Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

AKPs sovjetanalyse - et tilbakeblikk

av Eivind Stø

Røde Fane nr 1-2, 1991


AKP "arvet" kinesernes kritikk av Sovjet. I denne kritikken var det mye bra, men den inneholdt i alle fall tre problematisk sider: kampen mot titoismen, ikke bare i Jugoslavia - forsvar for invasjonen i Ungarn i 1956 - Stalin-analysen som konkluderte med 70 prosent riktig og 30 prosent feil. De to første punktene spiller i denne sammenheng liten rolle, men det tredje gjør det.

I skrivende stund har 77 prosent av velgerne i ni av sovjetrepublikkene sagt ja til Gorbatsjovs prinsipper for en ny unionsavtale, mens seks av republikkene boikottet avstemningen. Gorbatsjov har dermed fått et pusterom, og muligheter til å bygge opp en ny plattform for samhandlingene mellom republikkene.

På denne andre siden regjerer han på lånt tid. Gruvearbeiderne streiker, matvaresituasjonen er i permanent krise og Jeltsin fikk støtte til sitt krav om at presidenten i den russiske sovjetrepublikken neste gang skal velges ved direkte valg.

Denne artikkelen burde derfor satt spørsmålstegn ved Sovjets framtid, og hatt som hovedoverskrift "Et regime foran undergangen?" Når jeg likevel denne gang velger å dvele ved Sovjets historie, og AKPs analyse av denne, henger dette sammen med to forhold. For det første vil en kommentarartikkel i Røde Fane lett bli uaktuell, fordi de politiske og økonomiske forholdene er under stadig forandring. Avslutningsvis i denne artikkelen vil jeg likevel komme tilbake til dette spørsmålet. For det andre fordi vi har behov for sette oss ned og gjennomgå partiets analyse av Sovjet i lys av de siste års hendinger. På venstresida i Norge vil nok de fleste støtte de borgerlig-demokratiske revolusjonene og endringene som har funnet sted i Øst-Europa, også i Sovjet. Likevel er det mange som er forvirret og føler seg usikre på sosialismens framtid, ikke bare i Norge og Europa, men også på verdensbasis. Min paradoksale påstand er at denne usikkerheten henger sammen med sammenbruddet til sosialimperialismen i Øst-Europa og bresjnevismen i Sovjet. Påstanden er paradoksal fordi kampen mot sosialimperialismen har vært en av bærebjelkene i AKPs teoretiske grunnlag og utgjort en viktig del av partiets eksistensberettigelse. Dette spørsmålet kommer jeg tilbake til nedenfor. Først vil jeg imidlertid diskutere hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse i lys av begivenhetene de to siste åra.

Hovedelementene i Sovjet-analysen

Denne gjennomgangen bygger på partiets vedtatte programmer, boka Sosialimperialismen fra 1975, som også inneholder vedtak fra partiets landskonferanse i 1974, sommerleirdokumenter samt programmatiske artikler i Klassekampen og Røde Fane fra 1970- og -80-åra. Hva enkelte partikamerater har skrevet i debattinnlegg eller uttalt i diskusjoner, vil bare i liten grad bli trukket inn. Slike innlegg er med på å skape partiets image, men utgjør ikke partiets vedtatte politiske plattform.

I teseform mener jeg at hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse kan oppsummeres på følgende vis:

Dette mener jeg er hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse, og noen av tesene trenger kanskje noen kommentarer.

For det første Stalin-spørsmålet. AKP "arvet" kinesernes kritikk av Sovjet. I denne kritikken var det mye bra, men den inneholdt i alle fall tre problematisk sider: - kampen mot titoismen, ikke bare i Jugoslavia - forsvar for invasjonen i Ungarn i 1956 - Stalin-analysen som konkluderte med 70 % riktig og 30 % feil. De to første punktene er viktige, men spiller i denne sammenheng liten rolle, men det tredje gjør det. Når AKP framstilles som et stalinistisk parti, så har en slik oppfatning bare delvis støtte i partiets programmatiske dokumenter.

AKP har hatt et dualistisk forhold til Stalin. Riktignok var Stalin en av de fem klassikerne heilt fram til landsmøtet i 1990. på den andre siden har partiprogrammene heile tida inneholdt politisk kritikk av Stalin. Her går det dessuten an å peke på en viss bevegelse i programmenes beskrivelse, prosenten som er bra ved Stalin er stadig synkende. I 1984-programmet er kritikken så sterk at det spørs om Stalin da engang nådde opp til 50 % bra, dersom en tar teksten på alvor.

Stalin-stempelet er likevel ikke heilt feilaktig. Partiets ledende kadrer kom ofte opp i situasjoner hvor forsvaret av Stalin gikk lenger enn det var dekning for i SUF(m-l) og AKP(m-l)s egne plattformer. Blant annet var dette tilfelle på det store DNS-møtet i Chateau Neuf i 1972, hvor Sverre Knutsen og Rune Slagstad diskuterte Stalin. Det ligger her ingen kritikk av Sverre Knutsen eller andre ledende partikamerater, bare en påpekning av at forsvaret av de 70 % ofte ble oppfattet som minst 100 %.

Når det gjelder deler av tese 6, "..- Sovjet er et kapitalistisk land av en ny type", så er dette synet blitt utviklet i kamp med ideer som 'sosialisme med en del feil' (revisjonistene), 'degenerert arbeiderstat' (trotskistene), 'overgangssamfunn' (SV) og ideen om den 'byråkratiske kollektivismen', som sto sterkt i deler av den europeiske venstresida. Også innen AKP har det vært uenighet om dette spørsmålet. Uenigheten springer blant annet ut fra om en legger hovedvekten på NY eller Kapitalismen. I 1970-åra la en størst vekt på Kapitalismen, og sosialimperialisme-boka argumenterer for likhetene mellom sovjetkapitalismen og den vestlige sosialismen. I 1980-åra legger en mer vekt på NY TYPE, gjennom artikler i Røde Fane og Materialisten.

De ti punktene ovenfor danner etter min oppfatning hovedelementene AKPs Sovjet-analyse. Hvor enhetlig partiet egentlig var på denne analysen, er imidlertid et pent spørsmål. En del av endringene i standpunkter kan nok føres tilbake til uenigheter (Stalin), mens andre glidninger mer har å gjøre med respons på den økonomiske. politiske og militære utvikling i verden (krigsfaren).

Det var i alle fall denne analysen som førte SUF(m-l) på gatene i kamp mot Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Det var denne analysen som lå til grunn for at partiet nesten hvert år fram til 1990 arrangerte tog 21. august, ofte heilt aleine. Vi gløymde aldri Praha. Det var denne analysen som var bakgrunnen for solidaritetsarbeidet i Afghanistan og arbeidet i Solidaritet Norge - Polen. Sovjet er ikke noe sosialistisk land, men en imperialistisk supermakt.

Borgerlige, nasjonale revolusjoner i Øst-Europa

Hva var riktig og hva var feil i analysen ovenfor? Før vi nærmer oss spørsmålet, kan det være på sin plass å se litt på hva som har skjedd i Sovjet og Øst-Europa de to siste årene. De gamle folkedemokratiene har havnet på historiens skraphaug. Utviklingen i Polen og Ungarn startet først. Her har borgerlige politikere og partier vunnet flertall ved valg. De tidligere revisjonistpartiene er uten politisk innflytelse.

I DDR og Romania fant det sted dramatiske revolusjoner. Resultatet ble temmelig ulikt. DDR er i dag en del av Tyskland og sliter med store økonomiske og sosiale problemer. Det kristeligdemokratiske partiet vant valget i fjor. I Romania er de økonomiske, politiske og sosiale problemene enorme, og det er vanskelig å se noen lysning i nær framtid. En har blitt kvitt en forhatt diktator, men ellers har en gått fra vondt til verre. Personer knyttet til det tidligere revisjonistpartiet er ikke uten innflytelse i Romania i dag. Dette er også en del av årsaken til den politiske uroen.

I Bulgaria har det tidligere regjerende partiet fortsatt under nytt navn, og har også vunnet frie valg i landet. Bulgarerne har blant annet brukt den nye friheten til å protestere mot at tyrkerne skal bruke tyrkiske navn. I Tsjekkoslovakia har fløyelsrevolusjonen møtt politisk motbør, først og fremst fra Slovakia. Dersom vi også tar med Jugoslavia i denne gjennomgangen, så rystes landet av store politiske og nasjonale konflikter. Til og med fyrtårnet i Albania er rammet av store politiske problemer.

I Sovjet sjøl står regimet foran undergangen. Vi er vitne til enorme økonomiske problemer, som ikke er blitt løst under perestrojkaen. Det er store politiske problemer, som ikke er løst under glasnost. Og ikke minst, det er store nasjonale konflikter, som truer med å sprenge unionen i stykker.

Årsakene til denne omveltningen i alle de østeuropeiske land er ikke så vanskelige å skjønne, i ettertid. At problemene skulle ha så stor revolusjonær kraft allerede i 1989 og 1990, var det ikke mange som forutså. Det går imidlertid an å peke på tre viktige faktorer:

Dette var utgangspunktet for de borgerlige, nasjonale revolusjonene. Hva har så blitt resultatet?

De økonomiske problemene er ikke løst, for å si det forsiktig. Ingen av landene har klart overgangen fra en kommandoøkonomi til markedsøkonomi. Det er økonomisk kaos i Polen, fattigdom i Romania, massearbeidsløshet i Øst-Tyskland og enorm utenlandsgjeld i Ungarn. I noen land er det nettopp markedsøkonomien som har skapt problemene (Øst-Tyskland), i andre land er overgangen til markedsøkonomi såvidt begynt (Bulgaria).

På den andre siden har flertallet av regimene i dag skaffet seg legitimitet. Selv i Polen, med enorme økonomiske problemer for arbeidsfolk, står spørsmålet om regimets forsatte eksistens ikke på dagsorden. Walesa sitter trygt.

Det er ellers verd å merke seg at gamle nasjonale konflikter dukket opp, da diktaturene fjernet sitt lokk. Tsjekkere og slovakere, ungarer og romenere og sigøynere, bulgarere og tyrkere samt en rekke nasjonale konflikter i Jugoslavia. I Sovjet blomstrer de gamle nasjonale konfliktene som aldri før. Mest sentral er konflikten mellom russerne og de andre folkene, men i de asiatiske republikkene slåss de mot hverandre.

Riktig eller feil analyse?

Etter min oppfatting har de siste års begivenheter i Øst-Europa bekreftet AKPs analyse av Sovjet og folkedemokratiene. På den andre siden har oppgjøret med diktaturene stilt nye spørsmålstegn ved de ideologiske og historiske røttene til undertrykkingen av arbeiderklassen og folkene i Øst-Europa og Sovjet. La oss imidlertid konsentrere oss om Sovjet, og se på karakteren av samfunnssystemet først.

"Et diktatur av Hitler-typen?" Dette er en betegnelse som ikke passer på Sovjet i dag, og den har sannsynligvis aldri gjort det. På den andre siden er det blitt klart for alle som ønsker se det, at Sovjet og folkedemokratiene har undertrykket ikke bare kontrarevolusjonære og utenlandske agenter, men først og fremst arbeiderklassen og folket. I tråd med denne analysen er det logisk at revolusjonene både i form og innhold var nasjonale, borgerlige revolusjoner. Dersom vi ser bort fra overslaget, ... av Hitlertypen, har AKPs analyse av Sovjets klassekarakter vært heilt riktig.

"Kapitalisme av en ny type?" Sovjet produserte kanoner framfor smør. De arbeidende massene fikk ikke del i de verdiene de skapte. Verdiene var det den nye byråkratiske herskerklassene som disponerte, på kapitalistisk vis. Men det dreide seg aldri om noen markedsøkonomi etter vestlig mønster, dette har forsøkene på å innføre markedsøkonomi vist tydelig, både i Sovjet og resten av Øst-Europa. I tesen "kapitalisme av en ny type" har det derfor vært riktig å understreke den nye typen. Dersom en derimot legger hovedvekten på kapitalisme, og med det mener at det er likhetene som er iøynefallende mellom vestlig og sovjetisk kapitalisme, så blir resultatet feil. Det stenger for innsikt i sovjetisk økonomi. Sjøl i dag er Sovjet ikke noe markedsøkonomisk samfunn, men sliter med kommandoøkonomiens problemer.

"En imperialistisk supermakt på framgang." Ingen av begivenhetene det siste året har svekket denne tesen. Det står fremdeles fast at invasjonen i Tsjekkoslovakia og Afghanistan var imperialistiske handlinger, og ikke hjelp til venner i nød. Sammenbruddet i sovjetisk økonomi har ført til at Sovjet i dag ikke lenger er noen supermakt, det økonomiske grunnlaget er ikke lenger til stede. Men fra 1960 til begynnelsen på 1980-tallet var Sovjet den supermakten som var i framgang, både økonomisk, militært og politisk. Den økonomiske framgangen, i forhold til USA, var det materielle grunnlaget for at Sovjet prøvde å ta kampen opp med USA om verdensherredømmet. Det kan her innvendes at AKP kanskje var for seine til å skjønne at Sovjets framgang hadde stoppet opp. På den andre siden er det langsiktige tendenser vi snakker om, når vi analyserer det økonomiske styrkeforholdet mellom supermaktene. Det riktige i en almen tendens lar seg f.eks. ikke motbevise av tall over den økonomiske veksten i første kvartal 1985. Det bør også nevnes at Åsmund Egge stilte spørsmålstegn ved tesen om en supermakt i framgang allerede i 1985 (Materialisten nr 1, 1986).

Den historiske og ideologiske analysen er mer komplisert, og begivenhetene har understreket problemene. Særlig gjelder dette forholdet mellom folk og stat, mellom medlemmer og parti. Det var ikke proletariatets diktatur i Sovjet, men partiet regjerte på vegne av arbeiderklassen. Erfaringene viser at et slikt regime ikke kan styre på vegne av folket i tiår etter tiår uten at det blir et styre over folket. Her har AKP utviklet sin forståelse i løpet av det siste tiåret, men partiprogrammene på 1970-tallet bar preg av at denne forståelsen hadde kommet forholdsvis kort.

Det er også grunn til å advare mot en idealistisk og subjektivistisk kritikk av Sovjet. Revolusjonen fant sted i et tilbakeliggende land. Sovjet hadde fra første stund av mektige fiender på den internasjonale arenaen. Den revolusjonære bølgen døde fort ut i 1920-åra, og ideen om sosialisme i et land sto fram som den eneste logiske veien å gå. Sovjet hadde derfor ikke valg på øverste hylle, verken når det gjelder oppbygging av økonomien, utvikling av det sosialistiske demokratiet eller ulike forsvarspolitiske alternativer. En er nødt til å ta hensyn til slike faktorer, og mitt standpunkt er at AKP på 1970- og 80-tallet gjorde det på en relativ avbalansert måte. Med det vedtaket som ble fattet på det siste landsmøtet om den kommunistiske tradisjonen, har partiet forfalt til en idealistisk kritikk. En ønsker seg alternativer i Sovjet før krigen, både økonomisk, ideologisk og politisk, som ikke har sin rot i sovjetisk virkelighet. Det går ikke an å velge seg et nytt folk og en ny økonomi, men en må ta utgangspunkt i den arbeiderklassen en har, og det partiet som tross alt har vokst fram.

Det er heller ikke noe argument at Gorbatsjov og den nye sovjetiske partiledelsen retter nye angrep mot Stalin. Heller ikke at Jeltsin gjør det. Jeg kan ikke se at det er brakt argumenter til torgs som stiller Stalin-spørsmålet i et nytt lys. Dette betyr ikke at Stalin-spørsmålet er ukomplisert, langt ifra. Men en sosialistisk kritikk av Stalin kan ikke bygge på borgerlige og sosialdemokratiske partiledere som løper fra sitt lands politiske og ideologiske fortid.

Teorien om kontrarevolusjonen i Sovjet står etter min mening fortsatt ved lag. Et nytt sjikt vokste fram i parti og stat, og konsoliderte seg etterhvert som en ny herskende klasse. En skjønte ikke godt nok at klassekampen fortsetter under sosialismen, og at også det kommunistiske partiet er en arena for denne klassekampen. En skulle hindre kontrarevolusjon ved å rekruttere arbeidere til ledende stillinger i parti og stat, eller sønner og døtre av det arbeidende folket. Men dette var en medisin som var for svak til å hindre nye sjikt i å vokse fram. Tidspunktet for den endelige kontrarevolusjonen er i dette perspektivet ikke så veldig interessant.

Stalins forhold til disse nye sjiktene er derimot forsatt et komplisert spørsmål. På den ene siden var det Stalin som bygde opp sjiktene, det var under hans ledelse de fikk sine posisjoner. På den andre siden kom han fort i et motsetningsforhold til det byråkratiske framvoksende sjiktet i parti og stat. Moskvaprosessene ble på mange måter rettet inn mot dette sjiktet, og mange ble likvidert, bokstavelig eller politisk. Likevel ble dette sjiktet Moskvaprosessenes seierherrer. Dette henger sammen med de metodene som ble brukt, vold og tvang framfor politisk mobilisering av massene etter kulturrevolusjonens prinsipper. Partiet døde som aktivt element i klassekampen i Sovjet. Det fantes ingen demokratiske diskusjoner i partiet på slutten av 1930-tallet, for si det forsiktig. Og så kom krigen. Det nye sjiktet vokste seg stadig sterkere, og tok over stat og etter hvert også partiet. Stalin er på ingen måte uten ansvar for denne utviklinga, men det er ikke det samme som å si at han dreiv den fram.

Min konklusjon er at utviklingen i Sovjet og Øst-Europa de siste to åra ikke har lagt noen dynamittgubbe under AKPs Sovjet-analyse. Stort sett har hendingene bekreftet og styrket analysen av Sovjet som et diktatur, en imperialistisk supermakt, basert på en kapitalisme av en ny type. Analysen forklarer både Sovjets vekst som supermakt, og dets fall.

De historiske og ideologiske spørsmålene er derimot ikke avklart. Dette gjelder særlig forholdet mellom parti og stat på den ene siden og arbeiderklassen på den andre, og spørsmålet om kontrarevolusjonen i Sovjet. Denne diskusjonen må fortsette.

AKP og Øst-Europa i dag

AKP som parti bør etter min mening gi full støtte til de borgerlige, nasjonale revolusjonene i Øst-Europa. Dette er neppe et kontroversielt standpunkt. Det er likevel et tankekors at mange i og omkring partiet er noe lunkne i sitt engasjement og usikre på om det er riktig å støtte alt som skjer i Øst-Europa.

Selvfølgelig er det ikke det. Når bulgarerne undertrykker tyrkerne, når sigøynerne og jødene blir diskriminert på det groveste, og når nye nasjonale og halvfascistiske bevegelser dukker fram i mange av landene, så er vi nødt til å ta avstand fra det. Men det er ikke noe argument i diskusjonen om rettferdigheten i opprøret i Øst-Europa. Det er heller ikke noe argument at arbeiderklassen i de fleste tilfellene må bære byrdene av den økonomiske snuoperasjonen. Vi må ha to tanker i hodet på en gang. Opprøret er rettferdig, men retningen på det må være gjenstand for diskusjon.

Det er klart at Landbergis må støttes i sitt arbeid med å frigjøre Litauen fra Sovjet, men bør han få folkets fredspris av den grunn? Det vil etter min mening henge sammen med hvordan litauerne sjøl tar et oppgjør med antisemittismen, og hvordan de sjøl behandler sine nasjonale minoriteter. Og det samme vil være tilfelle i mange av de andre landene.

Årsaken til den noe lunkne holdningen til frigjøringen i Øst-Europa blant AKPs tilhengere, ligger derimot på et annet plan. Det er et følelsesmessig problem å være vitne til at hundretusen går i tog mot sosialismen og kommunismen. Vi skjønner den rettferdige harmen rettet mot byråkrater og revisjonister, men vi hadde ønsket oss en annen revolusjon.

Det hadde vært mye enklere dersom massene hadde viftet med røde faner i sitt angrep på pamper og byråkrati, og krevd en virkelig sosialisme i Sovjet og de andre landene. Her ligger vårt følelsesmessige problem, men vi kan ikke ønske oss et annet folk enn det som eksisterer i dag, med sine holdninger og erfaringer. Det er derfor ingen grunn til å overvurdere massenes begeistring for sosialismen i Øst-Europa i dag. På den andre side har vi alltid sagt at sosialismens framtid i Europa og verden for øvrig er avhengig av at Sovjet blir avslørt og avkledd alle sine sosialistiske fraser. Det har skjedd i dag. Muligheten til bygge sosialismen i framtida har dermed blitt langt gunstigere, et viktig hinder har blitt fjernet.

Jeg forstår at det er vanskelig tenke slik når hundretusen arbeidsfolk demonstrerer mot sosialismen i Moskvas gater, men det blir ikke mindre sant av den grunn. Alternativet ville være at veien til sosialismen skulle gå gjennom det sovjetiske system, og ikke i kamp mot det. Og det har aldri vært vår linje, verken på det intellektuelle eller følelsesmessige planet.

Vil Sovjetunionen overleve?

La oss avslutningsvis reise spørsmålet om Sovjet vil gå til grunne, på bakgrunn av de politiske omveltningene de siste åra? Her er det grunnlag for mye kvalifisert gjetting, framtida er svært uklar.

Det som i alle fall er klart, er at Sovjet ikke kommer til eksistere på samme måte som tidligere. Økonomien er under forandring, fra kommandoøkonomi til markedsliberalisme. Sovjet kommer heller ikke til kunne utgjøre noen trussel mot USA-imperialismen på lang sikt, på tross en mektig krigsmaskin. Unionens forsatte eksistens vil være avhengig av om det lykkes å komme fram til en ny unionsavtale, basert på likverdighet mellom de ulike republikkene. Dersom dette ikke lykkes, vil unionen sprenges i sine enkelte faktorer. Det som da blir igjen, vil være en løsere avtale mellom Russland, Hviterussland og Ukraina, kombinert med assosiert tilknytting fra visse av de asiatiske republikkene.

Med sitt 3/4 flertall i de ni republikkene som deltok i avstemningen, kan Gorbatsjov ha fått en plattform til å opprette en ny unionsavtale. Dette forutsetter mer enn noen gang før at økonomien kommer under kontroll. En kan neppe forvente at de økonomiske problemene skal kunne løses på kort sikt, men Gorbatsjovs framtid er avhengig av at det arbeidende folket ser lys i den andre enden av tunnelen; og at lyset ikke er et tog som kommer mot i full fart.

For de baltiske statene er det grunn til tro at prosessen ender opp med at de får sin sjølstendighet, sjøl om det kan ta litt tid. For Armenia og Georgia vil løsrivelsen være avhengig av hvor sterk sentralmakta i Moskva blir i framtida.