|
|
|
Når det blir påstått at kulturforskjellene er såpass store i Norge at grensene må stenges og utlendinger holdes under oppsikt, bør man spørre seg om det er innvandrerne eller det norske samfunnet som har skapt de kulturelle konfliktene.
Kultur er uttrykt i et totalt livsmønster som omfatter tradisjoner, sosiale relasjoner og uttrykksformer, økonomisk, sosial og utdanningsmessig status, religion og ideologi, alder, kjønn, interesser, yrkesutvikling, påvirkninger under utdanning og andre forhold som vil prege mennesket. Jeg nevner i fleng rockekultur, byråkratkultur, arbeiderkultur, bygdekultur, partikultur, snobbekultur, idrettskultur, ungdomskultur, barnekultur, rekkehuskultur, drabantbykultur, småbykultur, drikkekultur, nasjonal kultur, hollywood-kultur, religiøs kultur, innvandrerkultur, maktkultur, motkultur osv, i det uendelige som eksempler på kulturpluralismen i samfunnet.
Når jeg ser dette i forhold til Carolyn Swetlands definisjon "... at en folkegruppe oppfører seg ensartet i mange situasjoner. Den totale kultur er summen av de handlingsformer som opptrer innenfor en bestemt folkegruppe de organiserende prinsipper omgjort til handling som gjennomtrenger et sosialt system", kan jeg legge til at moderne storbykultur kan være mere ensartet mellom storbyene enn mellom byen og landsbygda på tvers av nasjoner eller innad i nasjonen. Dvs at jeg som Oslogutt godt kan finne flere kulturelle likhetstrekk med en svart kamerat i Nairobi enn med en blond og blåøyd storbonde på Jæren. Utover at både kameraten i Nairobi og jeg har måttet forholde oss til en storbyvirkelighet, har dette noe med massiv påvirkningen av internasjonal mediaindustri og en mengde andre forhold som utdanning, politiske skolering og miljøpåvirkning osv. Men den sosiale statusen i samfunnet vil tross alt ha størst betydning.
Kapitalismens utvikling til imperialisme har skapt grunnlaget for proletarisk internasjonalisme. Kapitalismen skaper nye kulturelle forutsetninger og motsetninger. De enkelte samfunn og klasser vil dra med seg sine kulturelle tradisjoner, og må omdanne dem etter hvert som kapitalismen utvikler seg. Er tradisjonene ubrukelige for kapitalismens utvikling, vil de måtte bukke under for den kulturelle ensrettingen. Kultur kan kjøpes og selges og blir et område for profitt. De sterkeste kulturformidlingsindustriene blir multinasjonale, og har som imperialister langt på vei lykkes i dette formålet. Hollywood, Coca Cola, tyggegummi, hamburgere, popmusikk, blue jeans osv er dominerende kulturnormer. I Norge er det ikke hardingfele mot indisk sitar eller gammalost mot hot curry, men anglo-amerikansk popmusikk mot folkemusikk, og hamburger og chips mot nasjonale mattradisjoner. Om etniske og nasjonale kulturelle forskjeller kan bli brukt som metode for utbytting, vil også nasjonale særpreg være hinder for kapitalismens ekspansjon.
Rasismen per i dag kobler kulturforskjeller til etnisitet; at det er naturlig at folk med forskjellig kulturbakgrunn og etniske trekk (vi kan se at han ikke er som oss) ikke kan leve i samme samfunn. Jeg kjenner nordmenn som er like forbauset over at jeg har innvandrervenner som om jeg skulle ha vist fram en hund og en katt som spiste fredelig av samme matfat. På arbeidsplassene og i bomiljøene blir kulturforskjeller framhevet som grunn til at det oppstår konflikter. Dette blir også brukt som argument i innvandringspolitikken, og som rettferdiggjøring for ungdom som banker opp "svartinger" og mobber innvandrerbarn, eldre som nekter "pakkis" å bli med i pensjonistforeningen, organisasjoner som krever "Norge for nordmenn" og de som utfører terrorhandlinger mot asylmottak og innvandrerbutikker.
Det er blitt en vanlig oppfatning i Norge at kulturforskjellene er store. De mest velmenende ønsker derfor at norske og innvandrere skal forstå hverandres kultur og være tolerante, oftest fokusert på store ulikheter. De minst velmenende bruker de samme kulturforskjellene som argument for avgrensning, utestenging, utkastelse, begrensning osv på arbeidsplasser, som naboer, i nærmiljøet, i kommuner og i Norge som nasjon.
Når det blir påstått at kulturforskjellene er såpass store at grensene må stenges og utlendinger holdes under oppsikt, bør man spørre seg om det er innvandrerne eller det norske samfunnet som har skapt de kulturelle konfliktene? Bortsett fra Norges behandling av samer, sigøynere, tatere, jøder osv, som er skampletter i norsk historie, finnes det nok av andre konflikter i den norske "homogene" kulturen. Jeg kan nevne generasjonskonflikten når besteborgerbarna vanker på Blitz og farger håret grønt, den trauste gårdbrukerens møte med en industriarbeidsplass og drabantbylivet i Oslo, eller avstanden mellom en industriarbeider og en veletablert borger. Ut fra den definisjonen jeg ga tidligere, er dette kulturkonflikter.
Satt på spissen er det en uløselig kulturkonflikt mellom den arbeidsløse sosialklienten på Oslo øst og en toppleder i bank og kreditt bosatt på beste vestkant. Denne kulturkonflikten er langt dypere enn klesdrakt, religion, matvaner, musikksmak osv. Forskjellene mellom kjønn og sosial status er gjerne større enn mellom nasjonale særtrekk, om vi ser bort fra kommunikasjonsproblemer pga språk. Dvs at sannsynligvis har en mannlig direktør i Pakistan mere til felles med en norsk kvinnelig direktør, enn det direktørene har med en ungdom av samme kjønn med lite utdanning i sine respektive hjemland. Og kvinner finner sammen på tvers av kulturer når det gjelder seksuelle misbruk, mor og barn, fødsler osv.
Det har utviklet seg en debatt om innvandreres kvinnesyn, om innvandrere som reelle og potensielle voldtektsforbrytere, narkotikasmugling og andre kriminelle forhold. Bl.a blir kriminell vold og omsetting og misbruk av narkotika hos innvandrerungdom begrunnet med kulturelle årsaker. Innvandrere er kvinnemishandlere, slår barna sine, er kriminelle og voldelige pga sin kulturelle bakgrunn.
Det er ikke bare i Norge at det blir betraktet som uakseptabelt å banke opp kone og barn. I de enkelte lands lovverk og i de lokale samfunn over hele verden er kvinne- og barnemishandling ikke tolerert. Når det i bibelen står skrevet at den man elsker tukter man, så finnes det nordmenn som bruker slike skriftsteder til å rettferdiggjøre det å straffe de som ikke adlyder menns autoritet. Slike regler finnes i alle patriarkalske samfunn. Den kulturelle bakgrunnen for at mannen er herre i huset og har rett til å terrorisere sitt eget hjem, er i endring i den kristne kulturen i Norge så vel som i islamsk kultur i Pakistan. Dette til tross mener mange innvandrermenn og nordmenn at det er på sin plass med fysisk avstraffing når kona og barna har vært uskikkelige. De er også klar over at det ikke er akseptabelt.
Om innvandrermenn slår kvinner og barn mere enn norske menn, noe jeg har hørt blitt påstått, tror jeg at det er mere fornuftig å lete etter slike årsaker i deres livsbetingelser i Norge enn i hjemlandets kultur. I alle tilfelle skal det ikke brukes kulturforklaringer for å rettferdiggjøre barne- og kvinnemishandling samme hvor det skulle være i verden.
Voldtekt er ikke akseptert i noe land jeg kjenner til, og er i de landene innvandrerne kommer fra, belagt med hardere straffer og større fordømmelse enn i Norge. Jeg ser derfor ingen forklaring i innvandrernes kulturbakgrunn på hvorfor innvandrermenn skulle være mere potensielle voldtektsforbrytere enn norske menn. Om det skulle finnes statistikk som sier at innvandrermenn voldtar mer enn norske menn, så er det kanskje en mere nærliggende forklaring at ensomme innvandrermenn ikke blir kjent med norske kvinner på en naturlig måte, men i stedet blir henvist til et pornomarked som fremmer voldtektsmoral.
I de fleste av innvandrernes hjemland er strafferammene for narkotikakriminalitet langt strengere enn i Norge (om vi ser bort fra Danmark og Holland). I en del tilfeller har Norge (norske media) til og med prøvd å få utlevert norske narkotikakriminelle som risikerer harde straffer i disse landene. Det er ingen spøk å bli tatt som narkosmugler eller langer i f.eks Pakistan. De innvandrere som omsetter og smugler narkotika til Norge, er ofte tilknyttet internasjonal kriminalitet eller har blitt kriminelle grunnet årsaker som finnes i det norske samfunnet. Samtidig blir hasjisj og opium dyrket og foredlet i "lovløse" områder i Pakistan og Tyrkia, og kriminelle smugler stoffene til bl.a Norge og forsøker å få dem omsatt. Smuglere som kommer til Norge, vil naturlig nok opprette kontakter med innvandrere fra sine hjemland, og da i særlig grad blant ungdom som har falt utenfor systemet.
Vi kan godt sammenligne koblingen mellom pakistanere og narkotika med det å bli beskyldt for hjemmebrenning fordi man er fra Hedmark, uten å sammenligne skadevirkninger av alkohol og narkotika. Hjemmebrenning og privat omsetting av alkohol er mere akseptert i Norge enn hasjproduksjon og omsetting i Pakistan. For å gjøre poenget mitt klart, narkotikaproblemet er ikke skapt av innvandrere til tross for politiets påstand om at 65 % av narkodømte er utenlandske statsborgere.
Voldskriminalitet er ikke mere akseptert i innvandrernes hjemland enn i Norge, og lovverket i disse landene har strengere straffereaksjoner og slår hardere ned på kriminell vold i lokalsamfunnene. Voldsbruk eller bruk av våpen er ikke kulturelt akseptert noe sted i verden (med unntak fra krig), og minst like lite akseptert på landsbygda i f.eks Pakistan som i et norsk bygdesamfunn. Er det et dominerende trekk ved norsk kultur at det forekommer slagsmål på norske bygdefester? Voldsideologi får vi forresten best presentert i amerikanske actionfilmer.
Mange innvandrere og flyktninger kommer fra land med politiske, etniske og religiøse konflikter der folk blir drept, truet på livet, fengslet, torturert osv pga politisk opposisjon, etnisk tilhørighet, trosbekjennelse osv. De fleste som kommer fra slike forhold, ønsker å leve i fred. Jeg klarer heller ikke å se at kriger i Midtøsten skulle forklares med voldsmentalitet i denne befolkningen, verken i Midtøsten eller i Norge. Hva da med tyskere, amerikanere, engelskmenn, franskmenn osv, som har utkjempet de mest blodige kriger i verdenshistorien? Nordmenn er ikke fredeligere enn andre, og det skal ikke mye til før maktapparatet stiller med køller, hjelmer og tåregass. Folk flest ønsker å leve i fred og fordragelighet, og det er objektive forhold i samfunnet som skaper konfliktene.
Hele innvandrerproblemet i Norge er først og fremst knyttet til innvandrere som lavstatusgruppe. De er ofre for rasjonalisering og nedlegging av arbeidskrevende produksjon og er for tiden lite attraktive på arbeidsmarkedet.
I tillegg blir innvandrere utsatt for trakassering i både jobb og privatliv gjennom nedlatende holdninger og mobbing fra sjefer og arbeidskamerater, i bomiljø, på gata, ute på byen osv. Det alvorligste er et diskriminerende regelverk hos myndighetene, mistenkeliggjøring og negative holdninger i sosialvesenet, hos ligningsmyndighetene, i boligetaten, i helsevesenet og skoleverket. Når innvandrerne også blir møtt med en kald skulder på arbeids- og boligmarkedet, i bank og kredittinstitusjonene og ikke møter vennlighet i bomiljøet og på arbeidsplassen, blir ringen sluttet i forhold til et uvennlig samfunn. Med språkproblemer og få eller ingen norske venner blir det å ta avstand fra det norske samfunnet en naturlig følge.
Denne oppramsingen er ikke ment for å bortforklare negative erfaringer enkelte nordmenn har hatt med innvandrere. Noen innvandrere er også svindlere og bedragere og kanskje til og med kriminelt belastet fra hjemlandet. Antagelig er ikke innvandrere som helhet verken bedre eller dårligere enn nordmenn i sin alminnelighet. Men betingelsene for å få en positiv utvikling i det norske samfunnet er dårlige, når tilbudene til norskkopplæring er dårlig og forståelse for å trekke nytte av innvandrernes utdannings- og erfaringsbakgrunn.
Innvandrere er ikke en homogen gruppe, men kommer fra forskjellige land og verdensdeler, med ulik sosial bakgrunn og utdanning, fra landsbygd og moderne bysamfunn. Kanskje har de bodd og arbeidet i vestlige land i flere år før de kom til Norge, har norsk kjæreste eller er gift norsk. Etter 1975 er de nye innvandrerne først og fremst flyktninger, oftest med høy utdanning som har måttet flykte fra en brutal virkelighet. Andre igjen har jobbet i Norge i flere år, har norsk utdanning, er kommet på studiestipend eller er her som faglig ekspertise med utdanning og erfaring som er nødvendig for det norske samfunnet.
Ut fra dette skal man uttale seg om innvandrere som en kulturelt forskjellig gruppe fra nordmenn. Det er så klart umulig. Man kan plukke ut innvandrere fra tredje verden land pga etniske trekk, og der stopper de fleste likhetene. Fellestrekket for disse innvandrerne er at de blir vurdert som lavstatusgruppe og behandlet deretter av det norske samfunnet.
Arbeidskameratene mine som er innvandrere, er folk som har bodd og jobbet i Norge i 15-25 år og med mere enn 10 års skolegang fra hjemlandet. Det er arbeidsomme og pålitelige arbeidsfolk som sliter seg gjennom et ensidig produksjonsarbeid. De kommer fra Pakistan, India, Eritrea, Jugoslavia, Chile osv og forsørger familien på en industriarbeiderlønn. De har omsorg for familie og venner og mange er opptatt av å kunne holde på tradisjoner, religion og kultur. De fleste har barn som går på skole, er i arbeid eller prøver å finne seg til rette i samfunnet, og er derfor opptatt av hvordan barnas framtid vil bli.
Erfaringer med det norske samfunnet som skilsmisser, barn utenfor ekteskap, trekk ved norsk ungdomskultur som fyll og ubehøvlet opptreden, fører til at noen innvandrere sender døtrene tilbake til hjemlandet og får sønnene til å gifte seg med kvinner fra landsbyen. Jeg vet også om nordmenn som jobber i utviklingsland som er bekymret for utdanningen til barna og derfor sender dem hjem til Norge.
Innvandrere representerer ofte det vi har som idealer for nordmenn, å ta vare på sin kultur, ønsket om å komme tilbake til hjemlandet, eller å etablere seg i en bedre livssituasjon i utlendighet uten å miste sin kulturelle identitet. Hvor stolt er ikke vi over nordmenn med lusekofte som har gjort det stort "over there". En tilsvarende innstilling blir av mange sett ned på når det gjelder innvandrere i Norge, på jobben, i bomiljøet, ja, egentlig hvor de enn ferdes i det norske samfunnet. Det er noe suspekt over en innvandrer som har hatt suksess i Norge.
Innvandrere opplever at barna blir mobbet på skolen og lekeplassen, og at kona som sliter med en vaskejobb utover barnestell og husarbeid, blir møtt med forakt eller usynliggjøring av norske nabokvinner. Mennene møter daglig nedverdigende situasjoner i arbeidslivet og fra totalt fremmede mennesker på gata som har plukket dem ut på grunn av hår og hudfarge.
Dette er rammebetingelsene innvandrere har i Norge, når de vurderer hvordan lønna skal strekke til. Da er det naturlig å sammenlikne livet her i Norge med mulighetene for å reise tilbake til hjemlandet. De fleste innvandrere jeg kjenner, drømmer om å flytte tilbake, og opplever livet sitt her som ei felle. De har mistet mye av tilknytningen til hjemlandet og vil komme tilbake til en totalt uholdbar økonomisk og sosial situasjon, og oftest har de økonomiske og politiske forholdene i hjemlandet forverret seg.
Det store flertallet innvandrere, deres barn og barnebarn vil måtte bli i Norge, noe både innvandrere og nordmenn må se i øynene. Det er også vanskelig å finne andre jobber, eller støtte hos familie og venner om man mister jobben. Tryggheten i det norske samfunnet er ikke lik for en innvandrer og en nordmann, når de sosiale forholdene endrer seg. Samtidig har innvandreren antagelig pådratt seg de samme forpliktelser med lån og avdrag på bolig, barn på skolen, investeringer i husgeråd, bil og andre ting som regnes som nødvendige i Norge, samt venner og kjente. Det er ikke bare å dra hjem om man mister jobben.
En innstilling som man møter hos noen, er at innvandrere bør stille bak nordmenn i køen. Det er en utbredt oppfatning at om det finnes en jobb som nordmenn ønsker, så bør den ikke bli besatt av en utlending. Det man berører er en menneskerett, å søke en meningsfylt tilværelse. Hvordan vi enn snur og vender på det, må vi forholde oss til at innvandrerne lever i Norge, om vi liker det eller ei. Det krever at hele samfunnet tilrettelegges slik at innvandrerne kan fungere på sosialt akseptable vilkår.
De innvandrere som blir utsatt for rasisme i Norge kommer fra undertrykte og utbyttede nasjoner. Det er også underforstått at om innvandrerne jobber, så er det som ufaglært arbeidskraft i lavtlønnsyrker med bolig i lavstatus områder. Men det er ikke vanlig i dag å koble dette til klasseundertrykking. Allikevel er det faktisk som arbeider/arbeidsløs/arbeidssøker at det store flertallet innvandrere fra tredjeverdenland blir utsatt for diskriminering. En asylsøker blir særlig mistenkelig om han kommer med arbeiderbakgrunn eller fra fattigdom. Det er for arbeidssøkere til ufaglært arbeid at det er kommet innvandringsstopp. Når innvandringsstoppen også rammer andre grupper innvandrere (som vi kunne trenge), er dette ikke tilsiktet.
Rasistene i dagens Norge snakker ikke om raser, men om kulturkonflikter mellom etniske grupper. Og kulturkonfliktene dreier seg ikke om en indisk professor som har samme hinduistiske bakgrunnen som de som i dag brenner levende enker i India. Professorens kulturelle bakgrunn er interessant og om det blir brakt på banen, tar han så klart avstand fra enkebrenning. At han ikke spiser kuer eller er vegetarianer, lytter til indisk musikk og bruker mye krydder, er interessante kulturelle forskjeller. Nå vil han kanskje ha problemer om han i stedet er muslim. Golfkrigen har forsterket en allmenn negativ innstilling til muslimer. Men blant kollegaer og venner i et akademisk miljø, vil han antagelig få både forståelse og medfølelse ved ikke å blande politikk og religion. Allikevel var det velutdannede samfunnstopper som i fullt alvor ønsket å sparke muslimer under Golfkrigen. Ved nærmere ettertanke innså de dannede at dette var overreagering og et uttrykk for fordommer. Men utspillet var mulig fordi det dreide seg om ufaglært reingjøringshjelp.
Når kulturkonflikter blir beskrevet, er det blant ufaglærte arbeidere i arbeiderstrøkene; fremmedarbeidere som ikke vasker trappa, har masse uoppdragne unger, sprer uvanlig matlukt i oppgangen, snakker uforståelig og ikke forstår når de blir tilsnakket osv. I tillegg er de kulturelt betinget potensielle terrorister, svindlere, kriminelle, voldelige, upålitelige osv. Disse konfliktene blir sjeldent fremmet overfor velutdannede innvandrere som er høflige, gjestfrie, vennlige, omtenksomme, generøse og med en positiv innstilling til det norske (kapitalistiske) samfunnet. I ledende samfunnskretser blir egenskaper hos utlendinger som flittige, framgangsrike, lojale og uegennyttige produktive mennesker, framstilt som kulturelle egenskaper vi bør etterleve. Og man viser til land som har gjennomført økonomiske mirakler med arbeidere som oppfører seg som maur i ei maurtue, og kommer dermed med et underforstått angrep på vår sosiale velferd.
Nasjonalstatenes behov for utbytting og undertrykking av etniske grupper er systembetinget. Alle samfunnsformer gjennom historien har hatt ideologier som forklarer hvorfor noen mennesker skal få større utbytte av den samfunnsmessige produksjonen enn andre. I moderne kapitalistiske samfunn vil hovedsakelig den klassemessige utvelgelsen foregå i utdanningen. Den økonomiske og sosiale tilknytningen til kapitalistklassen blir gradert etter vellykkethet innen et utdanningssystem som skal tjene kapitalismens formål. Om det i kapitalismens toppsjikt fortsatt finnes føydale rester hvor makt og status er knyttet til arv, hvor barn av rike foreldre har store fortrinn, er i all hovedsak oppdelingen av klasser i samfunnet rettferdiggjort i utdanningssystemet (men også ved dyktighet i forretningsdrift). Uten å fordype meg videre i dette, blir det i vårt samfunn betraktet som rettferdig at lite utdanning gir lav inntekt og lav sosial status.
Kapitalismen er rasjonell og bruker gjerne rasisme om det tjener profitten. (Dette betyr ikke at ikke kapitalistene er uenige om metodene, noen er humanister, sosialdemokrater, liberalister, fascister, føydalister, rasister osv.) Trengs det billig ufaglært arbeidskraft, bruker de barnearbeidere om det er mulig, kvinner eller innvandrere om det skulle passe. Kvinner går til og fra kjøkkenbenken, og innvandrere importeres, stenges ute eller kastes ut etter behov. Dette skjer ikke fordi bedriftsledere, byråkrater og politiet er rasister og kjønnsfascister (om de også finnes), men fordi konjunkturene er avhengig av en slik politikk.
Når etniske grupper faller utenfor kapitalismens utdanningsnormer, blir det ansett som naturlig at de rekrutteres til arbeiderklassens laveste sjikt. Dette gjelder innvandrere med manglende norsk språkkompetanse, med utdanning fra hjemlandet som ikke er godkjent, ikke er overførbar, er manglende eller rett og slett "dårlig". Andre årsaker kan være manglende forståelse eller kunnskaper om det norske samfunnet, økonomisk og teknisk utvikling, moralnormer, klima, historiske og kulturelle røtter osv. Å plassere innvandrere fra tredje verden av slike grunner som lavstatusgruppe i ufaglært arbeid, gjør rasismen enkel og forklarlig. Alle som godkjenner kapitalismens oppdeling av klasser, vil også se det som naturlig at innvandrere skal tilhøre et lavere sjikt i arbeiderklassen. På den måten kan de også bli sett ned på av norske arbeidere. Blant arbeidsløse nordmenn vil innvandrere være en trussel når arbeidsløsheten stiger. Arbeiderklassen kan også se fordeler av et samfunn hvor de på grunnlag av etnisitet får privilegier, f.eks. nordmenn overfor samer og innvandrere, hvite overfor svarte i Sør-Afrika, rumenere overfor ungarere i Romania, tyrkere overfor kurdere i Tyrkia, bulgarere overfor tyrkere i Bulgaria osv. Samtidig vil privilegerte arbeidere også bli konkurranseutsatt når de underprivilegerte produserer like effektivt til lavere pris. Dette utnytter kapitalistene ved å sette grupper opp mot hverandre. Flittige thailandske kvinner produserer mere effektivt enn kravstore norske arbeidere i teko-industrien.
Når kapitalismen vurderer behovet for bedre kvalifisert arbeidskraft, beregner den hva økt integrering av innvandrere i produksjonen vil koste for å oppnå en effektiv produksjon. Den omstillingsprosessen som foregår i industrien, krever økt fagkompetanse og færre ufaglærte, og valget står mellom å øke innvandrernes integrering i denne prosessen eller å øke arbeidsløsheten hos innvandrere. Derfor blir det viktig for arbeiderbevegelsen å jobbe for å bedre innvandreres muligheter i arbeidslivet for å unngå et arbeidsmarked oppdelt etter etnisitet. Å bedre innvandrernes økonomiske og sosiale status i samfunnet må være hovedhensikten i integreringen.