Vedtak fra Oppsal/Bøler AKP

Forslag til programdiskusjonen

A. Landsmøtet reviderer prinsipp-programmets punkter om 3-verdener-teorien (2 supermakter, osv.) og om EU (EU-kampen i 94 og nå).

B. Landsmøtet vedtar at prinsipp-programmet fra 1990 tross sine øvrige mangler og svakheter blir stående i den kommende landsmøteperioden.

C. Landsmøtet vedtar at prinsipp-programmet skal revideres og nyskrives i sin helhet. Denne revisjonen forutsetter en debatt i hele partiet. Debatten starter nå, og ledes/drives av en programkomité som landsmøtet nedsetter. Alle foreliggende forslag oversendes programkomitéen. Debatten munner ut i at neste landsmøte vedtar et nytt prinsipp-program.

D. Landsmøtet vurderer behovet for en kortversjon av programmet, "Hva vil AKP?", for massespredning.

Endringsforslag

Laget har også vedtatt forslag til endringer i tråd med punkt A i vedtaket:

1. Endringsforslag til kapittel 2.3: Imperialismens epoke, avsnitt 8:

Et særpreg ved imperialismen er oppdelinga av hele verden i et komplisert system av innflytelsesområder mellom de største imperialistmaktene; denne oppdelinga er så gjennomført at en voksende imperialistisk makt bare kan ekspandere på bekostning av andre. Den ujamne utviklinga mellom imperialistmaktene er en stadig kilde til krig.

Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd står USA igjen på verdensarenaen som eneste supermakt, og strever for å øke sitt innflytelsesområde med alle midler. For det første prøver USA å erobre områder som tidligere hørte til Sovjet-Unionens innflytelsesfære, som Baltikum, tidligere Warszawapaktstater og områder på Balkan. For det andre søker USA å hindre at framvoksende, mulige konkurrenter som EU eller Japan styrker sin stilling. For det tredje utnytter supermakta enhver mulighet til å befeste sine allerede oppnådde posisjoner og styrke sitt grep over verden. I tillegg foregår en stadig rivalisering mellom forskjellige imperialistiske makter for å sikre seg kontroll med ressurser og områder. Denne rivaliseringa fører til stadig ustabilitet og kriger. Utviklinga av NATO til en aktiv krigførende allianse under USAs aggressive ledelse markerer et nytt trinn i denne utviklinga, og representerer en trussel mot verdensfreden.

De folkelige kreftene, deriblant både krigsmotstanden i de imperialistiske landene, de nasjonale og anti-imperialistiske bevegelsene i den tredje verden og de landene som midlertidig greide å rive seg løs fra imperialismen, har hittil hindret at supermaktene og imperialismen har kunnet utløse en krig i global skala etter 1945. Kunnskapene om de forferdelige virkningene av kjernefysiske og andre masseødeleggelsesvåpen har styrket denne motstanden og vært med på å hindre krig. Men det har ikke forhindret USA eller det tidligere Sovjet-Unionen fra å starte eller intervenere i og finansiere et stort antall mindre, ødeleggende kriger i Korea, Indo-Kina, Afghanistan, Midt-Østen, Afrikas Horn og Mellom-Amerika. Det har heller ikke hindret imperialistmakter i den 2. verden, som Frankrike, Tyskland, England eller det nåværende Russland i å blåse til konflikter og krig for å destabilisere land i den 3. verden og sikre sin egen innflytelse.

2. Endringsforslag til kapittel 2.8: Jordas undertrykte mot imperialismen, fra avsnitt 2 og ut kapitlet:

Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen har vekslet og vil fortsatt veksle. Etterkrigstidas "sosialistiske blokk" gikk i oppløsning på 60-tallet, og ga plass for en tredelt verden, som i grove trekk kan beskrives slik: "Den første verden" som besto av de to imperialistiske supermaktene USA og Sovjet, "den annen verden" som besto av de imperialistiske statene i Europa, Canada, Australia, New Zealand og Japan, og "den 3. verden", som besto av tidligere kolonier som hadde kjempet seg til en større og mindre grad av frihet, de fleste statene i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oseania, deriblant Kina, Korea, Vietnam, Cuba, og Kampuchea, der sosiale og nasjonale revolusjoner for en stund førte til sjølstendighet fra imperialismen.

Gjennom 70- og 80-tallet opplevde de to supermaktene viktige tilbakeslag. USA led et strategisk nederlag i Indo-Kina, gjeldsproblemer og store underskudd i økonomien medførte en svekkelse som gjorde det mulig for et land som Iran å rive seg løs fra USAs herredømme. Sovjet-Unionen led nederlag i Afghanistan og nasjonale opprør og sosiale motsetninger førte til at staten gikk i oppløsning som supermakt og måtte gi opp kontrollen over Warszawapakt-landene. Samtidig vokste Japan og Vest-Tyskland fram som viktige utfordrere til USAs økonomiske makt. Samlinga av Tyskland og opprettinga av EUs indre marked bidro ytterligere til å styrke den tyske imperialismen og EU-monopolenes muligheter til utbytting og ekspansjon.

På 90-tallet har vi sett hvordan overgangen fra en sentralstyrt byråkratkapitalistisk kommandoøkonomi til kapitalistisk anarki preget av kriminalitet og mafia, har resultert i massearbeidsløshet og direkte sosial nød i Øst-Europa og Russland, og hardere motsetninger mellom arbeiderklassen og det nye borgerskapet. Lønnsnedslag og angrep på sosiale velferdsordninger skjerper overalt klassekampen og understreker at arbeidere i alle land slåss mot den samme fiende. EU har ekspandert og tatt opp tidligere Warszawapakt-land. Samtidig har den økonomiske krisa i Asia rokket Japans styrke og evne til å slåss om hegemoniet, og USA har etablert seg som den viktigste imperialistiske makta, den eneste supermakta. Over hele jorda setter konflikten mellom naturens bæreevne og menneskenes rovdrift på naturressursene sitt preg på utviklinga. Undertrykkinga av kvinnekjønnet og kampen mot denne undertrykkinga er vevd sammen med disse motsetningene.

Den internasjonale klassekampen domineres i dag av motsigelsen mellom imperialismen og jordas undertrykte folk og nasjoner. Denne hovedmotsigelsen viser seg både gjennom finanskapitalens økonomiske undertrykking og plyndring og gjennom en omfattende motstand mot imperialismen, som ytrer seg på mange måter og ofte får religiøs form. De folkelige opprørsbevegelsene i den tredje verden og 3-verden-nasjonenes kamp for sjølstendighet fra imperialismen er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet.

Samtidig ser vi at USAs kamp for total dominans og motsigelsene mellom supermakta og de imperialistiske maktene i den 2. verden, hvor Russland er en viktig faktor, kan utvikle seg til å bli den dominerende motsigelsen i verden. En slik utvikling truer verdensfreden, og stiller alle folkelige og demokratiske krefter overfor oppgaven med å skape en brei front mot krigen.

(Mangler i dette forslaget: De islamske opprørsbevegelsene, imperialismens splitting av folk etter religiøse skillelinjer, rasismen - og dermed nødvendigheten av anti-rasisme og kamp for religiøs toleranse.)

3. Endringsforslag til kapittel 31: Borgerskapet og dets allierte, siste avsnitt:

Norsk og vesteuropeisk kapital forsøkte i 1972 å gjøre Norge til medlem i EF, som seinere er utviklet til den Europeiske Unionen (EU). Etter en omfattende kamp med mobilisering av alle nasjonale og demokratiske krefter sa et flertall av folket nei i folkeavstemninga 25. september. Dette endret ikke den norske kapitalismens utviklingsretning, men det var et alvorlig nederlag for de imperialistiske kreftene. Dette nederlaget og den norske sjølråderetten ga bedre betingelser for å føre kampen mot utbytting, avfolkning, miljøødeleggelser og ulike sosiale problemer enn det som er mulig innafor EU. Dette er en av grunnene til at EU-medlemskap fortsatt er et overordna politisk mål for borgerskapet og toppen i sosialdemokratiet.

Trass i resultatet fra folkeavstemninga ble Norge på mange områder tilpasset EU's regler og mål. Etter å ha kuppet Norge inn i EØS i strid med folkeavstemninga og den norske grunnloven, forsøkte borgerskapet i 1994 under den sosialdemokratiske Brundtland-regjeringa, igjen å få gjennom medlemskap i EU ved folkeavstemninga den 24. november. Igjen ble resultatet at et flertall i folket stemte nei. Dette resultatet førte ikke til noe opphold i myndighetenes og kapitalismens tilpasning til EU, og det snakkes allerede åpenlyst om å gjøre enda et forsøk på å melde Norge inn i Den europeiske unionen.

I den samme perioden har Norge utviklet sin oljeproduksjon og gjennom det statlige engasjementet i oljeindustrien har sammensmeltinga av stat og kapital nådd et nytt stadium. Norge er blitt en rik, imperialistisk stat, som investerer profitten i andre land og opptrer som en aggressiv utbytter på verdensarenaen. Dette har medvirket til at Norges rolle som lydstat for USA er blitt enda tydeligere, og har ført til at staten har engasjert seg i aktive krigshandlinger i kampen for å dominere det tidligere Jugoslavia og sikre kontrollen med Balkan og veien til oljen i Midt-Østen og Kaukasus. Foran tusenårsskiftet har den norske regjeringa Bondevik vist at Norge er blitt en aggressiv imperialistmakt.

[Attende til debattoversikta] [Attende til AKP si heimeside]