|
|
|
AKP og RVs forhold til SV har, dersom vi ser det over en periode på 10-15 år, endret seg kraftig. Fra begynnelsen av 1970-tallet da Klassekampen på første side slo fast at partiet var en femtekolonne for Sovjet, og partiet ble oppfattet som borgerskapets agenter i arbeiderklassen, til i dag, da AKP mangler en felles oppfatning av SVs rolle i norsk politikk.
Siste landsmøte i AKP valgte da også å ikke kommentere SV som parti. I redsel for den gamle analysen om "SV som et borgerlig arbeiderparti" valgte landsmøtet å ikke si noe.
Jeg tolker dette som at AKP ikke har noen analyse av rollen til et venstresosialdemokratisk parti som SV, og hvilken plass det har i en strategi for sosialismen. Den tidligere analysens fundament var at sosialdemokratiet og spesielt venstresosialdemokratiet måtte reduseres til en mindretallsstrømning i arbeiderklassen, dersom en sosialistisk revolusjon skulle lykkes. I forlengelsen av denne logikken lå det at det kommunistiske partiet skulle stå igjen alene som den kraften som skulle lede revolusjonen. Muligheten for at arbeiderklassen i betydelig antall og av ulike grunner ville knytte seg til partier som SV og Ap, og samtidig delta i et opprør/en revolusjon mot systemet, var utenkelig.
SV er RVs viktigste konkurrent. SV har kraftig medvind og framstår som det radikale "vinnerpartiet". Hvis RV skal vinne oppslutning, vil det være på bekostning av SV. Jeg tror ikke på ideen om at RV tar stemmer fra alle partier gjennom en "uredd og ærlig" profil. Det finnes mange eksempler på folk som tidligere har stemt FrP, stemmer RV på grunn av partiets innsats i kommunestyrene. Men dette er og blir enkeltpersoner som er relativt upolitiske, de utgjør ikke miljøer som kan bidra til framgang for RV. Bare gjennom et innhogg blant SVere og misfornøyde Ap-velgere kan RV sikre seg et permanent og varig fundament.
Vi må regne med at RV foreløpig ikke klarer å rive løs betydelige grupper av SV-velgere. Både fordi SV i dag har et meget bra utgangspunkt og fordi skillene mellom RV og SV er utydelige. Vi står i en situasjon der det blir hardt og holde skansen.
Sjøl om motsetningene i SV i dag ikke er skarpe, så er det liten entusiasme i deler av partiet i forhold til den profilen Solheim står for. Spesielt i noen intellektuelle og radikale ungdomsmiljøer er det motstand mot å gjøre SV til en ren valgkampmaskin. I et slikt parti får ikke arbeidet med å utvikle et mer helhetlig alternativ til kapitalismen noen plass.
Spesielt i synet på partiets egen rolle har SV endret seg. I programmet fra 1975 heter det: "Vårt parti må bli den fremste kamporganisasjonen for arbeiderklassen i Norge." I 1987 heter det: "I arbeidet for sosialismen fremmer SV krav og forslag som peker framover mot et samfunn med økonomisk og politisk demokrati, rettferdighet og frigjøring fra undertrykking, utbytting og diskriminering."
RV og AKP kan innta en likegyldig holdning til dette, eller se SVs utvikling som positivt fordi det gjør RV/AKP til det eneste marxistiske, revolusjonære og opprørske alternativet. Men når ord som klasser og klassekamp forsvinner i SV, så bidrar det til å fjerne et begrepsapparat som er nødvendig for å forstå kapitalismen. Det er derfor viktig å forholde seg positiv til de krefter i SV som kan utvikle seg til å bli en åpen opposisjon mot Solheims kurs. Denne opposisjonen vil først og fremst komme fra ungdomsmiljøene og en del intellektuelle miljøer, men også innenfor de faglige og anti-imperialistiske miljøene er det motstand mot SVs utvikling.
I Ny tid nr 41, 1991, gikk faglig leder, Kåre Syltebø, ut mot mot Solheim: "SV har fungert som et talsparti for moderasjonslinja på Stortinget. Nå bør SV innse at moderasjonslinja har ført til arbeidsløshet." I deler av det faglige tillitsmannssjiktet står argumentasjonen om at moderasjon fører til arbeidsløshet sterkt. Om RV greier å profilere opposisjonens politikk, er et åpent spørsmål. RVs faglige profil har til nå vært svak og det er høyst usikkert hvor sterkt parolen om at moderasjon fører til arbeidsløshet, egentlig står utenfor det faglige tillitsmannssjiktet.
Etter Golf-krigen har også motsetningene rundt internasjonale spørsmål tilspisset seg i SV. I Ny Tid nr 8, 1991 går Hans Ebbing ut og stiller spørsmålet: "Hvor var SV da krigen brøt løs? SVs rungende taushet gjorde den siste måneden til den verste i mitt politiske liv." Det Ebbing ikke sier rett ut, var at Solheim støttet USAs styrkeoppbygging før krigen. Det gjør derimot Vegard Bye, framtredende SVer på internasjonale spørsmål: "Offisielt har SV-representanter hele tiden sagt at de støtter den første amerikanske reaksjonen mot invasjonen, fordi ingen var i stand til å reagere. Senere har man krevd at amerikanske styrker skal underlegges FN-kommando." Han karakteriserer det som utrolig at ikke SV på et langt tidligere tidspunkt har tatt avstand fra den amerikanske krigsplanen (Ny tid nr 2, 1991).
Erik Solheim har også etter krigen foreslått å endre sammensetningen av FNs sikkerhetsråd. Han antydet at England eller Frankrike burde vike plass i rådet til fordel for Tyskland eller Japan. Han begrunnet ikke dette nærmere i Ny tid, men en av reaksjonene i landsstyret fra Nils Petter Vogt var: "Økonomisk styrke bør ikke være utslagsgivende for hvilke land som får plass i rådet." Erik Solheim har et poeng, men skal sikkerhetsrådets sammensetning endres, bør et afrikansk eller arabisk land få plass. I dette tilfellet kan Solheim ende opp på imperialistmaktenes side. For om det blir aktuelt å endre sikkerhetsrådets sammensetning vil det garantert bli stilt en kandidat fra den tredje verden opp mot Japan eller Tyskland.
Denne forsiktige linja overfor vestlig imperialisme kommer også til uttrykk gjennom en endret holdning til bevilgninger til Verdensbanken. Tidligere stemte SV mot alle bevilgninger til institusjonen. Ved forrige landsmøte ble dette endret.
SVs uttalelse i forbindelse med USAs invasjon av Panama skapte også reaksjoner. Lederen for SVs utenrikspolitiske utvalg, Kjetil Hillestad, uttalte til Ny tid (nr 2, 1991) at: "... uttalelser om USAs Panama-invasjon bidro til å legitimere invasjonen." Det er tydelig at stortingsgruppa med Solheim i spissen, i liten grad lar den mer tredje-verden-orienterte delen av partiet styre utenrikspolitikken.
Paul Chaffey har uttalt at "FN i dag i langt i større grad enn tidligere gir uttrykk for de små lands interesser" (Ny tid nr 2, 1991). Dette skjedde bare dager før krigsutbruddet i Golfen. Noe som ble imøtegått av Berit Ås i SVs hovedstyre, som mente at fra 1973 til 1988 har FN endret seg fra å være sterkt kritisk til flernasjonale selskaper til i dag da de blir hyllet i FN-rapporter. "Det er ikke de flernasjonale selskapene som har endret seg, men FNs syn på dem."
Kampen mot EF har i SV skapt sterke motsetninger. SV har en fløy som i praksis er for EF-medlemskap. Likevel tror jeg ledelsen etter siste landsmøte ikke kan gjøre annet enn å gå imot EØS-avtalen.
Disse motsetningene i og rundt SVs ledelse vil i dag ikke utvikle seg til noen åpen opposisjon. Siste landsmøte i SV viste, på tross av motsetninger rundt EØS og SVs internasjonale linje, at Solheim har styrket sin posisjon. Han har åpent erklært at partiet er populistisk, uten at det skapte noen reaksjoner. Men motsetningene uttrykker strømninger i og utenfor partiet. RV bør kunne fange opp deler av disse strømningene, hvis partiet har en markert profil.
Men dette krever at vi tar SV på alvor og utvikler en argumentasjon som i større grad enn nå trekker opp skillelinjene. Hvis de radikale sjiktene som RV har hatt oppslutning i, begynner å vakle og går til SV, vil mye av kraften gå ut av RV, og det vil bli umulig å nå de velgerne RV må ha for å rykke fram.
For både RV og SV er det i dag like problematisk å beskrive partienes langsiktige mål. Forskjellen er at SV gjennom sine konkrete krav i dag, miljø, eldreomsorg og arbeidsløshet, til en viss grad klarer å bygge opp en visjon om et annet samfunn. Men SV har bevisst valgt å ikke profilere partiet som sosialistisk. I den grad det blir gjort, tones alle konflikter i et slikt samfunn ned. "Samfunnet blir bedre hvis man deler godene. Det er kjernepunktet i sosialistisk tankegang," sier Solheim til Ny tid. På den måten framstår kravene i dag som logiske og bygger opp under SVs framtidssamfunn. Ved å redusere spørsmålet om sosialismen til et spørsmål om å dele godene klarer Solheim å skape visjoner blant velgerne, spesielt ungdom. Samtidig er Solheim klar på hva sosialisme ikke er: "At kjernepunktet skulle være statsbedrifter eller statseiendom, er etter min mening bare tøv." Her har Solheim rett, men om han forstår at kjernepunktet er et spørsmål om makt over samfunnsutviklinga og hvilken klasse som skal ha denne makta, er mer enn usikkert.
Så lenge ingen er i stand til å beskrive et sosialistisk Norge konkret, ikke bare gjennom allmenne fraser, blir det umulig å utfordre Solheims sosialisme som går ut på å dele godene. Bare gjennom en konkret beskrivelse av hvordan økonomien og demokratiet kan fungere, er det mulig å se konflikten i et slikt samfunn.
Når RV heller ikke klarer å beskrive hva et brudd med det kapitalistiske systemet vil innebære, kan vi ikke regne med at vi kan få oppslutning om en sosialistisk visjon. En planøkonomi må beskrives konkret, fordi sammenbruddet for kommandoøkonomien i Øst-Europa gjør det umulig å gi planøkonomi og styring et positivt innhold uten at vi peker på hvordan dette kan fungere i Norge. Her ligger RVs svakhet og utfordring.
Disse problemene greier vi ikke å løse i en håndvending. Men hva bør vi ta fatt på? RV bør markere seg offensivt mot markedsliberalisme og kreve plan og styring av økonomien. Dette bør være det felles budskapet. Politisk ligger det godt til rette for en slik offensiv. Kampen mot EF, den elendige kommuneøkonomien, arbeidsløsheten og bankkrisa er eksempler på at det kreves styring. Det dreier seg om å begrense kapitalens frihet gjennom politiske beslutninger.
Parolen må være: Nei til markedsliberalismen, ja til offentlig styring og plan. Noen vil sikkert innvende at dette sprer illusjoner om at kapitalismen kan styres. Men kapitalismen kan styres innenfor visse rammer. Vi kan hindre et EF-medlemskap, og summen av alle de konkrete kravene vi stiller er jo i høyeste grad rettet mot markedskreftene og for plan i økonomien. Vi bør for øvrig utvikle forslag som i større grad bruker oljemilliardene til fornuftige statlige prosjekter, som f.eks. utbygging av jernbanen, fordi det gir arbeidsplasser og markerer RVs miljøprofil.
Den andre hovedprofilen til RV må være at kommunene må sende regninga til staten. At staten har skapt en umulig situasjon for de fleste kommunene, er ikke vanskelig å påvise. SVs linje i de fleste kommuner har vært å akseptere situasjonen, dvs å delta i nedskjæringene. Hvordan er det mulig å markedsføre RVs profil på dette området på en dyktigere måte? Er parolen om å sende regninga til staten riktig?
Den tredje hovedprofilen til RV, spesielt i de større byene, må være å avsløre korrupsjon og kjempe for vanlige folk mot byråkratiet, enten sakene er store eller små.
Den fjerde hovedprofilen til RV må være at moderasjon fører til arbeidsløshet. Rundt den parolen må RV bygge opp sin faglige profil. Her er SVs linje klar. Partiet er mot lønnskamp for det store flertallet av fagorganiserte.
Rundt disse fire hovedlinjene ønsker jeg at RVs profil skal bli markedsført. Hovedproblemet er å profilere seg i forhold til SV. Greier vi ikke det, vil vi miste stemmer til SV og en ytterligere SV-framgang vi skje på bekostning av RV.