfkrigen. Fredsbevegelsen må etter krigen ta globale spørsmål seriøst. Hittil har fredsbevegelsen i Norge vært veldig opptatt av Europa. Akkurat nå er øst-/vest-konflikten ikke-eksisterende. Golfkrigen er et godt eksempel på konflikter som kan komme. I og for seg pågår den jo enda.

- Fredsbevegelsen må sette seg inn i og få kunnskap om forskjellige konfliktområder. Vi må knytte kontakter i solidaritetsbevegelsen. Slik at når neste krig kommer har vi noe å bygge på.

- Ligger det i det at fredsbevegelsen vil bli mere systemkritisk?

- Den viktigste oppgaven for fredsbevegelsen blir å forholde seg til egen regjering og opinion og motvirke krigen på hjemmebane. Det er klart at det nærmer seg systemkritikk, men vi vil ikke bli noe revolusjonært parti.

- Det er selvfølgelig et dilemma hvor fundamentalt systemkritisk fredsbevegelsen kan være. Det blir et kompromiss. Poenget med fredsbevegelsen er å samle så mange som mulig på så mange gode saker som mulig. Så blir det en avveining hvor gode slagordene skal være.


Enten er man der sosialist, kommunist, marxist eller marxist-leninist. Og folk tillater ikke lenger å bli putta i bås.

Hilde Nicolaysen (24 år) er kunsthånd verker og trebarnsmor. Hun er aktiv i Kvinnefronten og var valgkampsekretær for Fylkeslistene i Troms ved valget i 1989.

- Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

- Ja, men det er lite og er i oppløsning. De som var ungdom f.eks i 1980 er etablerte nå. Og har blitt sugd opp i det store svarte spøkelset som er å etablere seg. De har lån og utgifter og har lite tid til å engasjere seg. De har lyst, men har ikke mulighet. For det er tøffere å etablere seg i dag. Arbeidsmarkedet er mere pressa. Ungdom må ikke bare tenke på utdanning, men også på riktig utdanning. Samfunnet har blitt mere konservativt. Det folk kjempet fram på syttitallet går nå tilbake.

- Det har blitt en stor forskjell på ungdom under tjue år. Jentene stemmer mere radikalt enn gutter. Likevel er likestilling og kvinnesak mindre "in" enn før. Samtidig som jenter har blitt mere likestilt, er de også mere presset inn i kjønnsroller enn før. De må både være i arbeid på menns premisser og være "jenter". Samfunnet presser folk til at de ikke har tid og overskudd til å tenke på livet sitt. Og i hvert fall ikke til å forandre samfunnet.

- Jeg har jobbet med ungdom fra 13 til 18 år, og de er overhodet ikke interessert i politikk. Det finnes et visst opprør, men det forsvinner veldig fort. Og det er mere et personlig opprør enn et kollektivt opprør. For de vet de går mot en framtid der de må kjempe med nebb og klør for å ha jobb. Jeg tror ungdom er mere deprimerte enn før. Det er lite spirit igjen.

- Er du pessimist?

- Jeg vil ikke betegne meg som pessimist, men jeg tror mange er det. Jeg tror det vil skje et eller annet. Men når jeg ser meg rundt, ser jeg at optimistene er i mindretall. Jeg må kjempe mye for å være optimist.

- Jeg flyttet til Tromsø i 1987. Da jeg kom til Tromsø ble jeg involvert i miljøet på Ungdommens Hus. Jeg ble imponert over at folk gjorde så masse. Etter det har det bare dalt nedover. Jeg gikk inn i Kvinnefronten og hørte om alt som hadde skjedd før. Der har det også bare gått nedover. Jeg har spurt meg selv hva som er årsaken. Jeg tror svaret ligger i endringer i samfunnet. Folk kan nok se at det trengs endringer, men de tror ikke at det nytter. De aksjonsformene og demonstrasjonene som folk drev på med før, får mindre oppslutning. Jeg tror kanskje det må andre aksjonsformer til for å få folk med.

- Måten de partipolitiske organisasjonene jobber på har vist seg å ikke føre fram. Partiene og bevegelsene som har vært, har favnet for små grupper. Det har ikke vært takhøyde nok og har vært altfor trangt. Folk har behov for bevegelser som favner bredere.

- Jeg fikk forresten brev fra Tromsø RV i dag. De oppfordrer folk til å stille på listen og ta opp arbeidet fra før. Jeg må si at min første følelse var at dette går aldri bra. Folk er lei av å være med i den type politisk arbeid. De er lei av RV. Det har vært altfor mye personstrid. Det må noe nytt til for at det skal skje drastiske endringer.

- Hva er det som skal til?

- Hva som skal til? Hadde man hatt svaret, kunne man ha gjort det. Noe radikalt - men hvordan? Jeg har stor tro på at folk utenom partipolitikken kunne ha gjort noe. Fylkeslistene kunne vært noe, hadde det vært organisert skikkelig og hatt med folk som ikke var organisert i partipolitikk før. De hadde hatt andre erfaringer og kunne vært et alternativ som folk kunne sett noe i. I stedet ble Fylkeslistene en annen type RV. som folk skulle stemme på.

- Jeg var nettopp på Island og så hvordan Kvinnelista der fungerer. I Kvinnelista er det folk som ikke har jobbet partipolitisk, som er med. Det Kvinnelista har gjort er å favne bredere. De har tre hovedmålsetninger. De tar hver eneste sak og spør om dette er bra for kvinner, barn og miljø. De har enkle og velkjente budskap å komme med. Jeg sier ikke at Kvinnelista automatisk kan overføres til Norge, men de har fått tak i noe. De har folkeliggjort og forenklet politikken. I Norge er det en tendens til at bare en type folk blir politikere. Kanskje er det for mange akademikere i politikken.

- Jeg har ikke noen tro på tradisjonell partipolitikk. Det ville ikke være rett for meg å gå inn i slike etablerte organisasjoner. RV blir for meg for politisk trang. Selv om RV er det mest radikale partiet og et alternativ som trengs. Hvis jeg skulle gått inn i RV, måtte det være for å forandre RV radikalt. Jeg tror aldri at RV vil bli noe stort parti, det er for mange fordommer mot RV.

- Hva måtte forandres radikalt?

- For det første ville jeg rent konkret forandret forsvarspolitikken. Jeg ville gjort det til en mere ikkevoldelig organisasjon. Men jeg synes det henger for mye gammelt igjen - dette med marxisme. Jeg ville ikke gått inn i RV, fordi jeg ikke ville bli puttet i bås. Det er for mye båstenkning. Enten er man der sosialist, kommunist, marxist eller marxist-leninist. Og folk tillater ikke lenger å bli putta i bås. Jeg tror at folk bestandig vil forbinde RV med kommunisme. Mye kan forandres, men RV har blitt for etablert.

- Hva skal du gjøre da?

- Ja, si det. Så lenge jeg ikke har energi til å starte opp noe nytt, vil det være nærmest for meg å stemme RV. SV har glidd for langt til høyre. Jeg kommer til å fortsette å engasjere meg i organisasjoner.

- Kan interesseorganisasjoner ha det helhetssynet som du beskrev at Kvinnelista på Island har?

- Ja, jeg tror det er mulig å få til et slikt helhetssyn i Kvinnefronten. Kvinnefronten forandrer seg i den retningen. På siste landsmøte gikk en del folk ut, og Kvinnefronten er nå i forandring mot en mere rund organisasjon. Og det er bra.