Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Global arbeidsdeling

av Rhys Jenkins

Røde Fane nr 1-2, 1991


Den vestlige imperialismekritikken er splittet. Teoretikere som legger vekt på utviklingen av økonomiens sirkulasjonssfære, hevder at den tredje verden alltid vil forbli underutviklet. De som legger vekt på produksjonssfæren mener imperialismen kan frigjøre de fattige landene.

I løpet av det siste tiåret har venstresiden blitt mer oppmerksom på den industrialisering som har foregått i den tredje verden.

Som når det gjelder andre temaer innen marxistisk økonomi, går det an å skille mellom teorier som legger vekt på sirkulasjonssfæren og teorier som legger vekt på produksjonssfæren. Innen teorier som legger vekt på sirkulasjonssfæren, dvs bytte- og fordelingsforhold, kan det videre skilles ut to retninger. Den første, som følger Adam Smith, legger vekt på endringene i verdensmarkedet, spesielt når det gjelder arbeidskraft og industriplassering. Den andre, som følger Ricardo, hevder at den nye internasjonale arbeidsdelingen er et resultat av fallende profittrate i de utviklede kapitalistiske landene.

Innen Smiths tradisjon er Frøbel, Heinrichs og Kreyes The new international division of labor (Cambridge University Press 1980) den mest omfattende studien utført på venstresida. Den følger eksplisitt Wallersteins "verdenssystem"-tilnærming og streker opp tre faktorer som har vært avgjørende for utviklingen av en ny internasjonal arbeidsdeling siden 1960.

Disse forutsetningene, sammen med kapitalens ønske om å maksimere profitten, har ført til utflytting av industri til lavtlønnslandene i periferien. Forskjellen i forhold til på Smiths tid er at i dag er markedet utviklet til verdensmarkedet, og dette omfatter markedet for arbeidskraft og industrilokalisering, så vel som markedet for industriprodukter.

Teoretikerne som følger Ricardo (for eksempel Andre Gunder Frank: Krise i den tredje verden, Heineman), legger vekt på at etterkrigstiden har ført til en kraftig styrking av arbeiderklassen vis a vis kapitalen i de utviklede landene. Dette har gjort det vanskeligere å opprettholde profittraten i disse landene gjennom å øke utbyttingsgraden.

Denne styrkingen av arbeiderklassen ses enten som et resultat av konsentrasjonen og styrkingen av arbeiderklassen, som følger av en tilsvarende konsentrasjon av kapitalen, eller som et resultat av at etterkrigsboomen reduserte den industrielle reservearmeen i de utviklede kapitalistiske landene.

Samtidig har svakheten til arbeiderklassen i periferien og de økende lønnsforskjellene mellom de utviklede kapitalistiske landene og landene i den tredje verden gjort desentralisering av akkumulasjonen til periferien, til en svært attraktiv strategi.

Selv om begge disse to teoretiske retningene ser den nye internasjonale arbeidsdelingen som et resultat av industriell utflytting, mener de at den ikke har noen betydning for den grunnleggende ulikheten mellom sentrum og periferi. Tvert om forsterker den den tredje verdens avhengighet i verdensøkonomien. Forandringen oppsummeres i uttrykket "fra bananrepublikk til pysjamasrepublikk".

Lave lønninger ses som et uttrykk for "superutbytting", der kapitalen ikke er tvunget til å betale de fulle omkostningene ved reproduksjonen av arbeidskraften, siden disse delvis betales av førkapitalistiske sektorer. Konkurransen mellom arbeidere som følge av eksistensen av en stor industriell reservearme, gjør at kapitalen kan pålegge arbeiderne ekstra lang arbeidstid, korte ferier og høyt arbeidspress under generelt dårlige arbeidsforhold. Disse faktorene bidrar til en høy omsetning av arbeidskrafta som et resultat av at arbeiderne blir fysisk og psykisk nedslitt. Denne praksisen har faktisk blitt sammenlignet med vekselbruk, der bøndene flytter så snart jorda er blitt utpint.

Den nye internasjonale arbeidsdelingen ses også som en årsak til krisa i de industrialiserte landa selv. Først fordi innenlandske investeringer rettes mer mot rasjonaliseringer enn mot å utvide produksjonen. Dernest fordi den økende arbeidsløsheten ses som et resultat av den industrielle utflyttingen. Og til sist ved at krisa for de statlige økonomiene ses som et resultat av økende utgifter og synkende inntekter som følge av arbeidsledigheten og samtidig vanskeligheten med å skattlegge kapitalen direkte på grunn av kapitalens økte mobilitet.

Svakheten ved den bytteorienterte tolkningen av den nye internasjonale arbeidsdelingen kan best sees ved en gjennomgang av den viktigste kritikken som har blitt rettet mot disse teoriene. Den grunnleggende svakheten ved Wallersteins "verdenssystem"-teori er den manglende evnen til å fange opp kapitalismens mulighet til å ekspandere gjennom å øke den relative merverdien som følge av økt produktivitet. Fokuseringen på oppsplitting av arbeidsprosessen for derigjennom å utnytte arbeidskraft med minimale kvalifikasjoner, er karakteristisk for det Marx kalte for manufaktur i motsetning til maskinofaktur. Slik demonstreres en neglisjering av den betydning tekniske forbedringer har å øke produktiviteten.

Den ny-ricardianske teorien kan kritiseres på samme måte. Ved å fokusere på kampen om lønna og fordelingsspørsmålet som den direkte årsaken til krisa, overses endringer i produksjonssfæren.

Selv om det er riktig at lønningene er betraktelig lavere i den tredje verden enn i de utviklede kapitalistiske landene, betyr ikke dette nødvendigvis at lønnskostnadene per enhet (unit labour cost) er lavere, fordi dette også er avhengig av produktiviteten.

Det er liten forståelse for den teknologiske utviklingens rolle i akkumulasjonsprosessen. Analysen tar utgangspunkt i den gitte arbeidsprosessen og eksisterende bruksverdier, mens kapitalismen faktisk har vært karakterisert av en stadig utvikling av arbeidsprosessen og introduksjonen av nye bruksverdier.

Ved å lokalisere dynamikken som fører til den nye internasjonale arbeidsdelingen i sentrum, benekter disse teoretikerne også at det finnes en uavhengig dynamikk i den tredje verden. Dette fører til en generell undervurdering av statens rolle i industrialiseringen av den tredje verden.

De produksjonsorienterte teoriene (for eksempel Bill Warren: Imperialism: Pioneer of capitalism, Verso) på den andre side presenterer et ganske annet bilde av den nye internasjonale arbeidsdelingen.

Sentralt i deres kritikk er ideen om at kapitalismen er en progressiv kraft i den tredje verden. Det argumenteres også for at hindrene for utvikling i den tredje verden ikke ligger i ytre dominans, men skyldes indre motsigelser i disse landene.

Spredningen av kapitalismen fører til industrialiseringen av den tredje verden og dermed en nedbrytning av den koloniale arbeidsdelingen. En avgjørende faktor i denne utviklingen har vært den politiske uavhengigheten som ble oppnådd av landene i den tredje verden i perioden etter annen verdenskrig. Stikk imot hva teorier om neokolonialismen hevder, har dette ført til avgjørende forandringer i internasjonale økonomiske forhold. Uavhengigheten fjernet de restriksjonene som det koloniale styret satte på industriproduksjonen i koloniene.

Den tredje verden står ikke bare for en økende andel av verdens industriproduksjon og eksport, men produksjonskapasiteten blir stadig mer allsidig. Den er ikke lenger begrenset til visse grener av lettindustri, men en betydelig del av produksjonen kommer nå fra tungindustri. Og på tross av økende eksport av industriprodukter, så er industriproduksjonen fortsatt i hovedsak rettet mot hjemmemarkedet. Videre er tredjeverdenland i ferd med å bli mindre avhengige av ytre kapitalkilder, etter som lokal sparing blir tilgjengelig for kapitalakkumulasjon.

I denne analysen er ikke den nye internasjonale arbeidsdelingen bare en forandring i form av den tredje verdens underordnede integrasjon i verdensøkonomien, men en endring i substans. "Verdenskapitalismen er ikke bare karakterisert av ujamn utvikling, men også av foranderlige hierarkier av ujamn utvikling," sier Warren. Den relative veksten i forskjellige maktsentra i den tredje verden skulle derfor følges av tilbakegang for noen tradisjonelle industrisentra. Og denne tilbakegangen skulle bli betraktet som et resultat av indre faktorer i disse utviklede landene og ikke som et direkte resultat av framveksten av nye sentre for kapitalakkumulasjon i den tredje verden.

Selv om jeg har karakterisert Warrens arbeid som produksjonsorientert, er dette riktig bare i en svært spesiell og snever forstand. Han presenterer ingen analyse av de spesifikke sosiale forhold som industrialiseringen av den tredje verden foregår under. Industrialisering identifiseres med kapitalistisk utvikling til tross for at en viktig del av industrien i den tredje verden er ikke-kapitalistisk.

Alle de gamle indikatorene på økonomisk vekst (industriproduksjon, BNP) vekkes til live som bevis på utviklingen av produktivkreftene og dermed kapitalistiske produksjonsforhold. Det gjøres ikke noe forsøk på å trenge gjennom disse overfladiske manifestasjonene i form av marxistiske begrep som verdi, merverdi og fallende profittrate.

Dette gjenspeiler det faktum at disse teoriene i hovedsak er empiriske og ikke-teoretiske kritikker av de bytteorienterte teoriene de ønsker å kritisere. Som et resultat av dette ender de ofte i de posisjonene som de bytte-orienterte teoriene hadde satt seg fore å kritisere. Warren er for eksempel enig med Verdensbanken i at gjeldskrisa er et problem som i hovedsak er oppstått i de underutviklede landene selv. Den generelle vektleggingen av tradisjonelt landbruk som hinder for utvikling, minner sterkt om mainstream utviklingsteori fra femti- og sekstitallet. Til sist, når Warren går i mot påstanden om at utvikling i den tredje verden er umulig, hevder han tvert om at en slik utvikling er uomgjengelig.

De varierende klasseforholdene som har tillatt den raske kapitalakkumulasjonen i visse tredjeverdenland, blir ikke analysert. Det blir antatt at det foregår en uniform utvikling av kapitalismen i den tredje verden. Dermed blir det også umulig å analysere de spesielle formene for utbytting og karakteren til arbeiderklassen som vokser fram.

Hverken en bytteorientert tilnærming eller en ensidig vektlegging på produktivkreftene utgjør et solid grunnlag for en marxistisk analyse av den nye internasjonale arbeidsdelinga. Etterkrigsboomen kan sees som en periode med harmonisk sameksistens av profittratens fallende tendens og dens motvirkende krefter. Selv om akkumulasjonen hadde en tendens til å øke den organiske sammensetningen av kapitalen, førte kapitalens økte produktivitet, som var et resultat av innføringen av overmodne nyvinninger, til at økningen i den organiske sammensetningen av kapitalen ble holdt igjen. Samtidig ble denne organiske sammensetningen holdt nede som en følge av billige råvarer (i hovedsak olje). Og den stadige tilgangen på ny arbeidskraft (kvinner, innvandrere og overflødige landbruksarbeidere) førte til at presset på lønningene ble holdt nede.

Fra dette standpunktet er ikke kriser bare en enkel konsekvens av fallet i profittraten, men også en måte hvor kapitalen blir omstrukturert for å gjenopprette (for en tid) det harmoniske forholdet mellom produksjon, distribusjon og bytte, for derigjennom å øke profittraten. Den mest grunnleggende mekanismen som forårsaket dette, var ifølge Marx kasseringen av gamle produksjonsteknikker og introduksjonen av nye.

Dette skjer også gjennom konkurser, der gamle kapitaler prises om (depreciation) etter som de absorberes av sterkere kapitaler i en sentraliseringsprosess. Og hvor de minst profitable formene for produksjon elimineres. Det er denne mekanismen der produktiviteten gjenopprettes gjennom at den relative merverdien økes og den konstante kapitalen prises om, som er sentral i å løse krisa. Den er langt viktigere enn angrepene på arbeiderklassen for å øke den absolutte merverdien. Derfor er kriseperioder også karakterisert av intens konkurranse mellom individuelle kapitaler for å overleve og sikre seg et utgangspunkt for fornyet ekspansjon.

Utflyttingen av produksjon til land med billig arbeidskraft kan i perspektiv ses som et av flere aspekt av internasjonaliseringen av kapital og en av flere mulige svar på den synkende profitabiliteten. Det finnes mange indikasjoner på den begrensede betydningen av dette fenomenet. På slutten av 1970-tallet stod import av industrivarer for mindre enn 2 prosent av det totale forbruk av slike varer i Nord-Amerika, Europa og Japan. Mot denne bakgrunn kan utflytting ses som en spesiell respons som oppstår når det er viktige hinder mot å øke den relative merverdien. Videre kan teknologisk utvikling føre til at slik utflyttet industri flyttes tilbake til de industrialiserte landene.

I perioder med skjerpet konkurranse forsøker ofte individuelle kapitaler å sosialisere akkumulasjonskostnadene gjennom statlige subsidier. Kapitalens internasjonalisering gjør det mulig for selskaper å sette stater opp mot hverandre i deres konkurranse om å tiltrekke seg utenlandsk kapital.

Internasjonaliseringen av kapitalen skjer ikke bare i den tredje verden, men også i de framskredne kapitalistiske landene. Desentralisering og bruk av underleverandører har også i større grad blitt brukt av kapitalen i de framskredne kapitalistiske landene.

Anerkjennelsen av statens aktive rolle i kapitalakkumulasjonen i den tredje verden viser betydningen av å studere akkumulasjonens natur og klassekampen i periferien for å forstå den nye internasjonale arbeidsdelingen. Omleggingen til eksportfremmende politikk i mange tredjeverdenland etter midten av sekstiåra kan vurderes ikke bare som et svar på "behovene" til den imperialistiske kapitalen. I like stor grad gjenspeiler dette problemene med den lokale kapitalakkumulasjonen som følge av de klassebestemte begrensningene i profitable investeringer. De mest åpenbare uttrykk for disse problemene var en kronisk mangel på utenlandsk valuta og investeringer, og sneverheten i det innenlandske markedet for dyre hjemmeproduserte industrivarer.

Integreringen av den tredje verden i den nye internasjonale arbeidsdelingen følger ikke et generelt mønster som er felles for alle land. I land der internasjonaliseringen av kapital ikke har tatt form av arbeidsintensiv produksjon ment for eksport tilbake til sentrum, er en akkumulasjon basert på relativ merverdi mulig. Brasil er et åpenbart eksempel der produksjon skjer hovedsaklig for hjemmemarkedet.

På bakgrunn av de forskjellige akkumulasjonsmodellene som en for tiden finner i den tredje verden, er det vanskelig å si noe generelt om utviklingen av arbeiderklassen i disse landene. "Blodig taylorisering" er for eksempel i hovedsak basert på utbyttingen av kvinnelig arbeidskraft. Den har oppløst visse former for kjønnsundertrykking, men skapt eller styrket andre. Den fører imidlertid ikke til framveksten av et tradisjonelt proletariat.

Både de bytteorienterte og produksjonsorienterte teoriene ser at det har skjedd grunnleggende endringer i den tredje verden, men hvor langt vil disse endringene gå. Den perioden da den tredje verden utvidet sin del av verdens industriproduksjon, var ganske kortlivet. Denne andelen økte fra 7 prosent i 1969 til 9 prosent i 1977, hvorpå den sank igjen. Grunnen til denne veksten var den raske ekspansjonen i internasjonale kreditter. Dette førte til gjeldskrisa, som ikke bare er et viktig hinder for vekst, men i flere tilfeller hemmer produksjonen. Et annet viktig hinder for videre økonomisk vekst er den økende proteksjonismen i de framskredne kapitalistiske landene.

Den avgjørende testen på alternative tilnærminger til den nye internasjonale arbeidsdelingen, må være den veiledning de gir til politisk strategi.

Bytteorienterte teorier pleier å følges av oppfordringer om internasjonal solidaritet. Det hevdes at et nytt verdensmarked for arbeidskraft vil skape felles interesser hos arbeiderne i de framskredne og i de underutviklede landene. Et slikt standpunkt har blitt kritisert på den grunn at det materielle grunnlaget for arbeidersolidaritet i hovedsak finnes på produksjonspunktet.

Dessuten er den logiske forlengelsen av de bytteorienterte teoriene å slåss for en proteksjonistisk strategi. I tillegg til å forsvare sine egne arbeidsplasser, vil arbeiderne i sentrum dermed også forsvare arbeiderne i den tredje verden fra superutbytting. Sosialister bør ta slike standpunkter alvorlig på grunn av det reaksjonære potensialet slike teorier har, i å splitte arbeidere langs nasjonale og etniske linjer.

Fra standpunktet til produksjonsorienterte teorier skulle en ny internasjonal arbeidsdeling bli ønsket velkommen i den tredje verden, siden den øker spredningen av kapitalistiske produksjonsforhold.

Både de bytte- og de produksjonsorienterte tilnærmingene benekter på hver sin måte at det finnes konflikter mellom arbeiderne i de framskredne kapitalistiske landene og i de underutviklede landene. Slike konflikter finnes det imidlertid mange eksempler på, og å benekte dem vil ikke føre en sosialistisk strategi videre fram.

En effektiv strategi for arbeiderbevegelsen må derfor gå utover kravene om å bevare jobbene og den nåværende produksjonen. Den må ta for seg hvilke konkrete bruksverdier som produseres, og de sosiale forhold de produseres under.