Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Ny sedelighetsdebatt
splitter kvinnebevegelsen

av Helen Vogt

Røde Fane nr 1-2, 1991


I stedet for å handle om kvinners seksuelle frigjøring kom kampen mot porno mer og mer til å handle om "menneskesak": om det gode og vakre og riktige i kamp mot det abnorme og ekle - i tråd med tradisjonell sedelighets- og moraldebatt.

Kvinnefronten bygget bro over hundre år gamle motsetninger og sterke følelsesmessige spenningsfelt med tesen om at Nei til porno betyr å si Ja til den ekte seksualiteten. Splittelsen på landsmøtet i januar 1991 avslørte imidlertid en ideologisk avgrunn mellom to seksualpolitiske fløyer.

Etter ti år med kamp mot porno som synligste samlingsmerke har fronten delt seg i et "liberalistisk" flertall (der nesten alle de gamle veteranene hører til) og en "fundamentalistisk" utbrytergruppe som har tyngdepunkt i Rogaland/Hordaland, med et sterkt innslag av helt unge jenter. Begge fløyer hevder å representere den naturlige videreføringen av 1980-tallets pornokamp.

Utbryterne beskriver norske kvinners hverdag som en slagmark, der sex fungerer som menns terrorvåpen i en kontinuerlig kjønnskrig. Pornoen er fiendens krigspropaganda. "Seksualliberale" vitnemål om at seksualiteten selv under de rådende samfunnsforhold faktisk kan være til glede og nytelse også for kvinner, avfeies som irrelevante. Splittelsen avspeiler at flertallet av kvinner ikke kjenner seg igjen i dette dystre landskapet. (1)

- Det føltes som å bli konfrontert med sin egen karikatur, forteller en av veteranene, som opplevde at utbryterne brukte argumenter hun sjøl har oppfattet som selvfølgelige sannheter i pornokampen, til å underbygge konklusjoner som var både fremmede og skremmende.

Begge sider i debatten argumenterer med følelsene og påberoper seg personlige erfaringer (inkludert incest-overgrep, mishandling og egne seksuelle fantasier) som underlag for sine politiske standpunkter. Saklig argumentasjon om pornoens omfang, tilgjengelighet og mulige skadevirkninger får ingen plass i debatten, som i stor grad blir et spørsmål om personlig integritet.

Det siste året har striden særlig stått om den "nye" pornoen, representert ved Cupido. "Bladet for kåthet og glede" markerer seg bevisst som et svar på kvinneaktivistenes protest mot den sjablongmessige og rollefikserte framstillingen av seksualiteten i de tradisjonelle mannfolkbladene. Cupidos bilder er både mer estetiske og mer varierte, og de appellerer til en god del kvinner (ca. 40 prosent av leserne).

Kvinnefrontens gamle parole "Nei til porno - ja til erotikk" har vist seg ubrukelig som rettesnor, så lenge kampen mot porno i stor grad dreier seg om å få domstoler og politi til å gripe inn med forbud og beslag. Det har ikke vært mulig å finne fram til en objektiv definisjon som skiller klart mellom porno og erotikk (til syvende og sist avgjør sosial status og personlig smak: det maleriet jeg liker er erotisk, mens de bildene gutta henger opp på brakka er porno).

Utbryterne forsøker å løse dette dilemmaet ved å definere alle seksuelle skildringer (unntatt ren seksualopplysning) som porno. Som alternativ parole lanserer de "Nei til porno - Leve kjærligheten". Begrunnelsen er at seksualitet for kvinner er en del av kjærligheten. Alle forsøk på å behandle sex som en separat foreteelse innebærer dermed at kvinner tvinges til å underordne seg "menns premisser". Men i forsvaret for det romantiske kjærlighetsidealet som et naturlig og riktig uttrykk for kvinners seksuelle følelser, havner de på linje med forkjempere for tradisjonell kristen/patriarkalsk moral, ettersom de ikke gjør noe forsøk på å drøfte hvilke elementer i kvinnerollen som er uttrykk for kvinners seksuelle "natur" og hva som er resultat av tilpasning til århundrers kjønnsundertrykking.

Opprinnelig bygde kvinnebevegelsens pornomotstand på at pornoens framstilling av kvinner var kjønnsdiskriminerende, fordi kvinner ble framstilt som passive tjenere for menn. Bladene skulle bekjempes fordi de var kvinneundertrykkende og ga et snevert og løgnaktig bilde av seksualitetens mangfoldighet. For de som kalte seg feminister på 1970-tallet (miljøet rundt Kvinnehuset, Nyfeministene, Lesbisk Bevegelse m.fl), var det utenkelig å samarbeide med Kristelig Folkeparti og biskoper. Først da ml-jentene kastet seg inn i pornoarbeidet på begynnelsen av 1980-tallet ble det fart på alliansebyggingen. (2)

Et av flere problemer ved alliansen med kristenfolket var holdningen til homofili. Tradisjonelle puritanere som er mot porno fordi det er grisete, oppfatter naturligvis bildet av to menn som knuller, som langt mer grisete enn det "normale" bildet av en mann og en dame. Rettspraksis bekrefter at dette også er samfunnets offisielle syn.

Lysbildeserien som Unni Rustad viste land og strand rundt på begynnelsen av 1980-tallet, og boka Porno (3), som ble en slags lærebok for mange lokale pornoaksjoner, unngikk med hensikt å bruke eksempler fra homseporno. Det skyldtes dels at mannlige sexobjekter forkludret teoriene om pornoens iboende kvinneundertrykking, men også at de første pornoaktivistene var svært oppmerksomme på faren for å gi næring til homohets og puritanisme. Men ettersom den brede anti-pornoalliansen mer og mer har definert kampen i allmennmoralske, i stedet for kvinnepolitiske termer (ved paroler mot "tingliggjøring av menneskelig seksualitet" etc), er også homseporno trukket inn i analysen - som nok et eksempel på menns "kjøp og salg"-holdning til seksualiteten.

I stedet for å handle om kvinners seksuelle frigjøring, kom kampen mot porno mer og mer til å handle om "menneskesak": om det gode og vakre og riktige i kamp mot det abnorme og ekle - i tråd med tradisjonell sedelighets- og moraldebatt. Homofiles rett til seksuell utfoldelse på egne premisser gikk med i dragsuget, sammen med det kvinnepolitiske perspektivet. Tilbake står rotfestede romantiske ideer om at kvinner er bedre mennesker og derfor naturlige moralske veivisere i en tid da samfunnets moralske standarder er i oppløsning.

Utbryterne fra Kvinnefronten vil slåss mot alle kommersielle kjønnslige skildringer - uavhengig av om de er kvinneundertrykkende eller ikke. Bak ligger en forståelse av seksualiteten som "opium for folket". Alt som stimulerer de undertrykte (kvinner, arbeidsfolk) til å søke privat nytelse, avsporer fra kampen for frigjøring. Sex har i dag erstattet religionen som herskerklassens viktigste ideologiske redskap for å opprettholde kapitalismen og patriarkatet, hevder Hordaland-gruppa i sin ideologiske kritikk av Cupido. (4)

Hordaland-gruppa er seksualpolitiske fundamentalister som fører pornokampen som en hellig krig. Rundt sin analyse av porno har de bygget opp en helhetlig verdensanskuelse, der toleranse for ulike oppfatninger blir til svik, og små avvik fra den rette linja blir enda verre enn store, fordi de er vanskeligere å avsløre. Dermed blir det logisk å konsentrere kreftene om å bekjempe Cupido, og inngå allianser med hvem som helst - f.eks anti-abortbiskop Per Lønning.

At hensikten helliger midlet, er en solid norsk politisk tradisjon. Knapt noen virkemidler er for sterke, hvis bare saken er god nok (jfr enigheten om norsk narkotikalovgiving, med strafferammer som er så skyhøye at man må til totalitære stater som Kina og Iran for å finne maken). (5) Norsk venstreside har dessuten liten tradisjon i å slåss for ytringsfriheten som prinsipp. Dette er trolig bakgrunnen for at den norske kvinnebevegelsen først nå blir splittet i pornosaken, mens den i andre vestlige land gjennom hele 1980-tallet har vært skarpt delt i synet på hva slags metoder som er akseptable og hensiktsmessige.

I USA og England har en stor del av kvinnebevegelsen lenge tatt avstand fra allianser med konservative/religiøse krefter, fra bruk av sensur og fra pornolover som er basert på det tradisjonelle patriarkalske utuktsbegrepet.

Mens Kvinnefronten i Norge marsjerte under parola "Håndhev pornoloven", har den tilsvarende loven i USA blitt brukt til å angripe nakenbilder (både malerier og fotografi) og i England til å stanse homopolitisk litteratur. Den seriøse homobokhandelen Gay's the Word i London har fått store deler av lageret beslaglagt som "utuktige skrifter", og eieren er blitt arrestert og fengslet.

Noen tilsvarende boomerang-effekt har vi ennå ikke fått i Norge (selv om homsepornobutikken My Friend i Oslo er blitt utsatt for påfallende mange flere politirazziaer enn tilsvarende heteropornobutikker). Kvinnefront-utbryternes argumentasjon i anmeldelsen av Cupido kan imidlertid lett brukes mot f.eks Løvetann (tidsskrift for homofil og lesbisk frigjøring) som i sitt spesialnummer om onani (våren 1991) bl.a trykker illustrasjoner av sadomasochistiske erotiske fantasier.

Ifølge Kvinnefront-utbryterne er bilder av s/m-sex egnet til å "flytte grenser" og påvirke folk til å akseptere voldelige og/eller seksuelle overgrep. For de seksualpolitiske fundamentalistene er det ikke noe avgjørende skille mellom fantasi og virkelighet, og både bilder og tekst tolkes og fordømmes som om det gjaldt faktiske handlinger. Tommelfingerregelen er at det man selv ikke kunne tenke seg å være med på, heller ikke bør beskrives/avbildes. Uvanlige seksuelle handlinger bør ikke framstilles, ettersom bildene kan gi noen menn ideer som de kan forsøke å pådytte sin partner mot hennes vilje.

Det er underforstått at ingen kvinner frivillig kan ønske å være med på seksuelle handlinger som antipornoaktivistene selv finner usmakelige og frastøtende. Kvinner som hardnakket hevder at de liker gruppesex med flere menn, analsex, dildoer e.l. blir bare nyttige bevis for at pornoindustrien har lykkes i sin kampanje for å hjernevaske kvinner og bryte ned deres motstand mot å bli undertrykt.

Når pornoens bilder og tekster oppfattes som autentiske speilbilder av virkeligheten, blir veien kort fra å bekjempe pornoindustrien til å sette seg til doms over folks seksualliv. Overgangen ble illustrert i en rettssak i London nylig, der åtte menn ble dømt til fengsel i til sammen 25 år for å ha deltatt i videofilming av en privat s/m-orgie. De mennene som hadde inntatt en passiv rolle (ligget bundet og blitt knulla), ble her dømt for seksuelle overgrep mot seg selv! (6)

Internasjonalt har antipornoaktivistenes mest innflytelsesrike ideologimaker vært den amerikanske forfatteren Andrea Dworkin. I klassikeren Pornography - men possessing women fra 1979 analyserer hun pornografien som et uttrykk for menns hat mot kvinner og et ønske om å utslette kvinnekjønnet fra jordens overflate.

I en mindre kjent oppfølger fra 1987, Intercourse ("Samleie"), videreutvikler hun tankegangen til også å omfatte seksuell aktivitet i det virkelige liv. Penetrering - dvs fysisk inntrenging - blir definert som invasjon og okkupasjon av kvinnens kropp, og dermed som et overgrep. Utfra denne tankegangen blir flertallet av tradisjonelle samleier, all bruk av dildoer, eksperimentering med analsex osv til voldelige overgrep.

I et slikt verdensbilde er alle kvinner ofre og lite annet. Prostituerte blir dobbeltofre. Osv osv. Individuell verdighet og styrke raderes ut. Kvinner som finner glede i seksuell eksperimentering (eller i seksualitet overhode), kan bare forstås som hjernevasket eller for dumme til å skjønne sitt eget beste.

Kravet om sladding av modellene i forbindelse med den store pornoutstillingen som Kvinnefronten i Rogaland laget i 1989, representerte et brudd med denne offertenkningen. Det samme gjør den nystiftede Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, PION, som insisterer på at kvinner som prostituerer seg har rett til å snakke for seg sjøl og krav på å bli tatt alvorlig. Kravet retter seg ikke bare til myndigheter og sosialapparat, men også direkte til kvinnebevegelsen, som har utviklet teorier og lansert paroler for kampen mot såvel prostitusjon som pornografi uten å ta noe som helst hensyn til hva pornomodeller og prostituerte selv måtte mene. Kampen har vært ført mer på vegne av, enn i solidaritet med kvinnene i sexindustrien.

Kampen for å komme ut av en lammende offerrolle handler om å erkjenne kvinners ansvar for sine egne valg. Det er en grunnforutsetning for å bevare menneskelig verdighet at vi ikke ser oss sjøl og andre kvinner som hjelpeløse kasteballer i et system der fedrenes synder evig og alltid går i arv.

Da kvinnebevegelsen på 1980-tallet satte incest og seksuelle overgrep mot barn på den politiske dagsorden, ble det viktig å slå fast prinsippet om at barn ikke er i stand til å gi informert samtykke til seksuelt samkvem med voksne. Barn forstår ikke konsekvensene av å innlate seg på forhold til personer som har makt over dem.

Men gjelder det samme for kvinner i forhold til menn? Er alt seksuelt samkvem mellom menn og kvinner egentlig dypest sett et resultat av press og maktmisbruk fra menns side? Hordaland-gruppa ser ut til å helle i retning av en slik oppfatning. I det skriftlige materialet som de delte ut på pressekonferansen etter bruddet på Kvinnefrontens landsmøte, legger de f.eks stor vekt på undersøkelser som tilsynelatende viser at kvinner ønsker sex langt sjeldnere enn menn gjør.

Motsetningene mellom dem som legger hovedvekten på kvinners behov for beskyttelse mot menns overgrep, og dem som krever kvinners rett til å utfolde seg fritt (med de farer det alltid innebærer å ta sjanser), er like gammel som kvinnekampen.

For hundre år siden raste sedelighetsdebatten blant de første vestlige feministene (anført av England og USA). En fløy ville beskytte anstendige kvinner mot menns overdrevne sex-trang - og samtidig redde uheldige medsøstre fra en skjebne verre enn døden - ved hjelp av strenge lover mot prostitusjon og krav om at menn måtte vise samme kyskhet som den de mente var naturlig for "skikkelige" kvinner. En annen fløy slåss mot politiets trakassering av kvinner som prostituerte seg, for prevensjonsmidler og kvinners rett til seksuell tilfredsstillelse. Det var en kamp for retten til å si nei, og en kamp for retten til å si ja. Begge kampene pågår fortsatt. (7)

I islamske land avspeiler de samme skillelinjene seg i debatten om "hijab" (ulike former for "slør" som er blitt moderne igjen blant unge middelklassekvinner fra Marokko til Malaysia). Muslimske fundamentalister hevder at tildekking av kroppen og atskillelse av kjønnene er kvinnefrigjørende, fordi det beskytter dem mot å bli betraktet som kjønnsobjekter. I land som Egypt og Tyrkia har denne striden mellom trygghet i kvinnetradisjonene og frihet i mennenes verden bølget fram og tilbake siden århundreskiftet.

Mange menn har hatt mistanke om at kampen mot porno egentlig er en lesbisk sammensvergelse mot heteroseksualiteten som sådan. Lesbiske har imidlertid vært blant de første til å stille spørsmålstegn ved den generelt seksualfiendtlige retningen innenfor antipornobevegelsen. Og det skyldes ikke bare at lesbiske ut fra egen erfaring som usynlig minoritet er skeptiske til å stemple det statistisk unormale som perverst og uønsket.

Mange lesbiske reagerer også mot en virkelighetsoppfatning der enhver gjenstand som er lengre enn den er bred, kan tolkes som et penissymbol - slik seksualpolitiske fundamentalister ofte gjør i sine "billedanalyser" av pornoen. Fundamentalistene har overtatt den tradisjonelle pornografiens mannsfikserte verdensbilde, der kvinner er redusert til gjenstander for menns begjær og aggresjon. Den autonome kvinnelige seksualiteten (både hetero og lesbisk) usynliggjøres.

Selvsagt finnes det lesbiske mannehatere i anti-pornofronten. Det finnes også heterofile mannehatere, heterofile kvinnehatere, lesbiske sjølhatere, generelle sexhatere og mange kvinner som har dårlige erfaringer på det seksuelle området. Mange personlige frustrasjoner har fått ny næring av å studere pornoblader: jo verre bilder, jo mer dramatiske tolkningsmuligheter. Noen av veteranene fra ti års kamp mot porno og prostitusjon har begynt å beskrive det som "kampskader", når unge jenter nærmest overveldes av fortvilelse og raseri over det de leser og ser i hardpornoen.

Å sette likhetstegn mellom mediebildet og virkeligheten har vært en bevisst taktikk i pornokampen. "Tenk om det var deg som lå der!" Men ettersom folks preferanser og toleransegrenser er høyst forskjellige, fører dette også til at seksuelle handlinger som mange pornomotstandere privat praktiserer, blir stemplet som nedverdigende, forrående, perverst osv. Dermed bidrar pornoaktivistene selv til å opprettholde det nettverket av fortielse, løgn og skam omkring seksualiteten, som de hevder at pornoindustrien lever av.

All erfaring viser at kvinner i vårt samfunn trenger lang tid på å finne ut av egen seksualitet og bli trygge og selvsikre nok til å vite hva de vil og ikke vil. Å spre skrekkhistorier om snuff-filmer, motorsagmassakre og spedbarn som blir voldtatt bidrar ikke nødvendigvis til større selvstendighet og politisk bevissthet. Overdrivelser er alltid fristende som agitatorisk virkemiddel, men kan også virke som lammende skremselspropaganda. Frykt er et effektivt våpen, som lenge har fått sette alt for trange grenser for kvinners livsutfoldelse. Skremmer vi hverandre fra å utforske det farlige og ukjente, dømmer vi oss sjøl til annenrangs mennesker.


Noter:

1) Et gjennomført eksempel på denne verdensanskuelsen finnes i boka Female Sexual Slavery av den amerikanske sosiologen Kathleen Barry, 1979. [Tilbake]

2) Mange feminister var også sterkt kritiske til metodene i pornokampen, og var opprørt over at Fritt Fram (avisa til Forbundet av 1948) flere ganger havnet på pornobål. Kioskeiere oppfattet temaet homofili som pornografisk og plasserte bladet i hylla ved siden av Cats og Lek, og aktivistene brød seg ikke med å sortere. [Tilbake]

3) Bente Volder m.fl.: Porno, Friundervisningens Forlag 1982. [Tilbake]

4) "Sex er velegnet til salg og forbruk. Sex kan fungere som smøringsolje og produsere fornøgde samfunnsborgere. Selv geriatriske pasienter oppfordres i dag til å leve ut sin seksualitet. De bør vise interesse og potens. Hos oss blir sex det lokkemiddel som tilslører at de gamle egentlig er maktesløse og utstøtte av samfunnsøkonomien." Turid Sætre: En generell vurdering av Cupido - et pornoblad. Bergen 1990. [Tilbake]

5) Disse landene utmerker seg forøvrig ved også å være ekstremt restriktive overfor pornografi. [Tilbake]

6) Spørsmålet om porno fungerer som "oppskrift" på seksuelle overgrep er viktig, men faller utenfor rammen av denne artikkelen. For en kritisk gjennomgang av eksisterende forskningsmateriale på området, se Jean Rosenberg: Fuel on the Fire - An Inquiry into Pornography and Sexual Aggression in a Free Society, The Safer Society Press, Vermont 1989. [Tilbake]

7) Bøker som belyser denne debatten gjennom ulike historiske epoker er bl.a. Sheila Jefreys: The spinster and her enemies - feminism and sexuality 1880-1930, Ann Snitow m.fl.: Desire - the politics of sexuality og Laurie Bell: Good girls/Bad girls - feminists and sex trade workers face to face. [Tilbake]