AKPs prinsipprogram skal nyskrives i denne landsmøteperioden. Landsmøtet våren 1999 vedtok å forlenge varigheta av programmet fra 1990 (med endringer gjort i punkt 4.2 i 1997).
Nedafor finner du de heilt nødvendige endringene som blei gjort på landsmøtet. Det oppdaterte programmet finner du her. Flere programdokument og debatt finnes her.
Dette avsnittet:
Et annet særpreg ved imperialismen er oppdelinga av hele verden i et komplisert system av innflytelsesområder mellom de største imperialistmaktene; denne oppdelinga er så gjennomført at en voksende imperialistisk makt bare kan ekspandere på bekostning av andre. Den ujamne utviklinga mellom imperialistmaktene er stadig en kilde til krig. Masseødeleggelsesvåpnene har hittil ført til at supermaktene har nølt med å utløse krig i en global skala. Men det har ikke forhindret USA og Sovjet fra å intervenere og finansiere- et stort antall mindre, ødeleggende kriger i lndo-Kina, Afghanistan, Midtøsten, Afrikas Horn og Mellom-Amerika.
blei skifta ut med følgende:
Et annet særpreg ved imperialismen er oppdelinga av hele verden i et komplisert system av innflytelsesområder mellom de største imperialistmaktene; denne oppdelinga er så gjennomført at en voksende imperialistisk makt bare kan ekspandere på bekostning av andre. Den ujamne utviklinga mellom imperialistmaktene er stadig en kilde til krig.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd står USA igjen på verdensarenaen som eneste supermakt, og strever for ytterligere å øke sitt innflytelsesområde med alle midler. De prøver å erobre områder som tidligere hørte til Sovjets innflytelsessfære. Hele regionen fra Barentshavet gjennom de tidligere Warzawapaktlandene og Balkan, over Kaukasus og de tidligere sovjetrepublikkene helt fram til Kinas vestgrense er lagt ut til nyfordeling. USA er ute etter dominansen her og prøver å hindre at framvoksende konkurrenter, som de europeiske stormaktene gjennom sitt EU-prosjekt og Japan, rykker for sterkt inn.
Denne gryende rivaliseringa fører til ustabilitet og nye kriger. Utviklinga av Nato til en aktiv krigførende allianse under USAs aggressive ledelse, og med operasjonsområde i hele den eurasiatiske regionen, representerer en militarisering av politikken. Sammen med den gryende rivaliseringa gjør dette at tendensen i retning verdenskrig øker. USA og Sovjet førte under den såkalte "terrorbalansen" mange kriger i den tredje verden gjennom "stedfortredere". Når slike konfrontasjoner i dag også vokser fram mellom USA og deres gryende rivaler, er den viktigste forskjellen at dette nå skjer i en verden hvor ordningene etter både den første og den andre verdenskrigen er annullert. Vi står foran en ny omfordeling.
De nasjonale og antiimperialistiske bevegelsene i den tredje verden har sammen med "terrorbalansen" mellom USA og det tidligere Sovjet og de antiimperialistiske kreftene i de imperialitiske landa hindret at supermaktene og imperialismen har kunnet utløse en krig i global skala etter 1945.
Disse avsnitta:
Hva som spiller den viktigste rollen av disse motsetningene har vekslet og vil fortsatt veksle. Etterkrigstidas «sosialistiske blokk" finnes ikke lengre. USA er ved inngangen til 90-åra den sterkeste og ledende imperialistmakta. Men hegemoniet trues. De siste årtiene har de to supermaktene USA og Sovjet opplevd viktige tilbakeslag. USA fikk et strategisk nederlag i lndo-Kina. Gjeldsproblemer og store underskudd preger i dag økonomien. Sovjet har lidd nederlag i Afghanistan, og rystes av nasjonale opprør og sosiale motsetninger. Dette har, sammen med opprørene i Øst-Europa, tvunget Sovjet til å oppgi kontrollen over landene i Warszawapakten. Samtidig har Japan og Vest-Tyskland vokst fram som viktige utfordrere til USAs økonomiske makt. Samlinga av Tyskland og organiseringa av EFs indre marked vil ytterligere bidra til å styrke den tyske imperialismens innflytelse og EF-monopolenes muligheter til utbytting og ekspansjon.
Overgangen fra en byråkratstyrt kommandoøkonomi til kapitalistisk anarki i Øst-Europa vil resultere i massearbeidsløshet og hardere motsetninger mellom arbeiderklassen og det nye borgerskapet. Lønnsnedslag og angrep på sosiale velferdsordninger skjerper overalt klassekampen og understreker at arbeidere i alle land slåss mot den samme fiende. Over hele jorda vil konflikten mellom naturens bæreevne og menneskenes rovdrift på naturressursene sette sitt preg på utviklinga. Undertrykkinga av kvinnekjønnet og kampen mot denne undertrykkinga er vevd sammen med disse motsetningene.
Den internasjonale klassekampen domineres i dag av motsetninga mellom imperialismen og jordas undertrykte folk og nasjoner. Denne hovedmotsetninga viser seg både gjennom finanskapitalens økonomiske undertrykking og plyndring og gjennom økologisk rovdrift. De folkelige opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet.
blei skifta ut med følgende:
Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen har vekslet og vil fortsatt veksle.
Etterkrigstidas "sosialistiske blokk" finnes ikke lenger. USAs dominerende stilling etter sammenbruddet av Sovjet har også ført til hardere undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Det har vært vanskeligere å spille på motsigelsene mellom de imperialistiske maktene. Også i de imperialistiske landene bidro denne endringa i den inter-imperialistiske maktbalansen til at angrepene på arbeiderklassen og folket ble hardere. Den "amerikanske modellen" skulle innføres, med økt markedsliberalisme, lønnsnedslag, og nedbygging av offentlige sosiale ordninger. Vi ser økende protester og aksjoner mot denne utviklinga, både fra arbeiderklassen, fra bønder og fra andre lag av folket. Men styrken i denne motstanden er ennå ikke så sterk at den klarer å reversere utviklinga.
I de tidligere sentralstyrte byråkratkapitalistiske kommandoøkonomiene i det tidligere Sovjet og i Øst-Europa har overgangen til rå markedskapitalisme og mafiaøkonomi ført til direkte sosial nød og nedbryting av folkehelsa. Massearbeidsløshet og fattigdom brer seg slik at det i store deler av det tidligere Sovjet er riktig å snakke om tredje-verden-tilstander. Diktata fra IMF og utbyttinga fra vestlig kapital styrker også disse trekka. Denne utviklinga har ført til flere militante streikekamper i Russland og en slags nyrenessanse for de gamle revisjonistpartia i flere av landa. Lite tyder imidlertid på at de utvikler en strategi for nye sosialistiske revolusjoner. Men vi kan få en styrking av de inter-imperialistiske motsigelsene, dersom USA og EU-maktene presser Russland for hardt.
Dette kan føre til en mer sentralstyrt, nasjonalistisk politikk i Russland, som også kan evne å utnytte de enorme ressursene i landet til på kort sikt å gjøre landet til en betydelig økonomisk makt igjen. Ennå i dag er Russland verdens nest sterkeste militærmakt, muligens utfordret av Kina.
Over hele jorda setter konflikten mellom naturens bæreevne og menneskenes rovdrift på naturressursene sitt preg på utviklinga. Det imperialistiske systemet forsterker denne rovdrifta, og den voksende motstanden mot den blir i større og større grad en bevisst antiimperialistisk kraft og utvider enhetsfronten mot imperialismen.
Det samme gjelder for kampen mot undertrykkinga av kvinnekjønnet. Utvikling på imperialismens premisser undertrykker kvinnene i den tredje verden særskilt: Kvinnebøndene så vel som den kvinnedominerte arbeidsstokken i frihandelssonene og en økende internasjonal kvinnehandel.
Den internasjonale klassekampen domineres i dag av motsigelsen mellom imperialismen og jordas undertrykte folk og nasjoner. Denne hovedmotsigelsen viser seg både gjennom finanskapitalens økonomiske undertrykking og plyndring og gjennom en omfattende motstand mot imperialismen, som ytrer seg på mange måter. De folkelige, mangslungne opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet ved inngangen til det nye tusenåret.
Samtidig ser vi at USAs kamp for total dominans og den gryende motsigelsen mellom supermakta og de andre imperialistiske statene kan føre til en utvikling som kan kaste verden ut i en ny storkrig. Det stiller alle folkelige og demokratiske krefter overfor oppgaven med å bygge opp en brei front mot krigen.
Dette avsnittet:
Norsk og vesteuropeisk kapital forsøkte i 1972 å gjøre Norge til EF-medlem. Et flertall i folket sa nei i folkeavstemninga. Dette endret ikke den norske kapitalismens utviklingsretning, men norsk sjølråderett har gitt bedre politiske betingelser for å føre kampen mot utbytting, avfolkning og ulike sosiale problemer enn det som er mulig innafor EF. Nettopp derfor er EF-medlemskap et overordnet politisk mål for borgerskapet og toppen i sosialdemokratiet.
blei skifta ut med følgende:
Norsk og vesteuropeisk kapital forsøkte i 1972 å gjøre Norge til medlem i EF, som seinere er utviklet til Den europeiske unionen (EU). Etter en omfattende kamp med mobilisering av alle nasjonale og demokratiske krefter sa et flertall av folket nei i folkeavstemninga 25. september. Dette endret ikke den norske kapitalismens utviklingsretning, men det var et alvorlig nederlag for de imperialistiske kreftene. Dette nederlaget og den norske sjølråderetten ga bedre betingelser for å føre kampen mot utbytting, avfolkning, miljøødeleggelser og ulike sosiale problemer enn det som er mulig innafor EU. Dette er en av grunnene til at EU-medlemskap fortsatt er et overordna politisk mål for borgerskapet og toppen i sosialdemokratiet.
Trass i resultatet fra folkeavstemninga ble Norge på mange områder tilpasset EUs regler og mål. Etter å ha kuppet Norge inn i EØS i strid med folkeavstemninga og den norske grunnloven, forsøkte borgerskapet i 1994 under den sosialdemokratiske Brundtland-regjeringa igjen å få gjennom medlemskap i EU ved folkeavstemninga 24. november. Igjen ble resultatet at et flertall i folket stemte nei. Dette resultatet førte ikke til noe opphold i myndighetenes og kapitalismens tilpasning til EU, og det snakkes allerede åpenlyst om å gjøre enda et forsøk på å melde Norge inn i Den europeiske unionen.
I den samme perioden har Norge utviklet sin oljeproduksjon, og gjennom det statlige engasjementet i oljeindustrien har sammensmeltinga av stat og kapital nådd et nytt stadium. Norge er blitt en rik, imperialistisk stat, som investerer profitten i andre land og opptrer som en aggressiv utbytter på verdensarenaen. Dette har medvirket til at Norges rolle som lydstat for USA er blitt enda tydeligere, og har ført til at staten har engasjert seg i aktive krigshandlinger i kampen for å dominere det tidligere Jugoslavia og sikre kontrollen med Balkan og veien til oljen i Midt-Østen og Kaukasus. Foran tusenårsskiftet har den norske regjeringa Bondevik vist at Norge er blitt en aggressiv imperialistmakt.
Kapitlet blei endra fra:
Befolkninga i Norge i dag består av ulike nasjoner og folkegrupper. Kolonialismen har delt sameland mellom fire stater, og den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvæner, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking. Kolonistyret i dansketida er den historiske bakgrunnen for undertrykkinga av det norske målet. Det er nødvendig å føre kamp for dialektene - og for nynorsken som en skriftlig samnemner for disse.
Innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden, blir utsatt for åpen rasisme, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og en restriktiv asylpolitikk har både skjerpet den rasistiske undertrykkinga og gitt næring til åpen, rasistisk virksomhet.
Arbeiderklassen kan bare vinne fram gjennom å kjempe mot alle former for nasjonal undertrykking, rasisme og sjåvinisme. I Norge må dette bl.a. bety en anerkjennelse av samenes sjølråderett, en avvisning av rasistiske innvandringslover og full støtte til innvandrernes og flyktningenes språklige, kulturelle og religiøse rettigheter.
til å lyde (ny førstesetning og endra siste avsnitt):
Den norske staten er etablert på to nasjoners landområder, den norske og deler av den samiske nasjonens områder. Befolkninga i Norge i dag består av ulike nasjoner og folkegrupper. Kolonialismen har delt Sameland mellom fire stater, og den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvæner, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking. Kolonistyret i dansketida er den historiske bakgrunnen for undertrykkinga av det norske målet. Det er nødvendig å føre kamp for dialektene - og for nynorsken som en skriftlig samnemner for disse.
Innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden, blir utsatt for åpen rasisme, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og en restriktiv asylpolitikk har både skjerpet den rasistiske undertrykkinga og gitt næring til åpen, rasistisk virksomhet.
Arbeiderklassen kan bare vinne fram gjennom å kjempe mot alle former for nasjonal undertrykking, rasisme og sjåvinisme. I Norge må dette bety en anerkjennelse av samenes nasjonale rettigheter - inkludert kollektiv eiendomsrett til de samiske områdene. Det innebærer også retten til gjennom egne organer å utforme politiske vedtak for utviklinga av den samiske nasjonen, også oppretting av egen stat. Det betyr også avvisning av rasistiske innvandringslover og full støtte til innvandrernes og flyktningenes språklige, kulturelle og religiøse rettigheter.