Programdebatt 2001 | AKP si hjemmeside
Kapittel 1: Målet - et kommunistisk verdenssamfunn
Kapittel 2: Kapitalismen - svanger med nye kriser, kriger, ødeleggelser - og kommunismen | Klassesystemet | Utbyttinga | Rikdom og fattigdom | Natur og miljø | Kvinneundertrykkinga | Rasismen | Imperialismen | Ideologi og overvåking | Demokrati og diktatur | Kommunismen modnes | Den revolusjonære enhetsfronten
Kapittel 3: Den norske imperialiststaten | Rik på ressurser, men lite sjølberga | Statskapitalisen på klassesamarbeidets grunn - med sosialdemokratiet i ledelsen | Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap | Borgerdiktaturet begrenser de demokratiske rettighetene | Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge | Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes
Kapittel 4: Den norske klassestaten | Klassemotsetningene skjerpes | Det imperialistiske monopolborgerskapet rår | Det sosialdemokratiske lederskapet er med i toppsjiktet av borgerskapet | Arbeiderklassen vokser | Det klassiske småborgerskapet minker, men nye småborgerlige sjikt kommer til | Kvinnene i det norske klassesamfunnet | Ungdom og opprør | Kapitalismen undertrykker lesbiske og homofile | Rasismen er en del av det norske klassesamfunnet
Kapittel 5: Klassekampen under kapitalismen | Reformkamp og revolusjon | Å forsvare folks materielle og sosiale interesser også viktig i det rike Norge | Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfrontarbeidet er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen | Kulturkampen og kampen mot det borgerlige ideologiske hegemoniet | Miljøet trenger ikke kapitalismen | Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialisme | Kvinnekampen er avgjørende for om kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon | Den parlamentariske arenaen | Proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid må være en uatskillelig del av den daglige klassekampen
Kapittel 6: Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk Norge | Den sosialistiske revolusjonen | Sosialismens første erfaringer | Sosialismen i vår tid
Kapittel 7: AKP | Hvorfor kommunistparti | Partiets oppgaver og betydning | Arbeiderklassen er den ledende krafta | Partiets teoretiske fundament | Hva betyr det å være revolusjonær?
Her er del 1 av nytt utkast til prinsipprogram for AKP.
Programkomiteen har ikke greid å gjøre ferdig hele forslaget ennå. Men for ikke å tape for mye tempo, sender vi ut den første delen med:
Utkastet til kapitlene 3 (Norge) , 4 (Klassekampen under kapitalismen), 5 (Sosialismen) og 6 (Kommunistpartiet) kommer etter hvert.
De tekstene dere har her, er diskutert og kommentert i programkomiteen. Men komiteen har ikke tatt standpunkt til alle sakene som legges fram. Noen standpunkter står kun for skribentenes egen regning.
Vi har prøvd å gjøre dette utkastet litt enklere å forholde seg til og levere endringsforslag til. Vi har gått bort fra å ha to nivåer på punktene innenfor kapitlene. Vi prøver å lage en intro til hvert kapittel [blå feit skrift i nettutgaven], som skal synliggjøre hovedpoengene vi setter i fokus. Punktene (angitt med 2 siffer) framhever hovedpoengene i kapitlet og teksten i de utdyper disse.
Når vi bruker underpunkter her (angitt med 3 siffer) er det for å gjøre det mer oversiktlig i behandlingsfasen. Eks når dere skal lage endringsforslag til/under pkt x.y.z. Om dette også skal være med helt til slutt, tar vi ikke standpunkt til her og nå.
Det er ulike syn i komiteen på hvor omfattende programmet skal være. Utkastet her er ikke vesentlig kortere enn det første. De som vil ha det knappere, må derfor også markere dette ved for eksempel å komme med forslag til strykninger eller mer kortfatta formuleringer. I kapittel 2 er pkt 2.4 ekstra omfattende og bryter litt med stilen ellers i kapitlet. Komiteen vil også jobbe videre med å prøve å komprimere det, men vi mener også at det skal ha en forholdsmessig større plass på grunn av at det er et område vi trenger å videreutvikle politikken på.
Da håper vi på heftige diskusjoner og masse forslag inn til oss!
Programprosessen videre blir nå:
Oslo 29. mars 2001
hilsen programkomiteen i AKP
I mars ble 1. del av det 2. utkastet til partiprogram for AKP lagt fram. Nå er resten av forslaget også ferdig og vi presenterer her forslaget i sin helhet.
Kapittelinndelingen framgår av innholdfortegnelsen øverst. Du vil finne at det en del overlappinger mellom kapitlene, spesielt 3, 4 og 5. Programkomiteen vil jobbe med å samordne dette bedre til det utkastet som skal legges til grunn for landsmøtebehandlinga. Men vi ønsker også innspill fra andre - sjøl om det nå er sommer!
"Landsmøteforslaget" har vi mål om å få ut rundt 20. august.
Oslo 13.06.01
hilsen for programkomiteen
Arnljot Ask
Forutsetningene for en kommunistisk samfunnsorganisering modner nå rett foran øynene våre. Samtidig blir kapitalismen mer og mer destruktiv og tyner og dreper mennesker og naturen rundt seg. Polariseringa mellom et lite mindretall som nyter godt av systemet og det store flertallet øker år for år. 40.000 dør hver dag av såkalt systembetinga årsaker. Sjøl i kapitalismens høyborg, New York, levde hvert annet barn under fattigdomsgrensa i år 2000, mens USAs økonomi var i det 9. året med økonomisk oppgang, målt i BNP. Det er ikke nødt til å være sånn!
1. Det tjuende århundret endte med en borgerlig politisk og ideologisk offensiv. Borgerskapets ideologer forkynte at nå var "historia slutt"; kapitalismen hadde vist sin overlegenhet og fra nå av var oppgaven bare å foredle den. Hundreåret under ett gir oss imidlertid varsler om undergangen for den kapitalistiske samfunnsforma, på samme måte som 1700-tallet varsla at føydalismen var i ferd med å tape sin posisjon som den dominerende samfunnsforma.
De sosialistiske revolusjonene i første halvdel av 1900-tallet og de omfattende antikoloniale frigjøringskampene, førte rundt en tredel av menneskeheten ut av det økonomiske, politiske og ideologiske grepet til kapitalismen. Dette var med på å presse fram konsesjoner til det arbeidende folket også i de imperialistiske landa
Kapitalismens fortsatte utviklingsmuligheter og, ikke minst, maktmidlene den hadde til rådighet, sammen med de sosialistiske samfunnas svakheter og feil, lå til grunn for at sosialismen som de sosialistiske revolusjonene i det tjuende hundreåret bragte oss brøt sammen. De klarte ikke å bryte ned kapitalismens verdensherredømme og bygge opp alternativet; et kommunistisk verdenssystem. Vyene om "En ny økonomisk verdensorden", som ble lansert i kjølvannet av avkoloniseringa, sprakk. I stedet har vi fått en voksende polarisering "Nord-Sør" og økte skiller mellom fattig og rik i stort sett alle land i verden. Det er også borgerskapet som mest har utnytta til sin fordel den nye teknologiske revolusjonen vi i dag ser bryte gjennom. Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien. Den økonomiske utviklinga fører til massearbeidsløshet, økte klasseskiller, svekking av velferdsordninger og undergraving av levestandarden over hele verden. Samtidig vokser den internasjonale motstanden mot utbyttinga og undertrykkinga nå igjen både i omfang og i bredde.
2. Ser vi på den evnen til å produsere bruksverdier som dagens og framtidens produktivkrefter gir oss, og den kunnskapen menneskeheten i dag sitter inne med, bærer det århundret vi nå er inne i med seg enorme muligheter for menneskelig frigjøring og til å skape en samfunnsorganisering med et harmonisk samspill mellom mennesket og naturen.
Men, samtidig kan vi også stå overfor barbari og ødeleggelser i et omfang verden aldri har sett til nå, både i form av kriger og fascistisk undertrykking og menneskeskapte naturkatastrofer.
Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i, skaper raskere omveltninger enn sine forgjengere og får økonomiske og politiske følger vi bare aner konturene av i dag. De iboende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet vil igjen føre til destruktive konfrontasjoner mellom imperialistmaktene, men også til revolusjonære situasjoner og nye revolusjoner. Det er klassekampen som vil avgjøre om friheten vil vinne over barbariet. I denne periode hvor den materielle utviklinga gjør en kommunistisk samfunnsorganisering mulig, vil den bevisste kommunistiske organiseringa være avgjørende for å kunne utnytte mulighetene som skapes.
3. De som tjener på kapitalismen vil ikke gi fra seg fordelene og makta frivillig. Det er menneskene sjøl som må skape den framtida vi skal ha. Det er den historiske oppgava til arbeiderklassen og dens allierte å avslutte perioden med klassesamfunn - dvs å erstatte kapitalismen med kommunismen.
Det kommunistiske partiet er et nødvendig redskap for arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i denne kampen, for å mestre de politiske og organisatoriske oppgavene som blir stilt på dagsorden. Dette programmet legger fram AKPs syn på samfunnsutviklinga, målet; det kommunistiske samfunnet, strategien for å nå dit og hva slags rolle et kommunistparti i Norge vil ha i denne prosessen.
Det kommunistiske samfunnet kan ikke sammenlignes med de sosialistiske overgangssamfunna det forrige hundreåret viste oss. Kommunismen er den samfunnsforma vi får når arbeiderklassen har avskaffa alle andre samfunnsklasser, og derved også seg sjøl, og perioden med klassesamfunn er avslutta.
Vi kan umulig beskrive dette samfunnet i detalj i dag. Vi kan si hva som vil være de grunnleggende skillene fra dagens kapitalisme og klassesamfunna allment. Og vi kan si at nye motsigelser og utfordringer stadig vil oppstå, og gjøre at kommunismen langt i fra vil være noe "ferdig", tilstivna samfunn.
Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at produksjonsmåten har sprengt rammene for at en klasse kan kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.
Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene og la grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en historie om klassekamp.
I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.
Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye produksjonsmåter. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.
Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå hvor hele menneskeheten kan leve uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene som gjør privat profitt til produksjonens eneste mål hemmer og hindrer utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og naturkatastrofer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper også sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen, som er fullstendig "frigjort" fra all privat eiendomsrett til produksjonen og kun kan gripe makta i samfunnet ved å gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. Derfor kan kapitalismen bare fortsette som et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem.Alternativet er at arbeiderklassen og det arbeidende folket i en brei allianse gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av kommunismen. Det er denne epoken, der samfunnet utvikles fra kapitalisme til et klasseløst kommunistisk samfunn som vi kaller sosialismen og som vi behandler i kapittel 5.
Sosialismen er ei brytningstid med mange særegne former, avhengig av hvor og når den påbegynnes. Under sosialismen utvikler arbeiderklassen samfunnet ut i fra flertallets behov og det gamle borgerskapet blir holdt nede. De ekstreme skillene i levekår, men ikke mangfoldet, mellom alle folk på jorda brytes ned.
Under kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler være oppheva. Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt, den tvungne arbeidsdelinga og kvinnenes underordning vil være oppheva. Den nødvendige samfunnsmessige arbeidstida blir ivaretatt uten noen arbeidstvang, på en frivillig basis. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivene for å arbeide vil ikke være å samle seg "gods og gull" og skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte. "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov" vil være mottoet til dette samfunnet.
Med lønnsarbeidet forvinner også bytteverdiproduksjonen. Under kommunismen vil utfordringene bestå i andre ting enn å sikre enkeltindividene mest mulig materielle goder, da det ikke lenger vil være ubalanse i fordelingen av disse. De produkter og tjenester som menneskene trenger vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres gratis.
Individene organiserer seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i "en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling" (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2, side 70 i Røde Fane-oversettelsen 1998).
Skillet mellom styrende og styrte er oppheva. Partier og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil være borte. Det gjelder også det kommunistiske partiet.
Det betyr ikke at det vil være en "verdensregjering" eller at alle snakker kun et språk. Fortsatt vil det være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og ulike former for lokal fellesorganisering. Enkeltmennesket vil kunne utvikle seg i en atskillig større frihet enn noen gang tidligere i historia. Forholdet mellom de enkelte lokale formene for fellesorganisering vil ikke være basert på et utbyttings- eller undertrykkingsforhold mellom ulike geografiske regioner eller lokalsamfunn med ulike kulturelle særtrekk. Rasisme eller andre former for diskriminering på grunnlag av hudfarge og kulturforskjeller vil ikke eksistere lenger.
Nasjonene vil være borte. Fellesskap og samvirke vil ikke først og fremst være avhengig av felles geografi, særskilt språk eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe. Den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene vil ikke være begrensa av geografiske eller sosiale grenser
Siden den tvungne arbeidsdelinga vil være oppheva og den tida som går med til nødvendig arbeid for å skaffe det som menneska treng materielt sett for å leve, blir svært kort, kan menneskene utvikle sine skapende evner for fullt. Skillet mellom "nødvendig arbeid" og kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler evnene til den enkelte vil viskes bort. "Det blir like fint å jobbe som å danse."
Familien som økonomisk enhet vil være oppløst. Parforhold og fellesskap mellom mennesker vil ikke lengre være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Barn og ungdom vil ikke lengre være henvist til foreldres private omsorg. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom biologiske og/eller sosiale foreldre og barn og andre slektninger. Samfunnet vil sikre at barn og ungdom blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer.
Det at grunnlaget for kvinnens underordning forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Kommunismen er ikke nådd før denne prosessen er fullført.
Under kommunismen vil også diskrimineringa av homofile være slutt.
Under kommunismen vil en rekke av de motsigelser som finnes i dag være borte. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten motsigelser, spenninger og problemer. Sjøl om de materielle forutsetningene er der, vil heller ikke alle former for undertrykking vi kjenner i dag forsvinne av seg sjøl, uten aktive, bevisste, samfunnsmessige tiltak. Også nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av nye forhold og utvikling vi i dag ikke kan se konturene av. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Kommunister proklamerer aldri "historias slutt".
Under kommunismen vil de materielle basisbehovene være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Rovdrifta på naturen, skapt av kapitalens behov for akkumulasjon og de menneskelige behovene dette skaper, er heller ikke lenger det som styrer forholdet mellom menneske og naturen, som mennesket kun er en del av.
Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig, sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.
Uansett, det kommunistiske samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil bråe naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.
Kapitalismen var et framskritt i menneskehistoria, sammenligna med samfunnssystema før den. Den har utvikla produktivkreftene slik at sult og nød kunne avskaffes dersom de ble brukt til folkets beste. Den har utvikla politiske og demokratiske rettigheter, som riktignok under kapitalismen bare kan utnyttes fullt av et lite mindretall og lett kan settes til side, men som er viktige redskaper i kampen for et utvida demokrati og for det klasseløse samfunnet.
Samtidig er den ansvarlig for død og ødeleggelser i et omfang som savner sidestykke i historia og er ansvarlig for de største folkemordene i menneskehetens historie, og de mest dødbringende krigene. Daglig dør 40 000 mennesker bare som følge av de levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp på færre og færre hender.
Det framskrittsvennlige med kapitalismen er forlengst historie. Dens måte å produsere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. Stagnasjonen i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.
Som alle døende herskerklasser, intensiverer borgerskapet sin offensiv for å holde på klassesystemet sitt. Men, kapitalismen har skapt en arbeiderklasse som i dag er i ferd med å bli den største klassen på verdensbasis, og som vil gå i spissen for at framtida skal bli den første av de to mulige alternativene vi i dag ser kapitalismen bærer i sitt skjød:
2.1.1. Kapitalismen er det første verdensomspennende klassesystemet historia kjenner. Sjøl om det fantes både slavesamfunn og føydalsamfunn som erobra store landområder og skapte imperier, så ble ikke hele verden underlagt den samme dominerende produksjonsformen før kapitalismen utvikla seg til sitt imperialistiske stadie rundt slutten på 1800-tallet.
Det finns fortsatt områder med føydale- og slavesamfunnslignende produksjonsforhold. Den økonomiske sektoren knytta til husholdningene er også svært stor. Men imperialismen, som kapitalismen i denne fasen kalles, har for første gang i menneskehistoria skapt et verdensomspennende økonomisk og politisk system som legger premissene for all økonomisk virksomhet. Dette systemet er bygd på at en klasse, borgerskapet, tilegner seg overskuddet av de verdiene som skapes gjennom utbyttinga av sin motpol; arbeiderklassen og utbyttinga av andre arbeidende klasser
2.1.2. Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa, men var helt fra starten av internasjonal. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa sin produksjonsform. Ved slutten på 1800-tallet var stort sett hele verden trekt inn i innflytelsessfæren til det kapitalistiske systemet, som da hadde nådd det imperialistiske stadiet, slik vi kjenner det i dag; De store kapitalistiske selskapene ble internasjonale konserner. I tillegg til vareeksporten kom eksporten av kapital. Finanskapitalen fikk en dominerende stilling. De imperialistiske maktene hadde delt opp hele verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapene kontrollerte store deler av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettelsen.
2.1.3. Internasjonal arbeidsdeling og produksjon har utvikla seg i sprang, avhengig av den teknologiske utviklinga og maktforholda mellom de kapitalistiske landa. Når det siden slutten av 1980-tallet har vært snakk om "globaliseringa" nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen, reflekterer det bare særegne trekk ved imperialismen i dag; avviklinga av kapital- og handelshindringer som har funnet sted siden 1980-tallet, USA-imperialismens gjenerobring av det globale hegemoniet etter den kalde krigens slutt, og den nye teknologiske revolusjonen vi er inne i. En tilsvarende "globaliseringsbølge" fant også sted for ca 100 år siden, i imperialismens barndom.
Både da og nå avdekka "globaliseringa" at det frie markedet hadde lite med frihet for folk flest å gjøre. Derfor fører den til at også klassekamp og andre former for opprør vokser i omfang og styrke.
2.1.4 Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, er borgerskapet fortsatt helt avhengig av statsapparatet sitt. Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholdene til rette for det private næringslivet og monopolenes ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopolene gjennom utbygging av infrastruktur og andre grunnlagsinvesteringer.
Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politi og militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat. De skal både sørge for å holde egen befolkning i sjakk og være et redskap i kampen mot rivaliserende stater. Når rivaliseringa mellom kapitalgruppene overskrider de økonomiske kampformene, og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til sin rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.
2.2.1. Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord Amerika er historisk knytta sammen med ei hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Rasistisk ideologi og nasjonal undertrykking har vært, og er, redskap for denne ekspansjonen. Dette trekket ved kapitalismen er ikke bare historie. Sjøl om det gamle, direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter. Det er bakgrunnen for at det såkalte Nord-Sør-gapet fortsetter å vokse.
Den opprinnelige befolkninga er fratatt råderetten over naturgrunnlag og rikdommer. Det imperialistiske borgerskapet kontrollerer også fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og høster store profitter gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa hardt. Mange steder er den opprinnelige befolkninga redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er truet med utslettelse.
Også innad i de imperialistiske landa ser vi en utplyndring og nedbygging av distrikter og utkanter og en oppsamling av profitt i de kapitalsterke maktsentrene.
2.2.2. Menneskene blir gjort til lønnsarbeidere, men kapitalismen garanterer ingen rett til arbeid og lønn. Massearbeidsløshet er et strukturtrekk ved systemet og imperialismen fører til hungerkatastrofer. Hvert år dør titalls millioner av sult og underernæring på grunn av dette systemet. Antall mennesker som lever uten å få tilfredsstilt minimumsbehov for mat, klær, bolig og helsetilbud øker jevnt. Ved tusenårskiftet levde ca 1,3 milliarder under det som FN definerer som fattigdomsgrensa. I mange land vokser barnedødeligheten på ny.
2.2.3. Utbyttinga skjer også gjennom at kapitalen har underlagt seg andre produksjonsformer og raner til seg verdier som skapes i disse sektorene. Den kapitalistiske produksjonen snylter i tillegg på den svære mengden ubetalt arbeid som særlig utføres av kvinner.
2.3.1. Mengden av varer som kan skapes i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.
2.3.2. Konkurransen mellom kapitalistene og oppsamlinga av kapital fører til monopolisering. Rikdommene samles hos de får. Store multinasjonale konserner dominerer verdensøkonomien og kultur- og ideologiproduksjonen. Ved hundreårsskiftet var ca halvparten av de 100 største enkelt-økonomiene multinasjonale selskaper, og de fleste av dem igjen knytta til de største imperilaiststatene. Innenfor flere sektorer går utviklinga mot at bare en handfull selskaper står igjen på verdensbasis.
2.3.3. Konkurransen snus fra å være en drivkraft til å bli en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som medvirker til at systemet føres inn i en økonomisk stagnasjon. Den enorme rikdommen som kapitalismen har skapt, kommer ikke folk flest til gode. Den fører i stedet til at flere og flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. Varene og godene er der, men folk flest kan ikke kjøpe dem.
Aldri har polariseringa mellom rik og fattig vært så skarp og utbredt. Ikke bare mellom Nord og Sør, men også innad i de rike imperialistiske landa. Sjøl i det idylliske Norge, i ett av de rikeste og ennå mest egalitære land i verden
All menneskelig virksomhet er basert på utnytting av naturen og dens ressurser. Derfor setter naturen de fysiske rammene for menneskenes tilværelse. Gjennom mange tusen år har menneskene ervervet seg de kunnskapene som utgjør vår tids naturvitenskaper. På grunnlag av vitenskaper som fysikk og kjemi har menneskene omformet verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter. Gjennom siste halvpart av det tjuende århundret har biologien fått en stadig mer framtredende rolle.
Mennesket styres av de samme betingelsene som andre pattedyr. Den delen av biologien som vi kaller økologi, har lært oss mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer og deres livsmiljø. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Foreløpig har vitenskapen bare avdekket en ørliten flik av dette samspillet, og bare en liten brøkdel av jordas levende organismer er kjent.
Livet på jorda og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring og evig, dialektisk bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.
2.4.1. Mennesket former verden etter sine egne behov. Da mennesket oppfant jordbruket, ble det i stand til å utnytte naturen på en ny måte. Mennesket omformet naturen for sine formål og rev seg løs fra den direkte avhengigheten av økosystemene som bestemmer livet for alle andre dyr. Gjennom utviklinga av produktivkreftene har denne uavhengigheten økt, mennesket har endret utseendet på hele regioner, og trengt den udyrkete, "ville" naturen tilbake overalt hvor det har slått seg ned.
2.4.2. Rovdrift og rasering. Kapitalistisk rovdrift truer nå selve livsgrunnlaget på jorda. Jordbruksarealet reduseres, en femtedel av matjorda er allerede tapt. Mangelen på vann er et voksende problem. Et kapitalistisk overfiske uten økologiske hensyn truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystbefolkning over hele kloden. Både tropisk regnskog, mangroveskog langs kystene, sletteland, savanner, våtmark, urskoger, kyst- og strandområder, korallrev, fiskebanker og andre naturmiljøer raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissene. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddelsen av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn i den store katastrofen som utslettet dinosaurene for 65 millioner år siden. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddelsen truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, som er basert på et stort antall arter av nytteplanter og dyr, og deres viltlevende varianter.
2.4.3. Forurensning. Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme problemene med forurensning av naturen. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom grenser for utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensninga og ingen områder på kloden, ikke engang polarområdene, er uberørt. Atomkatastrofen i Tsjernobyl i det statskapitalistiske Sovjet spredte radioaktiv forurensning over store deler av Europa. Radioaktivt avfall bruker århundrer på å brytes ned til ufarlige nivåer, men kjenner ingen grenser når det slippes ut i naturen. Det har også skjedd ved radioaktiv forurensning i land som Storbritannia, Frankrike, USA og Japan, eller ved "tradisjonelle" giftkatastrofer som i Bhopal i India eller utslipp av giftig slam fra gruvevirksomhet i Europa eller Amazonas-området. Selv om vi kjenner til de langvarige og katastrofale virkningene tungmetaller eller syntetiske kjemikalier som DDT, PCB, dioksiner osv. har når de slipper ut i de biologiske næringskjedene, produseres disse stoffene stadig og spres i naturen. Etter hvert som skadevirkningene blir avslørt, blir stoffene ofte forbudt i den rike del av verden, men spres fortsatt i fattige tredje verden-land, som ikke har råd til dyrere, men mindre farlige midler. Ressurser som kunne vært brukt til å utvikle produksjonsprosesser og metoder for plantevern som tar hensyn til naturen, bruker de internasjonale kjemikonsernene isteden på å utvikle nye giftstoffer og nye bruksområder for gamle gifter. Samtidig gjør spredningen av kapitalistisk industrijordbruk med ensidig vekt på få planteslag at bøndene blir mer og mer avhengig av kjemisk ugras- og insektbekjemping. De giftstoffene som allerede nå er i ukontrollerbart omløp i naturen, vil påvirke menneskenes livssituasjon i flere hundreår. Likevel fortsetter de kapitalistiske kjemiselskapene å produsere og spre disse stoffene.
2.4.4. Klima. Slutten på det tjuende århundret var over hele verden preget av unormale klima- og værfenomener, som gjorde det helt klart at menneskenes forurensning av atmosfæren fører til endringer i klodens klima.
Utslipp av drivhusgasser som karbondioksid, metan osv. fører til at en stadig større del av solvarmen magasineres på jorda og ikke slipper ut igjen til atmosfæren. Dermed blir klimaet på jorda stadig varmere. Drivhuseffekten løper løpsk. Ikke bare fører dette til uventede værfenomener som flere og sterkere stormer, tørke, oversvømmelser osv. Mest truende er en nedsmelting av isen i polarområdene og dermed stigende havnivå, som kan legge mange tett befolkede områder og hele nasjoner av øysamfunn under vann.
Drivhuseffekten kan føre til store endringer i det eksisterende systemet av havstrømmer, som utgjør motoren i klimaet. El Niño-fenomenet i Stillehavet er blitt velkjent. Forstyrrelser i dette systemet har ført til katastrofale vær- og klimaforhold over store deler av kloden. Men tilsvarende endringer med konsekvenser for lufttemperatur, nedbør, tørke, stormer, oversvømmelser og orkaner gjør seg gjeldende også i resten av verden. En svekking eller avbryting av Golfstrømmen kan gjøre hele Europa kaldere og store deler av Nord-Europa ubeboelig. Trass i kunnskap om dette er det ikke mulig å få satt en stopper for kapitalistenes aksellererende forbruk av kull, olje og gass, som fører til stadig økende CO2-forurensning og økende oppvarming av atmosfæren. Forsøk på å få i stand en internasjonal avtale om reduksjon av utslippene blir forhindret av USA-imperialismen, med følge av mindre stater med tilsvarende interessere i oljeindustrien, som f. eks. Norge, og har ikke ført til reelle reduksjoner. De enkelte selskapenes kortsiktige profitter blir avgjørende, framfor menneskehetens felles interesser.
Menneskene forurenser også atmosfæren med gasser som bryter ned det livsviktige ozonlaget, som beskytter levende organismer på jorda mot ultrafiolett og annen kortbølget stråling fra verdensrommet. Trass i effektive tiltak, svekkes fortsatt ozonlaget. En permanent gjenoppretting forutsetter at alle overholder internasjonale avtaler på området og på lang sikt en rettferdig fordeling av jordas ressurser. Dette lar seg ikke kombinere med kapitalismen som system.
Skal disse problemene løses, må vestens forbruk av fossile brennstoffer reduseres drastisk, og det må satses på andre og mindre forurensende energiformer. Mye av denne teknologien er allerede til stede, men kortsiktige profitthensyn hindrer at den blir tatt i bruk.
2.4.5. Miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Økologiske kriser er også skapt i tidligere samfunnssystemer. Men først med kapitalismens enorme utvidelse av produktivkreftene i verdensomspennende målestokk står vi overfor et politisk system som truer miljøet i global skala.
Noen av de grelleste utslagene av den økologiske krisa i industrialiserte land er avslørt i land som har kalt seg sosialistiske, som Sovjet-imperiet og dets vasallstater i Øst-Europa. En sentralisert planøkonomi med ensidig vekt på materiell vekst og uten demokratiske rettigheter som gjorde en folkelig opposisjon mulig, fikk katastrofale følger mange steder i disse statene, og understreker styresettets fascistiske karakter.
Mens kunnskapene om økologi og nødvendigheten av naturvern har økt enormt gjennom siste halvpart av forrige århundre, har kapitalismen vist seg mer og mer ute av stand til å løse selv akutte problemer. Miljøkampen er blitt en uunnværlig del av kampen mot kapitalismen, og miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Men denne mangslungne og svært breie fronten må forenes med arbeiderklassens kamp for å bli virkelig effektiv på lang sikt. Miljøkampen må skje på arbeiderklassens og det arbeidende folkets premisser, og på grunnlag av mest mulig samlende paroler og frivillig oppslutning.
Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser, forurensing og rasering i de industrialiserte landene, flytter kapitalistene ofte problemene til fattige land i sør. For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft.
Kapitalistene må akkumulere eller gå under i konkurransen. Produksjonen må utvides, og med den utvides energiforbruket, forbruket av lagerressurser, og forurensning og naturødelegging. Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakten på maksimalprofitt også et uhemmet, sløsende forbruk i den rike del av verden.
Verken miljølovgivning eller markedstiltak for en "grønn kapitalisme" kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemer, men vil fjerne den grunnleggende hindringa som i dag står i veien for å løse dem.
2.4.6. Bioteknologien sprenger kapitalismens rammer. Gjennom siste halvpart av det tjuende århundre har den biologiske vitenskapen gjort enorme framskritt, og det er blitt mulig for menneskene å endre den genetiske koden og tilføre levende organismer nye egenskaper. Dette har på den ene sida gjort det mulig med storproduksjon av viktige legemidler som tidligere var svært vanskelig tilgjengelige. Men på den andre sida er teknologien også tatt i bruk av landbruksindustrien, som utvikler nytteplanter som inneholder insektgifter osv. Teknologien er ennå i sin spede begynnelse og svært usikker, og det har vist seg at genmanipulerte varianter av nytteplanter har hatt overraskende skadevirkninger, som ikke har vært tilstrekkelig kartlagt før de er blitt sluppet ut på markedet. For de store bioteknologifirmaene er det om å gjøre å få avkastning på sine ofte enorme investeringer, og de har ikke ressurser til å teste ut alle mulige skadevirkninger.
Selv om genteknologien ser ut til å bære i seg mulighetene for store framganger og et bedre liv for mange mennesker, har produktivkreftene på dette området nådd et nivå som sprenger rammene for de kapitalistiske produksjonsforholda. Utvikling og utprøving av sikre varianter krever større investeringer enn private firmaer er villige til å påta seg, og når de spres i naturen kan også skadevirkningene få større proporsjoner enn noe enkelt firma kan håndtere. Behovet for kapitalistisk profitt styrer den bioteknologiske forskninga i retninger som truer menneskenes eksistens, og profittmulighetene som ligger i denne teknologien er så enorme, at det må et sterkt og internasjonalt folkelig press til for å sette en stopper for storselskapenes hemningsløse bruk av usikre metoder og resultater som ingen kjenner virkningene av. Innafor det kapitalistiske samfunnet utvikler det seg produktivkrefter som peker langt ut over de rammene den kapitalistiske privateiendommen setter.
Et viktig ledd i denne kampen er støtte til uavhengig forskning. Bare forskning over lengre tid og som ikke er bundet av profitthensyn, kan kartlegge de fornuftige mulighetene denne teknologien gir, og de skadevirkningene den kan ha.
Den enorme satsinga på å kartlegge alle genene (genomet) hos mennesket og andre organismer drives av håpet om at de genetiske oppdagelsene skal føre til nye og lønnsomme produkter. Denne satsinga tar ressurser fra annen nødvendig forskning, først og fremst fra grunnforskning som ikke ser ut til å innebære profittmuligheter. Kampen for å støtte slik "unyttig" forskning er en viktig del av kampen for en allsidig kunnskap om naturen, og av stor betydning for utviklinga av bærekraftige former for utnytting av naturressursene.
Imperialismen driver i dag en storstilt plyndring av verdens genetiske ressurser, som patenteres av små og store bioteknologifirmaer og dermed blir utilgjengelige for andre. Dette skjer blant annet i strid med internasjonale konvensjoner. Rio-konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at enhver nasjon har retten til de biologiske ressursene som finnes på dens område. Slike hensyn strider direkte mot imperialismens iboende profittjag.
[Resten bør flyttes til et annet sted i programmet, - har vi noe kapittel om forskning, kunnskap, universiteter, utdanning osv?]:
Kunnskap om naturen er menneskehetens felles arv, og prinsippet om at alle skal ha tilgang til alle vitenskapens kunnskaper har alltid ligget til grunn for vitenskapen. Denne demokratiske kjerna i all forskning angripes nå av imperialismens profitthunger. Som et ledd i dette innskrenkes bevilgningene til universiteter og andre uavhengige forskningsinstitusjoner, mens de store bioteknologifirmaene kjøper opp forskere og bestemmer innrettinga på stadig større del av forskninga.
Også andre biologiske felter har vist seg å inneholde muligheter for store framganger og dermed profitt. Ett slikt felt er kloning av dyr som det tidligere bare har vært mulig å formere ved vanlig avl. Et annet felt er laboratoriedyrking av vev fra mennesker og dyr. På disse feltene er det viktig at det ikke legges hindringer i veien for forskninga, samtidig som det må utarbeides etiske retningslinjer og kontrollmekanismer.
2.5.1. Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på.
2.5.2. Familien som institusjon er viktig for å sikre den kapitalistiske utbyttinga. Helt siden kapitalismens barndom har det vært kvinnene som tar seg av det arbeidet som trengs for at arbeiderklassen skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Kvinnenes ulønna hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen, som henter ut en ekstraprofitt fra dette arbeidet. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan nemlig lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. .
Kvinner utbyttes i tillegg direkte som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen, på samme måte som mannlige arbeidere.
2.5.3. Under kapitalismen er familien ei økonomisk grunnenhet, der forsørginga skal foregå. Derfor blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne "tilleggsarbeidskraft" mens "hovedarbeidskrafta" er den mannlige "familieforsørgeren". Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, ugunstig arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet. Familiens rolle som forsørgersystem gjør også at borgerskapet kan bruke kvinner som en stor reserve av arbeidskraft.
2.5.4. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.
Familien er i dagens samfunn det stedet der vi skal hente kjærlighet og nærhet. Men siden den samtidig er det stedet der ulikeverdet mellom kvinner og menn blir tydeligst i det daglige, er dagens familie et system i krise, noe blant annet økende skilsmissetall viser. Inntil familien blir avskaffa som økonomisk enhet, og erstatta av samlivsformer som bygger på kjærlighet og likeverd mellom sjølstendige individer vil denne krisa bare forsterkes.
2.5.5. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til et spørsmål om kjøp og salg, ikke kjærlighet, vennskap og solidaritet. Til og med de mest intime mellommenneskelige forhold blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet, ikke en beklagelig sideeffekt. Den verdensomspennende menneskehandelen fornedrer, utbytter og dreper millioner, først og fremst kvinner og barn.
2.5.6. Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Samfunnet gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.
2.5.7. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei dyptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.
2.5.8. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. I et samfunn der menneskene er frie fra lønnslaveri og familien er oppløst som økonomisk enhet vil menneskene stå fritt til å elske hvem de vil, uavhengig av kjønn.
2.5.9. I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for "kvinnelighet" utnyttes systematisk for å holde dem nede. Imperialistisk "utvikling" i den 3. verden raserer kvinners livsgrunnlag og undergraver deres rettigheter, men trekker også stadig flere kvinner ut i samfunnsmessig produksjon og direkte konfrontasjon med kapitalismen
2.5.10. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel for ofrenes liv og helse. Millioner av mennesker som kunne brukt kreftene til å bygge en bedre verden tvinges til å henslepe livene sine som sex-slaver.
Den verdensomspennende veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.
Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en verdensomspennende profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Forbrytere og mafia er tungt inne i organiseringa av sektoren, men prostitusjons- og porno-profitørene har også tette bånd til den "lovlydige" delen av borgerskapet.
For flere stater i den 3. verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landenes bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i nasjonale og internasjonale makteliter. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi også en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argumenter for kvinners "rett" til å "velge" å prostituere seg.
2.5.11. En av de ideologiske undertrykkingsmekanismer som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen som alle bør strebe etter spres i dag aktivt av moteindustri, kroppsindustri, film, moteblader, skjønnhetskonkurranser og media. Presset fra "idealet" fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.
Kapitalens stadige utvidelse av markedet til nye områder inkluderer i økende grad produkter og tjenester som gir seg ut for å gi folk idealkropper. Disse kroppsprofittørene tjener grovt på slankemidler, fettsuging, silikonpupper og annen plastisk kirurgi. I tillegg skapes et stort marked for moter, kosmetikk og andre midler til å "forbedre" utseendet. Folk med annen hudfarge enn hvit tilbys hudblekemidler og hjelp til å få glatt hår.
Kroppsprofitørene har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin og bruker penger på å endre utseende sitt.
Også de som ønsker å rekruttere flere aktører til porno- og prostitusjonsindustri har interesse av at stadig flere ser på seg sjøl som først og fremst en kropp som skal likne mest mulig på et kunstig ideal.
For folks egen lykke og helse er skjønnhetstyranniet ødeleggende. I strevet etter å leve opp til et umenneskelig ideal vil de aller fleste bli tapere, og sjøltillit, sjølbilde - og kampevne -dermed dårligere. Kampen mot skjønnhetstyranniet har nær sammenheng med kampen mot annen varegjøring av kvinnekroppen.
2.6.1. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Den har søkt seg rettferdiggjort i biologien, men moderne genetikk viser at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å dele menneskene inn i raser. Sjøl om det også har eksistert fremmedhat, diskriminering og undertrykking tidligere, var den rasistiske ideologien et svært brukbart våpen for kolonialismen og den framvoksende imperialismen. Rasismen er uløselig knytta til imperialismen. Som politisk ideologi har den vært et effektivt redskap til å splitte og sette opp mot hverandre både forskjellige folk og forskjellige grupper innafor en og samme nasjon. Så lenge imperialismen eksisterer vil den ha behov for slike splittelser for å skaffe seg oppslutning om sin undertrykkingspolitikk. Den rasistiske ideologien er utforma for å dekke imperialismens politiske behov, og forandrer seg hele tida i pakt med dette.
2.6.2. Etter fascismens nederlag i 2. verdenskrig og avsløringa av Hitler-Tysklands og det fascistiske Japans rasistiske overgrep, ble den rasistiske ideologien "moderert" over store deler av Vesten. De tidligere kolonienes kamp for frigjøring og nasjonal sjølstendighet, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse apartheid-staten har gjort rasismen "politisk ukorrekt". Det er bare folkets aktive kamp som kan avskaffe rasismen.
2.6.3. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneskene har forskjellig verdi ut fra hvilken "rase" de er født inn i. En tilsvarende deterministisk tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken, ettersom funksjonen til enkelte gener kartlegges. Denne determinismen er like undertrykkende som rasismen, og må bekjempes dersom det skal bli mulig å samle alle arbeidende og undertrykte for den sosialistiske revolusjonen.
2.6.4. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke er rasisme men har flere likhetstrekk med den; sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon eller kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller bevisst på motsetninger som bygger på slike forhold. F.eks. såkalte etniske konflikter, ofte blanda med religionsmotsetninger. Så lenge imperialismen eksisterer, vil den prøve å utnytte disse konfliktene til å opprettholde rasismen og bruke den som våpen for splittelser og fortsatt undertrykking.
2.6.5. Kampen mot imperialismen må være en kamp mot alle former for rasisme og lignende former for undertrykking, for å vende splittelsene i folket om til enhet mot imperialismen.
2.7.1. Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i de såkalte tredje verden-landa. Borgerskapet knytta til de ulike imperialiststatene konkurrerer også på harde livet om dominansen over de imperialistiske landa. De største vare- og finansmengdene er konsentrert her. Denne utviklinga fører ikke til kolonialisme i tradisjonell forstand, men til at vi også i mindre imperialiststater finner mange likhetstrekk med den nykolonialismen vi i dag ser tidligere kolonistater blir utsatt for; kontroll over naturressurser og økonomi, innlemming av mindre stater i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikling av servile politiske regimer. Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundeåret hadde en formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra en sak for historia. Den tar bare nye former. Og vi ser at undertrykkinga blir hardere og at kampen for nasjonal sjølråderett blir en helt sentral faktor i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden. Det er enda større grunn til i dag å si at nasjonal frigjøringskamp er en integrert del av den proletariske, sosialistiske revolusjonen enn det var da Lenin formulerte dette for over 80 år siden.
2.7.2. Den nådeløse kampen om profitten førte i forrige århundre til to verdenskriger og et uttall mindre regionale og lokale kriger. De sosialistiske revolusjonene i Sovjet og Kina og bølgen med nasjonale frigjøringskriger som fulgte i kjølvannet av disse, brøyt for en periode en stor del av menneskeheten løs fra det imperialistiske verdenssystemet.
2.7.3. Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA ble den totalt dominerende imperialistmakta igjen. De bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra borgerskapet i hele verden mot flertallet av folket i alle land. De globale institusjonene som ble oppretta etter den 2.verdenskrigen, Verdensbanken, Pengefondet og GATT/WTO, er viktige redskaper for denne politikken. USAs dominans har forsterka den borgerlige offensiven. Det vært vanskeligere for de antiimperialistiske kreftene å utnytte motsetningene mellom imperialiststatene.
2.7.4. Allerede i dag ser vi at de allmenne trekka ved imperialismen, med ujevn utvikling av styrkeforholdet mellom konkurrentene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan også framskynde en endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene. Sjøl om dette igjen åpner for mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. Antallet militære konflikter er i dag igjen økende på verdensplan, etter en nedgang i første halvdel av 1990-tallet. Den militære opprustninga er også voksende. Derfor haster det med å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten som kan gjøre slutt på dette destruktive systemet, før det på nytt fører verden ut i et ragnarok. Om de revolusjonære ikke klarer å forhindre en ny storkrig, så vil styrken til disse kreftene være avgjørende for om det ut av krigen kommer nye, større utbrudd fra det imperialistiske verdenssystemet med utvikling av nye sosialistiske stater.
2.8.1. Det kapitalistiske systemet holdes oppe av enorme økonomiske og militære maktmidler. Men i alle samfunn skapes og gjenskapes det ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at de åpne tvangsmidlene ikke skal være nødvendig å ta i bruk. Offentlige og private utdanningssystemer og massemedier innpoder folk med at kapitalismen og klasseskillene er naturlige, nødvendige og fornuftige. Utbyttinga skjules, og lønna framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholdene som ligger der.
2.8.2. Denne bekreftelsen på det som Marx i Manifestet karakteriserte som at "de herskende tankene er den herskende klassens tanker" ble til fulle demonstrert i slutten av det tjuende hundreåret. Sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme, førte til en aksept av markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt fikk denne ideologien overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentraene. Individualisme og fokusering på å komme seg fram i livet ved egen innsats bredde om seg, på bekostning av satsing på kollektive løsninger og felles løft. Ikke bare arbeidskrafta blir betrakta som en vare, men alle forhold mellom mennesket og samfunnet og menneskene seg i mellom.
2.8.3. De praktiske følgene av den "moderne" kapitalismen tærer sterkt på tilliten. Først og fremst i den tredje verden og i de tidligere østblokk-landa, men også i høyt utvikla kapitalistiske land som Norge. Den rådende kapitalismen bereder sjøl grunnen for voksende antikapitalistisme, og kommunistisk propaganda og agitasjon.
2.8.4. Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet er oppfatninga av mannen som det "egentlige" mennesket og overordna kjønnet. Det fremmes gjennom en systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere.
2.8.5. Som et neste forsvarsverk for å forpurre åpne opprør og klassekamp har et hvert klassesamfunn etablert et overvåknings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å lokalisere og vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå. Avsløringene til Lund-kommisjonen på 1990-tallet viste en flik av denne omfattende virksomheten, som også det norske borgerskapet står for. Den teknologiske utviklinga har ført til at vi må regne med at denne virksomheten har et større omfang i dag en noensinne.
(Dette er stort sett identisk med nåværende programtekst kapittel 2.7.)
2.9.1. Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles er at styreformene sikrer kapitalens diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.
2.9.2. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares og utvides. Samtidig er demokratiet sterkt begrensa. De fleste land bryter menneskerettighetene med åpne øyne. Norge er intet unntak. Streikeretten er sterkt begrensa i Norge. Inngåelsen av EØS-avtalen var også et udemokratisk overgrep. Demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues.
2.9.3. Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten.
2.9.4. De dominerende massemediene - og dermed også ytringsfrihetens vilkår - kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.
2.9.5. Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet til den private eiendomsretten.
At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske klassediktatur.
2.9.6. Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærappatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.
2.9.7. De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.
2.10.1. Slutten av det tjuende hundreåret framsto i den rådende propagandaen som en "ny vår" for kapitalismen. Politisk og ideologisk ved seieren over den såkalte kommunistiske Sovjet-blokka og Kinas overgang til det de kaller "sosialistisk markedsøkonomi". Økonomisk ved innlemmelsen av disse økonomiene i den kapitalistiske verdensøkonomien og ved å utnytte den nye teknologiske revolusjonen til å utvide markedets plass til fortrengsel for offentlige, subsidierte velferdsgoder og nasjonale beskyttelsestiltak.
2.10.2. Ved begynnelsen av det tjueførste hundreåret ringer imidlertid allerede varselklokkene for kapitalismen.
Den nye teknologiske revolusjonen, som legger grunnlaget for de raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske utslagene vi er vitne til, varsler også at den er en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa. Den såkalte "nye økonomien" tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere og flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i BNP for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.
Større og større del av vareproduksjonen og distribusjonen vil foregå uten merverdiproduksjon, bare dreie seg om omfordeling av tidligere merverdiskaping, til tross for den omfattende privatiseringsbølga. Distribusjonen av produktene vil mer og mer kunne foregå uten kapitalistenes medvirken. Arbeiderne i den stadig mer sosialiserte produksjonen ville kunne klare seg uten borgerskapet, som vil få enda større vansker med å skjule sin snylterkarakter.
Slik undergraver utviklinga av produktivkreftene sjølve motoren i kapitalismen, bytteverdiproduksjonen, og skaper vilkår for stadig flere kommunistiske former i økonomien.
Samtidig som svekking av faglige rettigheter og rein fagforeninsgknusing er det som har prega slutten av det forrige hundreåret, så har på den andre sida veksten av arbeiderklassen og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser skapt et grunnlag for en gjenreising av den proletære klassemakta og den revolusjonære enhetsfronten. Ved århundreskiftet ser vi allerede at dette gir seg utslag i kraftigere og mer omfattende motstand mot kapitalismen.
Utviklinga bekrefter den klassiske marxistiske analysen om at kapitalismens skaper den klassen som kan fjerne lønnsslaveriet og oppheve den kapitalistiske privateiendommen; den internasjonale arbeiderklassen. Denne klassen kan ikke frigjøre seg på annen måte enn ved å avskaffe kapitalismen.
I tillegg har det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner i vår tid ingen mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet ved å forsøke å gjenta den utviklinga dagens rike, kapitalistiske land har gjennomgått. Verdenskapitalismen har i dag som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule, og blir sammen med den mer og mer framtredende snyltekarakteren av kapitalistklassen et politisk problem for kapitalismen.
Den teknologiske revolusjonen åpner også nye muligheter for de revolusjonære kreftene. Internettet og utbredelsen av kunnskapsindustrien fremmer organiseringa av den antikapitalistiske kampen.
2.10.3. Forråtnelsesprosessen til kapitalismen kommer til uttrykk også gjennom omfanget av spekulasjonsøkonomien. Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Omfordeling av merverdien gjennom valuta og børsspekulasjon overgår langt investeringer i produksjon. En stor andel av "verdiene" på børsene er fiktive. Fra å være et instrument for kapitalistisk virksomhet utvikles den mer og mer til pyramidespill og kasinovirksomhet.
Allikevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkningen. Men,
i stedet for at en mulig overflod ble delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene og varer ødelegges framfor å gi dem til den voksende mengden med liten kjøpekraft. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet og anseelsen til systemet svekkes.
2.10.4. For å prøve å sikre at merverdiproduksjonen, som skal holde den kapitalistiske
konkurransen i sving, holder tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa og strippinga av staten og det offentlige som kapitalist for felleskassa. Offentlig eide bedrifter skal operere på det private markedet og delta i den stadig råere profittjakten etter hvert som overproduksjon og overkapasitet blir framherskende.
Baksida av denne livredningsmanøvren, sett fra borgerskapets side, er at den raserer velferdstaten som sosial og politisk stabilisator. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men i høy grad et politisk.
2.10.5. Sjølve mennesket gjøres til vare: både som levende personer og oppdelt i organer. Slavehandel vokser fram igjen og det tusenårige salget av kvinner er sterkt økende.
Men alle disse tiltaka for å demme opp mot den økonomiske stagnasjonen og den altomfattende krisa som det kapitalistiske verdenssystemet er i, klarer ikke å snu trenden. Spekulasjonsøkonomien legitimerer korrupsjon og rein mafiavirksomhet for å berike seg og fører også til at forherligelse av vold og bruk av makt til å løse konflikter blir en framtredende del av kulturen. Ved siden av vekst i den svarte økonomien, undergraver også dette tiltrua til det politiske systemet og den borgerlig demokratiske styringsformen. Borgerskapet møter denne økende kriminaliteten og normoppløsninga både ideologisk og organisatorisk; med nymoralisme og styrking av voldsapparatet. Den fascistiske styreformen står klar i kulissene. Disse varslene må de revolusjonære kreftene ta alvorlig. De bærer bud om at kapitalismen ikke vil la seg erstatte frivillig, men må feies til side av et organisert opprør fra arbeiderklassen og dens allierte.
2.11.1. Den internasjonale klassekampen har gjennom hele imperialismens epoke vært preget av ulike grunnleggende motsigelser. Arbeiderklassen må kjempe mot borgerskapets utbytting. Undertrykte folk og nasjoner slåss mot et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som har forsøkt å forene nasjonal uavhengighet med sosialistisk oppbygging, har blitt utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.
2.11.2. Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen, har vekslet og vil fortsatt veksle. I dag går den mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det er de folkelige, mangslugne opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet i dag.
Den altomfattende utbyttinga og undertrykkinga som imperialismen utøver mot folk og nasjoner i den tredje verden, og den omfattende motstanden mot imperialismen som skapes på dette grunnlaget, viser dette. Vi ser også en utvidelse av enhetsfronten mot imperialismen med utspring i denne motsigelsen, hvor den antiimperialistiske kampen på ulike områder, både i Nord og Sør, smelter sammen og utvikler aksjonsenheter;
I landa i det såkalte Sør omfatter kampen fortsatt kamp mot halvføydale produksjonsforhold, med kampen for rett til jord for millionmassene av landløse bønder, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig vokser arbeiderklassen raskest i disse landa og spiller en større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der. Siden dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og borgerlig demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men frigjøring fra nykolonialisme legger grunnen for å føre revolusjonen der videre, dersom arbeiderklassen spiller den ledende rollen i disse kampene, samtidig som denne frigjøringskampen også er en viktig alliert for de sosialistiske revolusjonene i de imperialistiske landa.
I de mindre imperialistiske landa i Nord forener arbeiderklassens kamp mot kapitalen seg også i større grad med kampen for nasjonal sjølråderett, mot den internasjonale markedsliberalismens herjinger. Det utvider grunnlaget for antiimperialistisk kamp i de enkelte landa, samtidig som det reiser utfordringa om å utvikle den internasjonale solidariteten mellom alle de som slåss mot den felles fienden.
Utviklinga av imperialismen stiller utfordringa skarpt for de ulike områdene for antiimperialistisk kamp om å la seg forene og ikke splittes opp i innbyrdes kamp om sektorinteresser: Om å forene arbeiderklassens kamp med kvinnekampen, miljøkampen, kampen mot rasisme og for nasjonale og demokratiske rettigheter, urfolkenes kamp osv. Å lykkes i dette er en betingelse for at kapitalismen skal erstattes av sosialisme og kommunisme.
Norge er et av de yngre kapitalistiske landa i Europa. Industrialiseringa av Norge skjøt først fart etter den politiske frigjøringa fra Sverige for et knapt hundreår siden og var tufta på rike råvareressurser og billig energi. En stor del av arbeiderklassen ble rekruttert blant landarbeidere og små sjøleiende bønder som mista næringsgrunnlaget sitt på landsbygda.
Den private kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten har spilt en sentral rolle, både som eier og gjennom politisk styring. Utenlandske investeringer, underlagt en streng konsesjonslovgiving, og skipsfarten knytta den unge borgerstaten til den imperialistiske verdensøkonomien. Den norske økonomien har hele tiden vært svært «åpen», med en eksport- og importandel av BNP som ligger godt over gjennomsnittet i Vest Europa.
Fra 1980-åra av, når oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd en rask utvikling i kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapets side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale utbyttingsracet og bruker de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Samtidig legger det landet åpent for den internasjonale storkapitalen.
3.1.1. De rike naturressursene som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir den også i dag "nisjer" den kan profittere ennå sterkere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er åpenbare eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvare-utvinning og produksjon av halvfabrikata. Sjøl om mye av den er høyteknologisk, som i oljesektoren og prosessindustrien, bearbeides de fleste råstoffene ikke videre i utstrakt grad. For framtidas Norge, hvor det sosialistiske samfunnet skal bygges, og for distriktene her og nå, var det best om det ble satsa på en mer allsidig utvikling av næringsgrunnlaget og servicefunksjoner som styrka sjølbergingsgraden til landet.
3.1.2 Samtidig som fondsopphopninger som sikter mot utenlandsengasjement og den reine kapitaleksporten eksploderer, åpnes slusene for utenlandsk kontroll over innenlandsk industri og finans. I løpet av 1990-tallet tredobla utenlandske direkte investeringer seg i Norge, og økte fra ca 10% til ca 18% av BNP. Ved utgangen av hundretallet var ca rundt en tredel av alle børsnoterte selskaper i Norge under utenlandsk kontroll. Den norske nasjonen strippes for verdier og overlates i en halvkolonial rolle, til en Euro-stat dominert av Tyskland, med den kursen borgerskapet nå styrer etter.
3.2.1. Staten har spilt en sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk borgerstat som skal ut i verden og vokse seg sterkere. Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller en mindre rolle. Staten brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også som aktør i denne. På slutten av 1900-tallet kontrollerte "det offentlige" rundt 50% av all næringsvirksomhet i landet, regner vi med offentlig virksomhet som ikke er børsnotert. Det er langt over "normalen" i andre vest-europeiske land.
Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge er et av landa med høyest skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Misforholdet her har vokst i en periode hvor staten også legger opp til at fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.
3.2.2. Både gjennom personlige økonomiske egeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjoner i mesteparten av etterkrigstida,spiller sosialdemokratiet en nøkkelrolle i den norske kapitalismen.
3.3.1. Den norske føydalismen var lite utvikla og bygde på den danske statsmakta. Kapitalismen ble bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstruktur i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere og småborgere på landsbygda og arbeiderklassen i byene. Dette er noe av bakgrunn for at Norge to ganger har sagt Nei til EU og for at også en stor del av borgerskapet til nå har vært mot norsk EU-medlemskap.
3.3.2. Fra rundt den 2.verdenskrigen har den norske klassestaten blitt sterkere og sterkere underlagt de imperialistiske stormaktene, både økonomisk, politisk, kulturelt og militært.
Bånda til USA har ligget i bunnen og er også i dag de sterkeste. Men de siste tiåra har den økonomiske utviklinga og kontaktflatene politisk og personlig ført den norske staten nærmere inn i samarbeidet med statene i EU-prosjektet. Det gjør at de gryende inter-imperialistiske motsetningene også slår inn i det norske borgerskapet.
3.3.3. De generelle trekka ved dagens imperialisme som gjør at mindre imperialistiske land også utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene, gjør seg også gjeldende overfor Norge. Presset for å få Norge inn i EU, EØS- og WTO-avtaler er endel av dette. Det norske borgerskapets higen etter økt profitt på det globale markedet forsterker dette, ved at utenlandske kapitalister gis fri bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Det utenlandske profittjaget og "salget av Norge" er to sider av samme sak.
Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakt. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye NATO-doktrina til USA er slik et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Forsvar av norsk territorium er blitt en underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.
Politisk opptrer også Norge som "en stat i USA", eller allerede innlemma i EU. Norge som nøytral fredsmegler verden rundt er den offisielle fasaden. I realiteten er Norge USAs forlenga arm i såkalte fredsforhandlinger verden rundt eller i FN.
3.3.4. Også undertrykkinga av det norske målet er en del av «salget av Norge». Det hadde bakgrunn i kolonistyret i dansketida, men fortsetter i nye former. Kampen for dialektene, og for nynorsken som en fellesnemner for dem, er en del av den progressive nasjonale bevegelsen i Norge.
3.4.1. De svake føydale tradisjonene og de progressive, historiske røttene fra "det kommunale sjølstyret" på midten av nittenhundretallet, påvirker den politiske overbygginga i den norske klassestaten. Den samme gjør den relativt høye levestandarden i landet.
3.4.2. Demokratiske rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet har stor hevd, og folkelige organisasjoner har også tilkjempa seg visse former for offentlig økonomisk støtte. Den store floraen av frivillige og folkelige organisasjoner vi finner i Norge er en styrke for de revolusjonære kreftene. Lovverket er også liberalt i forhold til i de fleste borgerlige stater og voldsmakta viser sjeldent sitt grimme ansikt. Lund-kommisjonens avsløringer viser imidlertid at bak den demokratiske fasaden er den borgerlige jernhansken i beredskap.
3.4.3. Klassesamarbeidet og ideologisk hegemoni er de viktigste kontrollmekanismene borgerskapet har mot at de demokratiske rettighetene skal utnyttes til den revolusjonære enhetsfrontens fordel.
Det parlamentariske systemet er en viktig del av borgerskapets sikring av dette hegemoniet. Tiltrua til det parlamentariske demokratiet er fortsatt relativt stort, sjøl om valgdeltakelsene her også viser en synkende trend. Det spilles på propagandaen om at det er vesentlige forskjeller mellom de tradisjonelle motpolene sosialister og borgerlige og på makta i samfunnet ligger i de folkevalgte organene.
Den gryende diskreditteringa av denne overbygninga følger av at de styrende skiller seg fra folket gjennom privilegiepolitikk og at det blir mer synlig at de folkevalgte har mindre å si over kapitalkreftene. De politiske skillelinjene utviskes også mer og mer mellom de aktuelle regjeringsalternativene.
3.4.4. Siste skanse i det borgerlige maktapparatet, voldsmakta, rustes også opp i Norge. Overvåking og kontrollfunksjoner styrkes, tiltross for oppvasken rundt Lund-kommisjonen, og knyttes til det internasjonale systemet bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet. Politiet effektiviseres og styrkes samtidig som private vaktkorps bygges opp i større og større grad. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene, i takt med den økonomiske satsinga i utenlandet.
3.5.1. Jordbruk og fiske har gjennom hele 1900-tallet fått redusert betydning, men spiller fortsatt en helt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.
3.5.2. Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkenes bekostning. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolkning og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd.
3.5.3. Men distriktene spiller fortsatt en viktig rolle for den norske samfunnsformasjonen, til tross for økende fraflytting. Ser vi på hvor den norske vareproduksjonen foregår, så er kyst-Norge fortsatt helt sentral. Vestlandsfylkene toppet lista over eksport av tradisjonelle varer ved siste hundreårskiftet.
3.5.4. Gjennom mange hundre år har Nord-Norge vært behandlet som en koloni. Sørnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene fra den samiske og nordnorske befolknings. De har drevet rovdrift på naturen, fisken og malmen. I dag er hele det økologiske systemet i Barentshavet i ubalanse og tilførselen av proteinrik fiskemat, spesielt til Europas befolkning er truet. Mange lokalsamfunn er fraflyttet og store deler av landsdelen, spesielt Finnmarkskysten, er truet av total avfolking.
Denne utviklinga øker presset på de større byene, skjerper boligproblemene, miljøproblemene og fører til økt sosial nød. Samtidig understreker det behovet for å styrke alliansen mellom arbeiderklassen i byene og fiskere, småbrukere, arbeiderklassen og andre deler av folket i distriktsnorge.
3.5.5. Kampen for utvikling av distrikts-Norge står i direkte motsetning til borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen, og henger nøye sammen med kampen for ei økologisk framtid, i Norge og globalt. Kampen vil gi oss mange av svarene vi trenger for å konkretisere vår visjon om framtida. Kampen for Nord-Norge og den samiske nasjonen er et avgjørende spørsmål i kampen for en sosialistisk revolusjon.
(Kanskje hører dette til i kapittel 5.)
3.6.1. Den norske staten er etablert på to nasjoners landområder, den norske og deler av den samiske nasjonens områder. Norge er en flernasjonal stat, og et voksende antall innvandrere fra andre nasjoner utgjør betydelige nasjonale minoriteter.
3.6.2. Kolonialismen har delt Sameland mellom fire stater, og den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvæner, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking, i tillegg til at nye nasjonale minoritetene også utsettes for diskriminering og også åpen rasisme.
(Dette kapitlet må samkjøres nøyere med kap 3 og 5. Det er nå en del overlappinger. Det som har med strategi og taktikk for klassekampen å gjøre hører snarere hjemme i kapittel 5. Her er det noen steder markert, ved å sette i parentes, at det bør vurderes å ta ut noen avsnitt.)
Kapitalismen skaper to nye klasser: arbeiderklassen og borgerskapet. Alle andre klasser, knytta til andre økonomiske former, svekkes og går under. På denne måten forenkler kapitalismen klassemotsetningene og utvikler den klassen som vil bli dens banemenn og kvinner og gjøre slutt på klassesamfunnet. Denne utviklinga finner vi også i fullt mon i Norge, til tross for at den borgerlige propagandaen vil ha det til at det ikke lengre finns klasser og klassemotsetninger her.
Mellom de to hovedklassene finner vi småborgerskapet. Flertallet av disse har objektive interesser av å alliere seg med arbeiderklassen og slåss for å avskaffe kapitalismen. På bunnen av samfunnsstigen har kapitalismen til alle tider skapt ulike grupper av utstøtte, som er hardt undertrykt og lever i sosial nød. Dette sjiktet består i dag bl.a. av kriminelle, prostituerte og rusmisbrukere som ikke har arbeid. Demoralisering og en håpløs livssituasjon fører til liten motstandskraft mot undertrykking og forfølging. Derfor klarer de utslåtte og utstøtte sjelden å alliere seg med arbeiderklassen
I tillegg til klassedelinga og motsetninga mellom klassene, finner vi også andre sosiale sjikt og grupper i samfunnet som har betydning for samfunnsutviklinga.
Den teknologiske revolusjonen og den økonomiske stagnasjonen omdanner samfunnet. Utryggheten og utbyttinga øker. Klasseskillene øker. Klassesamarbeidssystemet ble bygd opp i en periode med relativ stabilitet. Arbeiderklassen får nå relativt mindre tilbake for sin underordning og oppslutninga om klassesamarbeidet svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet øker og skjerper klassekamp også i Norge.
4.2.1. De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektøren. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevd med staten gjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer og hører til de mest innflytelsesrike delene av borgerskapet. Dette gjelder også toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Nye sjikt av privatkapitalister har imidlertid igjen forsterka sin posisjon gjennom dereguleringa og privatiseringa. Flere av de mest formuende delene av borgerskapet, og ofte de største spekulantene, finner vi i dette sjiktet.
4.2.2. Til borgerskapet hører også kapitalistiske grunneiere, storbønder og redere i fiskeriene, rike intellektuelle i ulike maktposisjoner.
4.2.3. Det norske monopolborgerskapet er en integrert del av det imperialistiske verdenssystemet. Graden av internasjonalisering som nå er nådd og avhengigheten av stormaktenes beskyttelse for virksomhet deres, gjør at det er riktig å kalle dette monopolborgerskapet unasjonalt.
Parallelt med denne utviklinga vokser innflytelsen til utenlandske borgere i Norge. Både gjennom at de nasjonale beskyttelsesverkene bygges ned og ved direkte oppkjøp av norske bedrifter.
4.2.4. Den teknologiske revolusjonene har ført til større klassemobilitet. Det har også ført nye sjikt inn i borgerskapet, gjennom f.eks. framvoksten av data og kommunikasjonsindustrien. Spekulasjonsøkonomien har forsterka dette. Samtidig med nyrekrutteringa ser vi også deklassering av tradisjonelle borgere og at nyetablerte raskt forsvinner igjen.
Sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med kapitalen bygd opp et stort faglig byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. Mange av de sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet og noen finner vi helt i toppsjiktet av klassen. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA og etter hvert forsøka på å få Norge inn i EU.
4.4.1. Arbeiderklassen består av de som ikke har kontroll over produksjonsmidler, er avhengige av å selge sin arbeidskraft for en normal årsinntekt og ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir avgjørende makt over andre medmennesker. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene tilhører arbeiderklassen.
4.4.2. Arbeiderklassen vokser i antall så og si uavbrutt. De siste tiårene har særlig kvinnene økt sin yrkesdeltaking og derved bedra sin organisering og kampkraft. Den teknologiske utviklinga tvinger det kapitalistiske samfunnet til å bedre utdanningsnivået til arbeiderklassen. Dette fører til at den får økte teoretiske kunnskaper og fører også til en proletarisering av de akademiske yrkene.
4.4.3. Sentraliseringa av kapitalen og den teknologiske revolusjonen fører til en styrka klasseorganisering i tjenestenæringer. Den teknologiske revolusjonen fører til oppsplitting eller nedlegging av store gamle arbeiderkollektiver i den tradisjonelle industrien. Samtidig utvikles nye organisasjonsformer og kampformer som møter dette. Sentralt i denne omorganiseringa er utviklinga av samarbeid på tvers av de tradisjonelle organisatoriske skillene.
4.4.4. Kvinnenes egenorganisering er sentral for utviklinga av hele klassens kampkraft fordi kvinner er undertrykt både som arbeidere og som kvinner. På arbeidsmarkedet blir kvinnene underbetalt og marginalisert som lønnsarbeidere, dette svekker arbeiderfamilienes inntekter. At kvinner har hovedansvaret for husholdningsarbeidet og samtidig er lønnsarbeidere setter, dem i en annen grad enn menna, i stand til å fremme krav som hele arbeiderklassen tjener på. Kampen for kvinnefrigjøringa er avgjørende for frigjøringa av arbeiderklassen som helhet. Arbeiderklassens menn tjener ikke på kvinneundertrykkinga. Tvert imot, mannssjåvinisme og undertrykkinga fra menna i arbeiderklassen splitter og undergraver arbeiderklassens kampkraft.
4.4.5. Den økte innvandringa har styrka bånda til arbeiderklassen internasjonalt og øker kampevnen til arbeiderklassen.
4.4.6. Arbeidsløsheten er kronisk under kapitalismen. Tendensen etter annen verdenskrig er at antall arbeidsløse øker i antall og forholdsmessig.
(4.4.7. Borgerskapet bruker sitt ideologiske hegemoni til å splitte og holde arbeiderklassen nede. Den setter privat sektor opp mot offentlig sektor. Bleikhuda mot mørkhuda. Mann mot kvinne. "Funksjonær" mot "arbeider". Trygda mot lønnsarbeidende. Og så videre. En sentral del av den ideologiske kampen er å vise at arbeiderklassen har fellesinteresser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke den andre.)
(4.4.8. For å beholde sin kontroll bruker borgerskapet av sin profitt for å kjøpe opp og borgerliggjøre arbeiderledere. Dette skjer på alle nivåer i fagbevegelsen, og er en sentral metode for å svekke arbeiderklassens kampkraft. Dette rammer både fagforeningene og arbeiderpartiene. Kampen mot privilegier for arbeiderledere er viktig for å gjøre tillitsverv og stillinger i fagforeningene lite attraktive for karrierister. Å styrke fagforeningenes indre demokrati er sentralt for utviklinga av deres kampevne.)
(4.4.9. Fagforeningene er på den ene sida arbeiderklassens viktigste masseorganisasjoner, men på den andre sida er de også sentrale for utøvelsen av borgerskapets diktatur. Dette henger sammen med det norske klassesamarbeidssystemet. Alle fagforeninger i dag aksepterer kapitalismen og kapitalistenes styringsrett. Hele fagforeningsvirksomheten hviler på denne aksepten, som har sitt uttrykk i Hovedavtalene. LO er den viktigste hovedorganisasjonen i arbeiderklassen. Toppene i LO/AF/YS samarbeider med borgerskapet om å sikre dens interesser. Dette kommer til uttrykk i det inntektspolitiske samarbeidet. Den politiske kampen i fagbevegelsen er avgjørende for utviklinga av arbeiderklassens styrke og bevissthet.)
4.4.10. Systemet for klassesamarbeid er det viktigste redskapet i undertrykkinga av arbeiderklassen. Det har utvikla et skikt av "arbeideraristokrater" som lever av å sikre dette samarbeidet. Det viktigste partiet for klassesamarbeidet er Arbeiderpartiet. Arbeideraristokratiet er et skikt av partifunksjonærer/ fagforeningstopper folk i stats- og kommuneapparatet som har sine posisjoner knytta til deltakelse i dette systemet osv. Mange i dette sjiktet er ærlige fagforeningsfolk, også revolusjonære og kommunister havner inn i det arbeideraristokratiske sjiktet.
4.4.11. Fagforeningenes evne til å utvikle seg som kamporganisasjoner for arbeiderklassen skjer innafor dette systemet. Kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og deler av arbeideraristokratiet står på den riktige sida i de konkrete dagskampene. Men på de viktigste spørsmålene står toppene i arbeideraristokratiet alltid på borgerskapets side. De absolutte toppene i fagbevegelsen utgjør en del av borgerskapet, og kan pendle mellom statsrådsstillinger, direktørstillinger og andre roller i toppen av samfunnet.
(4.4.12. Sosialismens sammenbrudd internasjonalt har svekka arbeiderklassens stilling. Borgerskapet hevder med tyngde at det ikke finnes noe alternativ til kapitalismen. Kampen for sosialismen og kommunismen er arbeiderklassens historiske oppgave. Ved å styrke bevisstheten om nødvendigheten av kommunismen vil man styrke arbeiderklassens enhet og kampkraft, og gjøre den i stand til å fullføre dens store oppgave.)
4.5.1. Viktige allierte for arbeiderklassen er direkteprodusenter som småbønder og fiskere, sjølstendige næringsdrivende håndverkere osv. Disse gruppene svekkes i antall med utviklinga av kapitalismen og proletariseres.
4.5.2. Flertallet av bønder og sjølstendige fiskere i kystdistriktene, ofte i kombinasjonsyrker, utgjør det klassiske småborgerskapet i primærnæringene. Enkelte er halvproletarer med inntekt fra arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta. Andre er langt bedre stilt, og grenser opp mot storbønder og fiskerredere som driver kapitalistisk virksomhet. De siste gruppene har stor innflytelse i samvirke og yrkesorganisasjonene og samarbeider nært med staten.
4.5.3. Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, media, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om "å jobbe seg opp" svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til.
4.5.4. En del akademiske og profesjonelle yrker skiller seg fra direkteprodusenter og arbeiderklassen ved at de har atskillig høyere inntekt og/eller lever av å betjene borgerskapet på forskjellig vis. Høyt betalte advokater, leger, artister o.l. lever på solsida av det kapitalistiske samfunnet og er sjelden allierte i arbeiderklassens kamper.
4.5.5. De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er i en viss forstand intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, vitenskap og utdanning, massemedier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, monopolisert av bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse , men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Som sosialt sjikt tilhører de fleste intellektuelle i dagens Norge småborgerskapet og de nye mellomlaga av offentlig ansatte funksjonærer.
Men den sosiale posisjonen sier likevel ikke alt om de intellektuelles funksjon. Politisk vil alle klasser ha sine intellektuelle; folk som utfører oppgaver knyttet til utdanning og utredninger, informasjon, organisasjon og ideologisk arbeid. For arbeiderklassen og arbeiderklassens organisasjoner er det av strategisk betydning å utvikle og knytte til seg et stort antall intellektuelle som kan utfordre borgerskapets ideologiske hegemoni og kunnskapsmonopol.
4.6.1. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer fremdeles vårt samfunn, til tross for at kvinnene i Norge har kjempa seg til en del formelle rettigheter. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn vanligvis gjør omvendt.
4.6.2. Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen har ført til at kvinner går i spissen i kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og for best mulig offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer.
(Må samkjøres med kap 4.3)
4.6.3. Fra barna er ganske små sosialiseres jenter og gutter til ulike roller. Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner, mens guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres. De blir mindre følsomme for andres behov og påtar seg mindre ansvar for andres velvære. Menn har lært gjennom erfaring at de skal bestemme og ha privilegier i forhold til kvinner. De har rett til å definere hva som er viktige saker i familien, på jobben og i politikken. Denne kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga.
4.6.4. Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Norske kvinner har i etterkrigstida gått ut i arbeid i stort antall, og utgjør i dag halvparten av lønnsarbeiderne. Kvinnedominerte yrker er lavere lønnet enn mannsdominerte. Kvinnene tjener også mindre fordi de reduserer arbeidstiden på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet. 55 prosent av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid.
De seinere år har det grodd fram en brei opinion for høyere kvinnelønn. En allianse av kvinnerike fagforbund og kvinner fra kvinnebevegelsen har gjennom nettverk som Kvinner på tvers har satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål, og vist at kampen for 6-timers normalarbeidsdag er nært knytta til kampen for kvinnelønna.
(4.6.5. Privatiseringa som i dag truer offentlig sektor er alvorlig for kvinner både som brukere og arbeidstakere. Kvinner er i større grad enn menn avhengig av de tjenestene som offentlig sektor bidrar med (som barnehager) for å bli fristilt fra privat omsorgsansvar, og ha mulighet til full yrkesdeltakelse. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende, samt flertallet av de som jobber i offentlig sektor. Privatisering betyr også et alvorlig angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiver. Store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgt-apparat gjør det i dag mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for felles framstøt for sekstimersdag og heving av kvinnelønna.)
4.6.6. Ny teknologi bidrar også til oppsplitting av kvinnekollektiver. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatte. (Det kan være arbeid for banker, reisebyråer, kontor- og regnskapsarbeid, sentralbordarbeid, arbeid som i stor grad nå utføres av kvinner og kan gjøres på en PC uavhengig av geografi. Kapitalistene/eierne bruker disse nye mulighetene til å slippe investeringer i kontorarbeidsplasser, det er lettere for dem å ansette folk på kortere oppdrag enn å ansette folk permanent.) Det kan være fordeler med å jobbe hjemme i stedet for å flytte til det samme arbeidet. Men for arbeidstakerne betyr det også at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes, og at tilknytninga til arbeidslivet blir løsere. Kontantstøtta vil her fungere som et smøremiddel.
4.6.7. Det farligste stedet for kvinner i Norge er i hjemmet. Det er her de har statistisk størst sjanse for å utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Til tross for langvarig arbeid fra krisesenter og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fremdeles usynliggjort, bagatellisert og fortiet.
4.6.8. Norske kvinner kjempet fram retten til sjølbestemt abort i 1978. Dette var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over egen kropp og eget liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule retten til sjølbestemt abort, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til at de forsøker å forferdeliggjøre abort og påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over egen reproduksjon handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.
4.6.9. Kvinner i alle klasser vil til en viss grad rammes av kvinneundertrykkinga, på samme måte som alle svarte rammes av rasisme. Kampen mot sexisme og kvinneundertrykking har derfor potensiale til å favne svært bredt. Men i svært mange saker vil klasseskillene også blant kvinner være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner. Rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. AKP vil slåss for rettigheten til de fattigste, og kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.
4.6.10. AKP mener at prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid, og vil kjempe mot alle forsøk på å legalisere og skape økt aksept for prostitusjon. AKP vil kjempe for at Norge følger Sveriges eksempel og forbyr kjøp av sex.
4.6.11. Noen grupper kvinner rammes av annen undertrykking i tillegg til kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og minoritetskvinner. Det er viktig at kvinnebevegelsen ikke bare fokuserer på den hvite, norske, heterofile "sjablongkvinner", men også integrerer kampen til lesbiske kvinner, samiske kvinner og innvandrer- og flyktningekvinner. AKP støtter kampen for selvstendig oppholdstillatelse for flyktninge- og innvandrerkvinner og kampen for rett til adopsjon og inseminasjon for lesbiske og enslige.
4.6.12. Unge jenter rammes i dag særlig hardt av skjønnhetstyranniet. Den vanligste dødsårsak blant unge jenter er anorexi, og misnøye med egen kropp er svært utbredt. Unge jenter rammes også av vold og trakassering.
(4.6.13. Svært mange er i dag for likestilling. Det er for smått for oss. Vi mener sjølsagt at kvinner skal ha de samme formelle rettigheter som menn. Men likestilling med menn innafor rammene av det borgerlige samfunnet er ikke nok. Vi ønsker et helt annet samfunn, der kvinnene er frigjort og kvinneundertrykkinga er avskaffa. For å nå dette målet er det ikke nok med individuell bevisstgjøring og kamp for egen karriere. Organisering og kollektiv kamp er av avgjørende betydning for å reise en kamp som omfatter alle kvinner, ikke bare de sterkeste og flinkeste.)
4.7.1. Ungdom er viktig for å forandre verden. De er enda ikke fastlagt i gamle mønstre. De har evnen til å tenke nytt, og ønsker å være i opposisjon til det bestående. Ungdom er også i en livssituasjon der de kan være aktive og spontane, de har ofte ingen familie å forsørge eller ta vare på. Både arbeiderklassen og borgerskapet prøver derfor å vinne ungdommen for sin side i klassekampen.
4.7.2. I større grad enn tidligere utgjør ungdom en egen gruppe i samfunnet. En årsak til dette, er markedskreftenes behov for å gjøre ungdom til en egen målgruppe for sine varer. Mange ungdommer jobber deltid fra de er 14. De må tjene penger for å oppfylle behovene for forbruk. Gjennom dette får de større økonomisk frihet, samtidig som de blir pressa inn i markedskreftenes kjøpepress.
4.7.3. Det legges ideologisk vekt på å snakke om generasjonskonflikter for å tilsløre klassemotsigelsene. En grunn til at dette er enklere å gjøre nå enn tidligere, er at utdanningssystemet nå omfatter alle ungdommer, uavhengig av klasse fram til de er 19 år. En stor andel tar også høgere utdannelse, og forblir dermed i utdanningssystemet enda 3-4-5 år. Ungdom er målgruppe nummer 1 for «få-et-rikt-og-lykkelig-liv»-drømmen. Ingen skal lenger ha et «vanlig» yrke, les: arbeiderklasseyrke.
4.7.4. Ungdom jobber deltid gjennom hele tida de er under utdanning, dette fører til at selve utdanninga forringes, samtidig som de ikke er opptatt av faglige rettigheter. Ungdom under utdanning er en ustabil faktor i arbeidslivet, arbeidsplassen er enten bare deltid, eller en mellomstasjon på vei til lykken. De er på denne måten et redskap for å undergrave faglige rettigheter. Det finnes lite klassebevissthet og -stolthet blant arbeiderklasseungdom.
4.8.1. At lesbisk og homofil kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på, er en viktig årsak til undertrykkinga av lesbiske og homofile.
Både i arbeidslivet og i samfunnet generelt blir disse gruppene diskriminert. Til tross for viktige formelle seire som retten til å inngå partnerskap, ser vi fremdeles yrkesforbud for lesbiske og homofile i kirka, utstrakt vold mot lesbiske og homofile og høy selvmordprosent blant unge lesbiske og homofile.
4.8.2. Retten til å være den man er og elske hvem man vil er ei grunnleggende menneskerettighet. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og selvtillit til å utfolde sin kjærlighet og seksualitet.
4.8.3. Gjennom den homofile og lesbiske kampen kan store og verdifulle krefter frigjøres.
4.9.1. Etter 2. verdenskrig, etter at folkenes frigjøringskamp brøt i stykker kolonirikene, og etter at borgerrettsbevegelsen i USA vokste fram, har den åpne rasismen hatt dårlige kår og vært lite akseptabel. Nå er rasisme til og med forbudt i straffeloven. Den åpne og erklærte rasismen er i våre dager forvist til små og ekstreme høyregrupper og nynazister. En viktig del av kampen mot disse miljøene er den ideologiske kampen mot holdningene deres. Det må også føres kamp for å få politiet til å ta alvorlig på de kriminelle bandene av nynazister og deres stadige overgrep mot antirasistisk ungdom og ungdom fra innvandrermiljøer.
4.9.2. Minst like viktig er kampen mot rasismen i det praktiske dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært rettet mot jøder, samer og romaer, men rammer i våre dager først og fremst mørkhudete, særlig innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.
Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for rasistiske holdninger i statsapparatet. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av den statlige rasismen. Denne statlige rasismen både skjerper den rasistiske undertrykkinga og gir næring til åpen, rasistisk virksomhet og alle former for fremmedfrykt.
AKP støtter all kamp mot rasisme, og vil gå i spissen for å bekjempe den statlige rasismen på alle områder.
(En del av dette hører opplagt til kapittel 5.)
5.1.1. Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sine rettigheter og levekår under kapitalismen. Fordeler som vinnes, går tapt hvis de ikke forsvares. Den norske arbeiderklassen har kjempa fram mange rettigheter gjennom fagforeningene og andre organisasjoner.
5.1.2. Enkeltstående reformer kan ikke endre systemet. En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken og øke innsikten i hvordan kapitalismen skal erstattes av sosialisme og kommunisme.
5.1.3. Innafor en revolusjonær strategi må alle økonomiske og sosiale reformer bedømmes ut i fra om de styrker eller svekker folks livsvilkår og kampmuligheter. Borgerskapet kjemper en evig kamp for endringer som gagner dem, derfor er kamp for reformer som gagner arbeiderklassen alltid viktig. Kortere normalarbeidsdag, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortloven er historiske eksempler på reformer som har styrket arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. På den andre siden har arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bidratt til å undergrave fagforeningsrettigheter.
5.1.4. Den nye teknologien øker mengden tilgjengelig påvirknings- og informasjonmateriale Den monopolkapitalistiske kontrollen over informasjons- og påvirkningsrdskapene: internett, kringkasting, forlag og aviser sikrer at borgerskapets virkelighetsoppfatning hamres inn kontinuerlig. Den økte betydningen av informasjonsteknologi og arbeid basert på abstrakte kunnskaper og den økende utdanningsnivået i befolkninga generelt gjør kampen mot borgerskapets ideologiske hegemoni stadig viktigere.
5.1.5. Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfrontarbeidet er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen. Det betyr å utvikle enheten i klassen, slik at den kan stå i mot borgerskapets forsøk på å sette ulike deler av klassen opp mot hverandre og bekjempe ideen om å være «sin egen lykkes smed». For kommunistpartiet vil en av de viktigste oppgavene i utviklinga av enhetsfronten være det å motvirke splittelse etter kjønn og hudfarge.
Flertallet av arbeiderklassen i tida framover vil være kvinner, derfor er det viktig å unngå at kjønn blir en splittende faktor. Andelen innvandrere i arbeiderklassen er økende, og folk med mørk hud er undertrykt fra flere kanter og derfor viktig å ha med i enhetsfronten. Kjønn og hudfarge er ting som det er umulig å skjule, derfor er det lett for borgerskapet å bruke dette for å bryte ned arbeiderklassen.
Samtidig er det sentralt i den borgerlige propagandaen at kapitalens interesser framstilles som hele folkets interesser. De enkelte gruppenes kamp mot borgerskapet framstilles nettopp som kamp mot særinteresser i media.
5.1.6. Enhetsfronten mellom arbeiderklassen og andre grupper og skikt som har objektive interesser i å bli kvitt kapitalismen må bygges, både for å være en sterk kraft i dagskampene og for at den sosialistiske revolusjonen skal seire. Utviklinga av kapitalismen øker motstanden mot systemet og områdene for organisering og kamp øker. Det avgrenses ikke bare til kamp om materielle goder som produseres og politiske rettigheter, men også til kamp mot ødeleggelser av sjølve naturgrunnlaget for menneskelig eksistens.
5.2.1. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir ingen goder til arbeidsfolk, bare fullere lommer for kapitalistene. Markedets diktatur betyr forsøk på å kutte levestandarden ned til det fysiske minimum for reproduksjon av arbeidskrafta. Det er kun folkets egen kamp som hindrer dette.
Dagens kapitalisme tvinger fram privatisering av områder som nå ikke direkte er underlagt kapitalistisk profittmaksimering. Kampen mot nedbygging og privatisering av offentlige tjenester er viktig for levestandarden til folk flest. Kapitalistiske virksomheter som ikke er tilstrekkelig profitable legges ned, selv om de er samfunnsmessig nyttige, derfor er kamp mot privatisering også en kamp mot kapitalismen.
5.2.2. Kampen mot markedsdiktaturet og for sosiale og økonomiske reformer må også ha som mål å tilfredsstille kollektive og sosiale behov. Kravet om innføring av 6-timers normalarbeidsdag er et eksempel på en reformbevegelse med slike strategiske perspektiver. En forkorting av normalarbeidsdagen vil ha avgjørende betydning for kvinnenes stilling og muligheter i samfunnet, men uten full lønnskompensasjon er ikke dette gjennomførbart for et stort flertall av kvinnene i arbeiderklassen. Det vil bidra til en annen organisering av det private omsorgsarbeidet og legge grunnlaget for en annen arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Å redusere lønnsarbeidsdagen er også nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Lønnsslaveriet vil ta en kortere del av døgnet for alle; fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap får økt betydning. Det Marx kalte "nødvendighetens rike" innskrenkes til fordel for "frihetens rike".
5.2.3. For å beholde den velferdsstaten vi har idag, trenger staten inntekter. AKP er for et skattesystem basert på progressiv beskatning, slik vi har idag. De som har mest, har også råd til å yte mer til samfunnet. Det skal være skatt på alle inntekter også aksjeutbytte.
Moms på matvarer rammer de med lavest inntekt i større grad enn de med høy inntekt. Bomavgifter og andre avgifter på bilkjøring rammer også skjevt. Så lenge det ikke finnes noen reelle alternativer i form av et godt utbygd kollektivnett, blir dette en stor utgift for de med lav inntekt, mens de med høy inntekt har råd til å kjøre mye bil allikevel.
5.3.1. Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Å slåss mot angrepa på faglige rettigheter, og i stedet snu utviklinga til en styrking av fagbevegelsens rettigheter, er derfor en av de helt sentrale oppgavene for kommunister.
Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Når de ikke klarer å knekke den, så er strategien å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organer. For den norske arbeiderklassen er tilknytninga til DNA/LO-toppen den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot DnAs politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som ikke er underlagt et bestemt parti og som løsriver seg fra klassesamarbeidssystemet og sprenger de politiske rammene som høyresosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet
For å styrke enheten i arbeiderklassen må særskilt bånda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor service og offentlig næring utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her en viktig rolle. Både i kraft av sitt omfang og fordi den er hardere utbytta og tradisjonelt ikke er så fast knytta til den høyresosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både kvinneorganisering og fagorganisering for å utvikle sin egen styrke og bli seg bevisst sin rolle i kampen for et annet samfunn.
5.3.2. Arbeidere med innvandrerbakgrunn øker sterkt også i Norge. Et flertall av de som kommer fra land i den tredje verden blir tildelt jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, sjøl om de måtte ha høy utdanning og yrkeserfaring. Å utvikle båndene mellom disse og de norske arbeiderne er en viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.
5.3.3. Ettersom kapitalismen utvikler seg, endrer borgerskapets behov for arbeidskraft seg. Nå ønsker borgerskapet seg svakere tilsettingsforhold for å kunne tlfredsstille produksjonsbehovet til enhver tid, og holde profitten oppe.. Flere arbeidere blir ansatt på korttidskontrakter og deltidsansettelser, og de får mindre mulighet til å bestemme over egen arbeidstid.
5.3.4. For kommunistene er det avgjørende spørsmålet å forstå og vise sammenhengen mellom kampen til de enkelte delene av det arbeidende folket og arbeiderklassens felles interesser. Særlig viktig er det for kommunistene å hindre at en bestemt del av arbeiderklassen prøver å undertvinge seg andre deler av arbeiderklassen sin egen politikk og strategi. Enheten i arbeiderklassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og en positiv holdning til mangfoldet. En viktig lekse for arbeiderklassen har vært hvordan kvinnenes interesser ble undergravd av at de kom i bakgrunnen for mennenes "for enhetens skyld".
5.4.1. Legitimeringa av det kapitalistiske diktaturet sikres gjennom det massive ideologiske hegemoniet som gjennomsyrer alle livets områder. «Demokrati forutsetter markedsøkonomi» hamres inn som en sannhet, enda virkeligheten viser det motsatte. Menneskerettigheter og demokrati blir brukt som honnørord av borgerskapet, mens undergraving av demokratiske rettigheter og brudd på de samme menneskerettighetene er et framvoksende trekk i samfunnet. Borgerskapet sjøl velger å se bort fra det som er slått fast i FN-konvensjoner om grunnleggende sosiale menneskerettigheter. Det store flertallet i verden har liten innflytelse over sine livsbetingelser. Sjøl om direkte sult og nød ikke er et framtredende trekk ved et rikt land som Norge, øker klasseskillene her også. Demokratiet som markedsliberalismen skaper er en tvang til konsum og ensretting. Sjøl menneskehandel og handel med menneskelige organer skal aksepteres.
5.4.2. I Norge er det lite kamp rundt den ideologiske legitimeringa av kapitalismen. De fleste har det godt, og økonomien i Norge går bra. Men det betyr ikke at det er en uviktig arena for revolusjonære her. Selv små endringer i en liten del av økonomien er nok til å endre konjunkturene. For å kunne skape en opinion mot kapitalismens verdensbilde må det bygges opp uavhengige medier, informasjonskanaler og sjølstendige former for kunnskapsspredning.
Den nye kommunikasjonsteknologien gir muligheter både for borgerskapet og de revolusjonære. For det lille borgerskapet til å kontrollere. For de store folkemassene til å frigjøre seg fra kapitalens «sannhetsministerium» og etablere virkelig demokrati og fri meningsutveksling.
5.4.3. En del av kampen mot den borgerlige ideologien er kampen for full livssynsfrihet. Dette betyr bl.a. at det er et mål å avskaffe statskirka og fjerne alle religiøse formålsparagrafer innen statlig og kommunal virksomhet. Monarkiet er bare en rest fra et gammelt føydalt samfunn, og har ingenting i en moderne stat å gjøre.
5.5.1. Aksjoner og avsløringer av imperialismens rovdrift på natur og miljø har ført til en brei erkjennelse av behovet for endringer. For å redde jorda må kapitalismen avskaffes. For at kapitalistene skal overleve er de nødt til å tenke kortsiktig profitt. Det går gjerne på bekostning av naturen.
5.5.2. Senking av forbruket, bedre kollektivtilbud, mot genmanipulering og utsuging av naturen.
5.6.1. Nasjonal undertrykking er en nødvendig følge av imperialismen. Oppbygginga av nasjonalstater, med vern av nasjonal industrireising, var en del av den framvoksende kapitalismen i de landa som utvikla seg til imperialistmakter. I dag er det viktigste trekket at sjølråderetten til mindre imperialiststater også blir brutt ned. Kampen for nasjonal sjølråderett har vært en integrert del av den sosialistiske revolusjonen siden kampen mot kolonialismen reiste den. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og NATO er i dag også konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter.
5.6.2. Nasjonal undertrykking fins også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har derfor også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering.
5.6.3. Kapitalen ønsker en ensretting av produksjonen og bosettinga i Norge. Ressursene tappes ut, mens et allsidig livsgrunnlag for befolkningen raseres. Den nordnorske kystbefolkningas kamp for livsgrunnlaget sitt er et eksempel på motstand mot denne politikken. Mange steder rundt om i landet har hele lokalsamfunn gjennomført massedemonstrasjoner og sivil ulydighet for å beholde arbeidsplasser, skoler og sjukehus. Småbrukernes krav om et landbruk som tjener miljøet og bosettinga i bygdenorge, er uforenlig med kapitalens krav til stordrift og fri ekspansjon.
Disse kampene er også viktige for å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten i Norge.
5.7.1. Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Kvinnene må både kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Arbeiderklassen og det arbeidende folkets menn må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn, ikke videreføring av gamle undertrykkingsforhold. En slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Slik er kvinnekampen en kraftig utviding av den revolusjonære enhetsfronten.
5.7.2. Men alle kvinner har ikke felles interesser. Sjøl om enkelte kvinner fra borgerskapet solidariserer seg med kvinneopprøret, vil de som gruppe handle i pakt med sine klasseinteresser.
(Dette punktet er uferdig.)
5.8.1. AKP mener det er viktig for et revolusjonært parti i dag å også jobbe i parlamentariske organer. Valg og representasjon i kommunestyrer, fylkesting og Storting er arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav. Det kapitalistiske systemet er udugelig når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres. Kampen om innflytelse i folkevalgte organer må forbindes med klassekamp og folkelig organisering. Derfor jobber vi i folkevalgte organer.
5.8.2. De politiske strømningene i folket viser seg i parlamentariske valg. Folket kan ikke true kapitalismen eller innføre et samfunnssystem gjennom valg eller vedtak. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta si frivillig. Det finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.
5.9.1. En internasjonal enhetsfront mot imperialismen forutsetter ikke bare solidaritet og støtte til arbeidere og undertrykte folk, men også kamp mot eget borgerskap og norsk imperialisme. AKP må delta i utviklinga av en ny, internasjonal arbeiderbevegelse som utvikler nettverksarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen og antirasistiske organisasjoner. Klubber og fagforeninger innafor samme internasjonale konsern må bygges opp uavhengig av nasjons- og språkgrenser. Det må organiseres samarbeidsformer mellom fagbevegelsen i rike og fattige land, østeuropeiske som vesteuropeiske. Felles kampkrav må følges opp av koordinerte aksjoner og gjensidig støtte.
5.9.2. Aksjonsenheten og det organiserte, internasjonale samarbeidet mellom ulike folkelige bevegelser i kampen mot den økologiske krisa innebærer en kraftig utvidelse av den antiimperialistiske enhetsfronten.
5.9.3. Arbeiderklassen og fagbevegelsen må samarbeide for å bekjempe rasistiske innvandringsregler og lønnssystemer som diskriminerer etter hudfarge og nasjonalitet. Norge må være åpent for arbeidsinnvandring fra den 3. verden, og for flyktninger fra både krig, politisk forfølging, økonomiske og økologiske katastrofer. Svaret på kapitalens splitt- og hersk-politikk må være felles fagorganisering og like rettigheter. Alle former for rasisme og sjåvinisme svekker arbeiderklassens enhet og kampkraft.
Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen må være en drivkraft for å avsløre utbyttinga av kvinneproletariatet over landegrensene, arbeide for minstelønnsgarantier og rettigheter som beskytter kvinnelige arbeidere. Streiker og internasjonale boikottaksjoner må brukes både mot konkrete overgrep og for å presse gjennom internasjonale tariffer og avtaler som svekker kapitalens frihet.
5.9.4. Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen og utvider grunnlaget for den revolusjonære enhetsfronten. De skaper også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.
Sjøl om arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i Norge har kampen for sine daglige interesser og en sosialistisk revolusjon i Norge som sitt hovedansvar, må proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid være en uatskillelig del av virksomheten. Å styrte kapitalismen som system er en internasjonal oppgave og gjensidig støtte på tvers av landegrensene blir mer og mer nødvendig slik kapitalismen utvikler seg. Det er også en skole i organiseringa av det framtidige kommunistiske samfunnet.
(Dette kapitlet er ikke endret siden førsteutkastet. Mye av teksten er også lik den i det nåværende programmet vårt. Den er markert med kursiv skrift. Vi sender dette ut og viser til debattene som gikk foran RV-landsmøtet bl.a. Problemstillinger som ble debattert der er også aktuelle her. En "overliggende" problemstilling for mange av disse var: - Skiller programteksten godt nok mellom sosialisme og kommunisme? Mer avgrensa områder denne problematikken skapte debatt rundt var: - Forholdet mellom plan og marked i en sosialistisk økonomi i Norge? - Hvordan beskriver vi klasseinnholdet i sosialismen? Arbeiderklassens stat? Flertallets stat? Hvem og hva skal klassediktaturet brukes mot? Hva er "de proletariske demokratiske rettighetene"? (jfr "de borgerlig demokratiske rettighetene").)
6.1.1. Arbeiderklassen i Norge, har som i andre land, interesse av en fredelig omveltning. Samtidig viser alle historiske erfaringer at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.
6.1.2. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen "på vegne av" arbeiderklassen. En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør som tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser embetsmannsstaten, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.
6.1.3. En sosialistisk revolusjon må ledes av arbeiderklassen. Det krever politisk arbeid for å styrke arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl som en klasse med egen politisk identitet og oppgave.
Samtidig er revolusjonen avhengig av at flertallet av de som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med arbeiderklassen og vil ha en ny samfunnsorganisering. Revolusjonen vil ha støtte i det store flertallet.
Kommunistpartiets oppgave er å gå i spissen for dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisastorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten.
6.1.4. Den fjerde betingelsen for at en sosialistisk revolusjon skal seire i Norge, er at de internasjonale rammebetingelsene gjør det mulig. Det avhenger både av motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen.
6.2.1. Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap på vei opp.
6.2.2. Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først i "imperialismens svakeste ledd", i fattige, halvføydale land som Russland og Kina, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen. I Øst-Europa var de kommunistiske partienes maktovertakelse i årene etter annen verdenskrig dels et resultat av revolusjonære frigjøringskriger mot fascismen, og dels av Sovjethærens seire i denne kampen.
6.2.3. Både for verdens folk i den perioden de holdt stand, og for det historisk utviklingsløpet, er gevinstene til disse pionerprosjekta av stor betydning. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.
6.2.4. De økonomiske, klassemessige og politiske tradisjonene som sosialismen vokste ut fra, og det harde presset fra den imperialistiske omverdenen, la grunnlag for politiske system som konsentrerte makta i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Parti og stat voks sammen. Feilaktige linjer og metoder for ledelse i dette sjiktet fikk dermed også stor betydning for den videre utviklinga. Motkreftene til denne negative utviklinga ble demobilisert og etter hvert aktivt motarbeida. Fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble mer og mer bundet opp til statsapparat og parti. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene ble undergravd. Statspartisosialismen ensretta såvel kultur som vitenskap og behandla opposisjon som kontrarevolusjonær virksomhet.
Det utvikla seg etterhvert et nytt borgerskap i «sosialistisk frakk» som berika seg og sikra sin maktstilling gjennom forfølgelse av opposisjonelle av alle avskygninger og som blanda seg inn i forhold i andre land. Sosialismen gikk tapt i disse landa lenge før de proklamerte hamskiftene mot slutten av forrige århundre.
6.2.5. Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig betinga undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Å prøve å tildekke dette, og å framstille all opposisjon som reaksjon eller imperialistiske håndlangere, er en fare for sosialismen. Erfaringene viser også at dette også kan føre til forbrytelser og omfattende overgrep i sosialismens navn. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers.
Statspartisosialisme og tilsidesetting av det sosialistiske demokratiet fremmer utviklinga av en ny overklasse som hersker over arbeiderklassen og folket. Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Import av sosialisme, eller å underlegge seg sosialistiske «storebrødre», skader sosialismen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding.
6.2.6. Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse.
6.3.1. De sosialistiske samfunna som sprang ut av de sosialistiske revolusjonene i forrige århundre bygde på de økonomiske og sosiale betingelsene som den industrielle revolusjonen som grunnfesta kapitalismen skapte. I dag står vi oppe i en ny teknologisk revolusjon som utvikler produktivkreftene i en slik grad at de på flere felter er i ferd med å sprenge de kapitalistiske produksjonsforholda. Det vil sjølsagt prege de kommende sosialistiske samfunna og føre til at andre utfordringer og særtrekk vil stå i fokus.
6.3.2. Sammenlignet med den første bølga av sosialisme, er livsbetingelsene for den neste dramatisk forbedra. Den teknologiske utviklinga har lagt grunnlaget for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter.
6.3.3. Men som vi har pekt på i kapitel 2, vil kapitalismen ennå ha maktmidler til å hindre og forvanske sosialismens neste gjennombrudd. Polariseringa og ulikhetene som kapitalismen skaper gjør at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor heller ikke bare finne én form for sosialisme i framtida, men mange. Noen felles særtrekk og politiske linjer for hvordan sosialismen skal praktiseres finner vi allikevel:
6.3.4. Sosialismen vil i lang tid etter en revolusjon være en ustabil samfunnsform, der kampen om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg, hvilke klasseinteresser som skal vinne, ikke er avgjort. Klassekampen fortsetter i nye former. Sosialismen er en overgangsperiode mellom kapitalisme og kommunisme hvor arbeiderklassen har tatt statsmakta. Drivkrafta i utviklinga av produksjonen er ikke lenger kapitalakkumulasjon og strev etter profitt, men bevisst planlegging for å tilfredsstille stadig flere av de ikke-fremmedgjorte menneskelige behova og for å skape nye slike behov. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner arbeiderklassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse og nådd et kommunistisk samfunn. Det politiske systemet under sosialismen må derfor være prega av denne målsettinga; på den ene sida å hindre at borgerskapet igjen erobrer makta og samtidig å utvikle samfunnet samfunnet slik at arbeiderklassens særstilling også forsvinner.
6.3.5. Under sosialismen er det både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er en slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet en annen.
Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelingene og staten, og en bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse.
6.3.6. Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn.
6.3.7. Et sosialistisk samfunn må bygge på full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må massemediene sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og private kapitalgrupper.
6.3.8. Så lenge kvinneundertrykkinga består, vil det være ei kraft som drar i retning av å gjenopprette det gamle utbyttersamfunnet. Det er umulig å oppheve klassene uten å oppheve kvinneundertrykkinga. Kvinnekampen er derfor ei viktig drivkraft i kampen for det klasseløse, kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.
6.3.9. Økonomi og styring må være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet ikke er kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.
Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet.
Kvinneperspektivet er djupest sett også menn sitt perspektiv.
6.3.10. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt. Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann og at hver enkelt skai ha mulighet til å velge ut ifra sine egne følelser.
6.3.11. Den sosialistiske planøkonomi må bygge på økologiske hensyn og en bevisst omlegging fra produksjon for profitt til produksjon for samfunnsmessige behov. Dette er forutsetninga for å kunne avskaffe lønnsslaveriet og også fjerne det økonomiske og kulturelle skillet mellom by og land.
6.3.12. Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, slik at fritidsaktiviteter, sosialt fellesskap og arbeid for å skape produkter og tjenester som dekker viktige menneskelige behov fortrenger markedets betydning. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til en rein distribusjon av produkter og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. I stedet for kapitalismens formel om enkeltmenneskets eiendomsrett over andres arbeid, setter sosialismen det kommunistiske om alles utnyttelsesrett til andres arbeidskraft.
6.3.13. Sosialismen i Norge vil i utgangspunktet ha en rekke fordeler: En teknologisk avansert økonomisk basis, en stor arbeiderklasse med et høyt utdanningsnivå og demokratiske tradisjoner. Men samtidig er økonomien sterkt knyttet til imperialismen og det internasjonale varebyttet. En sosialistisk revolusjon i Norge må ha internasjonal støtte og være en del av et breiere opprør innafor det imperialistiske systemet.
6.3.14. Et sosialistisk Norge må bygges opp av det arbeidende folket sjøl, formene og de nye maktorganene og institusjonene vil bli skapt gjennom kampen. Men et sosialistisk samfunn som gradvis skal bygge ned alle klasseskiller og skape et bærekraftig økologisk samfunn, må legge vekt på følgende prinsipper:
6.3.15. Arbeiderklassen og dens allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomisk spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen. Sosialistisk demokrati må bety frie hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer. Distriktskvoteringa til folkevalgte organer, som praktiseres i Norge i dag, må suppleres med andre tiltak for kvotering av kvinner og representanter fra arbeiderklassen.
6.3.16. Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker kontrollen over deres eget liv. Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke i familier eller hushold. Det siste betyr å behandle kvinnene som vedheng til en familie, det vil fryse fast eller forsterke mannens makt over kvinnen i familien, og dermed i samfunnet. En fortsatt patriarkalsk samfunnsorden vil også ramme barna.
6.3.17. Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, blant annet i arbeidslivet. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organer må med jevne mellomrom fratre sitt verv og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er en forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.
Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. I de enkelte bedriftene skal arbeiderne ha avgjørende makt over produksjonen. Arbeiderklassen må slåss for en stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. En viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen. En annen forutsetning er en forkorting av arbeidstida.
6.3.18. Sosialismen vil ha en dominerende offentlig sektor og nye former for samvirke, men samtidig rom for sjølsysselsetting og begrensete former for privat virksomhet. Det sosialistiske samfunnet vil, særlig i den første fasen, være en blandingsøkonomi. Markedsmekanismer må utnyttes og tøyles. I landbruk og fiske, der sjølsysselsetting dominerer, må samvirketiltak støttes og oppmuntres.
Løsrivning fra alle imperialistiske allianser og forpliktelser, oppgivelse av norsk kapital i utlandet og oppgivelse av alle krav i Antarktis. Garanti for samisk sjølråderett i samiske områder.
7.1.1. Arbeidernes kommunistparti kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har derfor ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens interesser.
7.1.2. For å styrte kapitalismen må vi stå sammen i en enhetsfront. Denne enhetsfronten består av alle revolusjonære og progressive krefter på venstresida, arbeiderklassens allierte: småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Kommunistpartiet trengs for at kampen for samfunnsendring ikke skal nøye seg bare med reformer av kapitalismen, men føre fram til en sosialistisk revolusjon og utvikling av sosialismen fram mot kommunismen.
7.2.1. Målene som kommunistpartiet stiller seg krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder.
7.2.2. Vi jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistisk systemet, utvikler de også en bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme.
7.2.2. AKP deltar både i kampen mot kapitalismens herjinger i Norge og i kampen mot imperialismens barbari på verdensbasis. Vi søker allianser og kontakt med andre partier og bevegelser som slåss mot imperialismen og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder faste ved at kommunistpartiet beholder sin sjølstendighet og uavhengighet, både på nasjonalt og internasjonalt plan.
7.2.3. AKP ser det som spesielt viktig å synliggjøre og styrke kvinners deltagelse i kampen mot utbytting og for rettferdighet. Vi slåss for en sosialisme fri for kvinneundertrykking, men vi slåss også mot alle former for kvinneundertrykking i det kapitalistiske samfunnet.
AKP er et parti som legger vekt på både teoretisk skolering og politisk massearbeid. Medlemmene må være godt skolerte i politisk teori for å kunne se sammenhengen mellom den daglige politiske kampen og det langsiktige arbeidet for sosialisme. Medlemmene må delta i politiske massebevegelser, for bare gjennom å jobbe sammen med og diskutere med andre, kan man vinne flere for tanken om sosialisme og kommunisme.
7.2.4. AKP er et parti som tar mål av seg til å være en del av ledelsen i den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at AKPs medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har en viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn. Gode ledere får folk til at se at de har en viktig plass både i partiet og i andre organisasjoner som slåss mot det bestående systemet.
7.2.5. AKP jobber hele tiden for et best mulig utviklet demokrati innad i partiet, og i de organisasjonene vi jobber. Innad i AKP bygger vi på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Det stiller også krav til deltakelse i partikollektivet til det enkelte partimedlem.
7.2.6. AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.
7.3.1. Kommunistpartiet springer ut av arbeiderklassen. Partiets oppgave er å mobilisere arbeiderklassen til handling, gjennom å være et ledende element i klassen. Partiet skal ikke lede "på vegne av" arbeiderne. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Partiet må dermed strebe etter at flertallet av medlemmene kommer fra arbeiderklassen.
7.3.2. Arbeiderklassen er den klassen som har alt å vinne og ingenting å tape på at kapitalismen styrtes. Arbeiderklassen eier kun seg sjøl og sin egen arbeidskraft, den eier ingen produksjonsmidler og tjener penger på sitt eget og ikke andres arbeid.
7.4.1. AKP bruker den marxistiske teorien som rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analyse av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte han i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkelsesregimer. Utviklinga av kvinnebevegelsen og kampen for full kvinnefrigjøring var viktig for det teoretisk utviklingsarbeidet som ble gjort i AKP på 80-tallet. Utviklinga av den nye kvinnepolitiske teorien har betydd endringer av den helhetlige analysen av både kapitalistiske samfunnet og kampen for sosialismen.
7.4.2. Den historiske utviklinga går så fort at det hele tida vil være behov for ny teori. Den marxistiske teorien består ikke av absolutte sannheter, men må hele tiden utvikles, kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.
7.5.1. Marxismen er et verktøy for å kunne analysere verden, men og å forstå verden kan aldri være et mål i seg sjøl. Målet vil alltid være å forandre verden. Å være revolusjonær betyr å bruke de redskapene en har tilgjengelig for å forstå verden, og å bruke denne kunnskapen for å slåss for en forandring.
7.5.2. Kunnskapen om verden vil aldri være endelig, den vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi stadige studier og diskusjon, både i og utenfor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.
7.5.3. Å slåss aleine vil aldri gi seier, derfor er vi organisert sammen i et parti, og derfor søker vi allianser med andre. Verden forandres heller ikke med uttalelser og proklamasjoner, derfor krever vi aktiv deltagelse i kampen fra alle våre medlemmer. Ved å stå sammen i aktiv kamp vil vi klare å bygge en sosialisme som kan legge grunnen for det klasseløse samfunnet - kommunismen.
Gjeldende program | Programdebatt 2001 | AKP si hjemmeside