Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Tidsskifte

av Bjørgulv Braanen

Røde Fane nr 1-2, 1991


At folk venter på bedre tider, er ikke noe nytt. Heller ikke at NKP gjør det, selv om desperasjonen aldri har vært større enn nå. Og man kan selvfølgelig trekke på smilebåndet når NKP drar paralleller til den nye retningens maktovertakelse i DNA i 1918, men likevel er det klart at det blant ungdommen har foregått et politisk klimaskifte.

NKP forsøker seg nå på en oppsiktsvekkende overlevelsesoperasjon. Partiets leder, Kåre André Nilsen, har foreslått ekstraordinært landsmøte i juni, og han går inn for en 18-åring fra Rogaland som ny partileder. I Friheten intervjuer Nilsen seg selv og forklarer at det er "et nytt ungdomsopprør på vei". Han mener det ligger "sprengstoff og samfunnsforandrende perspektiver i denne nye ungdomsrevolten". I et notat til partiets sentralstyre, trekker han historiske paralleller til Arbeiderpartiets valg av Oscar Torp og Einar Gerhardsen i 20-åra. "Hvis NKP gjør det jeg foreslår så vil partiet gjøre noe riktig. Det vil få en god ledelse som vil ligge forut for de kravene framtida vil stille."

Etter 16 år med konservativt flertall ble Gine Wang fra Sosialistisk Ungdom valgt til ny leder i Norges Gymnasiastsamband i vår. Da Unge Høyre på midten av 1970-tallet kastet ut de radikale, skulle det bli begynnelsen på en langvarig høyrebølge som snudde opp ned på det politiske landskapet i Norge. Det er selvfølgelig fristende å trekke historiske paralleller, og postulere en tilsvarende venstrebølge det neste tiåret. Uansett hva man måtte tro om det, er det klart at NGS-valget ikke er et tilfeldig blaff. Både skolevalgene og meningsmålingene har lenge vist samme tendens: Ungdommen går til venstre.

Høyrebølgen

Høyrebølgen på 1970-tallet, som først bragte fram Høyre, for så å nå metningspunktet med Fremskrittspartiets eventyrlige framgang på 80-tallet, var uten tvil uttrykk for grunnleggende endringer i den norske samfunnsmodellen. Arbeiderklassen, som Arbeiderpartiet hentet sin styrke fra, var i forandring. Arbeidere med nedbetalte boliger, og med en rimelig god levestandard, satte andre ting på dagsordenen enn det Arbeiderpartiet hadde i sin bagasje. Ungdommen opplevde partiet som konservativt og forgubbet. Sosialdemokratiet kom til å bli selve symbolet på stillstand og byråkratiske maktstrukturer.

Den franske politikeren Clemenceau sa at den som ikke er radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, og at den som ikke er konservativ i sin alderdom, ikke har noen hjerne. Men på slutten av 1970-tallet og på 80-tallet opplevde vi det paradoksale, stikk i strid med Clemenceau, at høyresiden hadde sin sterkeste støtte nettopp blant ungdom.

Det viser seg at det ikke finnes et slikt mønster som Clemenceau antyder. Det er heller slik at de politiske oppfatningene folk skaffer seg i sin ungdom, har en tendens til å følge dem hele livet. Arbeiderpartiet har hatt sin sterkeste støtte blant de som opplevde de harde 30-åra, mens de som er oppvokst etter krigen har hatt større tendens til å støtte Høyre. Enhver ny generasjon får såkalt "fresh contact" med den kulturelle arven og vil se på samfunnsproblemene på en annen måte enn den foregående generasjonen.

Stemningsskifte

Nå skifter stemningen blant ungdommen igjen. Det har lenge vært slik at unge jenter har ligget langt til venstre for unge gutter. Men nå, for første gang på et tiår, er Ap og SV til sammen større enn FrP og Høyre, også blant unge menn. I en nylig offentliggjort meningsmåling gjennomført av MMI for Dagens Næringsliv har SV nærmere 20 prosent oppslutning blant jenter mellom 18 og 30 år. Arbeiderpartiet får 37 prosent. Det gir til sammen over 57 prosent for Ap og SV til sammen. For menn er det tilsvarende tallet i overkant av 48 prosent. Blant jenter støtter 14,7 prosent Høyre og 9,8 prosent FrP, til sammen 35 prosent, mens tallene for gutter er 29,4 prosent for Høyre og 9,8 prosent for Frp, til sammen 42,6 prosent.

I forhold til 1989-90 har det skjedd noen interessant endringer. I 1989-90 var det en ekstrem forskjell mellom jenter og gutter i holdningen til FrP. Over 27 prosent av guttene støttet Hagen, mens bare 12,4 prosent av jentene. Men ettersom FrP de siste årene har mistet oppslutning, ser det ut til at forskjellene mellom kjønnene i synet på partiet også blir mindre. Nå er det i synet på Høyre jenter og gutter skiller seg. Nærmere 30 prosent av guttene støtter Høyre, mens jenteandelen er nede i 15 prosent.

Arbeiderpartiet har hatt en betydelig vekst blant ungdom de to siste årene. Partiet har gått fram med over ti prosent både blant gutter og jenter, mens SV går svakt tilbake sammenlignet med 1989-90. Nå skal det sies at meningsmålinger, spesielt blant ungdom, er en usikker gradmåler. Velgerne er mer troløse enn før og skifter lett parti. F.eks er det mange som går direkte fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet. Og valgvinder får lettest tak i ungdommen. Her kan man raskest se endringer. Men noen av disse tendensene har vart såpass lenge at vi likevel kan snakke om en trend. Den siste meningsmålingen som har vært gjennomført når dette skrives, gir SV en oppslutning på hele 14 prosent. Det kan selvfølgelig skifte igjen, men partiets styrke blant ungdom gjør at en kan regne det som sannsynlig at partiet vil være i stand til å opprettholde en anseelig styrke også i årene som kommer.

For Arbeiderpartiet er framtida mer usikker. Regjeringsslitasje er en konstant trussel mot partiets oppslutning. Men de siste tallene for holdningen blant ungdom, kan tyde på at Arbeiderpartiet nå har kommet over sitt langvarige ungdomsproblem.

Årsakene til denne "venstrebølgen" kan være flere. Men den generasjonen som nå er mellom 15 og 25 år får smake baksiden av høyrebølgens medalje; arbeidsløshet og problemer med å etablere seg. Det betyr at de som er unge i dag, vil ha et helt annet utgangspunkt for politiske valg enn de som er født tidligere da det var lettere å få arbeid.

Hvor langt går venstrebølgen?

Men vil dette bli en radikalisme av den karakter vi så på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet? Torstein Hjellum har gjort en analyse av årsaken til ml-bevegelsens framvekst i boka (ml), som kom ut i 1989. Han mener årsaken til ml-bevegelsens framvekst lå i at de eksisterende partiene ikke klarte å knytte seg til, eller suge opp, de politiske strømningene som da utviklet seg. Han nevner fire større politiske saker; Vietnamkrigen, student/ungdomsopprøret, "de ville streikene" og EF-kampen. Han mener de eksisterende partiene på venstresida, i første rekke Ap, men til en viss grad også SF, for ikke å snakke om NKP, ikke klarte å bli talerør for det engasjementet som lå i disse sakene. Nå skal det vel sies at SF etter hvert som samarbeidet i SV tok form, likevel klarte å suge opp engasjementet. Valgresultatet i 1973 på 11 prosent var ganske formidabelt.

Mangel på utopier

I dag er det vanskelig å forestille seg en lignende utvikling. For det første lever vi i en "utopifiendtlig tid" som Ame Overrein uttrykker det ("R" nr 3/4, 1990). [Røde Fane gikk i en del år også under kortnavnet "R". Anmerkning fra nettredaksjonen.] Overrein mener det finnes en grunnleggende skepsis og avvisning overfor alternative, sosialistiske prosjekter fra folkemassenes side. Ideologifiendtligheten rammer sosialistiske krefter hardere enn andre, fordi sosialismen som bevegelse trenger en moralsk og politisk visjon om et annet samfunn for å være slagkraftig.

Hvis vi skulle trekke parallellen mellom radikalismens framvekst på slutten av 1960-tallet med dagens situasjon 90-tallet, i tråd med Hjellums analyse, måtte en tenke seg tunge politiske kampspørsmål som de eksisterende partiene ikke klarer å suge opp. Slike spørsmål kan selvfølgelig dukke opp. Men hvis en tenker på de to kanskje mest dominerende "sakene" som ungdommen er opptatt av i dag, miljø og ønsket om offentlige velferdsordninger, klarer både DNA og SV i stor grad å fange opp disse spørsmålene. Både SV og Ap står til en viss grad fram som miljøpartier, og det samme kan sies om forsvaret for velferdsstaten, selv om Arbeiderpartiet i virkeligheten står i spissen for å bryte den ned. Og i EF-spørsmålet, som også kan bli en større politisk sak, tyder mye på at DNA er i stand til å takle dette spørsmålet uten å komme på kant med partiets velgergrunnlag. I hvert fall er DNAs nåværende EØS-strategi myntet på å hindre en EF-konflikt på samme måten som i 1973. Det ville være ganske oppsiktsvekkende hvis Ap havner i det samme uføret som sist i EF-saken.

Utsiktene for at en venstrestrømning på utsiden, og til venstre for SV, skal kunne skyte fart, ser dystrere ut. Det faktum at vi lever i en utopifiendtlig tid, kombinert med at båndene til de nye ungdomskullene ble revet over på 1980-tallet, gjør det vanskelig for en revolusjonær bevegelse å vinne oppslutning. De nye sosiale bevegelsene stiller foreløpig ikke spørsmålstegn ved selve den sosiale orden, og en politisk kraft på venstresiden uten slike ambisjoner vil ikke skille seg så mye fra SV i praktisk politikk. SVs framgang er også en politisk kraft i seg selv. "You dont argue success," som Ronald Reagan formulerte det da Jesse Jackson fikk frigitt gisler i Iran. Ettersom SV har større oppslutning i skolevalgene enn i befolkningen som helhet, har partiet fremdeles et vekstpotensiale. Men det ligger også problemer innbakt i SVs populistiske mellomsjiktsideologi. Røttene i fagbevegelsen er tynne og hvis det virkelig blir større sosiale konflikter, kan SV raskt komme i skvisen mellom ulike interesser. Lager man politikk med utgangspunkt i Kardemommeloven og Ole Brumm, kan det bli vanskelig å sale om raskt nok hvis virkeligheten begynner å ligne mer på Gotham City.

Permanent arbeidsløshet

På 1960- og 70-tallet rådet optimismen. Ved inngangen til 1990-tallet ser det dystrere ut. I dag vokser det opp en hel ungdomsgenerasjon, der arbeidsløshet er en virkelig og truende realitet. På 70-tallet var arbeidsløshet i høyden en teoretisk størrelse for ungdom. I Oslo er hver fjerde ungdom nå arbeidsløs. 13 prosent av dem som gikk ut fra distriktshøyskolene i 1989 var arbeidsløse etter et halvt år, blant universitetskandidatene var tallet syv prosent. I Norge er den reelle arbeidsløsheten på syv prosent, og ingen ting tyder på at den vil bli mindre. Deler av ungdommen står i fare for aldri å komme i arbeid.

Nå banker arbeidsløsheten på døra i nær sagt alle samfunnssjikt. For å ta et kuriøst eksempel: Sønnen til Fredrik Thoresen, styreformann i Alcatel STK, utdannet handelsøkonom fra Oslo Handelshøyskole. Han er 29 år og uten fast arbeid. Til Dagens Næringsliv sier han: "Selv om jeg har søkt massevis av stillinger, virker det nesten umulig å få fast jobb."

Framveksten av det såkalte totredjedelssamfunnet, der en tredjedel er skilt ut som et bunnsjikt, fortsetter i alle vestlige land. Flere og flere får også et "løsere" forhold til arbeidslivet. Ifølge André Gorz er mer enn halvparten av de som nylig begynte i jobb i Vest-Tyskland og i Frankrike, ansatt i deltidsjobber. André Gorz kaller de deltidsansatte og de arbeidsløse for "det post-industrielle proletariatet". Ifølge hans tall utgjør dette nå 40-45 prosent i Storbritannia, og i USA så mye som 45-50 prosent.

Foreløpig har ikke arbeidsløsheten ført til synlige trusler mot den sosiale orden i de vestlige samfunnene. Men kan det snu?

I USA forventer alle analytikere nå et økonomisk oppsving til høsten, og mange forventer derfor oppgang i hele verden. Problemet med alle prognoser, er at det er en meget sterk tendens til å forlenge de eksisterende tendensene. De virkelige betydningsfulle endringene ligger sjelden inne i prognosene. Den ikke ukjente skipsrederen Fred. Olsen, skal etter sigende tro på den russiske økonomien Nikolai Kondriateff som mente den kapitalistiske økonomien utviklet seg i sykluser på 50 år. 30 år med vekst, fulgt av ti år med stagnasjon og ti år med stagnasjon og depresjon, før det kommer en ny periode med vekst. I 1987 sa Fred. Olsen at det økonomiske kollapset kommer før 1995, og som følge av det selger han nå ut ferger og oljeselskap. "Jeg trenger ikke bevis for at Kondriateffs sykluser virker," sa Fred. Olsen i 1987. "Jeg vet de virker."

Men selv uten shippingmagnaten Fred. Olsens spådommer om et økonomisk kollaps, kan utviklingen på 1990-tallet gi grunnlag for store sosiale konflikter. Den permanente utviklingen av et bunnsjikt i samfunnet kan true den norske forstadsidyllen. Med en ytterligere akselerering av disse tendensene, kombinert med en mer offensiv nedbygging av distrikts-Norge, vil det finnes grunnlag for nye politiske konstellasjoner og strømninger. Folk kan gå både til høyre og venstre, men en kan tenke seg at det i et slikt bilde vil være plass for en venstrestrømning som bruker sine posisjoner i det fungerende samfunnet til å alliere seg med tredjedelen som faller utenfor. Her vil ikke en politikk med utgangspunkt i Kardemommeloven være mye til hjelp. For disse gruppene vil komme til å stille helt andre og mer radikale krav enn de som har vært vanlig i den norske forstadsidyllen. Men 18-åringen fra Stavanger får neppe regien.