Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Notater fra Josef Skvoreckys liv

Røde Fane nr 1-2, 1991

Følgende er utdrag fra den tsjekkiske eksilforfatteren Josef Skvoreckys
selvbiografiske essay I was born in Nachod, trykt i essaysamlingen Talking Moscow Blues

Oversatt av Jon Sandvik


Ingen av arbeidene fra min ungdom kom ut før lenge etter at de var skrevet. The tanks corps måtte vente til 1969, da Gallimard ga den ut i Frankrike med tittelen L'Escadron blindé. I Tsjekkoslovakia ble et kapittel trykt i et tidsskrift, med katastrofale følger; i et anfall av raseri utstedte hærens politiske kommandant en ordre som forbød alle tsjekkiske tidsskrift å trykke noen som helst slags satire over noen som helst side ved militærlivet. Romanen ble trykket i Alexander Dubceks år, men så kom russerne og hele opplaget ble ødelagt før utgivelse. Den utkom først på tsjekkisk i 1972 - atten år etter at jeg skrev den - på min kones forlag, "Sixty-Eight Publishers" i Toronto.

Da tanksene kom til Praha i august 1968 var et av deres første mål å okkupere bygningen til forfatterforeningen, hvor også kontorene til foreningens forlag lå. Etter omkring tre uker trakk den Røde Arme seg ut og redaktørene flyttet inn igjen. Såvidt de kunne se var ingenting forsvunnet bortsett fra noen tusjpenner og originalen til en av illustrasjonene til The tanks corps. Det var forsideillustrasjonen som manglet, den viste ansiktene til en gruppe offiserer i en fantastisk kjekk positur. Men så fant en av redaktørene tegningen. Den var stukket innimellom noen gamle korrektureksemplar, og mannen som hadde lagt den der var tydeligvis blitt skremt over hva han hadde gjort med den. Under ansiktet til den mest motbydelige av offiserene sto følgende: - "Dette er hodet til den forpulte grisen, General Gretchko". Generalen var øverstkommanderende for den sovjetiske invasjonsstyrken. Den gode soldat Svejk har tydeligvis sine søsken selv i Verdens Best-Disiplinerte Armé.

Når vi snakker om Svejk: det er mange som sier at The tanks corps er en slags Den gode soldat Svejk i en kommunistisk hær. Navnet Svejk er kjent for de fleste vestlige lesere, men jeg undres hvor mange som faktisk har lest den klassiske romanen, og som vet hvem Svejk er og hva han står for.

Han er, for å si det kort, en av de klassiske uttrykk for sivil ulydighet: faktisk en av de få mulige utveier for de avmektige som ønsker å overleve under de mektige. Hver gang Svejk blir bedt om å gjøre noe en lojal innbygger i en autoritær stat forventes å gjøre, gjør han det ikke bare pliktskyldigst som de fleste ville ha gjort, han gjør det med eksemplarisk entusiasme. Hver gang han mottar en ordre setter han den ivrig ut i livet til minste detalj. Han demonstrerer en bunnsolid tro på enhver autoritet og på enhver smule visdom som utgydes fra autoritetens munn. Han skriker energisk ut alle offisielt godkjente slagord. Kort sagt: ved alltid å oppføre seg som en modellborger, en eksemplarisk soldat, en superlydig tjener, viser han det umulige i en slik framferd. Den gode soldat er for god til å være sann. For å definere hans filosofiske betydning - for den er svært dyp - han viser det absurde i ideologisk ortodoksi.

Jeg antar at navnet til skaperen av Svejk, Jaroslav Hasek, er langt mindre kjent i vesten. Hasek var en ryggesløs, men svært talentfull mann. Han forrådte alle og alt - men han skrev Svejk. Etter å ha skapt seg et navn som narr for borgerskapet og som durkdreven alkoholiker, ble han innskrevet i den østerrikske hæren, deserterte til russerne og ble med i den tsjekkiske legionen som sloss for løsrivelse fra Østerrike. Som redaktør for legionens avis støttet han entusiastisk T G Masaryk, den framtidige presidenten, i hans forsøk på å organisere tsjekkerne til kamp på russernes side mot Tyskland. Så brøt bolsjevik-revolusjonen ut, en tsjekkisk enhet av den røde arme ble dannet og Lenin sluttet en separat fredsavtale med Tyskland som truet hele den tsjekkiske saken. Hasek, som forutså bolsjevikenes seier, gikk umiddelbart over til dem, gjorde karriere som redaktør og politisk kommissær, og giftet seg med en russisk kvinne, selv om han allerede hadde en kone i Praha. Han viste seg som en feiging i kamp, og en gang flyktet han fra kampsonen forkledt som en kvinne. Allikevel, etter krigen sendte bolsjevikene han til Tsjekkoslovakia, hvor han hadde i oppdrag å organisere en kommunistbevegelse i kullgruvene rundt Kiadno. Men så fort han hadde satt foten på hjemlig grunn glemte han sitt oppdrag og tok opp sitt gamle liv som en populær historieforteller og fyllik. Han fortsatte å arbeide på Svejk, men drakk seg i hjel over de ufullførte sidene. Ingen høyverdig karakter, men du verden for en forfatter! Og for en narr! Blant annet dannet han før krigen et politisk parti med navnet "Partiet for moderat framskritt innenfor lovens grenser". På omtrent samme tid var min onkel med og dannet det katolske folkets parti, hvor han med tiden ble viseformann. I løpet av valgkampen hadde han vært involvert i flere offentlige debatter med Hasek, og han pleide å gjenfortelle disse opplevelsene til sine siste dager, et halvt århundre senere. "Kan du tenke deg!" pleide min stive onkel å si. "Har du noen gang hørt om et parti med et tåpeligere navn? Partiet for moderate framskritt innenfor lovens grenser! Hvem ville noen gang stemme på et sånt parti! Jeg skal si deg det Josef, mannen kan godt ha vært en god forfatter, men han var en politisk ignoramus!"

Jeg undres på hvem av de svært mange karakterene i Haseks magnus opus som er et portrett av min avdøde onkel, den katolske representanten. Han selv hadde selvsagt aldri tatt seg tid til å lese mesterverket til ignoramusen.

Det ironiske faktum er at da jeg skrev The tanks corps, hadde heller ikke jeg lest Svejk. Jeg var selvsagt klar over at den eksisterte; og jeg kjente noen episoder fra muntlige framføringer av entusiastiske kjennere. Men jeg hadde aldri virkelig studert verket - noe som underbygger en hypotese jeg har om at The tanks corps ikke er politisk satire, men rein realisme. Jeg hadde i alle fall ikke til hensikt å skrive satire; jeg forsøkte bare å fange virkeligheten. Jeg var ikke inspirert av en verdensberømt bok, men av et verdensomspennende fenomen: hæren og dens innebygde absurditeter. Den grunnleggende absurditeten er den samme som hos Svejk: gapet mellom ideologiske begreper og virkeligheten. Men jeg var ikke engang klar over det prinsippet da jeg skrev boken. Det er post factum kunnskap, eller heller analyse, som er åpenbart for meg av en flink kvinnelig kritiker i Sverige.

Den største katastrofen i min litterære karriere kom med utgivelsen av The cowards. Jeg hadde skrevet romanen i 1948-49 og tilbød den ikke til en forlegger før ti år senere. Jeg forsøkte der å skape et stykke "magisk realisme". Det jeg hadde i tankene var imidlertid ikke den type magi som utøves av visse sydamerikanske forfattere - som Gabriel Garcia Marquez, som bruker crazy surrealistiske overdrivelser for å understreke galskapen i den verden han lever, eller simpelthen forvrenger historiske fakta slik at de tjener hans ideologiske mål. Uttrykket var blitt skapt før krigen av en tsjekkisk poet, Josef Hora, og betød episk prosa, gjennomtrengt av poesi. Det jeg forsøkte, var å gjenskape tidligere hendinger i mitt liv slik at de ville, liksom magisk, vende tilbake til meg; slik at de som Hawthorne hadde skrevet, ville bli "beåndet av distanse". Men jeg visste bare så alt for godt at den eneste form for realisme som var tillatt på begynnelsen av femtitallet var sosialrealismen, en slags sosialistisk western, og jeg var ikke spesielt god i den sjangeren.

Merkelig nok var mitt første publiserte arbeid faktisk en western. Sammen med en venn som kort tid etter døde av hjernesvulst, skrev jeg den for en profesjonell bladsmører som forsøkte å kurere seg for alkoholisme på sanatoriet i Beloves, utenfor Nachod. Denne sulliken ble forelsket i min arvelig vakre søster Anna, og siden han brukte all sin tid på drikke det helbredende vannet eller spille tennis med søs, hadde han ingen tid til overs til å oppfylle sine forpliktelser om å skrive en westernroman per måned for et grusomt kompani med navnet Rodokaps (Pocketbøker). Da han fikk høre om mine litterære ambisjoner av min søster, tilbød han meg en deal: han ville lage et synopsis, jeg skulle legge kjøtt på beina, så skulle han legge på malinga og vi ville dele profitten fifty-fifty. Opuset - jeg tror det het The guns of Rio Presto - hadde et plot som må kalles klassisk. Det handlet om en rancheier og hans nydelige datter og en bande med kjeltringer som stjal kveget hans. Den inkompetente lokale sheriffen var hjelpesløs. Da ankom en fremmed, først mot den oppadstigende solen i horisonten, siden i den lokale saloonen. Han fikk øye på datteren og tilbød sin hjelp. Han plaffa ned skurkene og reddet ranchen fra ruin. Da avslørte imidlertid datteren at hun var forlovet med en ung rancher, innehaveren av naboranchen Circle B. Den fremmede forlot saloonen og så byen. Han ble sist sett mot den synkende solen i horisonten.

Dette er selvsagt også formelen for de sosialrealistiske romanene i den stalinistiske æraen, som alltid omhandler en fabrikk- eller kollektivbrukleder og den vakre lokale lærerinnen eller legen. En gjeng med fordrukne late arbeidere blir infiltrert av CIA-agenter, som stjeler materialer fra fabrikken eller kollektivbruket. Den inkompetente formannen for det lokale byrådet er hjelpesløs. En partisekretær ankommer, først på jernbanestasjonen, siden i partisekretariatet. Det viser seg at han har blitt sendt fra Praha (eller Moskva, Warsawa eller Sofia). Han ser legen eller lærerinnen og tilbyr sin hjelp. Han avslører agentene, reformerer arbeiderklassefyllikene, og sikrer dermed oppfyllelse av produksjonskvotene. Da avslører imidlertid legen eller lærerinnen for partisekretæren at hun er forlovet med en ung fagarbeider i fabrikken eller på kollektivbruket. Sekretæren reiser sin vei, først fra sekretariatet, siden fra byen. Han blir sist sett på jernbanestasjonen. Som du ser er det bare soloppgangen og solnedgangen som mangler.

Som jeg sa, jeg visste at den eneste magi som var tillatt i de dager var forvrengningen av virkeligheten slik at den tjente ideologiske formål. Derfor var den første bok jeg forsøkte å få utgitt i 1956, etter at Stalin var trygt i jorden, en annen roman som jeg i min naivitet trodde var sikker, kalt The end of the nylon age; et biprodukt av min upubliserte hyllest til fabrikkarbeidersken Maggie. Den ble raskt tatt av sensuren og bannlyst som pornografi, på grunn av min bruk av ordet "byste" for å beskrive en kvinnes (garantert ikke bare) bryster. Da jeg foreslo for den kvinnelige sensoren at jeg kunne erstatte det med pupper, etter som det var det arbeiderklassen kalte det, kastet hun meg ut av kontoret. Det kom derfor som en overraskelse på meg da sensurkontoret ikke hadde noen innvendinger mot The cowards, som jeg hadde forsøkt å få utgitt, idet jeg tenkte at etter katastrofen med pornografien hadde jeg intet å tape. Jeg hadde ingen ide om at denne forbausende liberalisme hos presserådgiveren skyldtes at den stalinistiske fraksjonen i partipresidiet hadde bestemt seg for å benytte meg som et instrument i en kamp mot den liberale fraksjonen innad i partikulissene, hvor denne siste nå var på frammarsj. De trengte et åpenlyst eksempel på hvor liberaliseringen av sensuren ville føre hen: en roman som passet til deres begrep om dekadent naturalisme og reaksjonær individualisme. Senere fikk jeg høre at deres førstevalg hadde vært Karel Ptacniks svært politiske hefte The town on the border. Men Ptacnik hadde mottatt en statlig pris for sin første roman, og videre var han partimedlem. Jeg var en ikke-parti-mann, jeg hadde ikke tidligere utgitt noe, og historien, som framstilte en viktig historisk begivenhet ikke fra den "objektive" (dvs marxistiske) synsvinkelen, men sett gjennom øynene til en saxblåsende borgerlig yngling, var ideelt skikket til å bli mål for rettferdig harme.

Noe den da også ble. Dag etter dag i to uker dukket det opp anmeldelser i alle nasjonale aviser og tidsskrifter, senere fortsatte jakten i ukebladene. Direktøren for foreningens forlag fikk sparken, det samme fikk sjefsredaktøren sammen med seks andre redaktører. En journalist som klarte å lure inn en positiv anmeldelse, fikk også sparken. Selv mistet jeg jobben i redaksjonen for tidsskriftet World litterature. Så fordømte presidenten selv romanen på en partikongress, og min svigermor, en enkel kvinne av folket, tilbød seg å gjemme verdisakene og bankbøkene mine. Min kone fraktet manuskriptene mine til min far i Nachod, som gjemte dem hos en venn i en fjell-landsby omtrent 30 kilometer fra hjembyen min. Det så ut som om jeg skulle få en forsinket anledning til å jobbe i urangruvene.

Men Stalin hadde vært død i seks år, så jeg gikk glipp av den sjansen og ble i steden en litterær kjendis natten over. Skandaler har jo alltid vært det beste reklametrikset. Når politimenn ble sendt til bokhandlere for å inndra usolgte eksemplarer, oppdaget de at bøkene allerede var borte. Faktum var at de var blitt gjemt av geskjeftige bokhandlere; når den overhengende faren var borte, ble de solgt for mange ganger den opprinnelige prisen.

I en bokhandel fortalte den oppbrakte lederen politiet at han hadde solgt alle sine kopier til kultursekretæren ved Praha-meieriet. Som en del av tradisjonen innen sosialistiske foretak hedret alle foretak ved slutten av året sine beste ansatte med bøker med en håndskrevet dedikasjon fra avdelingsformannen og med det offisielle partistempelet. Dette ritualet ga bokhandlene god avkastning for i alle fall noe av deres uselgelige lagervare: Lenins utvalgte verker for eksempel. Da The Cowards utkom, beskrev omtalen på smussomslaget den som en "bitende satire over borgerskapets feighet". Dermed virket det som om min roman var kommet i samme klasse hva salgbarhet angår som Marx og Lenin, så denne bokhandleren hadde kvittet seg med lageret sitt før angrepene (eller salget) begynte. For å få hevn sendte han politiet til meieriet, men der hadde det skjedd noe mystisk: alle de som var blitt beæret med min roman som gave, hadde mistet sine eksemplarer, så politiet måtte gå igjen, tomhendt.

Dusinvis av sånne historier ble en del av den litterære folkloren i Praha på slutten av femtitallet. Ikke alle fikk imidlertid en like lykkelig slutt. I 1960 var jeg på sykehus med et alvorlig tilfelle av hepatitt som jeg hadde pådratt meg under en brokkoperasjon. Det var en ung lege der, en vakker kvinne som tilbragte langt mere tid ved sengekanten min enn det som strengt tatt var nødvendig. Ettersom jeg skravlet med henne om litteratur, film etc, trodde jeg hun bare var nok en medisiner som kompenserte for sitt kulturelle mindreverdighetskompleks med en beryktet forfatter - men det gjorde hun ikke. En dag tilstod hun at det var hennes mann som hadde angrepet romanen min på radioen. Han, stakkars mann, hadde vært offiser i hæren og redaktør for et militært kulturtidsskrift, og hadde vært på vakt den skjebnesvangre natten da han mottok ordre om å sende en mann til radiohuset for å utføre et spesialoppdrag. Av en eller annen grunn hadde han ingen å sende den natten, så han reiste selv til radiohuset. I studio fikk han en tekst som han skulle lese over eteren: en rabiat maltraktering av en reaksjonær roman han ikke hadde lest. Siden han var soldat bestemte han seg for å utføre ordren først og lese romanen etterpå. På en eller annen måte fikk han seinere tak i et eksemplar, leste det og ble sjokkert. Han likte boka! Og allikevel hadde han trakassert det i massemedia! En kan finne rettskafne menn selv i rekkene av en stalinistisk hær. En stund spekulerte han på om han skulle skrive til meg og be om unnskyldning. Men så ble han sendt på øvelse i Sovjet, hvor flyet hans ble truffet av lynet og styrtet. I dette tilfellet var vel Vår Herre unødvendig streng. Men kanskje den uheldige offiser er i himmelen nå.

Nyttårsaften 1959, et par uker før den kritiske kanonaden brøt løs, fikk vi flere hundre nyttårskort. Et år seinere fikk vi bare et par dusin. Ikke noe uvanlig. Dette var tider som satte venners sjeler på prøve. En dag da humøret var på det laveste, ringte det på døren, men istedenfor de gjestene jeg hadde ventet, stod to uventede gjester i døra: den tidens mest kjente tsjekkiske filmstjerne, Jana Breichova, og hennes fullstendig ukjente mann, Milos Forman. Jeg hadde kjent Milos under krigen: han hadde vært en liten gutt da, og bodde hos sin onkel i Nachod, som var kjøpmann og klatrekameraten min. Foreldrene til Milos hadde blitt sendt til en konsentrasjonsleir som de aldri kom tilbake fra, så av den grunn tilbragte han det meste av krigen "på besøk" hos forskjellige onkler. Alle syntes synd på han, men han var for ung til at jeg fattet noen spesiell interesse for han, og han drev med sine egne barnslige sysler - ikke jenter som jeg. Nå kom han, ikke så mange år senere, inn i mitt liv igjen med et ønske: han ville gjerne lage et skript over en historie jeg hadde skrevet: Eine kleine Jazzmusik, og gjøre den til hans første spillefilm; han var akkurat uteksaminert fra filmakademiet. Historien var blitt trykt i den første Årbok for jazz, som delvis på grunn av denne historien, umiddelbart ble bannlyst, men Milos fikk tak i et eksemplar som trykkerne hadde tatt vare på. Jeg ble rørt av dette eksemplet på fryktesløs lojalitet, og samtidig minnet om krigen og om den lille kolonialhandelen der Milos pleide å stjele sauerkraut fra ei stor tønne. Hvorfor skulle jeg si nei? Vi begynte å arbeide. På den tiden måtte alle manuskript godkjennes av et dramaturgisk utvalg med omtrent sytti medlemmer. Og siden de fikk betalt for å sitte i utvalget, så de det som sin plikt å komme med endringsforslag. Vi ga skriptet tittelen Bandet har vunnet, og historien handlet om et studentswingband som lurer nazistene. Undertittelen var "En musikalsk komedie". Etter et år med kommentarer og forslag fra de sytti vise menn, hadde skriptet, fremdeles med samme tittel, ikke lenger noe swingband, og isteden for en komedie var det en tragedie om en anti-nazi-sabotasje hos arbeiderne i en våpenfabrikk. Men parallelt med denne metamorfosen hadde også det politiske klimaet endret seg. På slutten av året påpekte en av de sytti trollmennene at selv om filmens tittel var Bandet har vunnet, så var det ikke noe band med i filmen, og selv om det utga seg for å være en musikalsk komedie, var det ingen musikk i filmen og den var praktisk talt en tåreperse. Vi gikk til arbeidet igjen, og etter under et år var bandet tilbake, tragedien var ute og skriptet bar umiskjennelige anstrøk av Formans situasjon og av dialogen i The Cowards. Da var det politiske klimaet nærmest blitt hyggelig og en kveld ble filmen godkjent. Oppstemte gikk vi nedover mot Wenceslas-plassen, Milos fantaserte om å la sin kones søster spille hovedrollen (hun ble senere stjernen i Loves of a Blonde) og jeg gikk taus ved siden av, vantro av forbauselse. Mine følelser viste seg å være riktige. Den samme kvelden hørte min venn presidenten på ti-nyhetene på radioen. En geskjeftig nyhetsoppleser smuglet inn en notis om en ny filmregissør og hans første film som skulle filmes, basert på en roman av Skvorecky. Og i hodet til presidenten var det bare en historie som kunne assosieres med mitt navn. Det aller første han gjorde neste morgen var å erklære at å filme Skvorecky kom ikke på tale, og at å forsøke noe slikt ville bli betraktet som en alvorlig politisk provokasjon. Milos prøvde å få en avtale med presidenten og forklare forholdene for ham, men han nådde bare fram til en av hans sekretærer som fortalte han fortrolig: "Kamerat, vi vet sjefen gjorde en feil. Men hvem tror du har mot nok til å fortelle han det?"

Tilfeldigvis bestemte partiet seg for å tillate et nytt opplag av The Cowards, og jeg var offisielt på vei mot en litterær karriere. Romanen ble raskt trykt i flere opplag og solgte godt over 100.000 eksemplarer innbundet; dette tilsvarer omtrent to millioner eksemplarer solgt i USA. Jeg ble en vellykket forfatter og alle ventet ivrig på min nestebok.

Seks år senere, sommeren 1968, skrev Milos og jeg et synopsis av The Cowards, som skulle filmes sommeren 1969 med Irenas datter i rollen som Irena. Men russerne kom, Milos dro til Hollywood og jeg til Canada.

På mange måter var sekstitallet en fantastisk tid. Noen av de tidligere så entusiastiske stalinistene oppdaget til slutt at de, i sin revolusjonære glød, hadde bidratt til ødeleggelsen av enkelte svært vitale ting, og at uten disse tingene kunne livet aldri bli virkelig godt, uansett hvor mye økonomisk sosialisme som var blitt oppnådd. De ble nå opptatt av å gjeninnføre disse engang avviste forholdene i det tsjekkiske samfunnet: intellektuell frihet i steden for Partilinja, trygghet i steden for politisk vaktsomhet, rettferdighet isteden for klassejustis. Når jeg tenker tilbake på disse dialektiske anstrengelsene, virker det ofte som om den marxistiske revolusjonen er en slags monstrøs avstraffelse uttenkt av Herren for å lære det uskikkelige barnet Menneskeheten om prioriteringer.

Sekstitallet i Praha var så absolutt en fantastisk tid, unntatt i en forstand: det var også en tid med uovertruffent litterært snobberi. Det ble holdt en Franz Kafka-konferanse i slottet i Liblice i mai 1962; denne rehabiliterte den jødiske forfatteren fra Praha som inntil da hadde tjent som prototypen på dekadanse for det marxistiske establishment. Nå argumenterte de marxistiske teoretikerne - med utilslørt, tidligere fortidd evidens - at fremmedgjøring, det karakteristiske ved Kafkas liv, ikke var særeie hverken for jødene eller for kapitalismen. Faktisk var dype eksistensialistiske følelser utbredt i et land der politiske fanger måtte bryte uran for å produsere sovjetiske atomvåpen, og hvor barn ble tvunget til å erklære at de trodde på Bestefar Vinter i steden for julenissen, Sovjets svar på julenissen. Hvis fremmedgjøring ikke forsvant med privat eiendom over produksjonsmidlene slik Marx hadde antatt, da var ikke Kafka nødvendigvis irrelevant for en sosialistisk leser.

Så langt så vel. Den motvillige anerkjennelsen av Kafka åpnet imidlertid døren for andre forfattere, og plutselig var sidene i tidsskriftene oversvømt av en lang rekke navn på ofre for det sosialrealistiske tabuet: Beckett, Robbe-Grillet, Ionesco, Sarraute, Butor, Artaud, Barthes, Levi-Strauss osv osv. Plutselig fantes også mye av denne forbudne frukten også i bokhandlerne og alle skyndte seg for å få en smak. Det var kanskje ikke så mange lesere, men alt for mange kritikere som ble avhengig av denne dopen - den gjenoppdagede moderniteten. Den kulturelle atmosfæren i Praha gjennomgikk en dialektisk forvandling. Bare et fåtall år tidligere ble du ansett for å være en politisk reaksjonær dersom du ikke fortalte en tvers igjennom forståelig historie med svarthvite karakterer. Nå var du en reaksjonær dersom du fortalte en forståelig historie med realistisk tegnede karakterer. Dersom du ikke hørtes ut som Nathalie Sarraute eller en eller annen usmakelig tysk eksperimentalist, så var du passe avlegs. Uinteressant for dette nye kafkaske litterære establishment. Det mest kafkaske ved dette establishmentet var at det omfattet personer som bare noen år tidligere hadde insistert på en deus ex machina i form av en klok partisekretær som skulle løse alle problemer i din roman, det være seg offentlige, private eller seksuelle.

Hvordan ble så jeg bedømt, engang pisket for å ha tilsmusset ikonene ved å beskrive dem i sine keiserlige klær, nå pisket på ny for å fortelle mine historier om jazzmusikere og borgerskapets diskret sjarm i den samme tidløse realismen? Jeg, som til og med kunne skrive sjablonglitteratur? Selvsagt - ville disse marxistiske gjenoppdagerne si nedlatende - er han en god historieforteller; i tradisjonell forstand da, naturligvis. Morsom også, og opplagt populær. Og han er selvsagt historisk viktig. Hans første roman var tross alt vendepunktet i utviklingen av moderne tsjekkisk litteratur.

Slik ble jeg et viktig stykke litterær historie. Men hvis du er en forfatter verdt saltet i maten, så ønsker du ikke å være viktig for forfatterne av lærebøker. Du ønsker å føle deg - og å bli anerkjent - som en som har noe viktig å si, ikke til historien, men til dine samtidige. Det er selvsagt hyggelig når noen skriver en doktoravhandling om din vendepunktsroman. Men det er enda hyggeligere å se den samme romanen i billigutgave på utstilling i en kiosk.

Så reiste vi da, min gode og sjarmerende kone og jeg, og slo oss ned i Toronto, i provinsen Ontario i Canada. Min livslange hengivelse til mesterne innen amerikansk litteratur betalte seg: jeg fikk en jobb ved universitetet i Toronto, som underviser i amerikansk litteratur. Poe, Hawthorne, Twain, James, Hemingway, Fitzgerald, Faulkner, Lewis, Chandler, denne merkelige prosesjonen av menn som - nesten lik meg selv, som ble født i en fjell-landsby i en ikke-intellektuell familie - konfronterte et ikke-intellektuelt kontinent og skapte sine overdådige svar på råheten, friskheten i livet. Innenfor grensene av mine evner forsøkte jeg å etterligne dem.

Min kone stiftet og bygde gjennom hardt arbeid og standhaftighet opp et forlag, "Sixty-Eight Publishers", som til dags dato (1988) har utgitt mer enn 190 titler: bøker av samtidige tsjekkiske og slovakiske forfattere, poeter, dramatikere og essayister, noen i eksil, andre fremdeles i hjemlandet, men alle bannlyst i sitt eget land. Totalt finnes det omtrent 600 slike forfattere: forestill deg en amerikansk litteratur der omtrent 8.000 av samtidens forfattere var McCarthysert. I tillegg til denne arbeidsmengden som det knapt går an å forestille seg, skrev hun to populære romaner Summer in Prague og Ashes, ashes all fall down, og ble yndlingen til tsjekkiske og slovakiske lesere både i eksil og i Tsjekkoslovakia, hvor hennes og mine bøker smugles inn i betydelige mengder. Selv fortsatte jeg også å skrive, og klarte faktisk å fullføre og få utgitt flere bøker i løpet av mine første fjorten år i Canada enn i mine tjuefem kreative år i gamlelandet. Hvordan er det mulig? Svaret er ganske enkelt. Dette er et fritt land - en klisje selvsagt, men klisjeer er ikke nødvendigvis usanne. Ganske ofte er originale begreper ingenting annet enn omstendelige løgner.

Når jeg tenker tilbake på mitt lands politiske historie; da jeg forlot Tsjekkoslovakia var jeg bare førtifem år gammel, og allikevel, innen dette korte livsrommet hadde jeg opplevd alle eksisterende politiske systemer i det tjuende århundrets Europa: liberalt demokrati fram til 1939, nazisme mellom 1939 og 1945, den vakende demokratiske sosialismen i årene 1945-48, stalinisme mellom 1948 og 1960, kommunismens liberalisering 1960-67, det sinnsyke forsøket på sirkelens kvadratur i 1968, huneren Attila-løsningen til panzerne i august 1968, koloniseringen av Regnum Bohemiae som hadde begynt før vi dro. Alle mine samtidige opplevde denne kaotiske historien. En forfatter vil ikke og kan ikke skrive bare om seg selv. Dette faktum har ingenting å gjøre med et romantisk, patriotisk begrep om å være en "talsmann for sitt folk". Det er hele kjernen i det å skrive. Noen forfattere kan kanskje innbille seg at det eneste de skriver om er seg selv: men er de litt skikkelige, forteller de faktisk historien om sin tid og sitt folk i form av et selvportrett. For selvportrettet har et åpent landskap i bakgrunnen, fylt av små menneskelige figurer som arbeider og har det moro, akkurat som de nederlandske mesterne pleide å male. Hvis alt en forfatter klarer å skape er bildet av seg selv mot en svart skjerm, er han bare en miserabel skribent som aldri kom ut av puberteten, uansett hvor mye knulling han tar med.

Kanskje en forfatters essens er en følsom usikkerhet. Ikke bare overfor hva han selv gjør, men også overfor verdien til alle de ferdiglagde svarene. Det finnes så mange slike i vår verden. En litteratur som godtar slike svar ukritisk er en svært billig sjanger. Mye billigere enn en billig thriller, søtsupperomantikken, den skamløse kommersielle pornografien. Det er umuligheten i å si det siste ord som er menneskelig. Alt annet er bedrag, ofte farlig bedrag. Endlösungen (endelige løsninger) er, som vi nå vet, alle falske. I siste instans løser de ingen ting. De øker bare lidelse og død.

Jeg forsøkte aldri å skrive satire - allikevel endte jeg opp med å skape noe som ikke kan skilles fra satire. Jeg tenkte aldri på meg selv som en dissidentforfatter - allikevel ble jeg fratatt mitt statsborgerskap på grunn av litterær dissens. Jeg drømte aldri om å skrive historie - allikevel vil en fremmed som følger min saga om den kyniske tenorsaksofonisten få et mer eller mindre kontinuerlig bilde av de siste fire tiårene av Tsjekkoslovakias historie.

Hva slags forfatter er jeg?

Som Veronika, den triste heltinnen i The engineer of human souls, uttrykker det: "La oss overlate til hestene å finne ut det. De har større hode."